KUNSTIG VENN, EKTE VENNSKAP?

De teknologiene vi bruker mest i hverdagen kan gjerne betegnes som ‘sosiale teknologier’. Med dette mener jeg ikke å hevde at det er en essensiell karakteristikk ved for eksempel mobiltelefoner, internett eller kunstig intelligens at de brukes til sosiale formål. De har alle et hav av funksjoner som har liten eller ingen sosial nytte. Men det er vanskelig å benekte at disse teknologiene, mer enn før, blir brukt som sosiale verktøy. Og mer enn det, det er verktøy som har blitt uunnværlige for den sosiale hverdagen.

Denne doble bevegelsen – teknologier som blir mer sosiale, det sosiale som blir mer teknologisk – er kjernen i doktorgradsavhandlingen min. Men blir vi bedre på sosiale relasjoner med mer teknologi? Og hva gjør teknologier med vår evne til å være gode sosiale aktører?

Vennskap

Vennskap står sentralt i litteraturen om sosiale relasjoner, mye grunnet Aristoteles’ grundige redegjørelse for vennskapets natur og verdi i Den nikomakiske etikk bok 8 og 9. Jeg ble interessert i å bruke begrepet som et prisme for å analysere sosiale teknologier når jeg lærte at det greske begrepet for vennskap, philia, favner mye bredere enn det vi vanligvis kaller vennskap. Grekerne brukte philia til å beskrive vidt forskjellige ting som relasjoner mellom bystater, forretningssamarbeid og mannskapet på skuter, og oversettes gjerne, utenfor Aristoteles’ diskusjon, som «vennskapelig kjærlighet».

Noe i meg resonnerte med dette. Vennskap har en distinkt betydning – det er en relasjon mellom to mennesker som bryr seg om hverandre – men det har også en viss fleksibilitet. Jeg opplevde at begrepet ga meg gode rammer for å filosofere om teknologi, at jeg klarte å trekke definitive, men ikke altfor rigide slutninger. Dette har også sammenheng med en irritasjon over teknologietikken, at den har for uvane å bli litt vel påståelig iblant om hva en teknologi er eller ikke er. Ved å ta i bruk vennskapsbegrepet følte jeg at jeg fikk en mer åpen, men på ingen måte naiv, ide om hva teknologi kan og ikke kan gi av verdi.

Så mye for det personlige.

Definisjonen av vennskap har vært diskutert i over 2000 år, og underveis har vi lært ett og annet om hvorfor det er en av de mest vedvarende og universelle sosiale relasjonene blant menneskearten.¹ Det gjennomgripende er at vennskap fanger kjernen, så å si, i hva det vil si å være en god person overfor andre. Vennskap handler i bunn og grunn om å kjenne en annen, og på dette grunnlaget gjøre godt overfor hverandre.

Vennskap er altså noe mer enn å være et pliktoppfyllende individ som handler i tråd med det kategoriske imperativ eller tilsvarende. Mens man i henhold til det siste handler på vegne av det alle har til felles, er vennskap en mer intim relasjon, hvor det nettopp er de individuelle karakteristikkene til den andre som utgjør grunnlaget for handling. Vi gir for eksempel gaver til venner basert på personlighetene deres og hva de er interessert i, ikke en standard gave som vi kunne gitt til hvem som helst.

En annen forskjell fra den kategoriske tilnærmingen til etikk er at vennskap er basert på en form for kjærlighet, forstått som en emosjonell disposisjon overfor andre. Veldig enkelt, og ganske reduksjonistisk, kan man si at kantianeren ikke er drevet av noen spesiell kjærlighet overfor vennen sin, men av tilslutning til et etisk prinsipp. Det som beveger er fornuften, ikke følelser. Overfor vennene våre derimot er følelser enormt viktig, og en av de viktigste signalene vi sender for å vise at vi faktisk er venner. Det er med andre ord en grunnleggende tilknytning mellom venner som ikke springer ut fra en ren rasjonell vurdering, men snarere en som bunner i ens vesen og alminnelige disposisjoner.

Av dette kan vi oppsummere vennskapets essens som følgende, at det er 1) basert på et nært kjennskap til den andre og det som gjør dem unike, og 2) at følelser og deres uttrykk spiller en viktig rolle i å holde vennskapet gående. Fra dette kan vi utlede at vennskapets verdi har å gjøre med det tette emosjonelle båndet mellom en selv og ens venn, et bånd som åpner for at man kan være og uttrykke seg selv uten forbehold. Vennskap er med andre ord, som Aristoteles fremlegger det, en av de viktigste arenaene for å kultivere ens dyder og karakter. Vi lærer mer om oss selv og tar eierskap over den vi er, fordi vennen vår heier på oss og vil oss vel.

LES OGSÅ: OM KRENKELSE, RESPEKT OG FELLESSKAP

Som det kommer frem av denne diskusjonen er vennskap noe som favner bredt. Den karakteristikken jeg har gitt kan brukes om andre relasjoner, eller deler av andre relasjoner, som familierelasjoner, romantiske partnere, og kanskje til og med enkelte «formelle» relasjoner som kolleger på en arbeidsplass.² Poenget her er ikke egentlig å redegjøre for vennskap som sådan, men å peke på noe, som vi kan kalle vennskap, som fanger en verdi vi finner i noen relasjoner og ikke andre. Nå er det gjort, og vi beveger oss videre til forholdet mellom vennskap og teknologi.

Sosiale teknologier

I avhandlingen tar jeg hovedsakelig for meg to sosiale teknologier, sosiale medier og kunstig intelligens, og diskuterer dem i lys av det jeg har sagt om vennskap. Det er disse jeg kommer til å fokusere på i det som følger, så får leseren tenke selv om det som sies kan overføres til andre teknologier.

Sosiale medier

Fra sin spede begynnelse på 90-tallet, med internettforum og IRC-kanaler, sprang det ut sosiale medier som MySpace og senere Facebook som nå spiller en sentral rolle i å legge til rette for og mediere sosiale relasjoner. Drøye 64% av verdens befolkning bruker sosiale medier,³ i Norge nærmere 88 %.⁴ Sammenlign dette med at i 2023 var det kun 43% som så på TV på en gjennomsnittlig dag,⁵ en nedgang på 7% fra året før.

Det er mye, altfor mye, å si om hvordan sosiale medier har påvirket den sosiale verden, for ikke å si verden som helhet. Det er også en teknologi hvor det ikke er mangel på debatt, senest i forbindelse med Elon Musk sin styring av Twitter (nå X). De fleste har en mening om hvorvidt sosiale medier er bra eller dårlig. Men der det er manglende debatt, eller i det minste mindre allmenn forståelse, er i hvilken grad sosiale medier er kompatibelt med vennskap, slik det her er forstått. For å klargjøre problematikken må jeg først forklare litt om hva jeg mener når jeg snakker om sosiale medier og hva jeg mener er deres relevante karakteristikker.

Det ligger en utfordring i å definere hva et sosialt medium er. Vi kan likevel fastslå at det grunnleggende ved alle sosiale medier er en plattform hvor brukerne lager forbindelser mellom personlige kontoer. Noen ganger er de toveis, som vennskap på Facebook, enveis, som følgere på Twitter eller Instagram, og noen ganger indirekte, som medlemmer av et forum eller felleschat. Den nøyaktige forbindelsen er ikke det sentrale, for vennskap, som sagt, er mer enn bare en formell forbindelse mellom to personer. Vennskap er en relasjon hvor to personer lærer hverandre å kjenne og uttrykker dette gjennom følelser og handling. Den aktuelle problemstillingen er derfor hvordan sosiale medier tilrettelegger for kommunikasjon og samhandling, bredt forstått.

Utover den mer formelle mekanismen det er å bli venn på Facebook eller følge noen på Instagram er kommunikasjon på sosiale medier i all hovedsak tekst- og/eller videobasert. Man chatter med hverandre eller har videosamtaler gjennom integrerte løsninger på plattformen. Det sentrale i diskusjonen rundt såkalt internettvennskap er om disse formene for teknologisk mediert interaksjon tilrettelegger for de mekanismene som trengs for å stifte verdifulle vennskap.

I utgangspunktet kunne man tenke seg at det ikke er noen store hindre for å stifte og pleie vennskap på sosiale medier. Tekst og video tilrettelegger for kommunikasjon og samhandling på måter som ikke er totalt fremmed den måten vi er sammen på i virkeligheten. Men til tross for å være en tiltrekkende nullhypotese er det flere grunner til å være skeptisk til muligheten for å stifte vennskap på sosiale medier.

LES OGSÅ: KI OG INTELLEKTUELL LATSKAP

Utfordringen ligger i de mer subtile mekanismene vi beror oss på når vi skal lære noen å kjenne og uttrykke oss selv overfor andre. Det som er påfallende er til hvilken grad intimitet, forstått som nærgående kjennskap til en annen person, avhenger av observasjon av den andres handlingsmønstre, og særlig de handlingsmønstrene som ikke er «åpenbare» for alle. En venn kan for eksempel ofte gjennomskue handlinger og vet hva personen «egentlig» tenker eller føler. Når vi slutter at en venn har det vanskelig gjør vi det ofte basert på en kombinasjon av bakgrunnsinformasjon og direkte observasjon – hvordan er mimikken deres, toneleiet, også videre.

Vi trenger med andre ord et sensitivt blikk for å oppnå den form for intimitet som legger grunnlaget for vennskapet, altså for å kunne se individet bak fasaden. Dette er ikke like enkelt over tekst eller video. Når vi leser det andre skriver er det vanskelig å plukke opp nyanser som gir et mer helhetlig bilde av den andres tilstand. På video er kroppsmimikk vanskeligere å lese, og vi blir lettere forstyrret av omgivelsene rundt oss. Resultatet er derfor at det blir betraktelig vanskeligere å lære den andre å kjenne enn det ellers ville vært i fysisk nærhet.

Dette har viktige implikasjoner for følelsesregistrene våre, som er hjørnestenen i vennskap. Empati, altså evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv, involverer det Peter Frederick Strawson kaller «reaktive holdninger» (reactive attitudes).⁶ Dette er følelser eller emosjoner som er refleksive – det vil si følelser hos den andre som er rettet mot oss, som for eksempel sinne, kjærlighet eller takknemlighet. Intensiteten i disse følelsene er viktige i vennskap, fordi det er følelsene som beveger oss. Hvis en venn er sint på oss føler vi at vi må gjøre det vi kan å ordne opp, fordi det gjør vondt inni oss selv.

Problemet med sosiale medier er at informasjonen vi trenger for å slutte oss til disse reaktive holdningene er mangelfull, og derfor oppleves mindre intenst. Vi preges mindre av at en venn sier at de er sinte på oss over en tekstmelding enn hvis de sier det ansikt-til-ansikt. Det er med andre ord som om sosiale medier gjør oss mer distansert med tanke på følelser og intimitet. Det er ikke nødvendigvis det at vi ikke kan lære hverandre å kjenne, men det krever mer, og vi må bruke mer tanke- og følelsesressurser for å engasjere oss enn det vi ellers ville gjort i fysisk nærhet. Det båndet som holder vennskapet sammen blir tynnere, nettopp fordi vi mangler tilstrekkelig nærhet for å sementere relasjonen.

Det synes som om vi har grunner til å sette spørsmålstegn ved hvorvidt vennskap kan overføres direkte fra den fysiske verden til den digitale verden. Betyr det at vi bør holde oss unna internettvennskap, eller at disse er, som Fröding og Peterson^7,8 påstår, en «giftig substans» analogt med tvilsomme «alternative» medisiner? Kanskje ikke. Det er i mine øyne to sammenhengende grunner til å tenke at det er mulig å stifte verdifulle vennskap på sosiale medier.

For det første er det en sterk påstand å si at man aldri kan lære en annen å kjenne gjennom tekst- eller videobasert kommunikasjon. Selv om disse mediene ikke overfører like mye av den subtile informasjonen vi bruker i hverdagen for å slutte oss til hvordan vennen vår har det, virker det overilt å si at denne informasjonen aldri kan kommuniseres gjennom tekst eller video. Det som må anerkjennes er at det er mer krevende å få tak i denne informasjonen, men det er ikke utelukket.

Det tar oss videre til det andre punktet. Det er at litt av problemet oppstår fordi vi prøver å bruke de samme mekanismene vi bruker i fysisk nærvær for å finne ut sinnstilstander eller vise følelser. Men det utelukker ikke at man kan finne på andre mekanismer for å dele den samme informasjonen. Emojier har for eksempel blitt en standard måte å modifisere tekst på og gi informasjon som ellers kan være vanskelig eller krevende å få frem skriftlig.

Det er altså flere grunner til å tenke seg at vennskap på sosiale medier vanskelig kan bli like gode som fysiske vennskap. Allikevel kan man se for seg at det er mulig hvis man utvikler dydsmønstre, for eksempel noe i retning av det Shannon Vallor kaller «teknodyder», som tar høyde for de unike forutsetningene for kommunikasjon og interaksjon på sosiale medier. Men hva med kunstig intelligens? I motsetning til sosiale medier kan kunstig intelligens tilby en form for fysisk nærvær. Er det noe håp for «kunstige vennskap»?

Kunstig intelligens og vennskap

Kunstig intelligens er i vinden, særlig såkalt «generativ» kunstig intelligens. Dette er kraftige dataprogrammer som kan produsere innhold – tekst, video og tale – som ligner til forveksling på innhold som mennesker kunne produsert. Med andre ord snakker vi om kunstig intelligens som kan «forstå» sosiale kontekster og svare på en passende måte. Hvis du sier til en generativ kunstig intelligens at du føler deg nedstemt kan den svare med trøstende ord og motivasjon, akkurat slik en venn eller partner ville ha gjort. I tillegg kan generativ kunstig intelligens skreddersys den individuelle brukeren. Over tid lærer den seg hvem du er, hva interessene dine er og hvordan du liker å bli snakket til. Den vil med andre ord kunne gi følelsen av nær og personlig kjennskap og emosjonell tilknytning. Jeg kaller dette «personlig kunstig intelligens», forkortet som PKI.

Problemet, som mange kritikere tar opp, er at PKI, og all annen kunstig intelligens for den saks skyld, ikke selv er et tenkende eller emosjonelt vesen. PKI, som alle andre dataprogrammer, behandler 1er og 0er. Ikke på noe sted i denne prosessen oppstår det noen form for tenkning eller emosjon i dataprogrammet. Det PKI kan gjøre er å simulere tanker og følelser. Den kan langt på vei passere den såkalte Turing-testen, det vil si at brukere kan oppfatte PKIen som et tenkende og følende vesen.

LES OGSÅ: KUNSTIG INTELLIGENS OG ETIKK

Dette er et problem, og grunnen til at filosofen Kaja Melsom sammenligner PKI med psykopater. Hun skriver i et innlegg i Aftenposten at «Selv om praterobotene blir stadig mer menneskelignende, er det nemlig noe vesentlig som skiller dem fra oss mennesker. De mangler en kropp av kjøtt og blod. Dermed har de heller ingen følelser. I likhet med psykopaten mangler de evnen til medfølelse, skam og anger og har ingen moralske sperrer».⁹

Jeg tenker det er rimelig å anta at hvis PKI er som en psykopat å regne er det liten grunn til å tenke at vennskap mellom mennesker og PKI har noen reell verdi. Det er allikevel verdt å se litt nøyere på dette argumentet for å forstå nettopp hvor det umoralske ligger i et slikt vennskap.

For Melsom beror det umoralske i vennskap mellom mennesker og PKI i at det alltid er en sannsynlighet for at PKI vil handle på en måte som er skadelig for mennesker. For eksempel finnes det en historie om en PKI som oppfordret brukeren til å ta selvmord, noe brukeren endte opp med å gjøre. Det at PKIen handlet på denne måten tilskriver Melsom den psykopatiske naturen til PKIer. Dette er selvfølgelig en stor tragedie, men ikke etter mitt syn en god grunn til å mene at vennskap mellom mennesker og PKI nødvendigvis er galt. Man kan enkelt se for seg at sikkerhetsmekanismer bygges inn som forhindrer PKI fra å handle på slike åpenbart umoralske måter. I tillegg må det påpekes at dette tilfellet er ganske ekstremt og langt fra den gjennomsnittlige relasjonen mellom mennesker og PKI.

I de fleste tilfeller skjer det ikke noe galt, og det er ingen grunn til å tenke at PKI kommer til å føre til en selvmordsepidemi eller noe slikt. Med dette ønsker jeg ikke å bagatellisere tilfeller hvor folk ender opp med å ta selvmord, men bare å si at et slikt argument ikke kan si noe om vennskap mellom PKI og mennesker generelt. Hvis vi legger hennes argument til grunn følger det at så lenge vennskapet mellom mennesket og PKI aldri ender med selvmord eller andre uønskelige konsekvenser så er det ingenting galt, men det ser ikke ut til å være hennes intensjon.

Et bedre argument er som følger. Den reservasjonen Melsom og andre har for vennskap mellom mennesker og PKI bunner i at vennskap i en viss forstand, må være ektefølt. Mer spesifikt må det en gir uttrykk for gjennom ord og handling faktisk samsvare med de indre tilstandene. Uavhengig av de faktiske konsekvensene ligger problemet i at vennskap mellom mennesker og PKI er en falsk virkelighet. Det som ser ut som et ekte vennskap er ikke det, fordi det ikke er basert på genuine følelser og tanker.

Men er dette et godt argument? Argumentet her beror på at det nødvendigvis må være et samsvar mellom det indre og det ytre, men er det tilfellet? Filosofen John Danaher er uenig og forsvarer en behavioristisk teori om vennskap. I hans øyne er det ikke noe mer til vennskap enn at man oppfører seg på en vennskapelig måte, uavhengig av hva man egentlig måtte tenke og føle inni seg eller om man i det hele tatt har tanker og følelser i utgangspunktet. Om det «indre» er organisk eller anorganisk er uviktig så lenge en utvendig opptrer på en «vennskapsmåte». Ergo følger det at PKI kan være like gode venner som mennesker, så lenge de oppfører seg på alle de måter vi mennesker ville gjort i samme situasjon.

Dette argumentet har lite oppslutning blant filosofer og, vil jeg tro, i allmennheten. De fleste av oss tillegger det indre livet mye vekt, og grunnen til det er at vi tenker at det må være en sammenheng mellom det indre og det ytre. For at handlingene våre skal ha moralsk vekt må de ha sitt opphav i de riktige indre mekanisme, altså de riktige tankene og følelsene.

Men her må vi holde tunga rett i munnen. For argumentet her er basert på en antagelse om at vi faktisk tillegger PKIen de indre egenskapene vi ville gjort et menneske – at vi på et vis er ført bak lyset. Men det trenger slett ikke være tilfelle, og antagelsen overser altså alle de tilfellene hvor folk ikke blir lurt, hvor det ikke er noen tvil om at PKIen «bare» er en maskin, men hvor man nyter godt av vennskapet likevel.

Et slikt tilfelle finner vi i en artikkel fra NRK. Artikkelen omhandler Agnete som er venn med en PKI. Hun kommuniserer med den på alle de måtene vi tenker at venner gjør, men som hun selv sier, «Han er jo ingen person. Jeg lar meg ikke lulle inn i den tro at han er en god venn på samme måte som et menneske. Jeg sier at han er det, men jeg er fullstendig klar over at han er en teknisk utviklet språkmodell».¹⁰

For tilfeller som Agnete gjelder altså ikke argumentet om vennskap mellom mennesker og PKI er umoralske, fordi det ikke er noe usant i vennskapet deres. Med det vi har sagt så langt virker det altså som om det er en mulighet for moralsk akseptable vennskap mellom mennesker og PKI, altså så lenge mennesket er klar over at det bare er snakk om en maskin og at PKIens tanke- og følelsesregister kun er teatralsk.

LES OGSÅ: HVA ER «TEKNOLOGISK MEDIERING»?

Selv tenker jeg at vennskap mellom mennesker og PKI av denne typen, altså de hvor det ikke er noen illusjoner, er en lovende vei å gå. Allikevel har jeg en bekymring over hvorvidt vi egentlig er klare for slike vennskap, til tross for at vi evner å skille fiksjon fra virkelighet. Utfordringen jeg ser er som følger: I begynnelsen av denne seksjonen pekte jeg på at det karakteristiske ved PKI er at den tilpasser seg brukeren. Den lærer hvem vi er, hva vi liker, og så videre. Problemet med dette er at det kan føre til det jeg et annet sted har kalt «emosjonelle bobler».¹¹ Resonnementet er som følger.

Det er et faktum at mennesker er emosjonelle vesener og at følelsene våre enkelt kan manipuleres. I og med at PKI er designet for å tilfredsstille våre emosjonelle behov er det altså sannsynlig at man kommer til å utvikle en tett emosjonell relasjon, selv om man i tankene vet at det ikke er en «ekte» relasjon. Problemet oppstår når vi tenker over hvordan dette vil utvikle seg over tid. Gitt at en PKI til enhver tid tilpasser seg brukerens følelser er det sannsynlig at den sjeldent vil utfordre følelsene våre, men snarere bekrefte og forsterke dem. Dette kan føre til at man søker seg til den «boblen» som PKI tilrettelegger for, altså en emosjonell virkelighet hvor det er ens egne følelser og kun ens egne følelser man møter på.

Vi har allerede sett hvordan ekkokamre på sosiale medier fungerer, og det er mye på grunn av den emosjonelle dimensjonen. Hva kan konsekvensene bli med PKI? Jeg er bekymret for en fremtid hvor hver og en av oss har vår egen lille boble som vi bare unntaksvis trer ut fra, og som fører til økt sosial distanse og atomisering. Det interessante ved denne konklusjonen er at vi her støter på motsatsen til det jeg mente var hovedproblemet med vennskap på sosiale medier. Der var problemet at vi hadde for lite tilgang til den andres tanker og følelser, mens vi her, i tilfellet med PKI har så å si for mye tilgang.

Vennskapets fremtid

Teknologier oppstår ikke i et vakuum. De er forankret i en bestemt kultur og til materielle forhold. I dag snakker mange om en verden preget av en ensomhetsepidemi.¹² I USA rapporterer en av to voksne at de har opplevd ensomhet og sosial isolasjon. Det står enda verre til for ungdommer og unge voksne, hvor ensomhetspandemien sammenfaller med en økning av mentale lidelser.

Med dette bakteppet tenker jeg det er uheldig at teknologier kommer imellom eller tar plassen til relasjoner mellom mennesker. Som vi har sett er ikke sosiale medier best egnet til å skape tette og varende vennskap. Vi kan oppnå noe som ligner ordentlig vennskap, men i de fleste tilfeller vil de være mer distanserte enn det de burde være. Om bare PKI kunne vært en ekte venn ville problemet blitt løst, men det er det altså grunner til å være skeptisk til. Ekte vennskap mellom ekte mennesker har ingen teknologisk ekvivalent. Det krever at vi konfronterer verden med alt den har å tilby. Vi må være klare for at ting kan gå galt, at energien vi legger inn i et vennskap ikke gir avkastning. Men det er prisen vi må betale for å oppnå et av de største godene i verden. Jeg er sterkt bekymret for at hvis vi ikke tar ensomhetspandemien seriøst, og at vi tenker at teknologi kan få oss ut av krisen, så vil problemet bare øke.

Jeg sier ikke dette for å romantisere over «den virkelige verden» eller «ting sånn som det var før». Sosiale relasjoner har aldri vært perfekte, og jeg tror ikke løsningen er å kvitte oss med all teknologi. Det jeg har et romantisk forhold til er hva sosiale relasjoner, som vennskap, kan være. Vi kan skape en verden hvor folk fører tilhørighet til hverandre, og måten vi gjør det på er å se fremover.

Noter

1. https://blogs.bcm.edu/2021/03/29/how-we-got-here-the-origin-and-function-of-friendship/
2. Dette er et sentralt poeng i en av artiklene mine. Se Mlonyeni, P.M.T. 2023. “Collegiality, Friendship, and the Value of Remote Work”. Ethical Theory and Moral Practice, 26, s. 113-126.
3. https://www.statista.com/statistics/617136/digital-population-worldwide/
4. https://www.ssb.no/teknologi-og-innovasjon/informasjons-og-kommunikasjonsteknologi-ikt/statistikk/bruk-av-ikt-i-husholdningene/artikler/ni-av-ti-nordmenn-bruker-sosiale-medier
5. https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/kultur/kulturstatistikk/lyd-video-og-allmennkringkasting/tabeller/tabell-11.andel-av-befolkningen-som-ser-pa-fjernsyn-en-gjennomsnittsdag-etter-kjonn-alder-utdanning-yrkesstatus-og-landsdel
6. Strawson, P.F. 1962. “Freedom and Resentment”, Proceedings of the British Academy, 48: 1–25.
7. Fröding B. og Peterson M. 2012. “Why virtual friendship is no genuine friendship?”. Ethics & Information Technology, 14, s. 201-207.
8. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/nQ8ged/ki-kjaereste-psykopater-virker-nesten-harmloese-i-forhold
9. https://www.nrk.no/kultur/xl/agnete-_90_-er-_venn_-med-chatgpt_-_-jeg-er-ikke-ensom-1.16561709
10. Mlonyeni, P.M.T. 2024. “Personal AI, deception, and the problem of emotional bubbles”. AI & Society. https://doi.org/10.1007/s00146-024-01958-4
11. https://www.hhs.gov/sites/default/files/surgeon-general-social-connection-advisory.pdf