DA KANT TRAFF MEG

Settingen er Exphil våren 1985. Jeg har akkurat blitt deltidsstudent, pendler mellom arbeid på gården min og studier på Blindern. Neste stasjon er heltid på jusstudiet, for drømmen om å bli veterinær forsvant etter seks år i fjøset. Nødslakt og antibiotika var stort sett alternativene. Ikke spesielt interessant for én som dypest sett fortsatt var akademisk nysgjerrig.

Exphil på åttitallet var et fullt semester. Her lærte man språkfilosofi, logikk, beslutningsteori og vitenskapsfilosofi. Dette var utrolig spennende emner syntes jeg. Og vi ble introdusert til filosofihistorien, fra førsokratikerne til 1900-tallets eksistensialister. Jo da, det var interessant det også, men mest pussig syntes jeg. Men Locke og særlig Hume appellerte, dette med inntrykk og ideer virket som en overbevisende teori om erkjennelse. Det nærmet seg slutten, og jusstudiets begynnelse. Da traff Kant meg. Det ble ikke noe juss, det ble Kant og filosofi i stedet.

Nå har forholdet vart i snart 40 år. Jeg har ofte tenkt på hva det var som gjorde at det ble nettopp Kant som endret det hele. Jeg tror det var to grunner. For det første utfordret Kant den naive empiristen og scientisten i meg. Jeg var legedatter og oppdratt i troen på at vitenskapen var siste ord i saken. «Ingen kan gå på vannet», sa min far, dermed var det ikke noen grunn til å interessere seg for religion. Det var nok dette jeget som lett hadde latt seg overbevise av Exphil-bokas Hume. Likevel hadde jeg en svermer i meg. Jeg elsket de store spørsmålene om viljesfrihet, døden og uendeligheten, men siden vitenskapen avviste dem, fant jeg kun plass til disse i kunsten og især i litteraturen.

I Exphil-boka leste jeg at ifølge Kant tok Hume feil. Dog på en dyp måte, for man måtte foreta en slags intellektuell saltomortale for å innse det. Jeg forsto ikke øvelsen, men fikk det for meg at jeg måtte prøve. Om Kant hadde rett, kunne kanskje de store spørsmålene få filosofiske svar, svar som verken kunne reduseres til de vitenskapelige eller litterære.

Kant vekket meg altså fra min dogmatiske slummer. Jeg brukte sommerferien til å lese eller snarere prøve å lese, Kritik der reinen Vernunft på tysk. Langt senere klarte jeg å formulere en problemstilling det ga mening å arbeide videre med:

Kan det finnes objektive sannheter om verden, oss selv og moral, sannheter som kun kan gripes gjennom filosofiske begreper og argumenter?

Spørsmålet kan selvsagt stilles uten Kant. Ifølge vår kanon blir det først tematisert av Platon, og Kant kan i en forstand sies å ha arvet problemstillingen fra antikken. Frem til slutten av 1600-tallet ble det skrevet mange lærde avhandlinger om våre metafysiske begrepers status, særlig sett i lys av Aristoteles’ kategorilære. Diskusjonen var også høyst levende i Königsberg og var uten tvil del av den intellektuelle arven Kant ble innført i som student. Det er neppe en tilfeldighet at de begrepene som særlig opptar ham i Kritikk av den rene Fornuft, stort sett er de samme som Aristoteles’ kategorier, og at Kant selv nettopp omtaler dem med samme navn: kategorier. 

Men det var likevel ikke diskusjonens historiske horisont som angikk ham. For Kant, som levde i det sterkt pietistiske Øst-Prøysen, var spørsmålet om intellektets kraft presserende fordi han opplevde hvordan skepsis ble brukt til å fremme religiøs fanatisme. Resulatet var det motsatte av hans opplysningsidealer: ulikhet – bare de religiøst utvalgte har makt– og ufrihet – menneskets eneste mulige vei til frihet, fornuftens vei, blir forkastet.

Det er derfor ikke forbausende at det som i utgangspunktet var Kants problemstilling ti år før Kritikk av den rene fornuft endelig kom ut i 1781, ble del av et større prosjekt. Opprinnelig hadde han nemlig kun satt seg fore å vise at det finnes «en reell bruk av intellektet». En reell bruk vil si at vi ved hjelp av vår tenkeevne kan vite noe om verden og til og med vite det med sikkerhet. Men måten han skal komme til å vise dette på, skal føre til en innsikt som er langt viktigere. 

Det vi kan vite med sikkerhet om verden, utgjør samtidig grensene for de aspektene ved verden og tingene som vitenskapen befatter seg med. Innenfor disse grensene er alt målbart i tid og rom, alt er forutsigbart, alt beveger og endrer seg i henhold til naturens lover. Men dette uttømmer ikke alt. For verden kan og må samtidig betraktes som et sted der det finnes aktører. Når jeg reiser meg fra stolen er ikke dette bare en hendelse der impulsene i hjernen min styrer mine lemmer. Jeg reiser meg fra stolen fordi jeg bestemmer meg. Jeg vil gå og besøke min syke kollega. Jeg har ikke lyst, men vil følge mitt løfte. Og gjør jeg det ikke, har man lov å bebreide meg. 

Hvordan kan det både være sant at jeg som kropp styres av naturens årsakskjeder og samtidig være sant at jeg som aktør selv fritt bestemmer mine handlinger? Ja dét er det dypeste spørmålet i Kritikk av den rene Fornuft.

Frihet er filosofiens anstøtssten og sluttsten, sier Kant. Den er sluttstenen, det som holder det filosofiske byggverket oppe, fordi filosofiens berettigelse er at den kan gi oss moralsk innsikt. Og uten frihet ingen moral. Friheten er samtidig anstøtsstenen, den er hva filosofien butter mot eller snubler i, for ikke noe er mer problematisk enn å finne plass til friheten gitt vitenskapens virkelighetsforståelse. Filosofi kan ikke tillate seg bare å mene, den kan ikke være svermerisk, men må selv bli en vitenskap. Men hvordan kan en slik ambisjon innfris?

Filosofiens dilemma er det følgende: Så lenge filosofien beskjeftiger seg med fenomener som kan sanses om det så bare er indirekte gjennom sine virkninger, synes filosofien ikke å ha noe eget å bidra med. For det er vitenskapene som må gi oss kunnskap om disse tingenes natur. Men i det øyeblikket filosofien forlater dette territoriet, og den «rene» foruft prøver å utsi noe på egen hånd, bringes den straks i konflikt med seg selv. For det er like lett å begrunne at verden har en begynnelse i tid og en grense i rom som at den alltid har eksistert og er uendelig. Det er like overbevisende at verden består av minstepartikler som at den er uendelig delelig. Og ikke minst, det er like sterke argumenter for at vi som aktører selv bestemmer våre handlinger fritt som for at vi slett ikke er fri, men i likhet med alt annet i verden, er underlagt strenge årsakslover.

Fornuften kan ikke forbli i en slik konflikt. Som ren fornuft må foruften derfor underkastes en kritikk. Og denne kritikken kan bare utføres av fornuften selv. Kritikk av den rene fornuft er derfor en fornuftens selvkritikk. Og med denne selvkritikken oppløses fornuftens konflikter, filosofien blir selv en vitenskap og samtidig de øvrige vitenskapens grensesetter.

Spørsmålet om vitenskapenes grenser var på ingen måte nytt for Kant. Allerede i det første verket, Die Wahre Schätzung der lebendigen Kräfte, som han skrev som 22-åring, opptok spørsmålet ham. Han argumenterer der for at to tilsynelatende konkurrerende teorier om kraft begge kan være sanne fordi de ved nærmere analyse viser seg å ikke dreie seg om det samme objektet. Descartes’ teori om kraft er sann for matematiske objekter, mens Leibniz’ teori er sann for naturlige ting. Denne filosofiske og begrepsmessige splittingen av setter dermed også grensene for de respektive teoriene.

LES OGSÅ: DAVID HUME SOM POLITISK TEORI

Å gi en korrekt bestemmelse av de etablerte vitenskapenes objekter og grenser er en filosofisk oppgave ifølge Kant. De øvrige vitenskapene kan ikke selv utføre dette. Hverken deres metoder eller objekter kan avklare slike spørsmål. Fysikken kan komme stadig lengre i sine undersøkelser av materiens egenskaper, men den kan ikke ved hjelp av observasjoner, teorier og eksperimenter fastlegge at alt som er, er materie. Hjerneforskningen kan komme stadig lengre i å forklare hva som skjer i en organisme når den beveger seg, men den kan ikke vise at denne forklaringsmåten også uttømmer det som kan sies om aktørers handlinger. 

Når fysikeren eller hjerneforskeren tar dette skrittet, tar hun skrittet over i filosofien, men mangler de filosofiske ressursene til å vurdere holdbarheten av sine argumenter og begreper. Hun vet ikke lenger hva hun snakker om og hvordan det skal studeres. Kant mener riktignok ikke at vitenskapene som sådan trenger filosofien for å holde dem på rett spor. Så lenge man bedriver vitenskap går dette sin gang uten filosofiens hjelp. Men fordi mennesket har en naturlig hang til metafysiske spekulasjoner, til å søke etter de ubetingete betingelser for alt som er til, krysser vitenskapsfolk ofte grensene for sine vitenskaper, uten selv å innse det.

Så la meg kort oppsummere. Kant forsøker å bruke sin kritiske filosofi til to formål. Det ene er å forklare at og hvordan vitenskap er mulig og kan frembringe objektive sannheter om virkeligheten. Dette er avgjørende for å bekjempe skeptisisme som igjen leder til religiøs overtro og fanatisme. Det andre formålet er å avgrense vitenskapens pretensjoner mot scientisme. Om han lykkes, viser det at genuine filosofiske innsikter er mulige og at de kan gå utover det vitenskapen kan avdekke. Det åpnes dermed for muligheten for filosofisk begrunnede innsikter om fenomener som frihet, moral og guddommelighet.

Kant treffer meg fortsatt. Om noe står fast etter snart 40 år må det være troen på at det er en genuin filosofisk oppgave å se mulighetsrommet mellom vitenskapsskepsis og relativisme på den ene siden og vitenskapelig reduksjonisme på den annen.

En versjon av denne artikkelen ble holdt som foredrag på Kants 300-årsdag på UiO. Siste halvdel av artikkelen er en bearbeidet versjon av min innledning til den norske oversettelsen av Kritik der reinen Vernunft , PAX 2005.