THOMAS HYLLAND ERIKSEN (1962-2024):
FORELSKEDE MINNEORD
Denne nekrologen er ikke noe forsøk på å presentere Thomas Hylland Eriksens sosialantropologiske arbeid i grunntrekk. Den er holdt svært personlig, men beveger seg i bilder og innkast henimot å karakterisere Hylland Eriksen som tenkende og handlende menneske, slik jeg opplevde ham.
Poetisk til innledning. Thomas Hylland Eriksen var nær og intens, samtidig ikke påtrengende. Han søkte råd, men levde et mye klokere liv. Han skrev om tid og ble oversatt til alle språk, mens jeg irriterte meg over at han ikke hadde lest «Sein und Zeit» først! Vi stiftet et slags brorskap over den tyske forfatteren Novalis, som han sikkert ikke kjente så godt. Skal se han VAR Novalis, han hadde i alle fall sett den blå blomst, og han har åpenbart skrevet Das allgemeine Brouillion. For en stund siden rådet han meg til å se på mitt forhold til det aforistiske. Jeg var irritert, men han hadde jo rett. Han var faktisk en stor sjenerøs mann, de går av og til blant oss.
Kons på bihulene! For å være litt påtrengende: det er 2008, vår felles venninne Marianne Gullestad er død, 62 år gammel, Thomas og jeg tar fly til Berlin der jeg arrangerer minne-seminar. Det er vel sen høst og luftveissykdommene florerer. Under innflygningen sier Thomas plutselig, jeg tror han har fått akutt sterk hodepine: «Helge, hvordan var det med det hjerneslaget du fikk for noen år siden?» Det lille slaget kom og forsvant sporløst som et godt råd. Men jeg tenker at her skal det ikke bagatelliseres, her må det litt lut til, men ikke for mye: jeg ber ham om å konse på bihulene og ikke på hjernen, det hele går over. Jeg tenker samtidig på at jeg alltid har tenkt at denne 16 år yngre mannen, med sin voldsomme energi, lever i farens tegn. Neste dag formelig eksploderer han i sitt foredrag om Marianne.
Jeg er 85, Helge! Vi hopper noen år frem, til Thomas på sitt sykeste, etter at kreften slo til. En gang sitter jeg på en nå stengt kafé i trikkesløyfa ved John Colletts Plass og Thomas kommer inn. Jeg er kanskje et par sekunder for sen, for Thomas sier nokså ergerlig, ja litt aggressivt: «Helge, du kjenner meg ikke igjen!» Det var ikke helt sant, for det var jo så sjokkerende å se ham slik, det var akkurat som om det var umulig å anerkjenne det. Sånn var det, jeg var ikke helt fri. Ikke lenge etter sier han at hans kropp nå er 85 år gammel. På dette tidspunktet var jeg vel rundt 70 eller litt mindre, og altså vant til at han var mellom 50 og 55, dette var bokstavelig talt et kognitivt sjokk for meg. Så forferdelig rett han hadde.
Ypping og verdighet. Politikk. Vi er rundt år 2000 og Thomas er med i en diskusjon jeg leder. Plutselig er det en felles bekjent av oss som ypper seg og skal dele ut et åndelig svingslag. Ikke rare greiene om du forstår, men jeg føler likevel intenst at dette er uverdig og jeg tror at dette stod tydelig å lese i mitt ansikt. Yppingen opphører, men jeg har allerede luktet at den har gjort litt skade. Thomas og en venn har skrevet en bok om konkurranse som han sendte meg da jeg skrev at jeg ikke liker konkurranser. Han stod sikkert fint i konkurranse, selv om det ikke var det som stakk fram fra ham til meg. Thomas var sårbar, det ble bare ikke noen hovedsak da han også var robust, født litterært i gatas uforskammet lystige anarki så å si, om enn med ettertenksomhet som Victor Hugos «gamin». Med ord fra Jon Rognliens nekrolog: Han trodde på det gode og lo av det onde.
Maktorientert ypping for yppingens, dvs. «manndommens» skyld, er jeg overbevist om at han ikke likte. For min egen del lærte jeg ikke det som guttunge, verdensfremmed klaverspillende sønn av den lokale kapitalist som jeg var, han var nok mindre bleik. Men av det jeg så søkte han aldri «fiender». Han fikk jo noen. Det er for øvrig ikke alltid man buser rett ut med fiendskapen, man føler seg kanskje mer overlegen om man sier at andre er naive og dumme. Selvsagt gikk Thomas med sin ekspanderende vennlige stil av og til feil, men å slutte fra det til manglende intellektuell power er litt povert for å si det sånn. Du skal stå svært tidlig opp om morran for å kunne utrette så mye som Thomas gjorde, og selv da greier du det ikke.
Jeg ser kritikerne av Hylland Eriksens politikk er på banen igjen. Helt greit det. Min intensjon var likevel ikke at dette skulle spille noen viktig rolle her. La meg bare si at jeg i sentrale spørsmål har vært og er uenig i Thomas' synspunkter. Han var kort sagt nærmere The Global South og mer kritisk til det US-europeiske imperium, et imperium «by invitation» som Geir Lundestad sa det, enn jeg er. Men å påstå at Thomas i innvandringssaken kan ha skadet landet for lang tid er både en overvurdering av individets rolle i historien og et uttrykk for et visst viltvoksende engasjement. Det er notert.
Fredrik Barth-biografien. Når ble jeg overbevist om at Thomas kunne få til omtrent hva det skulle være? Det kunne han jo ikke. Men for meg ble det skjellsettende at han skrev en så besettende god og kompetent biografi over Fredrik Barth. Thomas var jo ikke vokst opp under Barths vinger og var heller ikke så «rational action». Jeg mener Jon Hustad en stund forsøkte seg på en biografi, han skrev jo en om Churchill. Jeg skjønte i samtaler at det var det tøft rasjonalistiske som tiltrakk Hustad ved Barth, og også noen familie-historiske greier. Men han ga opp og så ble det Thomas, den angivelig bløtere. Makan til bok! En rus å lese, klar i tanken og gjennomføringen, kompetent selv om temaet var en «bergenser». Det skriver denne ikke-kompetente ikke-antropolog. Jeg skal ikke si at boka var viftet ut av ermet. Men den viste endegyldig for meg hva Thomas uten videre kunne få til.
Samtaler og sprengte lokaler. Jeg har jo ikke lest nok av ham, men likevel en god del opp gjennom årene, også av hans vitenskapelige arbeider. Thomas er for meg (som for mange) likevel ikke minst en serie samtaler – noen lange og mange korte, ja de kunne være rappe og likevel betydningsfulle. Kontakten med ham var fra begynnelsen av nærmest intravenøs, svært mye har så å si gått uten å si det, om enn selvsagt ikke alltid. Inkludert i det muntlige er ikke minst foredrag i lokaler hvis arrangører jeg skulle holde meg inne med, men som måtte veie ølsalget mot brannforskriftene da Thomas alltid sprengte publikumsgrensene. Første gang jeg opplevde det var på Dragvoll da jeg hadde et auditorium på 80, men vi måtte over i det aller største auditoriet og også det ble fullt. Det er veldig lenge siden og jeg tenkte: HVA? Hva er dette? – i et forum angivelig viet vitenskapsteori! Men det var strangely oppløftende! Hans siste bok ligger hjemme og venter på meg med en Novalis-bemerkning jeg dessverre ikke husker ordrett nå, og jeg har hittil lest et merkverdig oppløftende kapittel.
Hybriditet. Vi er en god del år tidligere, midt i det postmoderne paradiset på nitti-tallet. Min venn Petter Sammerud, maler og evig elsker av det skjønne, som også døde relativt ung, hadde invitert Thomas og meg til et seminar mellom drivhusplantene på Tøyen. Jeg husker ikke hva som foregikk så nøye, bare at jeg blandet Novalis inn og at min tittel var: «Mennesket som hybrid i en verden av bivirkninger.» Manus – det fantes! – er tapt, men tittelen var uansett høydepunktet. Åpenbart må jeg også ha ment at denne tittelen viste både til Novalis og Thomas, og hva Thomas angår, vil dette være umiddelbart innlysende:
Jeg vil ikke si jeg lærte ordet «hybrid» av ham, men det er ikke så langt fra sannheten. Også ordet «bivirkninger» klinger litt hyllandsk for meg, for hvis det er noe Thomas har hatt færten av, så er det jo globaliseringens bivirkninger, det ser vi nå endegyldig med verdens tilstand og boka om «Det umistelige.» Han, som angivelig glante lystig inn i en global fremtid, nevnte en gang for hundre år siden sånn en passant at muligheten for verdensomspennende smitte var et typisk eksempel på globalisering. Au, tenkte jeg, for det hadde jeg ikke tenkt på. Det var faktisk også en del av min intensjon med foredraget at bivirkninger kan tenkes å ta over hele showet, på godt eller ondt. I følge Odo Marquard er det vel faktisk slik tradisjoner virker og fornyer seg. For bivirkninger fremkaller jo kompensasjoner, men disse kompensasjonene har bivirkninger som kanskje også må kompenseres. Og så videre.
Den romantiserende operasjon. Men hvorfor Novalis? Novalis introduserte (akkurat som ordet «romantikk» kappet av navlestrengen til «roman» og begynte å fly på egen hånd) det jeg trofast overfor hans tekst har kalt den romantiserende operasjon: «Denne operasjon er ennå helt ukjent. I det jeg gir det gemene og lavere en høy mening, det vanlige et hemmelig utseende, det kjente det ukjentes verdighet, det endelige et skinn av uendelighet, så romantiserer jeg det.» Han skriver også: «Alle tilfeldigheter i vårt liv er materialer, som vi kan lage hva vi vil av. Den som har mye ånd, gjør mye ut av sitt liv. Ethvert kjennskap, enhver hendelse ville for det fullt ut åndelige menneske – være et første ledd i en uendelig rekke – begynnelsen på en uendelig roman.»
Hylland Eriksen-kritikere, om dere fortsatt skulle være med oss: Ikke ta av fra bakken her nå! Vi har her for det første med en estetisk orientert filosofi å gjøre, men i vitenskapelig fagarbeid som Thomas drev svært mye med, kan man selvsagt ikke rett og slett gjøre hva man vil med det man har. Det er saken selv som skal etterforskes med de midler man har. For det andre: Novalis og hans venn Friedrich Schlegel var ikke bare opptatt av å gjøre det lave høyt, som når Novalis uslåelig sier at «enhver er utsprungen av en urgammel kongeslekt.» Man skal høre det demokratiske potensialet i denne setningen.
Punktering. Schlegel og Novalis var også opptatt av den motsatte bevegelsen – en bevegelse som for dem også var innen romantikken, og som vi kunne kalle punktering: Nettopp når vi romantiserende tar av inn i uendelighetens skinn og soler oss der i høyden, i åndens angivelig egentlige sfære – nettopp da punkteres vi av ett eller annet og dratter ned i det hverdagslig gemene liv. Ånden som blåser seg opp, havner regelmessig på rompa, og den punkteringen som får dette til, hører for Novalis og Schlegel også til romantiseringen, som dens punkterende, mer lystige, selvironiske moment – selvsagt også nøktern-gjørende, down to earth. Også dette er demokrati: Tro ikke at du vokser inn i himmelen! Vær glad for at du havner på bakken før neste romantiserende sprang oppover! Ånden som havner på rompa: Jeg håper sterkt at jeg med denne formuleringen også fanger inn den robuste og ettertenksomme Thomas.
Thomas en romantiker? «Ikke glan så romantisk!» skrev Brecht. Men Schlegel og Novalis hadde altså allerede tatt dybde for dette, som romantiserende punkterere av bildekk blåst opp i retning himmelen! Jeg må her igjen vise til Jon Rognliens nekrolog, der den unge Thomas fremstår som lystig terrorist mot privatbilismen. Han hadde da allerede gått videre fra punktering med tegnestifter til større ødeleggelsesprosjekter, men la oss holde oss til punktering. Glante den unge Hylland Eriksen her litt romantisk på Forbrytelsen, slik Brecht av og til inviterte sine tilskuere til (trass i at Brecht også lot som det motsatte med sin tanke om Verfremdung)? Sexet Thomas forbrytelsen opp? Men noen romantiker i terrorismens himmel av uhyrlige muligheter var han selvsagt ikke. Han kunne punktere, også seg selv.
Thomas: likevel en romantiker? Ja, selvsagt! Romantikeren fortjener et bedre navn enn det romantikk-kritikerne Kierkegaard og Carl Schmitt gir. Romantikeren er ifølge disse tungvekterne den som svelger i muligheter, spiller dem ut mot hverandre, vakler mellom dem, alltid holder seg med et forbehold og slik sett aldri kommer til virkeligheten, beslutningen, selv-valget. Romantikeren aksepterer ikke å få arr fra virkeligheten, vil ikke lide erfaring. Men som vi har sett: Romantikeren kan også kunsten å ramle på rompa. Det er noe overpolemisk, altfor-krigersk over denne romantikk-kritiske holdningen.
Og fremfor alt: Anvendt på Thomas blir dette tull. Han var vel typisk svært god til å ta beslutninger (se for øvrig hans bok 7 meninger med livet), og når han en gang i ungdommen lanserte Intuisjonen som statsministerkandidat, så beskrev han seg vel selv. Han kjørte på og ramla selvsagt på rompa. Men stormet oppover igjen. Så ble han rammet av kreften og var 85 år gammel på et blunk. Og kom over det, ikke som seirende over kreften, men likevel som eksplosivt til stede igjen, nærmest overalt. «De skal jo dø av dette, Hylland Eriksen», sa legen da Thomas for lengst var i sving igjen. Men han var da også for lengst i gang med å samle alle de små øyeblikkene som gir livet mening. Som et lite «hei» fra en nærmeststående.
Blanding. Man tager hva man haver, sa Henriette Schønberg Erken. Og vi kan lage hva vi vil av det, føyer Novalis til. Det er en smule overdrevet. Men en ting er felles for Thomas og Novalis: De tror på blandinger og er utsvevende kokker. Novalis' uendelige romantisering er ikke ren, det sier seg selv. Den er ikke klassisk og selv Goethe med sin opprørske Sturm und Drang klarte ikke å la være en irritasjon over det improvisert–uferdige, sveipende, ja hybride hos romantikerne. Hos Hegel økte denne irritasjonen overfor levende romantikere (til forskjell fra Dante og Shakespeare, som han utnevnte til romantikkens dype oppfinnere) til et slags raseri, i alle fall overfor frekkingen Friedrich Schlegel.
Men også Hegel visste at dersom det skal bli et måltid for menneskeheten, så må det samles forskjellige ting. Hans Åndens Fenomenologi er, som noen vil vite, en sannhetens dionysiske fest, der alt mulig passerer i revy på veien til den absolutte viten. Jeg tenker meg Thomas som en del av en slik dionysisk fest, og legger til at den romantiske bevegelsen mellom romantisering og punktualisering for Schlegel er det absolutte selv. Tenk på det hver gang du havner på rompa.
Dynamisering. Vel å merke igjen, Thomas var vitenskapsmann, ikke kunstner eller filosof. Han beskjeftiget seg med Darwin og darwinismen langt mer enn med romantikken. Han var sosialantropolog og ikke verdenshistoriens filosof à la Hegel. Men både romantikerne, Hegel og Darwin står i dynamiseringens tegn, historiens og naturhistoriens. Hva var det som ble dynamisert?
For å bruke Arthur Lovejoys berømte uttrykk: The Great Chain of Being, den store værenskjeden. Denne tanken går tilbake til de gamle grekerne i Vesten, men levde i tilsvarende høykulturer i andre verdensdeler. Den ser verden som et evig kosmos, et perfekt smykke så å si, vakkert og godt, der variabiliteten er maksimal slik at det vakreste kan sole seg i kontrasten fra det mindre vakre – en variabilitet bundet harmonisk inn i en guddommelig enhet. Visjonen har ikke helt forlatt oss og fikk i Leibniz' monadologi et uslåelig uttrykk som virket videre på mange måter, ikke minst gjennom romantikken og idealismen.
Thomas regnet seg vel som kulturell materialist, med Marshall Sahlins' uttrykk. Men den dynamiseringen av verden som vokste seg sterk utover i nytiden og markerte seg sterkt både i den franske revolusjon, romantikken og idealismen (Novalis, Schlegel og Hegel var alle i utgangspunktet revolusjonsbegeistret), fortsatte jo med Marx og Darwin og hva som deretter kom. Også med sosialantropologien. Som reaksjon på fremskrittstanken oppstod det som blir kalt historisme (som i Historismus, ikke Poppers historicism), som kan karakteriseres ved von Rankes vending om at alt som er, er et guddommelig utkast og således like verdig oppmerksomhet som alt annet.
Lévi-Strauss. Det umistelige. Denne tanken ble så å si tatt utenlands av sosialantropologien, brennende opptatt som den var av å finne neglisjerte fenomener som var verdig oppmerksomhet. Hvis Thomas hadde en europeisk tankehelt eller en Hegel («lesen Sie mal zehn Jahre Hegel!»), så var det vel Lévi-Strauss. Om Tristes Tropiques skrev Thomas en gang et lite stykke som gikk meg rett under huden, etter at jeg først på litt elstersk kulturkrigersk vis hadde vært noe skeptisk. Thomas og Jürgen Habermas fikk meg bort fra dette.
Dynamiseringen av verden har ført til øket variabilitet på så mange måter. Det tror jeg Thomas Hylland Eriksen var enig i. Men som han betoner i sin siste bok, så er variabiliteten, eller nøyaktigere: varieteten, nå truet. Dette ble et grunntrekk ved sosialantropologien: Å redde det som fantes av sosial og kulturell varietet i verden. Redde det umistelige. Thomas' tankeliv stod åpenbart i dette tegn. Umistelig var han selv, selv om han ikke er forsvunnet sporløst. Det er riktignok de kommende Hylland-Eriksen-øyeblikkene han var så flink til å la funkle. Vi får funkle for ham, enhver på sitt vis. Vi blander oss jo med hverandre.
Litteratur:
Hylland Eriksen, Thomas: Øyeblikkets tyranni. Rask og langsom tid i informasjonsalderen. 2001
På stedet løp: Konkurransens paradokser (med Dag. O. Hessen). 2012
Fredrik Barth: En intellektuell biografi. 2013.
Syv meninger med livet. 2023.
Det umistelige: Fra global ensretting til et nytt mangfold. 2024
Kierkegaard, Søren: Om Begrebet Ironi med stadigt Hensyn til Socrates, 1841. Enten-Eller, 1842
Odo Marquard: en spesielt berømt tekst er «Inkompetenzkompensationskompetenz? Über Kompetenz und Inkompetenz der Philosophie.» Utgitt i Odo Marquard: Abschied vom Prinzipiellen. Philosophische Studien, 1981. (Reclam).
Novalis (Friedrich von Hardenberg): Das allgemeine Brouillon: Materialien zur Enzyklopädistik 1798/99. Nyutg. Hamburg 1993 (Meiner).
Fragmente und Studien, 1799-1800. (Nå Reclam).
Schmitt, Carl: Politische Romantik, 1918. Engelsk utgave.
Arthur Lovejoy, The Great Chain of Being, 1936.
Victor Hugo, Les Misérables. 1862