7 ANTROPOLOGISKE MENINGER OM LIVET
Hva er meningen med livet, døden og det hele? Thomas Hylland Eriksen serverer ikke mindre enn 7 svar på spørsmålet.
Publisert
Sist oppdatert
Det er en gammel klisjé at man litt utpå i sene nattetimer, gjerne med promille, reflekterer rundt meningen med livet, døden og det hele. Det har på mange måter blitt en minst like stor klisjé at filosofer avviser mening som uhåndterlig, meningsløst, ufilosofisk eller uvitenskapelig. I møte med slike hårete spørsmål tenker filosofen kanskje at det er like greit å tie, i tråd med salige Ludwig Wittgensteins bud, som i Tractatus lød: «Om det man ikke kan tale, må man tie.»
Dersom Norges desidert mest kjente sosialantropolog, Thomas Hylland Eriksen, hadde fulgt Wittgensteins forordning, hadde lite eller ingenting av 7 meninger med livet sett dagens lys. Her ties det på ingen måte i møte med uhåndterlige eller hårete spørsmål rundt mening og livet og det hele. Faktisk hopper Hylland Eriksen rett inn i den innledende klisjeen ved å ta oss direkte inn i det sosialantropologene snakker om utover i de små timer etter et par glass på pub: da snakkes det nemlig om mening. En kollega av Eriksen kan eksempelvis opplyse oss om at livets mening består av tre ting: «å tro på Gud, å få barn ... og det tredje har jeg glemt» (2023, s. 7).
Om taletrengtheten skyldes opposisjon til Wittgensteins doktrine, eller om det snarere skyldes at sosialantropologien «på sitt beste og sitt verste» er manisk digressiv er uklart. Eriksen styrer uansett ikke unna å synge ut om temaet med sedvanlig digressiv utestemme i 7 meninger. Som tittelen avslører tilbyr han intet mindre enn syv ulike svar – og derav også syv kapitler – på spørsmålet om meningen med livet. På vaskeseddelen kan vi dessuten lese at Hylland Eriksen mener det er riktigere å si at livet er mening snarere enn at det har mening. Dette lyder med andre ord lovende. Eriksen virker å være tro mot seg selv og i stil med det vi kjenner han som: nemlig en uredd intellektuell det er like lett å få i tale som å bidra på ulike arenaer og samfunnsdebatter.
Hva er prosjektet?
Hylland Eriksen selv trenger neppe introduksjon. Født i 1962 og med utdannelse ved UiO, hvor han i dag er professor i sosialantropologi, er han en svært produktiv forsker, som kanskje er mest kjent for arbeid rundt etnisitet, globalisme og nasjonalisme, samt mange bidrag i norsk offentlighet.
I 7 meninger forsøker Eriksen seg som livsfilosof i brytekamp med meningsspørsmålet. Ydmykt erkjenner han at prosjektet tråkker opp relativt velkjente stier. Heldigvis, for i dette landskapet har svært mange vandret før han, både filosofer, forskere, forfattere og legfolk, med eller uten promille. Allerede i forordet nevnes derfor andre kjenninger, som Peter Wessel Zapffe, Arne Næss og Herman Tønnessen, som har brynet sine intellekt på fenomenet.
De nevnte tre stiller seg unisont avvisende til eksistensen av en større mening med livet: den med stor M og som assosieres med religiøse eller filosofiske narrativ om menneskets mål og hensikt. Det er en avvisning Eriksen nikker samtykkende til, men det gir han samtidig anledning til å stille spørsmål ved om det i det hele tatt finnes mening med det vi gjør. Finnes det virkelig en dypere betydning med universet vi lever i og det vi tar oss til? Eller er vi like ubetydelige som maur, slik de fremstår fra turgåerens perspektiv, travle, engasjerte, arbeidsomme og flittige, men dypest sett betydningsløse? Kanskje er det noe eget ved oss som gjør at vi ikke bare er kompliserte, men også betydningsfulle? Hva er i så fall dette noe som gjør oss annerledes og skiller oss fra mauren?
Selv nevner Eriksen at spørsmålene fikk særlig pregnans da han fikk kreftdiagnose i 2016 og befant seg «i dødens forgård et par år» (s. 9). Døden gir som kjent fødselshjelp til grunnleggende spørsmål. Temaet i boken er derfor av et personlig anliggende for han, uten at interessen derav skal påstås å gjelde unikt for han eller være relevant kun for dem som har konfrontert sykdom og død. De fleste tumler tross alt innom spørsmålet om mening, enten de får diagnoser på sin vei eller ei.
I samme åndedrag erklærer Eriksen at spørsmålet ikke kan forventes besvart av vitenskapen. Nei, vi kommer «trolig ikke en gang videre» dersom vi sitter og venter på at vitenskapen og forskerne skal komme med svar på dette med mening (s. 9). Vitenskapen kan fint svare på «Hva?» og «Hvordan?», men de grunnleggende «Hvorfor?»-spørsmålene må vi rette mot andre hold (s. 168).
Det sies ikke eksplisitt, som er et gjennomgående trekk, men Eriksen tenker seg vel at spørsmål som «Hva er meningen med livet?» og «Hva er poenget med å leve?» egentlig spør om hvorfor vi er her og lever som vi gjør. Det bunner i normative verdispørsmål, og som sådan etterspørres begrunnelser vitenskapen ikke gir. Eriksen peker selv mot religion og tradisjoner, og hevder at «det bare er religionen som tilbyr svar på spørsmål som begynner med hvorfor» (s. 168). Han har litt rett: religion gir svar på hvorfor-spørsmål. Men tar samtidig feil, siden filosofi også er på banen.
Det som derimot er riktig, er å understreke at vi ved å reise slike «evige» spørsmål befinner oss på likefot med de fleste andre som har tumlet undrende rundt gjennom tidene. Det spiller ingen rolle om en heter Siddharta Gautama (Buddha), Platon, Jesus, Simone de Beauvoir, Sigrid Undset, Næss, Jon Fosse eller Hylland Eriksen – her er vi alle i samme klassekull, skriver Hylland Eriksen klokt.
Livsfilosofi
I min verden kalles et slikt prosjekt livsfilosofi. Å reflektere over livet – spørre om mening, formål, retning og hensikt – er av de grunnleggende spørsmål i filosofien, og gjenspeiler noe universelt menneskelig som går tilbake til tidenes morgen. Som Maurice Riesling sier: «Før eller siden vil livet gjøre filosofer av oss alle.» Zapffe har derfor et poeng når han i Den siste Messias portretterer en huleboer som våkner i angst og tvil under trykket fra menings-spørsmålet. Spørsmålet har vært der hele tiden, og kan treffe oss alle, det være seg om vi har vitenskap og teknologi til hjelp eller ei.
Å besvare de spørsmålene er å gi seg i kast med å utvikle en teori eller livsfilosofi. De fleste har kanskje en implisitt livsfilosofi, med mål og verdier, men når vi råker på meningsspørsmålet blir vi likevel ofte svar skyldig, fordi vi sjelden reflekterer noe dypere over hva det er som gjør at målene våre også gir mening. Spørsmålet er om det finnes noe å si om hva det er som gir livet genuin mening og verdi: et svar som kanskje også kan fungere som korrektiv og noe å strekke seg etter. Dernest blir spørsmålet om Hylland Eriksens bok 7 meninger har noe å bidra med her som kan hjelpe oss på vei. Det er nemlig dette en god livsfilosofi eller teori må kunne gi oss.
Meningsteori
Før vi ser Eriksens svar, kan vi kjapt fremheve hva en slik teori gjør. For det første er det verdt å merke seg at en kan se mening som å komme i grader. I så fall er ikke mening enten-eller, men livet er mer eller mindre meningsfullt alt ettersom vi realiserer eller ikke visse væremåter, verdier og handlingsmønster. For det andre, kan svaret vise seg å enten gi én generell eller universell mening (monisme) som gjelder for alle, eller at mening er mer kontekstuelt og mangfoldig (pluralisme).
En annen distinksjon går mellom mening med stor M eller såkalt kosmisk mening (mening med livet), samt mening med liten m eller hverdags-mening (mening i livet). Historisk kan vi knytte monisme og kosmisk mening til religion og de store filosofisystemene, mens pluralisme og betoning av hverdags-mening gjerne hører moderniteten til. En siste komponent er begrunnelse. En teori må kunne gi belegg for hva det er som gjør noe meningsfullt. Om svaret er X, eller Guds plan, må meningsteorien kunne forklare hva det er ved X som gir mening. Det siste er særlig viktig i og med at mening er normativt og noe vi bør etterstrebe. Samtidig må man også skille mening fra andre normative størrelser, så som lykke, rasjonalitet eller moral.
Heldigvis har filosof-klisjeen om å avvise meningsspørsmålet veket for fornyet faglig interesse. Særlig har Susan Wolf banet vei, som så er supplert med bidrag fra andre, som Todd May, Kieran Setiya og David Benatar. Hjemme på berget har dessuten podcast-guru og UiA-professor, Einar Duenger Bøhn, bidratt med boken Meningen med livet. Når Eriksen entrer scenen er det med andre ord tett befolket område han trer inn i. Sensitivitet for at han ikke bare kan vade inn i et terra incognita gir som sagt Eriksen uttrykk for allerede i forordet. Han sveiper innom diskusjonen mellom de hjemlige størrelsene, Tønnessen, Zapffe og Næss, på hvorvidt det finnes mening overhodet (Zapffe sier nei), eller hvorvidt spørsmålet om mening er en brukbar problemstilling (Tønnessen sier nei), eller om det er et feilspor å søke overordnet mening (mening med stor M) og at mening heller bør søkes i det små (som Næss tenker). Bortsett fra det boltrer Eriksen seg fritt og uhindret av filosofiske diskusjoner. Det høstes riktignok frukter fra omtrent alt mulig annet: men filosofiske diskusjoner rundt mening, glimrer med sitt fravær i 7 meninger.
Selvsagt trenger ikke det å være ufordelaktig, all den stund filosofisk litteratur kan bli både teknisk avansert og ha oppmerksomhet på normativ-teoretiske diskusjoner sentrale for fagfilosofi, men mindre relevant for andre. Duenger Bøhns Meningen med livet hiver eksempelvis den gjengse leser av hesten lenge før den kommer til noe substans rundt mening, all den stund Bøhn dykker inn i lange skolastiske utlegninger om spissfindige analytiske distinksjoner før det gis kjøtt på beina. Sånn er det ofte i fagfilosofi: det kan være analytisk presist, men langt mellom drammene.
Hylland Eriksen går annerledes til verks: her reises ikke filosofiske grunnmurer eller støpes teoretiske fundament. Nei, Eriksen er generøs på drammen og stuper rett ut i det: det gis konkrete påfyll av mening fra første til siste ord. Strukturen i boken er derfor at vi får utbrodert, diskutert og eksemplifisert syv forskjellige forslag på hvordan livet kan fylles med mening: enten som 1) relasjoner, 2) knapphet, 3) drømmer eller 4) langsom tid; eller gjennom 5) øyeblikket, 6) balansekunst og 7) evnen til å gi slipp. Men det han vinner i det konkrete risikeres å tapes igjen i det generelle. Det er mangfold her, der verdier, idealer og erfaringer fremmes med sterk stemme, men grunnlaget for vurderingene, det som kunne samle og legitimere livsverdiene, mistes raskt av syne i møte med konkret jungel. Før vi ser på – og eventuelt fortaper oss i – detaljene kan det derfor være greit å spørre seg hva slags posisjon dette egentlig er om meningen med livet.
En gammel historie om antropologen og relativismen
La oss begynne med å konfrontere et gammelt spøkelse med én gang: på 90- og utover 00-tallet er nemlig Hylland Eriksen stadig blitt beskyldt for å være fanebærer for det mange har regnet som en forskrekkelig idé – nemlig vidtrekkende relativisme. Asle Toje saler han eksempelvis opp både som relativist og fransk-inspirert konstruktivist. I relativismen er tanken at intet er rett og galt, sant eller usant, men kun konvensjoner, kulturelle normer og spill opprettholdt av og gyldige innenfor ulike hierarkier og samfunnsordener. Mange antropologer før Eriksen har tross alt blitt assosiert med slike relativistiske posisjoner, så som mannen bak den lingvistiske relativismen (Sapir-Worf-tesen), Edward Sapir, eller kulturrelativismens far, Claude Levi-Strauss.
Enkelte former for relativisme er selvsagt relativt ufarlige saker: så som estetisk relativisme eller høflighets-normer. Det kan være kulturelle parameter til grunn for verdsettingen av opera eller at det er god kutyme å vente med å spise til alle er blitt servert. Andre steder kan det tvert om oppfattes som en fornærmelse å ikke hive seg over maten med én gang. Om relativisme derimot også legges til grunn for moral og kunnskap, vil også etikk og moral, sant og usant bli up for grabs. Hverken tvungen burka, omskjæring av jentebarn, slaveri, manglende bevegelsesfrihet og stemmerett for kvinner er da egentlig galt: kun annerledes. Ei heller er Big Bang-teori og moderne fysikk mer objektivt rett enn at verden er laget av mytiske skikkelser eller inneholder magiske krefter: kun riktig/galt innenfor noen kulturelle parameter. Da blir det mer radikalt. Kan det være sånn at Eriksen er fanebærer for relativisme også om meningen med livet?
Hylland Eriksen har ved et par anledninger distansert seg fra beskyldningene om «uansvarlig» relativisme og hevdet seg misforstått. Ifølge han selv tar han først og fremst til orde for at man som sosialantropolog, i et forsøk på å forstå andre kulturer, tar i bruk metodisk relativisme. Tanken er ikke at alt av verdier og tanker er relative størrelser uten videre objektivitet – slik at 2+2 like gjerne er 4 som 5, og Holocaust er kun relativt etisk ondt på linje med etikette-regler – men at man som forsker må jobbe metodisk og sette egne parameter til side for å forstå andre i sin annerledeshet.
Som enhver student vet, er dette en relativt (pun intended) standard metodisk innfallsvinkel i sosialantropologi. Det vesentlige er å ikke glemme at det er metode: ikke en beskrivelse av verdier og objektivitet som sådan. Man kan altså tenke at det eksisterer objektive svar, selv om en metodisk og midlertidig setter dem til side for å forstå andre. I tillegg har han, i tradisjonen fra Bruno Latour, stilt kritiske spørsmål ved og påpekt aspekter ved vitenskapelige begreper og praksiser som er kulturelt påvirket. Det gir en viss relativitet, men ikke nødvendigvis en radikal en som samtidig slår beina under hele det europeiske opplysningsprosjektet.
Den metodiske og kritiske relativismen ser vi spor av fra tid til annen i 7 meninger: som for eksempel når Eriksen skriver at det å forstå andre som forskjellige fra oss selv kun krever «tålmodighet og folkeskikk», der det siste innebærer å ikke bryskt sette seg til doms over andres skikker og tankesett (s. 9). En slik relativisme er vel og bra, inkludert når man studerer ulike oppfatninger om etikk og meningen med livet: men samtidig synes jeg det virker som at den mer radikale relativist spøker i bakgrunnen i 7 meninger. Som til eksempel når Hylland Eriksen skriver ting som at:
«Så hva er meningen? Er det å oppfylle Guds plan eller gjøre gode handlinger, gi og få betingelsesløs kjærlighet eller leve i øyeblikket – eller tvert imot tenke langsiktig og handle deretter? Svaret er ja på samtlige spørsmål. Det kommer an på hvem du spør, når du spør dem, og ikke minst hvordan du spør.» (s. 10)
Gjennom sitt «ja» virker det som at Eriksen tenker at alle svarene er riktige og gir mening i et liv. Han unnlater elegant å plukke opp den nærliggende diskusjonen om hvorvidt svarene er uforenelige med hverandre eller om det i det hele tatt gir mening å gjøre ting som beror på usannheter og uriktigheter. Eksempelvis er det nærliggende å avvise at man kan leve meningsfullt i å oppfylle Guds plan om Gud ikke finnes, siden et liv i henhold til en ikke-eksisterende Guds plan neppe gir mer mening enn å vie seg til åsatroens forordninger uten Valhall. Hylland Eriksen ser ikke ut til å ville reise de spørsmålene og da dukker relativismespøkelset fort opp.
Det hjelper lite å trekke frem at de som lever slik selv opplever det som meningsfullt. Jeg tror ikke Eriksen nødvendigvis må tolkes dithen, men dersom han hadde ment at det var tilstrekkelig å tro at noe gir mening, så ender vi i reinspikka subjektivisme og en radikal variant av anything goes.
Lignende relativiserende tendenser merkes når han sier at han har tenkt at hverken Zappfe, Tønnesen og Næss tar feil, eller at svarene deres ikke «er så forskjellige dypest sett» (s. 9). Å forstå dem som både enige og helt riktig er i grunn smått utrolig, ettersom den ene hevder at mening er ikke finnes, den andre at spørsmålet er meningsløst og den tredje at selv om mening med stor M ikke finnes, så er det plenty av mening med liten m. Det kreves mye relativisering for å se disse som både like og riktige all den stund de er i tydelig logisk spenn med hverandre.
Noen ytterligere avklaring om relativisme og subjektivisme gis ikke, så vi er nødt til å tolke svarene som gis under hvert punkt for å avklare hva slags posisjon Hylland Eriksen gir oss. I møte med punktene heller jeg mot å tolke Eriksen som først og fremst å være et stykke på vei enig med Næss: mening med stor M finnes ikke, men det er myriader av mening med liten m i folks liv, som dels springer ut av hvem de er, hva de er interessert i og har behov for.
Hva det er som gir opphav til meningsinnholdet, samt hvorfor det ikke bare er subjektivt, er ikke noe Eriksen diskuterer eksplisitt. Det virker som han tenker at meningsinnhold kan variere fra individ til individ, samt etter tid og sted, men samtidig fremstår det som at han tenker det finnes flater av mening som gjelder alle og som han vil trekke frem og anbefale. Jeg tolker det derfor som at Eriksen hverken er relativist eller subjektivist. Det er ikke anything goes, siden han kommer med anbefalinger om hva som er meningsfylt, så som relasjoner med andre; samtidig understrekes variasjon og mangfold ved at han betoner at det «finnes ingen oppskrift» og at «det eneste som kan gjøre livet meningsfylt, er forskjeller» (s. 10). Det gjør at spørsmålet om begrunnelse, og en forklaring på hva som gir opphav til den mangfoldige meningsfullheten, blir påtrengende: men det vender vi tilbake til.
De 7 meningsflater
Før vi tar opp igjen spørsmålene rundt objektivitet, normativitet og begrunnelse, har jeg lyst til å dykke inn de syv flatene med mening som legges frem. De er allerede nevnt og er henholdsvis 1) relasjoner, 2) knapphet, 3) drømmer, 4) langsom tid, 5) øyeblikket, 6) balansekunst og 7) å gi slipp. Her kan vi grovt sortere relasjoner som å omhandle det sosiale; knapphet som balansegang knyttet til goder; drømmer som å tematisere forholdet til det som ikke er virkelig; mens langsom tid og øyeblikket tematiserer temporalitet; balansekunst tråkker så opp kjent terreng mellom for mye og for lite; til sist tematiseres det å gi slipp og da smyger blant annet døden seg innpå.
Eriksen begynner i det sosiale: med relasjonene. Det bifalles. Mennesket er et sosialt dyr og trenger andre, så om vi ikke makter å forholde oss til flokken blir livet mistrøstig, utrivelig og meningsløst. «Helvete er de andre,» sies det hos Jean-Paul Sartre. Det er liten tvil om at det nettopp er i det sosiale mye sårbarhet ligger. Rent evolusjonspsykologisk gir det mening, siden vår overlevelse som individ og art betinges av samarbeid. Vi er derfor rikt utrustet med smerte- og nytelses-signaler fra naturens side, som sørger for at vi motiveres til å legge innsats i nettopp det sosiale: smerte ved minste tegn på utstøtelse og belønnings-signaler når vi lykkes. Det vi bruker mesteparten av vår tid på, er dessuten nettopp å sørge for at vi har en plass i det sosiale systemet.
Hylland Eriksen ser meningspotensiale i relasjoner: faktisk hevder han at vi ved å stille oss utenfor sosiale bånd, eller forringe og utarme dem, inviterer meningsløshet inn i våre liv. Her er det også mange varsel å komme med, ifølge Eriksen, og særlig for det moderne «nordatlantiske» mennesket. Bøker og artikler nevnes i fleng, som forteller at det sosiale lider i vår tid. Særlig får alle dingsene og duppedittene det glatte lag: i tillegg til at det rettes skudd mot sosiale medier og forbruk, der tingene beskyldes for å komme i veien for å relatere seg til folk. Familiehyttene står tomme og vi har møter på Teams, mens sosiale bånd påstås å være tettere i samfunn med mindre velstand og teknologi. Kanskje har vi noe å lære av småbønder i Andesfjellene, som når de møtes innleder med å spørre om den andre har spist og deretter skaffer til veie noe å spise? (s. 15) Eller bør vi nærme oss den utstrakte gjestfriheten, som ifølge Eriksen finnes blant de brede lag i Pakistan? (s. 17)
Bildet som males opp er at vi slukes av velstand, individualisme, rasjonalitet og fremmedgjørende teknologi, med meningstap som resultat, i kontrast til samfunn der sosiale bånd veier tyngre. Budskapet er at mening kommer ved å delta i større nettverk og «å gi og ta imot i en strøm som flyter kontinuerlig» (s.18-9) snarere enn via individuell selvrealisering. Idet han sier dette ser han samtidig risikoen for at det indre og individuelle kan bli «kanibalisert av de andre», eller at vi ved å slukke for mye individualitet i beste fall blir «salige lotusspisere», i verste fall «apatiske, kalde, skitne, sultne og gretne» (s. 35). For å lande inn dilemmaet, sneier Eriksen innom Montaignes idé om at vi bør ha «et rom bak forretningen»: et backstage der vi kan hente næring til oss selv (s. 36). Ut på tur er eksempelvis nordmenns typiske «rom bak forretningen».
Dette er poeng det er lett å nikke til, men når kapitelet er ferdig opplever jeg likevel ikke at runddansen mellom indre og ytre, individ og relasjon, er blitt klarere. Ideer er kastet opp, men lite landes inn. Hvordan mening kan komme til mellom individer som ikke i seg selv kan gi mening forblir uvisst. Eriksen har det nemlig travelt med å styrte videre. Vel, vi får gjøre det samme.
Det øvrige tas over samme lest. Det tas til orde for at «knapphet gir livet mening» og at vi «nordatlantiske» i overflodssamfunnet lider av alvorlig knapphet på knapphet, som så gir meningsløshet (s. 37). Man kunne selvsagt anføre at knapphet på knapphet i så fall burde gi plenty mening, men det Eriksen mener, uten å skrive det ut, er at visse former for knapphet gir mening. Der ligger det et godt poeng. Å mangle noe kan gjøre goder viktigere. Tørste gjør som kjent vann til den beste vin og omvendt ser vi at hedonistisk opplevelsesvalør fort dovner hen slik at den beste vin smaker lite for rike og dekadente. Tilsvarende gjelder for innsats: lite varmer som veden du har kløyvd og hugget selv, og surdeigsbrødene på langtidshevning smaker best. Gulvvarme og butikk-brød er riktignok behagelig, men liv preget av overflod og tilgjengelighet over hele linja, kan fort mangle den ekstra gløden arbeid og knapphet putter i potten.
Som Eriksen er inne på søkes utfordringene løst innenfor overflods-samfunnets pengedrevne logikk. Knapphet som knapphetsgode er strålende forretning: det tilbys apper og abonnement, samt alskens selvhjelpsguruer og livsfilosofier for å lære oss disiplin og måtehold mot overflodens fristelser. Minimalisme og askese er også dagens trendsettende ånd: unge velger bort alkohol, lever i sølibat og står opp grytidlig for trening og grønnsaksjuice, mens influensere lever fett på at vi er overmannet av overflodssamfunnets goder.
Eriksen har for øvrig flere allierte i å betone knappheten: Alex Borgman finner eksempelvis botemiddel i å betone mening gjennom arbeid og ytelse i det som defineres som fokale praksiser. Borgman tar ikke til orde for å jobbe seg i hjel på fabrikklinja eller vansmekte på stressende kontorer, men for at vi må holde oss aktive i meningsfulle aktiviteter, så som å dyrke jord, utøve håndverk og skrive bøker. Feil teknologi, som Zapffe skriver, risikerer kun å gi «sjælelig arbeidsløshet» og meningstap. Riktignok kan slike ideer kritiseres for elitisme og for å ta til orde for et middelklasse-ethos, med romantiske lengsler om småbruk og autentisitet, men poenget står: vi trenger aktivitet som ikke bare realiserer goder, men er fokale og meningsfulle i seg selv. Knapphet trengs for å gi dette retning.
Fra og med kapitlet om knapphet går det radig: knapphet ansporer selvsagt drømmer, som også hører med i en fortelling om meningsfullhet. Det er et gyldig poeng: å fanges av virkelighetens jernbur uten å se muligheter eller tillates fantasiens svaleflukt, er trist. Realister må vi være, men å ikke se mer enn det som er blir å sage av en grein vi alltid har sittet på og som har drevet oss fremover. Samtidig må det ikke glemmes at virkelighetsflukt og visjoner også driver oss bakover, til sides og i ring. Drømmer er først og fremst virkelighetsfjerne og ikke ubetinget gode, så Eriksen burde skilt klint fra hvete. Hitler hadde også drømmer, men var de meningsbærende?
I samme ånd gjør motstand og knapphet at vi får et bedre syn på tid. Hylland Eriksen tar til orde for langsom tid og å være til stede i øyeblikket. Dessuten anbefales treets og steinenes lange tidshorisont mot vår egen tids kortsiktige presentisme. Kaffekoppen er et godt eksempel: riktignok vekker den meg om morgenen, men det er ikke bare derfor jeg drikker den. Nei, den drikkes vel så mye for roen, kosen, langsomheten og øyeblikksbildet den gir underveis. Det samme kan sies om langtidshevet surdeigsbrød, å stelle planter eller å lage koreansk kimchi: øyeblikkene og aktiviteten underveis byr på opplevelser og inntrykk som gir meningsfylde, om du er oppmerksom.
Poenget er overordnet at knapphet i riktig monn og balanse gir retning og evne til verdsetting. Det tenker jeg er livserfarne ord, som i sin tur gir lissepasning til kapitlet om det å finne balanse, en overordnet ferdighet for enhver som søker etter meningsfulle liv. Eriksen sier derfor, klokt nok, at: «Hvis vi ser litt større på det, går et vesentlig menneskelig prosjekt ut på å finne den perfekte balansen» (s. 136). Deretter dras vi gjennom flere balanseringer: mellom frihet og trygghet, selvstendighet og gruppetilhørighet, forankring i fortid kontra åpenhet mot fremtid, mobilitet versus stabilitet, sannhet og hvite løgner, og så videre (s. 136-56).
Detaljene kan vi spare oss: utfordringen er å håndtere overflodssamfunnets evne til umiddelbar tilfredsstillelse, samt den eksposisjonelle økningen i instant tilfredsstillelse som kommer med utviklingen av simulerte og digitale virkeligheter. Eriksen lar det kulminere med en visitt innom kinesisk filosofi og vekten man legger på harmoni og balanse: både i et samfunn, i en familie, internt i et individ og mellom større kosmiske og psykologiske krefter, som yin og yang (s. 159). Et annet poeng Hylland Eriksen trekker inn er helhetsperspektivet som kommer med aldring og erfaring. Som han sier: «Meditasjonskurs kan dere få billig av meg. Det er lite som slår aldring.» (s. 158)
Pussig nok nevnes ikke Aristoteles med ett ord i denne sammenhengen, men hans etiske doktrine om den gyldne middelvei tør være kjent nok. Aristoteles vektla dessuten den overordnede dyden praktisk klokskap (fronesis), som er evnen til å gjøre riktig skjønnsmessig avveining. Det er noe enhver god person må ha for å tilpasse og balansere handlinger og følelser, slik at de kommer til rett tid, i rett monn, i rett situasjon, på rett måte og så videre. Eriksen har nok her en lei tendens til å overse eller glemme betydningen av etisk karakter. Etisk karakter er som kjent noe som Aristoteles, samt en rekke andre dydsetikere – også i ikke-vestlig filosofi – legger avgjørende vekt på. Etisk karakter innebærer både holdninger, emosjoner og emosjonsmønstre, samt persepsjon og tolkningsmønstre, karakterstyrke og vilje, verdier, disposisjoner og etiske handlingsvalg. Dette er i stor grad med å forme et individs evne til å håndtere livets utfordringer. Det er ikke gitt at man blir en god balansekunstner av å måtte forholde seg til knapphet, sykdom eller død, slik Eriksen skriver: men man kan utvikle disse ferdighetene dersom grunnlaget er der i ens etiske karakter.
Eriksen overser filosofien også forhold til sykdom, død og det å gi slipp. Han har selv vært innom dødens forgård i og med kreft-diagnosen, og han forteller hvordan han ble overrasket over at de eldste på avdelingen for dødssyke var livredde og angstfulle i møte med døden (s. 161). Han avviser kjapt filosofiske bidrag her, men lager freidig nok en egen hypotese om at de som frykter døden ikke har forberedt seg nok og gjort sine regnskap (s. 162-3). Sykepleieren på avdelingen trekker på skuldrene av ideen, og det burde kanskje ha stoppet der, men Eriksen blir likevel å skrive videre på tanken om den gode død med oppgjort regnskap der en gir slipp på livet. For Eriksen blir det i det religiøse at vi kan finne trøst, fordi her, via ritene, skjønner vi at vi kun er en liten del i en større fortelling: «en dråpe er lite verdt uten havet som omslutter den» (s. 168).
Det påstås dessuten at å gi slipp er lettere i mindre individualistiske kulturer. For eksempel når den fattige migranten, Hasari Pal, jobbet seg i hjel med en rickshaw i Calcutta (s. 169). Ifølge Eriksen, jobbet Pal for å sikre datterens medgift. De implisitte nedvurderingene av kvinner diskuteres ikke, men Eriksen forteller at Pal gråt av glede når han når målet fordi han da «trygt kunne dø» (s. 169). Dødens motgift er igjen å se selv som en del av noe større, som går videre etter ens egen død. Eriksen oppsummerer: «Verden klarer seg uten deg, og du kan trygt legge inn årene når du vet at du har gjort ditt beste. Livet er mening, men det er en tid for alt, også for å ta avskjed.» (s. 175)
Jeg er begeistret for at Eriksen faktisk tematiserer døden i bokens avsluttende kapittel, siden en av de største hindrene for opplevd meningsfullhet er nettopp dødsfrykt og en opplevelse av meningstap i møte med dødelighet, men jeg er hverken tilhenger av begrepet om en god død, eller å forlike seg med døden gjennom å understreke at man kun er en liten flik i det hele. Ei heller finner jeg trøst i å henvises til religiøse riter. Ikke at ritualer ikke har en psykologisk beroligende effekt: det har de på samme måte som andre estetiske opplevelser, så som poesi og Mahlers niende. Men Eriksen forflater døden som tema ved å redusere det til en psykologisk utfordring som det er om å gjøre å lindre, med eller uten riter som virkemiddel. I forhold til spørsmålet om meningsfullhet er tvert om avgjørende å finne ut om det faktum at vi skal dø faktisk betyr noe for mening. Igjen: her ville Eriksen funnet skarpere analytiske verktøy i nyere filosofisk faglitteratur, så som hos May og Nussbaum. Å ikke ta opp tråden her er en forspilt mulighet: død og dødsfrykt behandles som om det er en slags sykdom det er om å gjøre å dempe symptomene på.
Vi får stoppe der. Hylland Eriksen har gitt oss syv meningsflater, samt både kloke og mindre kloke betraktninger. Den som leter etter sammenheng eller noe underliggende for de syv leter forgjeves. Det blir derfor stående i det blå både hvorfor de syv er valgt ut og om de burde suppleres med flere. Som filosof undrer jeg eksempelvis om tradisjonelle meningsflater som kunnskap og innsikt også bør ha en plass, mens flere av de som er her kan behandles samlet, som øyeblikket og langsom tid. Eriksen følger snarere eksemplenes makt og satser på at historiene og eksemplene, snarere enn argumentasjon og analyse, skal gi luft under vingene. Det holder kanskje for han om leser nikker gjenkjennende til historiene og lar seg rive med i assosiasjonsrekkene.
Det gjør at det står så som så til både med begrunnelser og avklaringer i forhold til øvrige normative størrelser, som lykke og moral. Jeg mistenker tidvis Eriksen for å sause dem sammen: i hvert fall opptrer begreper og historier om lykke, glede og moralske verdier om hverandre. Som leser tenker jeg ofte at historiene i seg selv er fine, men sier mer om moral og glede, og mindre om meningsfullhet. En avklaring på ideen om at livet er mening snarere enn å ha mening, finner jeg heller ikke spor av annet enn i bokens aller siste linje og på vaskeseddelen.
Det er synd, for her finnes kilder å ta av: Næss snakker eksempelvis i sin bok, Livsfilosofi, om at det er bedre å snakke om mening i livet. Den kjente eksistensialistiske psykologen, og Holocaust-overleveren, Viktor Frankl, kan supplere med teoretiske rammeverk som legges frem i Livet er mening. Jeg lukker derfor 7 meninger, etter siste side, og er litt utilfreds. Riktignok legger Hylland Eriksen inn en utfyllende leseliste under hvert tema som dessert, med artige kommentarer, men i forhold til forventningen som både tema og vaskeseddel la opp til, er jeg mer skuffet enn gledelig overrasket.
Filosofisk lommerusk
Før vi tar kritikken vil jeg begynne med en reservasjon: salige Næss omtalte av og til fagfilosofers tanker som lommerusk. Ifølge han ble det ofte smått og pirkete, og det gjaldt å heve blikket slik at man ikke ble en fange i den filosofiske andedammen. Jeg er enig, men står nok likefullt i fare for å plumpe ut i selvsamme andedam: det er nemlig en del å la seg frustrere av i 7 meninger for en fagfilosof investert i meningsteori, men jeg tror de tingene også er relevante utenfor andedammen.
La meg begynne med å si at, ulikt Wittgenstein, tenker jeg diskusjoner om mening kan gjøres med faglig og vitenskapelig presisjon – ikke bare på pub. Samtidig tenker jeg det går an å kombinere formidling med innsikt fra feltet. Til tross for at Hylland Eriksen skriver godt, og er generøs med egen livserfaring, synes jeg nyere faglitteratur mangler. Riktignok har han i innledende sveip innom med Zapffe, Næss og Tønnesen, men med tanke på at tema har tydelig renessanse i nyere filosofi oppleves det nærmest litt arrogant å ikke koste på seg flere streiftog innom fagfeltet. Eriksen virker da ellers leselysten nok i alt det øvrige som refereres underveis. Riktignok noterer jeg meg at det dukker opp begrunnede reservasjoner mot det filosofiske fra tid til annen, så som når han skriver om dødsangst at han måtte sette Montaigne og Buddha «i parentes»:
«En av de største svakhetene ved denne typen filosofi, som gir råd om hvordan man skal leve, er at de oppmuntrer til å flytte inn i verdener som er så små at de til slutt bare har plass til ett menneske. Montaignes beste venn, etter at ungdomsvenne La Boétie døde, ser ut til å ha vært katten hans» (s. 161).
Jeg er likevel sikker på at bokens diskusjoner hadde tjent på å trekke inn nyere bidrag, så som drivende dyktige filosofer som Susan Wolf, Todd May eller Martha Nussbaum. Wolfs hybrid-teori om at meningsfullhet springer ut av et møte mellom objektiv meningsfullhet og opplevd subjektiv meningsfullhet, kunne eksempelvis ha kommet Eriksen til nytte, mens andre filosofer hadde hatt langt mer å gi Eriksen i møte med døden enn Montaigne og Buddha.
En annen ting er notorisk lemfeldig presisjon. Riktignok ser jeg funksjonaliteten av store sveip, men det er slående hvor ofte han faller gjennom dersom en er oppmerksom på detalj. Her kan det selvsagt være faglig-metodologiske forskjeller, som gjør at jeg som analytisk skolert filosof lar meg irritere av manisk digressiv stil: men det lugger. Et eksempel er den bombastiske påstanden om at mennesket, akkurat som alt annet som finnes, i sin natur kun er relasjonelle (s. 14). Her slår han med andre ord seg opp som metafysiker ved å påstå at alt som finnes er relasjoner og at alt som finnes er forskjeller. Det er ikke det bombastiske ved påstanden eller selve ideen som frustrerer meg, siden relasjonisme ikke trenger å være så feilaktig. Problemet er snarere at han allerede på samme side benekter at mennesket danner relasjoner til ikke-menneskelige eller døde ting.
Hylland Eriksen bruker nemlig ideen om at alt er relasjoner som ansats for å betone at vi heller danner nære sosiale relasjoner med andre, snarere enn til ting eller via skjermbaserte fellesskap som blir «tomme skall». Men Hylland Eriksen overdriver argumentet når han begrunner dette med påstander om at å ha relasjoner med ting er umulig. Ifølge han er nemlig ikke tingene i stand til å stå i relasjon til oss fordi de ikke handler på egenhånd. Vi kan relatere oss til ting, men altså ikke stå i relasjon til dem – begrip det den som kan. Tolket særdeles barmhjertig, så tenker nok Eriksen først og fremst at vi ikke kan ha meningsfulle sosiale relasjoner med døde ting: men da er det helt uklart for meg hva den bombastiske relasjonsontologien gjør her i det hele tatt. Tatt på alvor, ikke bare som spissformulering, er jo da alt som finnes relasjoner – inkludert vårt forhold til ting.
Et annet sted sier han at alt vi gjør er relasjonelt (s. 19). I så fall bør det være åpenbart, all den stund vi lever, samvirker og samhandler også med ikke-menneskelige ting, at vi også står i relasjon til tingene. Kanskje er det ikke de beste relasjonene vi har, men det krever mer argumentasjon for å vise at det er best å relatere seg til mennesker enn å nekte for at vi kan stå i relasjon til ting i det hele tatt. Her faller med andre ord Hylland Eriksen, på manisk digressivt vis, ned i selvmotsigelser. Alternativt er han kun skyldig i å bruke ordet «relasjon» lemfeldig og flertydig, men i så fall blir det igjen uklart hva relasjonsontologien har å gjøre i boken.
Muligens bekymrer det sosialantropologen lite å være inkonsistent, flertydig og upresis, men i alle tilfeller faller argumentasjonen gjennom. Det burde være problematisk all den stund det er dette som brukes for å støtte ganske konkrete veivalg og verdier som Hylland Eriksen fronter, så som å bli mer relasjonsorientert og mindre ting-orientert, å dele fryseboksen med andre eller å eie mindre snarere enn la ubrukte plagg i klesskapet henge der som «tause vitner om din eksistensielle usikkerhet» (s. 15). Fiffige formulert, selvsagt, men uten særlig begrunnelse. Et annet sted sier han til og med at det er bortkastet å se en iøynefallende solnedgang alene (s. 14), mens han skriver om at individualisme og vår «nordatlantiske» hang til å ønske oss gode kjærlighetsrelasjoner med likestilte partnere som gjør at familier brytes opp og at vi får dårligere forhold til våre barn enn i kulturer der familiearrangerte ekteskap er norm (s. 22).
Her moraliseres det med andre ord høyt oppe på banen, fra en av Norges mest kjente intellektuelle stemmer, og det på kontroversielle standpunkt med stor betydning for folks liv. Når grunnlaget for de normative utropstegnene ikke er all verden, blir det nesten direkte uforsvarlig. Empiri gis det heller ikke på slike eksempler, utover det anekdotiske og digressive. Hvor har han det fra at vi «nordatlantiske» har komparativt sett dårligere forhold til våre barn, for eksempel? De er kanskje mer komplekse og basert på større grad av frihet: men er de nødvendigvis dårligere av den grunn? Det er direkte ubehagelig å tenke på at slike ubegrunnede anbefalinger kanskje leses av noen som uforskyldt har mistet kontakt med sine barn etter å ha forlatt en dårlig, eller til og med voldelig, partner. Vel så ubehagelig er det å forestille seg en leser som nettopp sitter fast i et dårlig familiearrangert ekteskap.
Det er i passasjer som dette, og det er en del av dem, jeg tenker at Eriksen hadde tjent på å lene seg mer på faglitteraturen som finnes. Han burde eksempelvis ha gjort bedre normative skiller mellom ulike grader av verdifullhet, så som mellom ulike relasjonstyper, samt begrunne vurderingene. Synsing er lov, men Eriksen går gjentatte ganger fra tannløse observasjoner om at vi er i relasjoner til ganske konkrete anbefalinger om å stå mer i visse typer relasjoner, så som å ta mer hensyn til familie og barna enn egen forelskelse og kjærlighet. Å si at mening gis gjennom å delta i relasjoner der man gir og tar «i en strøm som flyter kontinuerlig» (s. 18) kan nok gi leseren bilder av meningsfulle relasjoner, men uten å si noe tydeligere pekes det i liten grad ut noen retning. Jeg mener: å gi og ta i en endeløs strøm overfor en hissig, resistent kjøttetende bakterie, eller overfor en overgriper, er åpenbart mindre meningsfullt enn å bryte brød og drikke vin med gode venner som vil deg vel. Spørsmålet er, hvordan skiller vi dem fra hverandre? Hvilke relasjoner er gode og dårlige? Hvilke gir mening? Her trengs bedre kriterier enn hva Eriksen gir oss.
Til avslutning
Jeg kan fortsette å grave frem ting jeg liker mindre godt med 7 meninger, men hvor meningsfullt er det, sånn egentlig? Riktignok er det noen grunnleggende ting jeg mener burde gjøres annerledes, all den stund boken er ute i et normativt ærend – noe en ubønnhørlig er når man, som en av Norges mest kjente intellektuelle, er ute med moraliserende pekefinger og kommer med relativt ubegrunnede anbefalinger om meningsfullhet. For meg lugger det kraftig å ikke begrunne slikt bedre. Boken er likevel god for mye: ved å lese den og reflektere over Eriksens anekdoter og erfaringer, har jeg fått masse å tenke på. Den er rik, samtidig lettskrevet og kort. Hylland Eriksen skriver jo underholdende og effektivt, så du leser den på en dag. Den er derfor verdt seilasen.
Jeg har tenkt på om det muligens er det manisk digressive hos antropologen, som finner mindre resonans hos meg: at det å fare fra tema til tema, med bredpensel og harelabb, ikke er for meg. Tanken får meg til huske en episode jeg faktisk har med Hylland Eriksen, da vi brukte samme treningsstudio ved UiO. Det var nemlig noe iøynefallende ved måten han raste gjennom fra apparat til apparat i lynfart. Det slo meg at han trente på samme måte som han prater på TV: raskt, engasjert, på innpust og utpust. Jeg kjenner han ikke ut over dette, men det digressive og raske er nettopp noe vi finner spor av også i 7 meninger.
Noen av oss trives bedre i det tempoet enn andre. Som Hylland Eriksen skriver, er det den digressive antropologen på sitt beste – men også sitt verste. Selv om dette ikke stryker meg medhårs – jeg er nok en som foretrekker langsomhet, både i studio og i bøker – så velger jeg å si at 7 meninger med livet viser antropologen på sitt beste. Ja, den er digressiv, med tendens til det maniske: men den er også vågal og tar store sveip i en lettlest tekst med garanti om å egge tanken. I seg selv er det et solid bidrag til allmenhetens meningsfullhet.
