KJÆRLIGHETEN TIL ALT SOM ER TIL

Slik uttrykker poeten Juliana Spahr seg i diktboken This Connection of Everyone with Lungs. Tittelen på boken er veldig vakker, synes jeg, og er i seg selv nærmest som lyrikk å regne.

Etter å ha lest Spahrs bok, ble jeg veldig truffet av og fascinert over hennes poetiske beskrivelser: alt som eksisterer henger sammen med alt, alt er en del av livets vev, alt som finnes er av samme slekt, alt er gjensidig avhengig av hverandre, alt som er til beriker andre som lever, gjør verden mer levende.

Alle med lunger, og alt annet som er koblet sammen til disse pustende lungene. Alt som puster sammen, i seg selv, puster gjennom seg selv, inn og ut av seg selv, puster inn og ut av alt annet.

Jorden er et økosystem, jeg er et økosystem. Den økologiske krisen er et kollektivt selvmord. Når jeg skader eller dreper naturen, skader eller dreper jeg meg selv – og alt som er koblet sammen av lunger, pust, liv.

Jeg er natur, av natur, jeg avhenger av naturen, naturen beveger seg gjennom meg – naturen puster inn i meg og ut av meg. Jeg er et økosystem, altså er jeg til – altså er Moder Jord og kosmos til. Jeg er født inn i verden som en pustende, sansende, følende, sårbar, avhengig, dødelig kropp, altså lever jeg, altså blir verden mer levende.

Alt – hjertet, skogen, sommerfuglen, elven, luften, sollyset, fjellet – er levende. Det er derfor jeg kan reise kroppen min, opp i stående stilling, bevege meg innover et åpent landskap, et sted noen en dag skal benevne som Gaia.

Spahrs dikt gjør meg ydmyk og takknemlig – ydmyk og takknemlig for at jeg kan puste, at pusten skaper liv, at pusten vever alt som eksisterer sammen, gjør at alt dette er i slekt. Pusten går inn og ut, inn og ut av kroppen min, inn og ut av kroppen din. Pusten sirkulerer videre – går inn ut og av Moder Jord, inn og ut av kosmos, inn og ut av alt som er til, alt som er i slekt med hverandre. Alt levende er et fellesskap som poetisk uttrykker og omformer virkeligheten, skaper rom i verden der hjertet får plass.

Kanskje det bare er meg, men flere ganger mens jeg leste diktene hennes, ble jeg beveget, jeg beveget meg selv av poesien hennes, nei, det var noe i poesien hennes som beveget meg, fikk kroppen min til å bevege seg – frem og tilbake, frem og tilbake, til å sirkulere mellom meg selv og alt annet som finnes i verden, som et nyfødt spedbarn som vugges i søvn, frem og tilbake, frem og tilbake, som vugges i søvn av mor, av Moder Jord.

Mens jeg leste Spahrs diktbok, skapte de seg om til poetiske og hellige sirkler på et vann – der en ring sluttet, tok en annen over, og der den forrige ringen sluttet, tok nok en ring på vannet over. Slik fortsatte sirklene på vannet, utover og utover‚ sirkulerte utover kroppen min, utover vannet, utover verden – forbandt alt dette, vevet det sammen til en slekt.

Disse bevegelsene fikk meg av en eller annen mystisk grunn til å tenke på kjærlighet – på økologisk kjærlighet: kjærligheten til alt som er til, alt som faktisk slekter på hverandre – til alt i verden som blir mere levende av å elskes.

Økologisk kjærlighet er en moralsk omsorg, en måte å bry seg om egenverdien – slik vi kjenner dette natursynet innen økosentrismen, eksempelvis hos dypøkologer eller urfolks animisme – til all eksistens, en absolutt verdi alt har, og bør beskyttes i kraft av. Elsk meg, altså lever jeg, altså blir verden mere levende og hjertet får mere rom.

Kjærligheten er en eksistensiell beskyttelse av sårbarheten, det skjøre alt liv preges av, og følgelig avhenger av andres omsorg og beskyttelse. Jeg tror på sårbarheten og avhengigheten – at alt liv er sårbart og kan utsettes for skade, utryddelse, død, og derfor avhenger av andre, beskyttelse, omsorg.

Selv om økologisk kjærlighet sirkulerer gjennom kropper, liv, verden, er denne kjærligheten samtidig noe utenfor oss selv, som kaller på oss, noe som vi ikke fullt har kontroll over, som med ett melder seg med all sin kraft – og noe som vi ikke kan motstå, som vi avhenger av. Når vi først virkelig har tatt innover oss dette på en dyp og rik måte, har kjent på og erfart dette, er det ingenting annet vi vil ha mer av enn denne kraften, pusten, kjærligheten, livet, poesien. En økologisk kjærlighet kaller på oss, men avhenger like mye av vår kjærlighet og omsorg. Vi gjensidig beriker hverandre.

Å gå innover, er å gå utover – og å gå utover, er å gå innover, slo det meg under lesningen min av Sphars lyrikk. Innside og utside er på den samme siden. Alt er en del av den samme virkeligheten. I det samme åndedraget kom det noen eksistensielle undringer til meg, noen spørsmål som muligens er uten svar. Jeg ble like fullt besatt av å forsøke å sirkle inn noen bemerkninger rundt disse undringene:

Kan jeg elske meg selv, kan jeg elske mer enn meg selv?
Kan jeg elske mine kjære, kan jeg elske mer enn dem?
Kan jeg elske alt som er til, vise omsorg for alt dette?
Kan jeg elske pusten min, og sende min kjærlighet ut i kosmos?

Disse eksistensielle undringene føler jeg er avgjørende når vi står overfor en økologisk krise, en krise der arter dør ut i et stort omfang og høyt tempo, hvor klimaet endrer seg over hele jorden, og der den globale oppvarmingen slår hardere til og mer overraskende enn før. Ja, listen er – og føles som – endeløs og svimlende lang, og blir bare lengre og lengre.

Dagens natur- og klimakrise blir stadig mer akutt, og vi har ingen tid å miste – og kanskje er det i noen tilfeller allerede for sent å redde liv, slektninger av oss som er på rødlisten eller har fått sine landområder kolonisert. Krisen er også eksistensiell fordi den handler om liv og død – for både mennesker og den mer enn menneskelige verden. Økokrisen er i tillegg planetær når hele Moder Jord – og, kan vi legge til, når hele kosmos – skades, og har til en viss grad alt blitt drept.

LES OGSÅ: 
En fortelling om liv: Dag O. Hessen og sølvkreet

Midt oppe i denne økologiske krisen – når noen kanskje allerede har gitt opp håpet, forteller oss at klokken faktisk har blitt fem over tolv, og ikke lenger er fem på tolv – slår det meg at kjærligheten, den økologiske kjærligheten, er livsviktig. Ja, kanskje er denne kjærligheten avgjørende, for å kjenne på og prøve å bekjempe natur- og klimakrisen, for igjen bry seg, vekke omsorgen for Gaia, lytte til hennes hjerteslag, både i oss selv og utenfor.

Handle i tråd med det hjertet vårt forteller oss vil si å sørge for at ingen sårbare liv skades eller drepes. Strekke begge armene ut til siden, åpne hjertekammeret og brystet. Skape rom for pusten, hjerteslagene, kjenne hvordan alle hjertene som slår i verden er forbundet med hverandre, er i slekt. Å skape rom på rom på rom, utvide lungekapasiteten, slik at hjertet får mere plass. Kjenne på at disse hjerteslagene er vevd sammen med kosmos, sender ut signaler, rytme, pust – alt liv.

Da tror jeg at ydmykheten og takknemligheten for alt som finnes, for alt som kommer til denne verden i kraft av gaver, det rike livet vi tross alt kan leve med enkle midler – mye enklere midler enn det vi gjør i dag. Ydmykheten og takknemligheten for at pusten i kroppen min sirkulerer, rundt i min kropp, og videre rundt i din kropp, og videre utover hele jorden og resten av universet – der pusten vår skader og dreper, men også skaper nytt liv, nye slekter.

Men pusten er ikke noe jeg eier eller noe jeg kan bestemme over – den kommer utenfra, er uanmeldt, er noe jeg avhenger av. Pusten er en metamorfose som poetisk uttrykker og omformer virkeligheten, gjør det døde om til noe levende – igjen og igjen.

Sånn sett er det gule løvet på trærne om høsten – om vi stanser opp og er nærværende, ja, kanskje for første gang i livet virkelig tar inn løvet og alt rundt – fullt av pust, fullt av liv og død, fullt av kjærlighet. Metamorfosen er en måte å skape på, å skape noe nytt, et poetisk fellesskap av noe levende ut av det skadde og drepte – ut av døden.

Dette er en eksistensiell, kjærlig og økologisk utveksling mellom alt som er til, der jeg puster, inn og ut av kroppen min, og bladet puster, inn og ut av sine nervetråder. Når bladets magiske kraft sender nervetrådene sine ut i løse luften, tvers gjennom det som egentlig er en livskraft om vi virkelig ser etter, kan jeg skimte, tror jeg, noe jeg selv nesten ikke kan tro at skjer. Men det skjer. Rett foran meg, i løse luften skjer det. Liv skapes.

Denne evige poetiske sirkulasjonen og omformingen av pust og kjærlighet, av liv og død, er for meg noe hellig, spirituelt – det skjer bare, av seg selv, men vi er alle avhengige av at akkurat dette skjer, og allikevel kan jeg ikke helt forklare eller forstå hva som gjør denne utvekslingen – av pust, liv, død, kjærlighet – mulig. Det er noe magisk, for meg.

Men det er ikke så viktig å vite eller å fullt ut forstå hvordan disse tingene henger sammen, slår det meg. For å erfare dette magiske holder det, imidlertid, å ta imot den pustende kroppen vår, å leve, å være nær – å ta bladet ned fra treet, holde det i hånden og kjenne på det. Kanskje smake eller å lukte på bladet, eller lytte til lyden av bladet når jeg legger det mot ørene mine. Ta bladets pusting, liv, død, kjærlighet innover oss – erfare verden derfra.

Da tar vi innover oss, tar vi imot, bladet som en del av alle gavene i verden, som vi i et kort øyeblikk i dette universet har den ære å få leve sammen med. Det eneste som må til, tror jeg, er at vi tar imot denne gaven, lar kallet få plass i hjertet, lever fra hjertet. Det holder. Det er nok i massevis.

Det eneste jeg forstår eller trenger å skjønne, slår det meg, er en slags dyp og rik erfaring med at om jeg – om vi alle – holder pusten i noen minutter, stopper alt. Alt. Da sirkulerer ikke lenger det hellige åndedraget rundt i luftens kjærlighetsfulle rike.

Slik jeg erfarer denne magiske utvekslingen, er det en spirituell hengivelse. En øvelse på å høre til på Jorden og i universet. Det er fundamentet til helheten av alt som knytter seg sammen, på ny.

Spirituell hengivelse er også en øvelse i økologisk oppvåkning – det er som om jeg kan jorde meg, jorde meg for første gang i livet, legge meg ned på bakken, strekke hele kroppen min utover underlaget, føle at jorden, Gaia, kosmos tar meg imot. Jeg er holdt, holdt av noe større enn meg selv, noe jeg ikke kan gripe – noe jeg kun kan føle på, erfare, i det jeg stikker fingrene ned i den skitne jorden, kjenne etter – lukter at bladet har blitt til kompost.

Samtidig strekker jeg ut armene, utover i kosmos – forsøker å gripe gravitasjonen. 

Kjære Gaia, måtte jeg ikke falle nå, jeg ber deg, ikke la meg falle nå. Ta meg imot, ta meg heller imot, måtte du ta imot kroppen, livet, kjærligheten når jeg føler at alt dette går under – når jeg fortrenger naturkreftene, vandrer vekk fra naturens elementer, vekk fra meg selv.

Kjære Gaia, kan du ikke vugge meg i søvn, frem og tilbake, frem og tilbake, som min mor? Kan du vugge meg til jeg sovner, til jeg drømmer – drømmer om at en annen verden er mulig, og når jeg våkner tar du meg imot i den verdenen.

Kjære Gaia, lær meg at i kveld kan være den siste dagen etter den gamle tidsregningen, den håpløse tiden, og i morgen kan solstrålene som vekker oss være en hilsen, om en begynnelse – en begynnelse på noe helt nytt.

Det er kanskje litt vanskelig å gripe, eller i det minste alltid klare å praktisere økologisk kjærlighet, denne moralske omsorgen for alt som eksisterer, alt levende, dettes egenverdi. Kort sagt: animisme forstått som økosentrisme i praksis.

Men det går å praktisere økokjærlighet, føler jeg, i det minste glimtvis – og det kan være nok, nok til snu håpløshet til håp, mismot til aktivitet. Økologisk kjærlighet er et aktivt håp.

Magien ved min erfaring av denne spirituelle hengivelsen føler jeg er en hellig portal, en inngang til å sirkle inn mulige tilnærminger til de eksistensielle undringene, de svarløse spørsmålene poeten Spahr fikk meg til å undre meg over.

Jeg føler at jeg kan, og bør, elske meg selv, så lenge min kjærlighet er større enn meg selv – går utover min egen spirituelle reise og selvutvikling i mitt eget liv. Da er det rett og godt at jeg elsker i kraft av å elske mer enn meg selv. Å elske er å leve i et poetisk fellesskap med alt annet som er til i denne verden, både det menneskelige og det mer enn menneskelige.

På denne veien møter jeg selvsagt på en kjærlighet til mine nære og kjære. Men også her erfarer jeg at pusten – luften, livet, døden, magien som går inn og ut av alt som er til – bevitner at det å elske noe er noe mye større enn kjæresten min.

LES OSGÅ: Jakten på naturens egenverdi

Da er det viktig, nei, avgjørende, å elske, å elske økologisk – elske alt som er til, vise alt dette en moralsk omsorg. For det handler om liv og død, ikke bare for oss mennesker, men også for det mer enn menneskelige. Alt det som lever, dør, puster, skaper magi i verden må få fortsette å leve – på sine ulike og unike vis, og beskyttes fordi alt dette har moralsk egenverdi, en absolutt verdi, en verdi som fordrer absolutt omsorg.

Erfaringen med og innsikten i den økologiske kjærligheten forteller i det minste meg noe avgjørende i livet, i min egen spirituelle reise: gjennom å elske meg selv, elsker jeg Moder Jord, puster jeg kjærlighetsfull magi ut i kosmos – det er ingenting som er indre eller ytre, alt er på samme side, alt er vevet sammen og gjensidig berikende, alt er en del av det samme poetiske fellesskapet. Slik som lunger – lunger på både inn- og utpust.

Ut av denne kjærligheten vokser det nytt liv, selv i møte med skade og drap, et liv som er vevet sammen med alt annet som er til – alt som er i slekt, alt som er elskbart, og må elskes.

Når jeg elsker på en økologisk måte kjenner jeg inni kroppen min at alt henger sammen med alt, at alt er en del av livets vev, er av samme slekt, og alt som finnes er unikt og ulikt hverandre, og like fullt er det gjensidig avhengig av og berikende. Alt dette puster sammen – i seg selv, gjennom seg selv, inn og ut av seg selv, inn og ut av alt annet.

Den økologiske kjærligheten er uendelig stor siden den vever sammen alle med lunger, og alt annet som er koblet sammen med disse lungene. Inn og ut av alt som puster, lever, elsker, dør – slik kjærligheten til alt som er til gjør.

Jeg takker Martin Lee Mueller og Knut Ivar Bjørlykhaug for innspill til en tidligere versjon av dette essayet.

Anbefalt videre lesning

• Abram, David. 2012. The Spell of the Sensuous: Perception and Language in a More-Than-Human World. New York, NY: Pantheon.
• Bjørlykhaug, Knut Ivar og Arne Johan Vetlesens (red.). 2020. Det går til helvete. Eller?Kjærlighet, sorg og raseri i natur- og klimakrisens tid. Oslo: Dinamo forlag.
• Kiøsterud, Erland. 2023. Skjønnhetens økologi: Essay. Oslo: Oktober forlag.
• Lysaker, Odin. 2023. Ecological Democracy: Caring for the Earth in the Anthropocene. London: Routledge.
• Macy, Joanna og Chris Johnstone. 2012. Active Hope: How to Face the Mess We’re in With Unexpected Resilience and Creative Power. Novato, CA: New World Library.
• Spahr, Juliana. 2005. This Connection of Everyone with Lungs: Poems. Berkeley, CA: University of California Press.
• Weber, Andreas. 2017. Matter and Desire: An Erotic Ecology. White River Junction, VT: Chelsea Green Publishing.