IMMANUEL KANT FYLLER 300 ÅR! 

I år er det 300 år siden den tyske filosofen Immanuel Kant ble født. For mange er Kant nesten synonymt med moderne filosofi, og han er godt kjent også utenfor fagfilosofiske kretser. Med et slikt jubileum er det en god anledning til å tenke litt over hvilket bidrag Kant har bidratt med til tenkningens utvikling. Det er ikke lenge siden vi kunne se at Kaliningrads guvernør erklærte Kant som en problematisk tenker, med ansvar for «dagens kaotiske situasjon i verden». Men hva har Kant egentlig bidratt med?

Kant er åpenbart en tenker som har satt mange spor etter seg, i flere av de filosofiske disiplinene så vel som nærliggende disipliner som retorikk og politisk teori. Vi har derfor spurt filosofer rundt om i det ganske land; hva slags aktualitet har den 300 år gamle opplysningstenkeren i dag? 

Camilla Serck-Hanssen

– For meg er det særlig tre aspekter ved Kants filosofi som gjør ham viktig. Det første er det bevisste og eksplisitte metafilosofiske perspektivet som gjennomsyrer det meste av hans forfatterskap. Spirene til dette prosjektet finner vi allerede i hans første skrift Gedanken von der wahren Schätzung der lebendigen Kräfte fra 1749. Men det er først i det kanoniske hovedverket fra 1781, Kritik der reinen Vernunft, at spørsmålet om filosofiens, i betydningen metafysikkens, mulighet gis et systematisk svar.

Forsøket på å formulere metoder for en kritisk, men konstruktiv gjennomgang av filosofiens mulighetsrom og plass innen menneskets totale kognitive spillerom, er etter mitt syn noe av det mest imponerende i filosofiens historie. 

Dette bringer meg videre til det neste aspektet: Kant forsøker å bruke sin kritiske filosofi til to formål. Det ene er å forklare at og hvordan (natur)vitenskap er mulig og kan frembringe objektive sannheter om virkeligheten. Det andre er å avgrense vitenskapens pretensjoner mot det vi i dag ville kalle scientisme. Summen av disse er at genuine filosofiske innsikter er mulig og at de kan gå utover det vitenskapen kan avdekke. Det åpnes dermed for muligheten for filosofisk begrunnede innsikter om forhold som frihet, moral og guddommelighet. 

For meg er de to formålene like aktuelle i dag. Det er en filosofisk oppgave å se mulighetsrommet mellom vitenskapsskepsis og relativisme på den ene siden og vitenskapelig reduksjonisme på den annen. Som det tredje aspektet velger jeg meg Kants praktiske filosofi og især begrunnelsen av menneskeverdet, analysen av forholdet mellom lykke, plikt og følelser samt det utfordrende skillet mellom rettigheter og plikter som er politisk fundert og moralske plikter og dyder som er etisk fundert.

Lars Fredrik Svendsen

– Jeg kaller meg en «frafallen kantianer», men spørsmålet er hvor frafallen jeg egentlig er. Selv om jeg har beveget meg bort fra Kant på mange punkter, og ikke minst er atskillig mer pragmatisk anlagt, er det ingen tenker jeg setter høyere. Når man vel har fått Kant inn i hodet, er det umulig å få ham ut igjen. Selv når jeg skriver noe hvor jeg ikke har ofret Kant en tanke i løpet av arbeidet, kan jeg ofte etterpå konstatere at et kantiansk grep gjennomsyrer teksten. Vel så ofte bruker jeg ham aktivt som en samtalepartner i bøkene mine, og det er ingen som opptrer med større hyppighet i litteraturlistene mine. 

Tidligere var jeg mest opptatt av Kants teoretiske filosofi, og jeg tok doktorgraden på en avhandling om skjematismen, om hvordan begreper og anskuelser forbindes. Etter hvert er det imidlertid hans praktiske filosofi som har opptatt meg mest. For Kant er menneskets eksistens «gjennomført aktiv». Dette gjelder både som erkjennende og som handlende vesen. Vi forholder oss til oss selv og hverandre, og vi former aktivt oss selv og verden rundt oss. Praksisaspektet står sentralt i hele hans filosofi. 

Kant tillegger eksplisitt den praktiske fornuften en forrang fremfor den teoretiske, og hevder at «all interesse i siste instans er praktisk». Alle våre aktiviteter, også de rent erkjennelsesmessige, retter seg mot det praktiske domenet, «da all bearbeidelse av våre evner går ut fra det praktiske og må la seg forene i dette som deres mål». Kants filosofiske bestrebelser var ingen akademisk filosofi for filosofiens egen skyld. For Kant må den filosofiske aktiviteten være motivert av og rettet mot det praktiske domenet for å ha noen virkelig verdi.

Ingen filosof etter Platon og Aristoteles har hatt så stor innflytelse som Kant på senere filosofi. Metafysikken, erkjennelsesteorien, etikken, estetikken etc. – strengt tatt ble alle filosofiske disipliner avgjørende forandret av Kants bidrag.

Solveig Bøe

– Mitt første nære møte med Kant var som student der vi i et obligatorisk emne måtte lese utdrag fra Kritikk av den rene fornuft og hele Grunnlegging av moralens metafysikk. Da hadde jeg alt lest om hans filosofi til Ex.phil i Anfinn Stigens gode lærebok, og var gjennom det blitt litt avstandsforelsket. Å så få komme nært innpå ham gjennom en nærlesing av en vanskelig originaltekst var kanskje det som fikk meg til å bestemme meg for å bli filosof. 

Etter hvert dreide mine egne interesser seg bort fra Kant spesielt og mot estetikk og kunstfilosofi. En viss innsikt i Kants estetikk slik den kommer til uttrykk i Kritikk av dømmekraften må man likevel ha om man arbeider innenfor dette feltet. Kants estetikk, med sitt fokus på form og form som et formål i seg selv, er ikke minst viktig i forhold til det å forstå modernistisk kunst – både den kunsten som holder seg innenfor Kants grenser og den som overskrider dem. Begreper fra Kant som estetisk dom, interesseløst velbehag, smak, dømmekraft, estetiske kvaliteter (som skjønnhet og det sublime), hensiktsmessighet uten hensikt, estetiske dommer, er fortsatt med oss i de diskusjonene vi deltar i. 

Om man beveger seg inn i naturomgivelsenes estetikk, som jeg har gjort, møter Kants formalt strenge estetikk sin grense, for da må man ta hensyn til natur og liv i alle sine manifestasjoner, ville eller temmede, også knyttet til tilfeldighet og til det Kant ville ha avvist som sanselige forstyrrende pirringer av sanseapparatet vårt. Eller kanskje ikke? Kants naturfilosofi kan her ha overraskende ting å by på. For Kant henger måtene vi forholder oss til verden på sammen. Dette er det verdt å ta med oss fra ham: Selv om et skille mellom teoretisk og praktisk filosofi lar seg forankre i Kant, kan han forstås som å gi oss en enhetlig filosofi der det estetisk ligger under det logiske og det moralske. 

En dose Kant kan virke som en motgift mot kompartmentaliseringen i fagfilosofien. Kants filosofi er levende og virksom, og ikke bare et tema for filosofihistorikere.

Frode Kjosavik

– Det mest sentrale hos Kant er det konstruktive bidraget som tilskrives oss mennesker både i hans teoretiske og praktiske filosofi. Som Ian Hacking påpeker, er Kant selve pioneren når det gjelder konstruksjon. Kant kan også sies å ha lagt grunnlaget for en generell kritikk som består i at noe betraktes som konstruert fremfor at det simpelthen tas for gitt. Slik radikal kritikk kan i vår tid sågar ha form av sosial konstruksjonisme – der det konstruerte er noe kulturelt og kontingent.

Men hos Kant selv er det tale om konstruksjoner av noe som ikke kan være annerledes for oss mennesker. Jeg har selv arbeidet mest med Kants teoretiske filosofi. Hans historiske betydning for matematikkfilosofi, vitenskapsfilosofi og kritisk metafysikk er velkjent. Kant stiller spørsmål av et nytt slag, som nettopp blir en inngang til det konstruktive som vi selv bidrar med innenfor vitenskap og metafysikk. Kant spør: «Hvordan er X mulig?» – nærmere bestemt: «Hvordan er ren matematikk mulig?»; «Hvordan er ren naturvitenskap mulig?»; «Hvordan er metafysikk mulig som vitenskap?» 

Et nytt metaperspektiv på vitenskap forankres i fornuftens kritiske undersøkelse av seg selv. En ledetråd til den kritiske metafysikken Kant er ute etter, ligger i hva som best klargjør grunnlaget for matematikk og fysikk som rasjonale vitenskaper. Å trekke et skille mellom god og dårlig metafysikk er derfor viktig i Kants prosjekt når det gjelder alle de tre spørsmålene. Metafysikk kan ikke gi mening til seg selv uten å gi mening til vitenskap som allerede er veletablert. 

Et «fornuftens eksperiment» foreslås også for å besvare spørsmålet om selve metafysikkens mulighet. Eksperimentet går ut på å gi mening til ting gjennom et tosidig standpunkt – ved å skille mellom tingene slik de fremtrer for oss og tingene i seg selv. Denne kritiske vendingen kan kontrasteres til forsøk på å gi mening til ting kun fra ett og samme perspektiv. Slike forsøk består ikke testen hvis fornuften dermed vikler seg inn i antinomier, dvs. kommer i strid med seg selv. Det er interessant – og noe som jeg selv har vært opptatt av å utforske – at man finner motstykker til slike antinomier også i moderne vitenskap og filosofi.

Camilla Flodin

– Det som gjør Kant så viktig og interessant, er at han gjennom sin kritiske filosofi så å si skriver inn selve den separasjon som kjennetegner moderniteten: det sanne, det gode og det skjønne er ikke lenger sammenknyttet med hverandre. Det vil si at kunnskap, moral og estetiske spørsmål er separate områder. Dette reflekteres i hans tre kritikker: Kritikk av den rene fornuft, Kritikk av den praktiske fornuft og Kritikk av dømmekraften. Samtidig er nettopp den tredje og siste kritikken, altså Kritikk av dømmekraften, et forsøk på å forene det som de tidligere kritikkene hadde atskilt, men på en ny måte. 

Den naturlige verden, som vi kan ha kunnskap om, er ifølge Kritikk av den rene fornuft mekanistisk og styrt av naturlover, mens frihetens område, er moralen hører hjemme, og som behandles i Kritikk av den praktiske fornuft, er atskilt fra naturen. Det leder til problemer fordi mennesket jo tilhører begge verdener, hun er både et naturvesen og fri til å handle etter sin vilje. Så Kant forsøker å forene disse to verdenene i den tredje kritikken, der han mener at spesielt vår erfaring av det naturskjønne peker på en hensiktsmessighet i naturen som er i harmoni med vår tenkning og vår evne til å handle moralsk, det vil si etter en ide om hvordan verden burde være. Han viser at det er viktig med en måte å forholde seg til naturen på der man verdsetter dens sanselige egenskaper og det unike i de enkelte gjenstandene. 

Naturens skjønnhet gjør oss oppmerksomme på at den ikke bare er noe som vi bør bruke som vi vil. Og det er en grunn til at han fortsatt er relevant i en tid preget av flere miljøkriser som er forårsaket av at vi på samfunnsnivå behandler naturen som noe vi skal få kunnskap om kun for å bruke den så effektivt som mulig for den økonomiske vekstens skyld. Kant minner oss om at naturen ikke bare finnes for oss, men har en egenverdi.

LES OGSÅ: IMMANUEL KANT FYLLER 300 ÅR (DEL 2)