IMMANUEL KANT FYLLER 300 ÅR (DEL 2)

I år er det 300 år siden den tyske filosofen Immanuel Kant ble født. 300 år høres kanskje ikke så fryktelig gammelt ut i det filosofiske selskapet, men mye har skjedd i verden siden Kant banet vei for moderne demokrati, menneskeverd og opplysningstenkning rundt midten av 1700-tallet. Som grunnlegger av pliktetikk og som selve talsmannen for den menneskelige fornuft, regnes Kant av mange som den moderne filosofiens far. Hans tenkning har hatt enorm påvirkning på et mangfold av fagdisipliner og tenkere i hans ettertid. Men er han fortsatt aktuell? Hva er det med Kant og hans tenkning som gjør at vi fortsetter å lese han, selv 300 år senere?

Beatrix Himmelmann 

– Kant revolusjonerte vår «tenkemåte», og derfor er han fortsatt aktuell etter 300 år. De filosofiske spørsmål han tar for seg, som gjelder bl.a. kunnskap, etikk, politikk, natur, estetikk og religion, forstår han som delaspekter av det store spørsmålet «Hva er mennesket?». 

Stikk i strid med nåtidens mote vektlegger Kant det som er felles for alle mennesker, og ikke det som skiller dem fra hverandre. Diversitet, differanse og identitetspolitikk er nøkkelord i vår tid. Det pågikk for eksempel en debatt nylig om hvorvidt en hvit kvinne skulle få lov til å oversette Amanda Gormans gripende dikt «The Hill We Climb», som hun presenterte ved innsettelsen av USAs president Joe Biden, til et annet verdensspråk. Mot forskjellenes perspektiv setter Kant universalismens perspektiv i forgrunnen. Han analyserer hva som er av verdi for oss som mennesker, og setter derfor idéen om «menneskehet» for våre øyne. Vi bør respektere «menneskeheten» både i vår egen person og i alle andres, som det heter i en berømt formulering av det kategoriske imperativ. 

Ethvert menneske er en person i den forstand at det ikke er fiksert på å bare oppfylle sine naturgitte behov, slik som andre levende vesener, men eksisterer som et «formål i seg selv». Dette er fordi mennesket er selvlovgivende eller autonomt. Ifølge Kant «må» han eller hun ta sine egne perspektiver og handlingsmaksimer «alltid fra sitt eget synspunkt, men samtidig også fra det synspunkt som ethvert annet fornuftig vesen i egenskap av lovgivende vesen inntar». Verdigheten (die Würde) til hvert enkelt menneske ligger i denne evnen til å gi lover til seg selv, noe som innebærer å overskride partikulære perspektiv og interesser og er basert på fornuft og frihet. Ifølge Kant kan og bør mennesker derfor forhandle og løse sine stridsspørsmål for «fornuftens domstol» i henhold til dens «evige og uforanderlige lover». Alternativet er at menneskene bøyer seg for «maktens diktat» (Machtsprüche), slik de som er i posisjon til å dekretere slike maktdiktat altfor gjerne gjør krav på. 

Særlig i en tid der menneskeheten i økende grad splittes langs ulike skillelinjer – vi ser at kriser og kriger eskalerer – er Kants universalisme høyst aktuell. Personlig har jeg alltid satt pris på den metodiske presisjonen og dermed på refleksjonsnivået som gjør Kant til en av de største filosofene. Å lese Kant er, som Goethe en gang bemerket, som å tre inn i et lyst rom.

Hans Marius Hansteen

– Eg er korkje kantianar eller kantekspert, men eg har lese i skriftene til Kant – nokså usystematisk – gjennom mange år, ikkje først og fremst for å læra om eller av han, men av di eg har funne sjølve lesinga lærerik. Eg held meg difor gjerne til dei mest leselege av desse tekstene, dei som er skrivne for eit allment publikum. Det som interesserer meg mest i desse essayistiske randmerknadene er kva dei har å seia om det tredje av dei spørsmåla som ifølje Kant motiverer filosofien: Kva kan eg vona? Dette ligg til grunn for å tenkja om historia og det politiske: Om vilkåra for fred og folkestyre, som for Kant er to sider av det same. 

Lenge oppfatta eg Kant som sjølvaste professorfilosofen: Pedantisk, livsfjern og ugjennomtrengeleg for andre enn fagfolk. Etter kvart oppdaga eg – nærast motviljug – det radikale og aktuelle i filosofien hans: Gjennom den nådelause utforskinga av fornufta sine menneskelege grensar, gjenoppdaga han det som vart fortrengt gjennom Platon sitt oppgjer med sofistane: At sansing, språk og samfunn er føresetnader for tenking. (Dei som framleis plasserer Kant i ein antiretorisk tradisjon, har korkje lese Kant nøye nok, eller følgt med i nyare forsking.) Sjølv om eg har Kants Werke i seks band (både på prent og digitalt), kjem eg stadig attende til den vesle boka med Ausgewählte kleine Schriften, som var ei av dei første bøkene eg skaffa meg då eg tok fatt på filosofistudiet. 

Eg kan ikkje utan vidare gjera greie for deduksjonen av forstandskategoriane i Kritik der reinen Vernunft, til gjengjeld kan eg Kants «Svar på spørsmålet: Kva er opplysning?» nesten utanboks. Der åtvarar han mot det vi kunne kalla outsourcing av tankeverksemd: rett nok er det sutlaust å ha ei bok som har forstand for meg – men då gjer eg meg sjølv umyndig. Og eg tenkjer at dét gjeld, om det så var ei bok av Kant.

Carola Freiin von Villiez

– Kant forfattet innflytelsesrike verk og avhandlinger i nesten samtlige filosofiske subdisipliner. Som en av opplysningstidens viktigste tenkere formulerte han dens motto «sapere aude!» – ha motet til å betjene deg av din egen forstand! – i sitt skrift «Was ist Aufklärung?». Hovedpoenget til filosofen, som derfor også kalles for «frihetens filosof», er ikke at autoriteter og hierarkier skal forkastes, men at alle påstander skal kritisk etterspørres – i et stadig forsøk på å tenke selvstendig «som om» man faktisk var (selv)lovgiver. 

Frihetskravet grunnes i Kants realisering at enhver ting har enten en pris eller en grunnleggende verdighet (som hver enkelte har en plikt til å realisere for seg selv). Hans politikkfilosofiske og rettsfilosofiske hovedverk, «Zum ewigen Frieden» (forfattet i form av en fredskontrakt bygget på suverenitetens ukrenkelighet) og «Rechtslehre», formulerer prinsipper for en omfattende rettsregulering av forholdene – mellom individer, mellom stater, så vel som mellom individer og stater – som skal sikre veien til fred gjennom rett både internt og mellom stater.

I dag ser jeg derimot på en verden som er dominert av ideologisk og religiøs dogmatisme og fanatisme samt paternalisme i jakt på fortolkningsmonopol og makt, gjenfordummelse gjennom uselvstendiggjøring i skolen, velment frihet fra krav, og lovprisning av naivitet, tilbedelse av substitusjonsguder samt sosiale represalier velkjent fra mørkere tider, eksterne angrep (militære, økonomiske, kulturelle) på vesten, og dens selvkrig mot opplysningstidens idealer (så ufullkomment de enn må ha vært realisert).

De tre mest aktuelle poengene å ta med fra Kant blir dermed: 1) Frihet (inkludert ytringsfrihet) må bestandig kjempes for – både individuelt og kollektivt – ellers går den til grunne. 2) Formålet helliger ikke midlene – hverken i krig eller til dagligdags. 3) Statlig suverenitet er (både logisk-konseptuelt og praktisk sett) essensiell for å sikre folkenes rettslig-politisk, sosio-kulturell og økonomisk selvbestemmelse (kollektiv autonomi), og dermed folkenes verdighet. Handling i samsvar med disse innsiktene krever anstrengelse, selvstendighet, mot og fornuft. Sapere aude – nå!

Franz Knappvik

– Jeg kom først i kontakt med Kants filosofi i mitt andre semester som filosofistudent i München, i et strålende seminar om den tredje kritikken, og har siden denne tiden vært særlig fascinert av den systematiske karakteren ved Kants tenkning. Det å utvikle en helt ny filosofiske tilnærming som konsekvent utforsker de ulike aspektene ved menneskets selv og dets forhold til verden, å innføre hundrevis av kloke distinksjoner og nyttige begreper for å endelig komme til bunns med filosofiens store spørsmål, og å nådeløst avsløre feilslutningene bak tradisjonens metafysiske tankebygninger vitner nok om en svært imponerende intellektuell evne og holdning.

Fascinasjonen bare økte da jeg ble nærmere kjent med hvordan Kants moralfilosofi prøver å endelig fastslå moralens grunnlag på et vis som skulle kunne overbevise alle, fordi den bare bygger på den fornuften som vi alle bærer i oss og som ifølge Kant gir hvert av oss en uendelig verdi. Men den respekten jeg hadde for filosofen Kant, gjorde at jeg var desto mer sjokkert da jeg senere leste om de mørkere sidene ved hans filosofi, ikke minst hans tanker om ikke-europeiske grupper. Hvordan kunne en filosof som i essayet «Hva er opplysning?» og andre steder hadde så veltalende oppfordret oss til å tenke fritt fra fordommer, gjøre påstander som var fulle av forakt for mennesker fra Afrika, Amerika og Asia? Hvordan kunne forfatteren av Grunnlegging til moralens metafysikk, som hadde argumentert for at vi måtte vise betingelsesløs respekt for alle mennesker som sådanne, skrive flere artikler for å bidra sitt til utviklingen av det pseudo- vitenskapelige rasekonseptet som ble utgangspunktet til 1800- og det tidlige 1900- tallets «vitenskapelige rasisme»? Og hvorfor hadde ingen snakket om disse sidene ved Kant da jeg gikk på seminar og forelesninger om hans filosofi?

De siste årene har det heldigvis vært mer debatt og forskning rundt temaer som rasisme, pro-kolonialisme, seksisme, antisemitisme o.l. hos Kant og andre klassiske forfattere. Mens filosofen Pauline Kleingeld («Kant’s Second Thoughts on Race», 2007) har argumentert for at den sene Kant kritiserer kolonialisme og slaveri og gir avkall på hans tidligere rasistiske holdninger, ser andre forskere som Robert Bernasconi («Kant’s Third Thoughts on Race», 2011) og til sist Huaping Lu-Adler (Kant, Race and Racism, 2023) mer kontinuitet gjennom Kants forfatterskap.

Hva betyr denne debatten for Kants arv i dag? Et særlig interessant svar kommer fra den nylig avdøde afroamerikanske filosofen Charles Mills. I essayet «Black Radical Kantianism» (2017) argumenterer han for at Kant til tross for alt byr på filosofihistoriens beste teori om normativitetens grunnlag. Denne teorien må vi bygge på, men samtidig er det behov for en dyptgripende revisjon av Kants egen moralfilosofi og politiske filosofi akkurat fordi de er så tett knyttet til rasistiske og seksistiske holdninger. Man kan nok ha ulike oppfatninger om hvor overbevisende Mills’ eget forsøk på den slags revisjon er, men metodologisk sett peker han i en retning som jeg tror er svært lovende: 300 år etter Kants fødsel er hans filosofi fortsatt av høy aktualitet, men vi må ikke sky unna å korrigere og tenke ham videre i lyset av det som de fleste av oss har i mellomtiden lært om menneskenes like verdighet.

LES OGSÅ: IMMANUEL KANT FYLLER 300 ÅR!