INTERSUBJEKTIV MORAL OG MORALSK EKSPERTISE

Denne teksten er et bidrag til vår serie Moralfilosofi i teori og praksis.

Ekspertise blir ofte tilskrevet enkeltindivider. Man ser også ekspertutvalg der ekspertisen praktiseres av grupper, der deler eller hele gruppen er eksperter på et gitt kunnskapsfelt. Analogt til hvordan mange kunnskapsfelt har sine eksperter, hevder noen å være eksperter på moralske problemer. Disse omtaler jeg her som moralske eksperter – enkeltpersoner som angivelig har kunnskap om rett og galt.

Det er ikke åpenbart at moralske spørsmål kan besvares på samme måte som spørsmål innenfor andre kunnskapsfelt. Hvordan kommer vi frem til svar på moralske spørsmål, og lar det seg gjøre å være ekspert på moral? Jeg vil argumentere for at moralske spørsmål og svar ikke kan kategoriseres som et ordinært kunnskapsfelt, og moralske spørsmål krever en annen tilnærming enn andre felt som gjør det vanskeligere å si om enkeltpersoner at de er eksperter på feltet.

Mitt utgangspunkt er at jeg forstår moral som et mellom-menneskelig fenomen som krever en annen tilnærming for å finne svar enn for eksempel naturvitenskapelige spørsmål. Jeg bruker termen «intersubjektiv» om moral som fenomen og mener med det at moralens grunnlag kommer fra mellom-menneskelig interaksjon, først og fremst ut ifra hverandres respekt for menneskets mulighet til frihet og ansvarlighet. Å spørre etter moralens grunnlag vil si å spørre etter hva som er grunnlaget for moralsk kunnskap, som igjen er avgjørende med tanke på moralsk ekspertise, hvis moralsk ekspertise skal innebære innsikt i hva som er rett og galt.

En av filosofene som i moderne tid har argumentert for at moralsk ekspertise er problematisk er den tyske filosofen Jürgen Habermas. Han forsvarer en form for diskursetikk der diskusjoner mellom partene i en uenighet anses som metoden for å komme frem til hva som er rett og galt. Særlig er det viktig for Habermas å kritisere de som mener at man kan finne ut av hva som er rett og galt uten å diskutere med andre, og at man i diskusjonene møter hverandre med argumenter og prøver å oppnå rasjonelt etablert enighet. Opposisjonen mot moralsk ekspertise er tuftet på den intersubjektive forståelsen av moral som man finner i diskusetikken. Jeg skal klargjøre denne og kontrastere den med Immanuel Kants forståelse av moralsk kunnskap, som Habermas selv kontrasterer den mot. Med dette håper jeg også å vise hvordan ens forståelse av moral som fenomen også har betydning for moralsk ekspertise.

Intersubjektivitetstesen og moralsk kunnskap

Hvordan kommer man frem til svar på hva som er rett og galt? Siden ekspertise innebærer innsikt i et kunnskapsområde er det viktig å få klarhet i hvordan man faktisk får innsikt i hva som er rett og galt. Kritikken jeg vil rette mot idéen om moralsk ekspertise beror på synet om at moralsk innsikt ikke er lik innsikt i andre, ordinære kunnskapsfelt som vi vanligvis ikke har noen problemer med å si at man kan ha eksperter innenfor.

En forskjell på moralsk innsikt og annen type innsikt (f.eks. den innsikten vi snakker om når vi snakker om naturvitenskapelig kunnskap) er at førstnevnte er normativ av natur. At innsikten er normativ vil si at den handler om verdier som skal diktere adferd. Den sier, med andre ord, noe om hvordan vi bør handle. De vanligste formene for ekspertise er enten tekniske/instrumentelle eller deskriptive. En byggmester som hentes inn for å bygge et hus er en form for teknisk ekspert på sitt felt, mens en sosiologiprofessor kan ha kunnskap om sosiale helseforskjeller i Norge og vil således være ekspert i kraft av sine faktakunnskaper. Uten å gå inn på beskaffenheten til teknisk og deskriptiv kunnskap, anser jeg disse kunnskapsfeltene som uproblematiske med tanke på at man skulle kunne virke som ekspert innenfor disse.

Men det som er et problem for moralsk ekspertise er hvis man, som meg, mener at moralen er et intersubjektivt fenomen. Problemet oppstår hvis man som angivelig moralsk ekspert skal forsøke å etablere nye normer, og ikke knytter den prosessen opp mot det moralske fellesskapet. En moralsk ekspert kan ikke være ekspert på å utarbeide nye normer. Hva slags type innsikt skulle i så fall de moralske ekspertene besitte for å kunne utarbeide normforslag?

Det er ikke mangel på eksempler fra moralfilosofien med teorier som åpner opp for moralsk ekspertise i slik forstand, så for å kontrastere og utbrodere intersubjektivitetstesen så vil jeg trekke frem Kant og da mer spesifikt hvordan Habermas setter deler av Kants teori opp mot sin egen.

Kant og innsikten i moralens grunnlag

Diskursetikken er et forsøk på å reformulere Kants moralfilosofi, men den skiller seg fra Kants moralfilosofi på noen sentrale punkter. I henhold til den kantianske moralfilosofi har ethvert menneske innsikt i hva som er rett og hva som er galt. Det som bestemmer om noe er rett eller galt, sier Kant, er det kategoriske imperativ: «handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en almen lov»,¹ som er en fornuftslov.

Det kategoriske imperativ er en formel som man kan teste normforslag opp mot, og hvis forslaget ikke er i overenstemmelse med formelen må man forkaste det. Her kan man trekke en parallell til logikken, hvor logisk gyldige setninger må samsvare med formlene som bestemmer hva logisk gyldighet er. Det kategoriske imperativ er moralens variant av logikkens regler. Det kategoriske imperativ krever enkelt sagt at hvis en norm skal være gyldig må det være mulig for alle å følge den foreslåtte normen uten at det oppstår selvmotsigelser. Dette er Kants universaliseringstest.

Kants syn er forenlig med idéen om moralsk ekspertise: En moralsk ekspert utarbeider normer ved å utøve sin fornuft, og den handlingen er i seg selv en utøvelse av moralens grunnlag. Det er også et avgjørende poeng at alle i kraft av å besitte fornuft har muligheten for innsikt i moralens grunnlag. En moralsk ekspert må bare være mer bevisst på moralens rene form i utarbeidelsen av normer. Man kan tenke seg en kantianer som en moralsk ekspert med god innsikt i det kategoriske imperativ og som etter beste evne anvender det. Grunnlaget for å utarbeide en gyldig norm er gitt hver enkelt gjennom fornuften, vi kan alle fungere som lovgivere på vegne av allmennheten, for det kategoriske imperativ er upartisk.

Kants teori er et eksempel på et syn der individer er selvtilstrekkelige i erkjennelsen av moralske normer. Selv om Kant på sin måte forsøker å yte rettferdighet til ideen om at moral er ufravikelig tilknyttet respekt for andre individers anledning til frihet og ansvar, er posisjonen hans solipsistisk i den forstand at det å få innsikt i rett og galt i prinsippet ikke innebærer noen nødvendig relasjon til andre. Moralloven er «inni meg» som Kant så kjent formulerer det. Kants moralfilosofi er her et eksempel på en teori som muliggjør moralsk ekspertise i kraft av muligheten for den enkelte å gi lover vegne av allmennheten.

Habermas’ kritikk av Kant og moralsk ekspertise

Diskursetikken prøver å forene tesen om at moral må forstås intersubjektivt med Kants kategoriske imperativ. Den har også en anti-metafysisk ansats i det den vektlegger faktiske situasjoner mellom mennesker, i stedet for fingerte, idealiserte situasjoner der moralen kan utøves rent abstrakt. Som navnet tilsier er diskursetikken en teori der faktiske diskusjoner mellom mennesker utgjør grunnlaget for å komme frem til hva som er rett og galt. Man kan ikke anta at man vet hva det vil si å respektere andre menneskers frihet og ansvarlighet uten å delta i samtaler med dem. Dette står i motsetning til Kant, som mente at vi gjennom vår fantasi var man tilstrekkelig i stand til å sette seg inn andres situasjoner og klare å forestille seg deres formeninger og interesser.²

Som kontrast til denne monologiske måten å komme frem til moralsk innsikt mener Habermas at man må forstå moralen som dialogisk. Man deltar i en diskurs der deltakerne kan fremme formeninger og kan representere seg selv i prosessen av å finne ut av det rette, i stedet for at et enkeltindivid forsøker å anta og forstå seg på hva andre ville ment. Men Kants grunnleggende idé om at gode normer er de som kan universaliseres bevares av diskursetikken. Habermas formulerer et diskursprinsipp som viser hvordan man utarbeider gyldige normer. Diskursprinsippet lyder «kun de normene som finner (eller kan finne) tilslutning hos alle berørte som deltakere i en praktisk diskurs kan gjøre krav på å være gyldige.»³ Dette prinsippet sier at bare de normene som nås gjennom en slik diskurs gir gyldige normer. Formuleringen av et slikt prinsipp for normativ gyldighet kan man si er tilsvarende et prinsipp for erkjennelse av virkeligheten, bare for normativ, i stedet for deskriptiv innsikt.

Diskursprinsippet gjelder for alle praktiske diskusjoner for øvrig, men i moralske sammenhenger spesifikt heter det ut ifra det Habermas kaller universaliseringsprinsippet at «alle kan tvangsfritt akseptere følgene og bivirkningene som en allmenn etterlevelse av en omstridt norm kan forventes å ha for tilfredsstillelsen av hver enkeltes interesser».⁴ Etableringen av moralske normer må således ikke bare tilfredsstille diskursprinsippet. Normen må også ha akseptable følger dersom alle handler i tråd med normen. At disse prinsippene er reformuleringer av Kants kategoriske imperativ er ikke vanskelig å se.

Kant og Habermas er begge formalister og begge mener at moralske normer ikke er gitt a priori, men den sentrale forskjellen er deres forståelse av hvordan man kommer frem til normene. Diskurs- og universaliseringsprinsippet er på den ene siden formulert slik at det er nødvendig at alle berørte parter deltar, mens det kategoriske imperativ på den andre siden ikke legger noen slike føringer. På den ene siden en dialogisk tilnærming der alle berørte parter skal kunne ha et ord med i laget, og på den andre siden en monologisk tilnærming der moralske vurderinger kan foretas i ensomhet.

Det er ikke stor plass til moralsk ekspertise i et system der innsikter om moralsk riktighet er tuftet på at de berørte partene selv må finne ut av hva som er rett og galt. Det er riktignok ikke slik at man må anta at partene kan komme frem til hva som helst, selv om det må være holdes helt åpent om hva som kan være potensielle normer. Poenget er ikke at man ikke kan si interessante ting om hva som er rett og galt fra sidelinjen, så å si, men at man har respekt for individenes faktiske levde liv og situasjonene som moralske problemer oppstår i og utgjør utgangspunktet og perspektivet moralske problemer må løses fra.

Hva blir igjen av moralsk ekspertise?

Det kan komme mange viktige bidrag fra såkalte moralske eksperter, men om man godtar at moralen først og fremst må forstås som et dialogisk og intersubjektivt fenomen betyr det i alle fall at moralske eksperter ikke kan hevde å være ekspert på å komme frem til hva som er moralsk rett ved hjelp av egne evner alene. For det er bare ved å inkludere de andre berørte av normforslagene at man kan finne ut av hva som er rett og galt – det vil si, skape gyldige normer. Dermed er det rart å si at det finnes moralske eksperter. Men som deltaker i dialog så kan man kanskje være særlig god på å drøfte og diskutere normforslag? Jeg kan se for meg at man kan investere tid og krefter på å bli innsiktsfull i spesifikke problemer av moralsk art, og således forbedre moralske diskusjoner. Denne typen dedikasjon kan tenkes som både viktig og avgjørende, og det er kanskje her moralfilosofer egner seg godt?

Vår forståelse av hva moral er har avgjørende betydning for hvordan man forstår moralsk ekspertise. I henhold til det diskursetiske synet jeg har lagt frem her, er det vanskelig å snakke om at det finnes slike moralske eksperter. Diskursetikkens forståelse av grunnlaget for moralen er noe mer kritisk til moralsk ekspertise enn mange andre vanlige moralske posisjoner. Jeg har kontrastert med ett av dem, og vist hvordan forskjellen har avgjørende innvirkning på moralsk ekspertise. Ethvert syn på moralens grunnlag vil ha konsekvenser for hvordan og i hvilken grad man mener at moralsk ekspertise kan være reelt. Det er også et praktisk perspektiv på hvordan man skal forholde seg til moralsk ekspertise, men dette var et uttrykk for et moralfilosofisk perspektiv på saken.

Noter

1. Immanuel Kant «Grunnleggingen til Moralens Metafysikk.» i Morallov og Frihet: Moralfilosofiske skrifter, oversatt av Eivind Storheim, (Oslo: Gyldendal,1997[1785]), s.34;
2. Jürgen Habermas «En genealogisk undersøkelse av moralens kognitive gehalt,» i Kraften i de bedre argumenter, red. Ragnvald Kalleberg, oversettelse av Are Eriksen (Oslo: Ad Notam Gyldendal.1996/1999) s.200;
3. Jeg benytter her oversettelsen i Øystein Lundestad, «Diskursteoriens differensiering: Hvorfor Habermas’ diskursetikk ikke er en etisk teori,» Norsk filosofisk tidsskrift 46, nr. 4 (2011): s.281)
4. Øystein Lundestad, «Diskursteoriens differensiering: Hvorfor Habermas’ diskursetikk ikke er en etisk teori,» s.281