KANTS OPPLYSNINGSFILOSOFI

«Opplysning» er et begrep som raskt setter assosiasjoner i gang og som brukes mye, ikke minst i humanvitenskapene, uten at det dermed har noen klar, veldefinert mening. På den ene siden har man opplysningen som historisk epoke – die Aufklärung, les lumières, the Enlightenment – perioden fra slutten av 1600-tallet til begynnelsen av 1800-tallet da det europeiske borgerskap satte seg igjennom blant annet gjennom kritikk av kirken, føydalsystemet og kongemakten. En ny orientering mot fornuften som noe aktivt og reflekterende gjorde seg gjeldende, og naturvitenskap seilte opp som en hegemonisk form for meningsskapelse. Videre oppstod en helt ny bevissthet om frihet som et overordnet ideal for menneskelig utfoldelse. Likhet ble et ideal og toleranse likeså – samt en universell konsepsjon om menneskeverd og rett til selvrealisering.

Opplysningsprosjektet har selvfølgelig hatt en triumferende historie. Likevel, siden det på så mange måter er i denne perioden at det moderne samfunn slik vi kjenner det unnfanges, er det ikke overraskende at opplysningen i denne betydningen har blitt utsatt for kritikk: dens handlingsmåter, institusjoner og prioriteringer synes å ha ledet ikke bare til fremskritt, men også, slik vi kjenner det for eksempel gjennom økokrisen og kritikken av kolonialismen, til regresjon og krise. Marxismen er et barn av opplysningen, og dermed er de autoritære og totalitære systemene som kalte seg marxistiske og som ville skape et helt nytt menneske med utgangspunkt i et abstrakt frihetsideal, i en viss forstand også det; og det samme, at den er et barn av opplysningen, kan man si om den liberale, vestlige kapitalismen, som, selv om den har gitt oss velstand og betydelig personlig frihet, vel ikke har vært noen udelt suksess, spesielt når det gjelder å skape sosial rettferdighet eller sikre en bærekraftig fremtid.

På den annen side har man opplysning som ideal eller norm. I denne forbindelse appellerer opplysningen til en bestemt interesse og angir en ønsket målsetting eller gode. Den kanskje mest nærliggende betydning i en slik forbindelse er at opplysning dreier seg om innsikt – eller det å oppnå innsikt. Opplysning blir dermed et ideal om å erhverve seg sannheten om noe: å være opplyst slik at saksforholdet en står overfor fremstår i den korrekte forklaringens eller virkelighetens lys. Å være uopplyst blir således å ikke vite – eller verre, å handle på måter som er av vesentlig betydning for en selv eller andre på premisser som er usanne.

Religion fremstår som et klassisk topos for denne typen erkjennelse. Gjennom å få kjennskap til hvordan ting «virkelig» henger sammen, at verden for eksempel ikke ble skapt av Gud på en uke, men gjennom naturlige prosesser (selv om en «første begynnelse» sikkert vil forbli mystisk selv innenfor en naturvitenskapelig horisont), kan hele ens livsorientering bli mer adekvat, og et helt fellesskap kan gjøre fremskritt og handle på et mer realistisk grunnlag. Å bli opplyst på denne måten innebærer å erhverve seg kunnskap, men også å kunne avvise informasjon som ikke gir viten.

SALONGEN PÅ TØYEN: HVA ER OPPLYSNING?

Kants konsepsjon

Immanuel Kants opplysningsbegrep, slik han formulerte det i essayet Beantwortung der Frage: Was ist Aufklärung? fra 1784, tar utgangspunkt i en normativ konsepsjon om opplysning (opplysning er et ideal) som så benyttes til å karakterisere en hel epokes bestrebelser.

«Opplysning er menneskets farvel til sin selvforskyldte umyndighet. Umyndighet er manglende evne til å betjene seg av sin forstand uten en annens. Selvforskyldt er umyndigheten når den ikke bunner i mangel på forstand, men på beslutning og mot til å betjene seg av den uten støtte i en annens. Sapere aude! Ha mot til å betjene deg av din forstand! er altså opplysningens valgspråk.»¹

I essayet Was heißt: sich im Denken orientieren fra 1787 heter det likeledes at «selvtenkning betyr å søke det øverste kriteriet på sannhet i en selv (det vil si i sin egen fornuft), og maksimen om i ethvert tilfelle å tenke selv er opplysning».²

Snarere enn å være knyttet til erhvervelse av viten, altså et bestemt innhold som tilfredsstiller sannhetskriteriet (og selvfølgelig også et relevanskriterium), fremstår idealet her i lys av en disposisjon og en dygd: det å ha mot til å tenke selv, å være et rasjonelt selvstendig vesen. Man viser at man er opplyst gjennom å opptre myndig, det vil si gjennom å kunne formulere standpunkter som inntas utelukkende fordi de rasjonelt oppleves å fortjene ens egen tilslutning. Det er ikke hva man tror, tenker eller sier som er viktig (selv ikke om det er sant!), men måten man forholder seg til påstander på, prosedyren med andre ord, at denne er rasjonell, hvilket for Kant ikke kan bety noe annet enn at den må være basert på grunner. Man må kunne se selv hvorfor noe er eller ikke er tilfelle og våge å stå for dette.

I praksis har Kant religionskritikk i tankene, men mer generelt dreier dette seg om å stå opp for det man på et rasjonelt grunnlag tror på og ikke la autoriteter styre ens vurderinger.

Det blir ofte hevdet at plagiat, slik som i tilfellene med de norske ministrene Kjerkol og Borch, er ille fordi det er tyveri av andres åndsverk. Den virkelige grunnen til at plagiat bør betraktes som kritikkverdig er imidlertid at den som plagierer nekter å tenke selv – nekter å stille seg rasjonelt ansvarlig for sine egne påstander. Og når forfatteren av et åndsverk ikke stiller seg til ansvar for sine begrunnelser, mister vi med rette tillit til dette mennesket ikke bare som kunnskapsprodusent, men også som et rasjonelt vesen overhodet. Hvorfor skal vi lytte til et menneske som ikke bryr seg om evidens, men som utelukkende bruker sine ord som midler til å oppnå en eller annen slags virkning eller gevinst?

Fordi ens vurdering av grunner er en fri handling, en handling der en utelukkende styres av den rasjonelle vurderingen av de aktuelle grunnene og ikke kausalt (grunner tvinger oss ikke mekanisk til å anta hverken det ene eller andre), forutsetter det å opptre myndig at man metafysisk sett er et fritt vesen. Slik sett viser opplysningsskriftet til den transcendentale idealismen og Kants teori om frihet, ideen om at vi kan betrakte hverandre som borgere «av to verdener», den ene bestemt gjennom kausal nødvendighet, den andre gjennom frihet. Å utøve opplysning er å opptre autonomt. Politisk sett forutsetter det også, som Kant betoner, et fritt samfunn – det vil si et samfunn der en gis mulighet til utøve kritikk, refleksjon osv.

Rent institusjonelt tenker Kant seg at opplysning primært skal foregå innenfor en offentlighet bestående av «lærde», det vil si forskere og intellektuelle. I det han kaller den private sfæren, det vil si i organisasjoner der den enkelte er henvist til arbeidsoppgaver, reglementer og forventninger som ikke er forventet å bli problematiserte, har en «å adlyde». Om bord i et skip, for eksempel, må mannskapet adlyde kapteinen, og det samme gjelder den underordnedes rolle i militæret eller en prests rolle i et kirkesamfunn.

Kants innskrenkning av opplysningsberedtheten kan kanskje virke autoritær sett med moderne, liberale øyne og kan risikere å gi opphav til ubetimelig skjerming av enkelte områder for kritikk, men er ikke som sådan urimelig. Enhver institusjon, for at den skal fungere, forutsetter at en rekke regler aksepteres at face value. At Kant kaller denne vide sfæren der kritikk ikke kan tolereres for privat, er riktignok både overraskende og forvirrende, og kan antyde at hans offentlighetsbegrep egentlig er ganske snevert. Da Max Horkheimer og Theodor W. Adorno på 50-tallet påkalte Kants opplysningsbegrep i den hensikt å bevisstgjøre sin tyske samtid om farene ved blind autoritetstro, var det ikke for å gi en samling av «lærde» et begrep om hva de driver med, men for å bidra til en mer kritisk holdning generelt. Å motsette seg dette med henvisning til at alle kommunikasjonssammenhenger utenfor forskernes og de intellektuelles sfærer er private, ville være bisart.

To begrensninger

Kants definisjon av opplysning er imidlertid selv ikke uten problemer. Det kanskje mest opplagte har å gjøre med hans individualisme. Ifølge Kant er man myndig i den grad man uavhengig av andre klarer å reflektere kritisk. Å praktisere opplysning innebærer å sette andres synspunkter og begrunnelser til side i den grad de er andres for så alene å stå med det kognitive ansvaret. Doktor Stockmann i Ibsens En folkefiende erklærer således at «den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene». «Å stå alene» kan bety, som med Galileo overfor pavekirken, at man uansett konsekvenser, og uten å akseptere noen kognitive autoriteter eller dogmer, utelukkende lar seg lede av det evident gitte og det en kan anerkjenne som gode argumenter. Dette er Kants sapere aude – motet til å tenke selv og stå for det en tenker. Dog kan det også bety at man lukker seg for relevante motargumenter, at man er sta og egenrådig på en måte som forhindrer rasjonell refleksjon. Det er med andre ord en spenning i Kants konsepsjon mellom den metodologiske individualismen og orienteringen mot de gode grunnene. 

Generelt, om man vil være rasjonell, er det en god kognitiv maksime å støtte seg på andres forstand – ikke rent dogmatisk, men ganske enkelt fordi effektiv kritisk virksomhet og refleksjon av natur er et dialogisk forehavende. Det betyr at man i maksimal grad lar seg eksponere for konkurrerende synspunkter. Slik blir opplysning til syvende og sist et kollektivt forehavende, noe Kant selv synes å være inne på i sine ideer om offentlighet, som nettopp burde kunne tenkes som et intersubjektivt rom for kritikk og selvkritikk. Dessverre er imidlertid selv Kants offentlighet forstått individualistisk og monologisk. Offentligheten er et rom hvor individer anerkjenner hverandre som likeverdige individer – individer som står fritt til å reflektere og utøve kritikk. Et intersubjektivt kritikkbegrep ville derimot betone at det kun er gjennom dialog at genuin refleksjon blir mulig.

Det finnes også en annen og mer radikal kritikk av Kants opplysningsbegrep utviklet ikke minst gjennom fenomenologien og Gadamers hermeneutikk. Kant bygger sitt opplysningsbegrep omkring en forestilling om autonomi. Idealet knytter seg til individers evne til å tre ut av allerede gitte meningssammenhenger for således å gjøre seg opp en mening på autonomt grunnlag. Men hva om denne «fordommen mot fordommer», som Gadamer polemisk kaller det, gjør at Kant tvinges til å se bort fra – sette klammer rundt – all den utematiserte, uproblematiserte meningen som tross alt må forutsettes for at aktiv tenkning og refleksjon overhodet skal komme i gang?³ Hva om opplysningsbegrepet truer kunnskapens autoritet – og ikke minst representanter for kunnskap som lærere og professorer?

Dette er en stor diskusjon, og mange vil i dag nesten instinktivt si at slike former for epistemisk gitthet alltid må utfordres. Likevel vil de fleste være med på betydningen av det å lytte og det å kunne anerkjenne at andre kan og vet mer om ting og er verdt å lytte til uten umiddelbart å stille spørsmål ved det fremførte. Mens det å kunne lytte fremstår som en epistemisk dygd, er det å vite når, og i hvilken situasjon, aktiv refleksjon skal anvendes, også en form for dygd. Musikkstudenten som uavlatelig stiller spørsmål til lærerens anvisninger og råd, og som stiller seg skeptisk og utenforstående til musikken som innøves og teknikkene som skal beherskes, kan gjøre fremgang, men mest sannsynlig er det at en slik holdning bare uttrykker en mangel på tålmodighet som til syvende og sist vil gjøre all læring umulig. Likeledes vil litteraturstudenten som kun stiller spørsmål ved et klassisk verk – for eksempel gjennom direkte å anvende våre egne normer knyttet til rasisme eller sexisme i vurderingen – neppe komme særlig langt i studiet av det. Opplysningen kan være et tveegget sverd.

Hva skjedde med opplysningsprosjektet?

Kant benekter at han lever i en opplyst tid. Derimot, skriver han, lever han og hans samtidige i en opplysningstid – i den liberale, tolerante fyrsten Frederik II’s århundre. Med andre ord: opplysning er en prosess og en utvikling som til syvende og sist behandles i Kants historiefilosofi. Selv om det er langt igjen før befolkningen som helhet vil ha trådt ut av sin umyndighet og blitt i stand til å med tiltro til seg selv å bruke sin forstand, finnes det «tydelige tegn» (deutliche Anzeigen) på at man beveger seg i riktig retning og at hindringene for opplysning blir færre.

Over to hundre år senere er det nærliggende å hevde at Kants optimisme har blitt gjort til skamme. De brølende MAGA-folkene på Trumps valgmøter sluker uten å nøle – og med enorm entusiasme – de løgnene de blir servert, og vel hjemme i stuen igjen, etter å ha kjørt forbi femten enorme reklameplakater med Trumps navn, utsetter de seg gjennom internett, TV og radio for den mest teknologisk avanserte form for organisert propaganda som noen gang har eksistert. Med Kant kan vi si at de vil sin egen umyndighet – begjærer den med en voldsomhet og kompromissløshet som vi kanskje ikke har sett siden trettiårenes Tyskland. De bytter bort sin myndighet for medlemsskap i en kult, et autoritært sosialt fellesskap, der umyndighet er selve kjennetegnet på deltagelse.

Habermas skrev i Borgerlig offentlighet fra 1962 kritisk om en «reføydalisering» av offentligheten.⁴ Med dette siktet han til hvordan instrumentelle interesser gjennom for eksempel reklame trenger inn i det offentlige rom og undergraver dets frie opplysningsbestrebelser. I sin nye versjon av denne boken analyserer han hvordan sosiale media i enda større grad truer den offentlige samtalens åpenhet, frihet og rasjonalitet.⁵ Det Habermas derimot ikke har tatt fullt inn over seg er hvordan politikken, og dermed demokratiet, som forutsetter en velfungerende offentlighet som formidlingsinstans mellom representative organer og demos, er truet. Når de ulike politiske fraksjonene konstruerer virkeligheten og leverer den til borgerne som ren, riktignok tilslørt, fantasi, er det vanskelig å se hvordan Selbstdenken skal kunne være mulig.

Vi lever stadig ikke i en opplyst tid og kommer antagelig aldri til å gjøre det. Likevel kan det neppe hevdes at idealet om myndighet, og om en selvopplysende offentlighet, ikke stadig er levende. Enhver motstand mot status quo forutsetter opplysning. Slik sett er en gjenlesning av Kants opplysningsskrift uten tvil å anbefale.

Dette essayet er skrevet i sammenheng med arrangementet «Salongen på Tøyen: Hva er opplysning?» som vil foregå den 12. desember på Deichman Tøyen. Espen Hammer kommer for å delta, sammen med Helge Høibraaten og Per Ivan Prini.

Noter:

1. Immanuel Kant, Werke in zehn Bänden IX (Darmstadt, 1975), 53.

2. Immanuel Kant, Werke in zehn Bänden V (Darmstadt, 1975), 283.

3. Hans-Georg Gadamer, Wahrheit und Methode. Grundzüge einer philosophischen Hermeneutik (Tübingen, 1960), 275.

4. Jürgen Habermas, Strukturwandel der Öffentlichkeit (Berlin, 1971).

5. Jürgen Habermas, Ein neuer Strukturwandel der Öffentlichkeit und die deliberative Politik (Berlin, 2022).