«DET ER ET HELVETTES LIV DET HER»

Syklende langs Brattøra i Trondheim kommer en herremann dundrende av gårde på sykkel. El-sykkelen er Lars Nilsens foretrukne fremkomstmiddel for å komme seg enkelt rundt i den lille storbyen Trondheim. Da hjelper det å bo sentralt.

Ruslende inn på den lokale kaffebaren kommer han inn med hjelmen under armen og sekken på ryggen. En ekte Narvik-gut er han fortsatt, og selv om dialekten er noe utvannet, sitter den nordnorske humoren løst. 

Hvordan går det med deg, Lars?

– Det går ufortjent bra, som jeg pleier å si! 

Han er tilsynelatende en optimist, selv om hans filosofiske interesser først og fremst sentrerer seg omkring dypt pessimistiske tenkere og eksistensielle spørsmål. Uansett kan man ikke annet enn å bli glad av å høre ham prate - også om filosofi.

Som radiomann er han godt vant til å snakke på både inn- og utpust og kan sannelig kunsten å underholde. Sammen med sin faste makker og (nå avdøde) venn Knut Borge holdt de liv i Studio Sokrates i nesten 17 år.

Hver lørdag siden 2001 sendte de samtaler om filosofi og jazz over eteren. Der Borge var eksperten på Jazz, holdt Nilsen filosofi-interessen. Borge var et levende leksikon av kunnskap om amerikansk Jazz. 

– Knut var av en sånn støpning at han kunne svare hva som helst – han var til og med europamester i «Gjett-på-jazz» en gang på 80-tallet! Han visste veldig mye om amerikansk jazz. 

Nilsen og Borge innså tidlig at Studio Sokrates ikke bare kunne by på to gubber som «jazzet» om livsfilosofi og historieleksjoner om amerikansk jazz. De trengte en kvinne som kunne utfylle dem, og slik ble det også. Studio Sokrates hadde derfor alltid en kvinnelig fagfilosof ved de to mennenes side, selv om skjebnen ville ha det til at denne posisjonen hadde stadige utskiftninger. 

– Programmet var som en trikk, hvor jentene gikk av og på – slik holdt vi på jævlig lenge.

Vigdis Songe-Møller, Pia Hverven-Axell, Kari Opdahl, Elin Svenneby, Solveig Bøe, Siri Granum Carson og Siv Dokmo var alle innom Studio Sokrates i løpet av programmets levetid. Nilsen er tydelig på at de var uunnværlige for programmet. 

– Det er unødig å underslå at de som har vært med – uten dem hadde det ikke gått. Da hadde det blitt to gubbejævler som prata om ting de var interessert i. Det gikk ikke. 

«Selveste» Lars Nilsen er i virkeligheten en beskjeden type og, ifølge ham selv, ingen tungvekter i filosofiens verden. Ikke la deg lure. Han er uten tvil en godt belest mann og hans urokkelige interesse for livets store spørsmål skinner lett gjennom. I tillegg har han hukommelse som en elefant, og datoer på hendelser og navn på både store tenkere og lokale skikkelser kommer på løpende bånd. Men veien mot eget radioprogrammet har på ingen måte vært rett frem – den har vært full av både tilfeldigheter, sammentreff og en god porsjon flaks. 

Nilsen kommer opprinnelig fra «selveste» Narvik, hvor han tidlig forelsket seg i bøkene og biblioteket. Det var vel først og fremst på videregående at han ble introdusert til filosofien, da gjennom en tilflyttet belgisk fransklærer som mente at det var for lite filosofi i skolen.

– Jeg hadde jo ikke peiling på filosofi, men vår belgiske lærer ga oss et tilbud: «Hvis dere skal studere», sa han, «skal jeg lage et lite gratis kurs.» En gang i uka kunne vi møtes på skolen. Der tok han oss gjennom filosofiens historie, fra Platon til eksistensialismen – Sartre, Beauvoir og Camus. Og det likte jeg, han traff meg på det der.

Han var optimist og hadde troa på at hvis man kjenner seg selv, så blir det lettere å leve. En gang sa han: «Hvis man har en vaskemaskin, så må man være en idiot dersom man ikke kan bruke den – det står jo i bruksanvisningen hva man skal gjøre! Og det finnes en slik bruksanvisning for eksistensen óg!»

Planen var likevel ikke å bli filosof. Nilsen ville inn på medielinja. To år på medielinja kunne bane veien til å bli journalist. Men der var det stor pågang og vanskelig å komme inn. Derfor ble det med andrevalget: norsk på Møre og Romsdal Distriktshøgskole i Volda .

– Det var så morsomt at jeg ville fortsette med norsken, så da reiste jeg til Tromsø i 74. Den gang var universitet i Tromsø rødt – det røde flagg hang utenfor institutt for samfunnsvitenskap – som da lå midt i sentrum. Og studentene hadde kastet rektor og fått en ny. Det var veldig vanskelig å ikke havne i det klisset der. AKP ville ikke at vi skulle studere filosofi for det var sånn tåkeprat det – filosofer lager så mange vanskeligheter. Det var ganske tungt å oppdage. 

Så ble det norsk ja, så ble det historie, og så ville jeg over på filosofi. Min mor ville nok ha satt pris på at jeg tok en jobb i skolen – men så døde hun. Da falt jo en vegg ut selvfølgelig, men på den andre siden så åpnet det seg noen dører. Kanskje skulle jeg gjøre som jeg tenkte, å ta en magistergrad i filosofi? Alle de andre ordentlige filosofene var jo magistere, så da ville jeg jo også være magister – Magister Lars FUCKINGS Nilsen.

Men slik ble det ikke. 

Hva kom i veien?

– Jeg var militærnekter, så jeg hadde ikke gjort verneplikten, og det begynte å bli varmt under beina. De hadde liberalisert verneplikten ganske mye, så det var ikke nødvendig å dra til Hustad leir å grave grøfter dersom du kunne finne et sted der du kunne gjøre nytte for deg.

Tilfeldighetene ville ha det til at universitetet i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø hadde fått penger til et prosjekt: Wittgensteins bunke med etterlatte dagbøker skulle digitaliseres. Og da spurte Sverre Sløgedal, som etter hvert ble min veileder, om ikke instituttet kunne søke om å bruke en sivilarbeider. Jeg behersket tysk – nok til å lese Wittgenstein i hvert fall. Så jeg søkte og fikk komme på filosofisk institutt i Trondheim, på et lite ekstra rom der nede. Der satt de inn en computer og jeg ble overlevert 200 handskrevne A4-sider, avfotografert med hans skrift: «Vær så god, kjør!»

Hva lærte du om Wittgenstein mens du satt der og skrev inn hans dagbøker?

– Han begynte nesten hver eneste setning med: «man kan si at …» også videre. Når det var noe han ikke ville snakke høyt om, skrev han speilvendt. Så du kunne lese det på tysk hvis du brukte et speil. Der kunne det stå «Jeg må lære meg å leve sammen med folk som aldri kommer til å forstå hva jeg mener.» og så var han tilbake til det han holdt på med. Han styra med et åk som var jævlig tungt. Også skriver han innimellom til seg selv: «Du nå ikke være overlegen – ikke være overlegen Ludwig». Man fikk jo litt hjerte for han og da. 

Ble det filosofigrad på deg til slutt? 

– Det hersket en uttalt tanke om at når vi skulle skrive en avhandling så bør den i hvert fall være på nivå med Platon, og like filosofisk interessant som å lese Aristoteles. Det var jo ingen av oss som klarte det – det var jo å gape for høyt.

Så var det en tilfeldighet at Sverre Sløgedal, som da var min veileder, og jeg skulle kjøre til Oslo for å delta på et møte om examen philosophicum på det filosofiske instituttet. Vi snakka filosofi hele veien og på et tidspunkt var så trett at jeg sa til han Sverre: «Det er et hælvettes liv det her, Sverre!» Men Sverre var ikke ferdig med å diskutere filosofi, så han sa: «Men det er noen som har forsøkt å argumentere for det!» Det visste jo Sverre, for han hadde lest Schopenhauer og Zapffe. Blant annet hadde jo Peter Zapffe sagt at «livet er en pøl og en bakevje.»

Så da ble du fanget av Zapffe og Schopenhauers pessimisme?

– Min oppgave ble da å finne ut av hva Zapffe og Schopenhauers sin pessimisme bestod i. Samtidig var jeg heldig og fikk et stipendium fra UNESCO – et årsstipendium forlagt i Krakow. Så jeg lasta Mazdaen min full av litteratur, dasspapir, grøtriskorn og såpe, så dro jeg til Polen og fikk booka et studenthjem der. Jeg skjønte jo faen ikke hva de sa der nede, så det var ikke noe annet å gjøre enn å lese.

I 1986 hadde jeg skrevet rundt 120 sider på skrivemaskinen. Så sendte jeg en kopi hjem til Sverre Sløgedal og kalte det for «Kapittel 1».  Jeg fikk brev tilbake igjen fra Sverre, som spurte: «Hvor mange bind har du tenkt til å skrive?» Han foreslo at jeg lagde et forord, en litteraturliste og et noteapparat, og så komme hjem og ta eksamen for å bli ferdig med det faenskapet. Så da gjorde jeg det. Våren 87 forsvarte jeg oppgaven «Pessimisme som filosofisk posisjon» med utgangspunkt i Arthur Schopenhauers og Peter Wessel Zapffes filosofiske pessimisme, i Trondheim – og det gikk jo veldig fint.

Men hva så du for deg på den tiden at du skulle gjøre med filosofien? Ønsket du å bli på universitetet?

– Mulighetene var der. Men du glemmer en tilfeldighet til, nemlig at i 1980 mistet NRK monopolet sitt. Da kom det et flust av nye nærradiokanaler til, av vekslende kvalitet. Dessuten ble det bestemt at NRK skulle ha to radiokanaler – og en lang strid som endte med at kanal 2 skulle ligge i Trondheim. Der var det jo egentlig bare å gå opp og si «Hei, jeg heter Lars Nilsen.» Så sa de: «han er filosof, la han skrive noen meldinger til kulturmagasinet.»  

Min første melding var om en fotballtrener som ville bruke filosofi på treninga – det var noe sånt. Så jeg skrev en 120 linjer. Når jeg så leverte arbeidet sa journalisten: «Det her blir for langt.» «Nei, det er det ikke, det kan ikke sies noe kortere enn det her», sa jeg. «Lars, en melding skal være på fire linjer...». Jeg svarte at «ja da kan vi si god jul og godt nytt år! – det går ikke an å si noe om fotball på fire linjer – i hvert fall ikke om filosofi!»

Men jeg skjønte formatet etter hvert. Og det var mye artigere der enn på filosofisk institutt, for det var så jævlig kort vei mellom ideer, påfunn og virkelighet. Etter hvert kom det en stilling. Vi var 42 søkere, men den fikk jeg faen meg!

Men hvordan var overgangen fra å skrive korte meldinger til å få et eget radioprogram i NRK P2?

– Da vi fikk barn nummer to i 1998 var det jo sånn stilt at jeg kunne ta permisjon. I alle fall så kom det en utlysning mens jeg var hjemme fra P2 om at de ønsket seg noen programmer – et om filosofi og et om mat. Og da hadde jeg en idé – som jeg egentlig hadde tenkt å spare til jeg ble eldre – og det var at vi kunne prøve å la en filosof og en jazzhistoriker møtes for å diskutere livet og musikken til jazzmusikeren, og se om filosofien kunne på en eller annen måte møtes med jazzen.

Da spurte jeg Knut Borge og en filosof i Bergen, professor Vigdis Songe-Møller. Jeg visste at Vigdis kunne synge og at hvis vi starta rødlysa og sparka ballen til henne, så tok hun ballen og gikk over banen og sentra. Det visste jeg, så jeg spurte ho om hun ville være med. «Hvorfor ikke» sa hun.

Så P2 kjøpte mitt forslag – med søkke og snøre. 

Og det dro en del lyttere. Ganske mange. I snitt det siste året hadde vi 40 000 på en lørdag. Det var det vi fikk av fisk på en lørdag. 16 år fikk jeg holde på med det der i «krinken».

Og nå er du pensjonist, men forblir veldig produktiv og engasjert med filosofien også den dag i dag – med både musikk og skriving? 

– Jeg leser filosofi hele tiden. Jeg gjør det hele tiden – absolutt hele tiden. Jeg kan ikke hjelpe for det, men jeg er en håpløs metafysiker. Beklager, men jeg er det altså. Dessverre. Og historie. Jeg har lest mye tysk historie. Og nå har jeg laget en historie som heter «Sjalusi og Sjelekvaler» sammen med et band jeg spiller i – vi kaller oss «Lars Nilsen og Feilslutningene».

Hva er det som gjorde at det her sjalusi-temaet ble så interessant? 

– Det er jo godt stoff! Sjalusi er kjærlighet, kyssing og alt av nærhet og berøring – det selger aviser. Det er så enkelt som det. Også er det jo … det kiler forfengeligheten vår. Jean-Paul Sartre og Simone – de hadde jo hver sine forhold på hver sin kant. Kom ikke og fortell meg at de ikke var sjalu! Det var de, det ser vi jo på korrespondansen deres i etterkant.

Er Feilslutningene like fascinert av filosofi eller?

– Jeg får en del kjeft av dem. Jeg ser trynene på dem. De sitter og venter på å få spille, ikke sant. «Helvette heller Lars.» sier dem til meg, «Folk går ut og pisser når vi spiller, og kommer inn igjen når du snakker.» 

Jeg får publikum med meg i alle fall, og det er jo gøy!

Når du ser tilbake på dine filosofiske røtter, ser du like pessimistisk på tilværelsen som det Zapffe og Schopenhauer gjorde?

– Både Zapffe og Schopenhauer går for langt. Man kan være enig med dem et stykke på vei, og det er fruktbart. Men det er for drastisk å håpe på at forplantning skal bli bringes til opphør. Jeg pleier å si at jernbanedrift og kjønnsdrift er to av de vanskeligste tingene å styre med – det er praktisk talt umulig å få skikk på.

Men jeg spurte en gang Zapffe: hvilke deler av ditt forfatterskap eller dine bøker har betalt flest av dine regninger? «Åh, det er nok korrespondansen hjem til mor og far.»

Han var dyp pessimistisk, men jævlig vittig. 

NRK radio, P1+ sender alle utgaver av Studio Sokrates fra 2001 til 2017 i reprise. NRK P1+ hver torsdag kl 22:03.