FORFRISKENDE FILOSOFI OM FORNUFT

Å tenke på mennesket som «nok et dyr» er for mange en selvsagt del av det å leve i en opplyst tid. Truls Wyllers Tanker, tid og ting  – et bidrag til filosofi som selvkunnskap representerer et forfriskende og tankeprovoserende alternativ til denne måten å forstå oss selv på.

Truls Wyller er professor emeritus i filosofi ved NTNU. I lærebøker, avisartikler og vitenskapelige artikler behandler hans forfatterskap blant andre temaene tid, rom, politikk, etikk, fri vilje og selvbevissthet. Hans nye bok, utgitt på Dreyer forlag i år (2023), er en slags oppfølging og oppdatering av to av hans tidligere bøker, Objektivitet og jeg-bevissthet – en aktualisering av Immanuel Kants filosofi (2000), og Tid og rom – et filosofisk essay (2006). Prosjektet er å artikulere en forståelse av fornuft som på samme tid forankrer den i det jordiske livet og unngår å redusere den til objektive prosesser. 

Dersom vi prøver å forstå menneskelivet som en objektiv prosess, forsvinner frihet, bevissthet og verdier ut av syne. Men forsøker vi å holde fast ved disse aspektene ved livet sånn vi kjenner dem, risikerer vi å misforstå oss selv som løsrevet fra naturen – som noe overnaturlig eller guddommelig. Wyllers refleksjoner kan leses som en måte å navigere mellom disse uholdbare ytterpunktene. Slik utfordrer han nærliggende tanker om fornuft og tid. Han mener at det å forstå oss selv ikke er å forstå en bestemt del av verden (en bestemt dyreart), men å få klarhet i hva det er å forstå noe som helst. 

Boka tilbyr et perspektiv som kan virke fremmed for en som er komfortabel med en moderne empiristisk menneskeforståelse, men en sentral del av budskapet er at vi egentlig allerede vet det Wyller prøver å fortelle oss. Jobben til filosofen er å hjelpe oss å tenke klart og ikke miste taket på det vi allerede vet når vi prøver å uttrykke det i klartekst.

Jeg har inntrykk av at boka i tillegg er en reaksjon på at den forståelsen av filosofi som kommer til uttrykk i disse tidligere bøkene fortsatt er ekstremt underrepresentert i både akademisk filosofi og – ikke minst – i populærvitenskap. Som bokas undertittel vitner om, er den selvbevisst om hva slags forståelse av filosofi som ligger til grunn. 

Tanker, tid og ting er forfriskende og utfordrende. Forfriskende, fordi den er så gjennomført anti-empiristisk. Utfordrende, fordi den er så gjennomført anti-empiristisk. Grunntanken er at fornuft må forstås «fra innsiden», ved å leve som og med fornuftsvesener. Hva det vil si å være et fornuftsvesen – som vi er – vil ikke kunne fanges i læresetningene til en empirisk vitenskap om mennesket. En sånn vitenskap er en som mener spørsmålet hører til naturvitenskapene – at det vi trenger for å nærme oss et svar er evidensbasert forskning.

Wyllers refleksjoner tar utgangspunkt i situasjoner alle kan leve seg inn i, og selv om det ofte vil komme veldig godt med å ha kjennskap til filosofisk litteratur, så er ikke dette strengt nødvendig for å følge resonnementene. Den største utfordringen for leseren vil nok ikke være manglende kjennskap til filosofi, men heller intim familiaritet med den naturalistiske måten å tenke på oss selv på. Det slår ikke det moderne mennesket som rart å snakke om at vi tenker med hjernen, eller til og med at det er hjernen som tenker. Men det er nettopp slike forestillinger som utfordres av den tilnærmingen boka demonstrerer.

Wyllers bok viser hva slags ikke-empirisk refleksjon som bringer fram og artikulerer kunnskap om fornuften. Til tross for denne formuleringen – «kunnskap om fornuften» – så er det ikke snakk om en form for kunnskap som er karakterisert av å ha et bestemt objekt (fornuften) som sitt tema. Den kunnskapen som Wyllers bok er et forsøk på å artikulere er heller karakterisert av å være iboende i all kunnskap generelt. Vi forstår oss selv ved å forstå noe i det hele tatt. 

Denne tilsynelatende merkelige innfallsvinkelen er kanskje kjent for Wyllers lesere fra en av bokens hovedinspirasjoner: Hans Skjervheim. Skjervheim sier at vi forholder oss til medmennesker som sådanne kun når vi forholder oss til noe tredje sammen med dem. Skjervheims poeng er – eller har blitt tatt for å være – at det er frekt eller umoralsk å forsøke å behandle mennesker som objekter, i motsetning til subjekter man deler erfaring av objekter med. Wyller legger trykk på at dette ikke bare er en moralsk innsikt, men også en mer grunnleggende metafysisk eller logisk innsikt:

«Poenget er for eksempel ikke at vi selv ikke ønsker å objektiveres, noe som kunne ha mange grunner. Kanskje vi er redde for å miste kontrollen over vårt liv så vi ikke kan leve slik vi ønsker. Da kan vi inngå en slags moralsk kontrakt med andre om å ikke objektivere dem. Nei, det forkastelige i en gjennomført objektivering beror på at den bryter med det som dypest sett gjør oss til mennesker: vår frie fornuft.» (s. 20)

Det at objektivering er forkastelig sammenfaller med at det er irrasjonelt – rett og slett inkoherent. Sammenlign: Du misforstår hva et løfte er dersom du tror et løfte kan brytes når det gagner deg. På lignende måte misforstår du hva mennesket er dersom du tror du kan ignorere deres frie fornuft når det gagner deg. Man er forvirret om man lover noe uten å mene å holde det selv når det er ubeleilig. Man er forvirret om man forholder seg til et menneske uten å anerkjenne deres frie fornuft selv når det er ubeleilig.

Boka tar for seg et veldig bredt spekter av emner, og det er en styrke at den viser hvordan Wyllers sentrale tanker animerer og forener disse. Noen høydepunkter inkluderer tolkningen av Skjervheim som jeg nettopp var inne på, en (etter mitt skjønn) treffende kritikk av Hararis Sapiens, en opplysende analyse av hvordan handlinger og selvforståelsen i dem er utstrakt i tid, og en opplysende analyse av viljessvakhet. Noe av hovedtankegangen om Skjervheim og handling kan leses i Wyllers essay om fri vilje her på Salongen.

Jeg vil gå noe dypere inn på to av de vanskeligere påstandene å svelge: tid og fakta er noe menneskelig.

Tid som noe menneskelig

Den objektiviteten som naturvitenskapene etterstreber hindrer dens læresetninger fra å referere til en hendelse som nåværende. Hendelser kan ordnes relativ til hverandre – som før, etter og samtidig med hverandre – men ikke relativt til den tiden de skrives ned eller formidles – som nåtid, fortid og framtid. Denne naturvitenskapelige formen for objektivitet gir ingen mening når vi inngår og holder avtaler. Da må vi ordne hendelser i nåtid, fortid og framtid. Dette gjelder all menneskelig aktivitet, vel å merke også naturvitenskapelig forskning. 

Dessuten: Den objektive forståelsen av tid – kun som en objektiv orden av hendelser – er ikke alene en forståelse av tid i det hele tatt. En forståelse av tid blir det ikke før vi inngår i ordenen ved å erfare vår posisjon som «nå» (s. 147). I stedet for at jeg forsøker å gjengi argumentasjonen her, vil jeg vise til hans essay om tid, publisert i Salongen.

Fakta som noe menneskelig

Wyller formulerer og bifaller en av tesene til opplysningstenkeren Immanuel Kant på denne måten: 

«Det finnes ingen fakta uten menneskelig fornuft.»(s. 117)

«Tesen er radikal», sier Wyller. Og, ja, den høres fryktelig radikal ut. En naturlig lesning er at fortiden ikke strekker tilbake lengre enn menneskets historie – at universets historie er like kort som vår. Det var ingenting, så kom mennesket, og alt ble til. I den andre retningen: Når mennesket dør ut vil ikke lenger planeter gå i baner, soler vil ikke brenne, ingenting vil være eller gjøre noe.

Men eksistensen av ting som planeter og soler er ikke avhengig av eksistensen av menneskearten. Wyller sier «Det finnes ingen fakta uten menneskelig fornuft», ikke «Det finnes ingen ting uten menneskelig fornuft». Ting er ikke fakta. Dette er et av bokas bærende poenger. 

Allikevel, selv om vi ikke leser tesen feil på denne måten, så er det noe som skurrer her. For eksistensen av fakta – at noe i det hele tatt er sant – er ikke betinget av noe. Det gir ingen mening å si at dersom en bestemt betingelse ikke var oppfylt, så ville ikke noe vært sant, ikke engang at betingelsen ikke er oppfylt. Men påstanden er ikke at eksistensen av fakta er empirisk betinget, av noe som helst, og dermed heller ikke at den er empirisk betinget av menneskets fornuft. Men poenget til Wyller omhandler en slags logisk betingelse. Det karakteriserer mennesket – og skiller mennesket fra de andre dyrene – at det forholder seg til fakta som sådanne. Dette er på grunn av forholdet mellom fakta og setninger. 

Den eneste måten å plukke ut, eller peke på, et faktum på er å hevde noe – å artikulere kunnskap i en deklarativ setning. Vi kan for eksempel si «Boden er låst», og om vi ønsker kunne vi fulgt opp med «Det er et faktum». Sett på fra den andre siden: Evnen til å artikulere kunnskap i deklarative setninger – som denne om boden – er evnen til å forholde seg til fakta som sådanne. Så begrepet om et faktum er uløselig knyttet til menneskets livsform. De forstås sammen. På den måten er fakta logisk betinget av mennesket. Å forstå hva fakta er innebærer å forstå hva mennesket er, og vice versa. Det betyr jo også at det i en forstand er umulig å forestille seg en verden av fakta uten mennesket. Det er fordi mennesket er implisert som forestillingens subjekt. 

Dette er analogt med hvordan mennesket er implisert i enhver tenkt eller faktisk sanselig anskuelse av verden. En anskuelse er et perseptuelt utsnitt av verden i tid og rom. Disse grensene impliserer et subjekt som er den som anskuer. Et faktum er et logisk utsnitt av verden som impliserer en selvbevisst livsform med praktisk evne til å anvende begreper.

Selv om Wyller forankrer bokas refleksjoner i en tradisjon som går tilbake til Sokrates, Platon og Aristoteles, så skriver han på en måte som ikke forholder seg veldig tekstnært til litteraturen som ligger bak det han formidler. Dette er selvfølgelig med overlegg. Han forsøker å formidle innsiktene han finner hos tenkere som Kant, Skjervheim og Rödl på en måte som ikke krever kjennskap til filosofisk litteratur og terminologi. (En introduksjon til Rödls filosofi forfattet av Wyller selv kan leses her på Salongen.) En type leser som ikke nødvendigvis opplever dette som en styrke ved teksten er nok den akademiske filosofen som ikke fra før deler Wyllers tolkning av, eller begeistring for, Kant. 

Men jeg tror kuren er å finne i Wyllers videre forfatterskap, som inneholder vitenskapelige artikler som dekker mye av bakgrunnen for denne bokas refleksjoner. Jeg anbefaler også sterkt å lese Kant med Wyllers øyne. Så vidt jeg kan se betyr det å lese Kant på en mer jordnær måte enn det jeg opplever som vanlig ved å insistere på å ikke forstå hans beskrivelser av sinnet som spekulasjoner om skjulte prosesser, men som artikulering av en forståelse som bor i oss, dog vanligvis i en uklar og uartikulert form.

Før jeg runder av vil jeg også bemerke at boka inneholder et kapittel om døden som er plassert etter oppsummeringen, som et hint om at dette er litt på siden. Det vil si, refleksjonene er inspirert av Wyllers drøfting av tid, men dette kapittelet gjør et lite spekulativt hopp. Jeg nevner dette fordi jeg tror det kan være viktig å ikke lese det som en kulminasjon av de foregående kapitlene.

Wyllers bok er utfordrende, men full av innsikter. Jeg tror dette er en bok som belønner grundig studie, og jeg oppfordrer alle lesere til å ta på seg utfordringen det er å forestille seg et alternativ til den empiriske tilnærmingen til selvkunnskap som gjennomsyrer populærvitenskap og mye av samtidens filosofi.