SALONGEN 15 ÅR: ET TILBAKEBLIKK

Her på Salongen publiseres et vidt spekter av tekster med filosofiske og idéhistoriske perspektiver. Tekstene spenner fra bidrag av fremragende forskere til artikler skrevet av mer uerfarne skribenter, og kombinerer høy faglig kvalitet med en åpenhet for ulike nivåer av erfaring.

Salongen er Norges eneste nettidsskrift som eksplisitt kombinerer filosofi og idéhistorie, samtidig som det knytter an til bredere kultur- og samfunnsspørsmål. Gjennom 15 år har Salongen blitt en selvfølgelig arena for formidling av filosofiske ideer, faglitteratur og universitetspolitisk debatt som ofte ikke finner plass i den norske offentligheten.

Men hvordan startet det hele?

I 2009 tok Haakon Bekeng-Flemmen initiativ til å opprette et nettsted dedikert til filosofi og idéhistorie. De ønsket å skape en plattform hvor filosofiske og idéhistoriske diskusjoner kunne nå ut til et bredere publikum, uten å gå på bekostning av faglig dybde. Tidsskriftet ble lansert med ambisjonene om å være et samlingspunkt for både studenter, forskere og andre interesserte, hvor formidling, debatt – og ikke minst bøker – skulle stå i sentrum.

Siden den gang har flere redaksjonsmedlemmer og redaktører sørget for at Salongen gradvis har vokst og utviklet seg til å bli et anerkjent nettidsskrift – med stor innsats fra dyktige bidragsytere, som har gjort at vi i dag sitter på et skattkammer av artikler, introduksjonstekster, forskningsnytt, anmeldelser og debattinnlegg.

Haakon Bekeng-Flemmen

Haakon Bekeng-Flemmen er i dag seniorrådgiver i Kulturdirektoratet og var Salongens første redaktør, fra 2009–2012.

– Kan du fortelle litt om Salongens tilblivelseshistorie og din rolle i prosessen?

– Da vi startet opp Salongen i 2009, var ambisjonen vår å skape en offentlighet for norsk fagprosa. Vi opplevde at idéhistorikere og filosofer gjorde et viktig tankearbeid som sjelden nådde ut over de snevre fagdiskusjonene. Fortsatt blir mange av artiklene og bøkene som norske akademikere skriver, oversett av mediene. Det demokratiske ordskiftet har godt av at skottene mellom akademia og allmenheten bygges ned.

– Salongen hadde sitt utspring i miljøet rundt idéhistoriefaget og Akademika. Ideen ble først diskutert av meg, som da var student og journalist, Truls Petersen, som var forlagsredaktør i Unipub, og Vemund Barstad Bermingrud. Vemund var markedssjef i Akademika, som den gangen var eid av Studentsamskipnaden. (Jeg og Truls satt i redaksjonen i Arr og følte vel på behovet for å få idéhistorie ut til folket.) Vi fikk finansiering fra Akademika, og nettsiden ble basert på Origo, en plattform utviklet av folkene bak nettsamfunnet Underskog.no. Jeg ble redaktør, og vi fikk samlet en fin redaksjon med idéhistorikere og filosofer, og et ganske stort og løst faglig nettverk, som sammen dro i gang prosjektet.

– Hva er, etter din mening, Salongens posisjon, styrke, eller «stemme» om du vil?

– Salongen er en av få norske offentligheter for filosofisk og idéhistorisk faglig diskusjon, og kanskje den eneste der det er duket for dialog mellom de to fagene! De siste årene er Salongen også blitt et slags filosofisk-idéhistorisk magasin som burde fenge ganske mange kulturinteresserte lesere.

– Hvilke idéer eller planer hadde redaksjonen for Salongen i din tid som redaktør? Ble noen retning eller fokus utviklet, videreført, eventuelt lagt på hylla?

– Salongen var tenkt som første ledd i en større satsing, der det skulle komme flere salonger for andre fag – til slutt koblet sammen i et stort nettsted for fag og faglitteratur. Vi hadde redaktører og design klare for to nye salonger, om historie og arkitektur, da vi mistet finansieringen. Akademika skiftet eiere og prioriterte den mest lønnsomme delen av virksomheten fremfor å utvikle den faglige, litterære samtalen. Så denne store visjonen ble lagt på hylla. Men altså, den ligger der fortsatt – kanskje noen vil blåse støvet av den en dag!

– Vi hadde altså denne ambisjonen om å skape en offentlighet for idéhistorisk og filosofisk litteratur og debatt, og da var vi også opptatt av det vi kan kalle rammene for en slik offentlighet. Vi så etter den særegne norske filosofien og idéhistorien, relasjonen mellom de to fagene og kvinnenes plass både i kanon og ved dagens institutter – og vi knyttet oss til tidsskrifter og fagmiljøer i ulike deler av landet. Det er gøy at disse temaene fortsatt er viktige for Salongen.

– Møtte dere noen utfordringer på veien?

– En interessant utfordring vi fikk, var å manøvrere mellom fag og allmennhet. Vi ville jo skape en møteplass mellom forskere og alle dem som er interessert i filosofi og idéhistorie. Og blant annet fordi vi i starten var en del av et større nettsamfunn, fikk vi mange medlemmer som kanskje ikke var skolerte i fagene, men som var veldig interessert i de store og viktige spørsmålene i livet og samfunnet. De opplevde ofte at det var vanskelig å diskutere med filosofer og idéhistorikere, at akademikernes tekster var tekniske, teoretiske og blottet for de store livsspørsmålene. Forskerne fremsto for dem som en slags skolastikere, tror jeg. Akademikerne på sin side hadde utfordringer med å komme dette publikummet i møte. Jeg tror vi klarte å skape en del samlende diskusjoner, men det var ikke alltid lett.

– Hva syntes du det var ekstra interessant å jobbe med?

– Tekstene og debattene våre om relasjonen mellom filosofi og idéhistorie, var artige. For moro skyld rammet vi dem noen ganger inn som en slags konkurranse: Hva er best, filosofi eller idéhistorie? Det ble det mange gode, kollegiale diskusjoner av.

– Hvilke saker synes du representerer Salongen godt?

– Salongen har satt noen sentrale spørsmål på dagsorden, om hva som er den norske filosofien og idéhistoriens vesen – og om hvilken rolle kvinnene har og bør ha i fagtradisjonene. Det har vært så mange tekster om dette, at det er urettferdig å trekke frem én som spesielt leseverdig. Men det nyeste tilskuddet er kanskje artikkelen Einar Duenger Bøhn skrev om norsk filosofi; en fin tekst som nok kunne utfylles av idéhistorikere som lenge har jobbet med norsk filosofi. Og med oversettelsen av Olympe de Gouges bidrar jo Salongen virkelig direkte til å revidere kanon på norsk. Jeg må vel innrømme at jeg også liker godt at akademikere fra den historisk-filosofiske fagkretsen, ikke bare medievitere, tar for seg populærkultur, som når Sissel Undheim skriver om Kaos.

Tore Engelsen Espedal

– Hva er, etter din mening, Salongens posisjon, styrke, eller «stemme» om du vil?

– Når jeg tenker på Salongen, tenker jeg et hjørne av offentligheten der filosofi og idéhistorie, i ulike avskygninger, kan utfolde seg fritt, uavhengig av tellekantsystemer, leserundersøkelser eller andre tids- eller utidsmessige krav. Jeg tror prosjektets fremste styrke ligger i insisteringen på at filosofiske og idéhistoriske perspektiver er nødvendige, ikke minst når det bærende søylene i offentligheten ellers krakelerer og desorienteringen råder. «Stemmen» vokser ut av den summende samtalen, vil jeg si. 

– Hvilke idéer eller planer hadde redaksjonen for Salongen i din tid som redaktør? Ble noen retning eller fokus utviklet eller videreført? 

– Min tid i redaksjonen (2010–2012) og påfølgende redaktørperiode (2012–2014) overlappet på sett og vis med Haakon Bekeng-Flemmens (2009–2012). Haakon hadde vært med helt siden Salongen var et lite tankefrø, og det var naturlig å videreføre en rekke prosjekter og initiativer som allerede var igangsatt, blant annet kartleggingen av kvinnene i norsk filosofi og oppfølgingen av Forskningsrådets evaluering av fagmiljøene for filosofi og idéhistorie i Norge.

– I tillegg var det en uttalt ambisjon om å videreutvikle dekningen av filosofisk og idéhistorisk interessante bokutgivelser med både dyptpløyende kritikk og mer introduserende tekster. Hver uke ble det servert «Filosofiske smuler» med små og store nyheter, lenker til interessante artikler og podcaster, og annet. I forlengelse av dette startet vi etter hvert opp med de såkalte «røff guidene» til samtidens tenkere. Vi utvidet også samarbeidet med ulike tidsskrifter, som Agora, Arr, Filosofisk supplement og Vagant. Vi hadde også en anvendelig arrangementskalender på denne tiden, som mange filosofiske og idéhistoriske initiativer både på og utenfor universitetene benyttet seg av.

– Hvilke utfordringer støtte dere i redaksjonen på?

– Salongen ble fra oppstarten av understøttet av bokhandlerkjeden (og etter hvert forlaget) Akademika. Kort tid etter at jeg trådte inn som redaktør, varslet vår kontakt i Akademika, som nå stod i en sammenslåingsprosess, at støtteperioden var over. Det kom naturligvis som et slag, og var kanskje en indikasjon på at de større aktørene i bokbransjen var i ferd med å abdisere fra rollen de tradisjonelt hadde fylt gjennom å understøtte en kritisk offentlighet. Vi har alle sett hvordan det gikk. 

– Domenet, nettsiden, arkivet, kort sagt hele prosjektet, stod plutselig i fare, men vi var fast bestemte på at Salongen fortjente å leve videre. Vi opprettet derfor en «forening» og skrev søknader som ble sendt hit og dit. I alt dette ble det også klart at Salongen ville trenge flere hender. Hittil hadde redaksjonen lenge primært fungert som et redaksjonsråd, og rekrutteringen av en mer aktiv redaksjon begynte. Hallvard Fossheim ble med videre. Hilde Vinje kom inn. Snart også Svein Henrik Nyhus, Martin Fjeld, Frida Skatvik, Espen Dyrnes Stabell og Ingrid Grønli Åm. Etter hvert kom også en ny nettside på plass, etter et stort samlet løft ledet av Hilde Vinje.

– Hvilke saker synes du det var ekstra interessant eller gøy å jobbe med?

–  Vi var innom mye spennende i løpet av disse årene, synes jeg. På mange måter forsøkte vi å skjære ut en nisje for en teksttype som beholdt sine akademiske kvaliteter inn i en mer allment rettet form, og det var interessant å se det store spennet i tenke- og skrivemåtene som kom til uttrykk i tekstene vi publiserte, fra det litterært ambisiøse til det akademisk knusktørre, det debatterende til det mer konstaterende. Det gjorde det også naturlig å eksperimentere med måter denne typen stoff kunne presenteres på. Slik sett fungerte arbeidet med Salongen som en slags redaktørskole, noe jeg har vært veldig takknemlig for i ettertid.

–  Kan du plukke ut én eller to saker som du synes representerer Salongen godt?

–  Fra Salongens rikholdige arkiv velger jeg meg Gisle Selnes' «Et filosofisk eventyr» som i lys av utgivelsen av Alain Badious The Adventure of French Philosophy som blant annet diskuterer om hvorvidt den aktuelle tekstsamlingen kan sies å være en god innføring i Badious tenkning – og selv blir en utmerket innføring i Badious filosofi. Videre vil jeg fremheve medredaktør Eirik Høyer Leivestads «Når bare paven kan redde oss», en bokanmeldelse av Pankaj Mishras Raseriets tidsalder. Med Leivestads senere bøker (Frykt og avsky i demokratiet fra 2020 og årets Krystallpalasset) i mente, viser det oss at tanker sådd i Salongen kan få et langt og rikt liv. 

– Det samme kan sies om Hilde Vinjes arbeid med lykken, blant annet med den gode innføringen i og oversettelsen av Lou Andreas-Salomés «Lykkens stillstand» som også viser Salongens solide arbeid med å løfte glemte eller oversette tenkere og tekster frem i lyset. Av helt ferske tekster synes jeg det var fint å lese Marie Morris Michaelsens «Vampyrenes vandring gjennom historien» i anledning i Halloween. Så takk for den gode jobben stadig nye krefter gjør med Salongen, og gratulerer med jubileet!

Hilde Vinje

– Hva er, etter din mening, Salongens posisjon, styrke, eller «stemme» om du vil?

– Salongen har en ganske unik posisjon i fagmiljøet ved å være en krysning av lettbeinte nyhetssaker, intervjuer, anmeldelser og dyptloddende essays. Etter min mening er styrken allsidigheten. Det gjør at man kan dra i gang tekstprosjekter av temmelig ulik art når man har en redaksjonell visjon, og har skapt en arena hvor filosofi og idéhistorie diskuteres med stor bredde i sjanger.

– Hvilke idéer eller planer hadde redaksjonen for Salongen i din tid som redaktør? Ble noen retning eller fokus utviklet, videreført, eventuelt lagt på hylla?

– Salongen gikk fra å være «nettsted» for filosofi og idéhistorie» til «nettidsskrift» i 2015. En naturlig utvikling var at flere essays og lengre tekster ble satt i fokus, mens den ukentlige nyhetsspalten «Filosofiske smuler» etter hvert gikk ut.

– Vi hadde mange ulike prosjekter i denne perioden. Men av nye satsninger er det er særlig én jeg husker best. Det var initiativet til å systematisk oversette filosofi skrevet av kvinnelige tenkere fra ulike epoker i fagets historie. Da vi satte i gang prosjektet var det en respons til at innføringsemnene i filosofihistorie over det ganske land ikke hadde kvinnelige tenkere på pensum. Da er det lett å få inntrykk av at de ikke fantes, eller ikke kom med bidrag som var verdt å skrive inn i historien. Den tanken ville Salongen korrigere.

LES OGSÅ: EN MANGELFULL HISTORIE

– Hvilke utfordringer støtte dere i redaksjonen på?

– Redaksjonen la i perioder ned mye innsats i design og nettsideutvikling. Jeg kan ærlig innrømme at arbeidet med å gjennomgå layouten på hundrevis artikler i arkivet for å få de til å passe med en ny nettsideløsning nok ikke var like lystbetont som redaksjonsarbeidet for øvrig.

– Kan du fortelle om en sak sake som du synes det var ekstra interessant eller gøy å jobbe med?

– Ekstra morsomt var det å jobbe med bidragene som sprang ut fra tre dagers symposium om «Nietzsche og kunsten» i 2016. Der ble Friedrich Nietzsche blant annet diskutert med i utgangspunkt i Munchs malerier og med spilling av hans egne musikkstykker, og vi hadde både i forkant og etterkant flere flotte saker med forskjellige kunstneriske analyser.

– Hvilke saker vil du trekke frem fra arkivet?

– For noen år tilbake gikk det en debatt om norsk filosofi og hvordan undervisning og forskning best legges opp ved norske institutter. Debatten rørte blant annet ved internasjonalisering og behovet for at filosofer i Norge hadde fartstid fra utenlandske institusjoner. På Salongen kom Helga Varden, som selv er en internasjonalt ledende filosof basert i USA, med noen interessante betraktninger om norsk filosofi sett utenfra. Hun stilte seg undrende til om miljøet i Norge hadde et større fokus på utlandet enn faglig dyktighet, og la fram flere gode refleksjoner om hvilke idealer faget bør etterstrebe som fremdeles står seg.

– En annen sak som er verdt å lese, er Åsne Dorthea Grøgaards introduksjon og oversettelse av brevvekslingen mellom Elisabeth av Bøhmen og René Descartes. Utrolig nok, var ikke dette materialet oversatt til norsk fra før. Bidraget ble senere republisert i Norsk filosofisk tidsskrift, og inngår nå i exphil-pensum ved flere av landets universiteter. For meg representerer saken hva Salongen kan få til når man samarbeider med dyktige skribenter og sikter seg inn på tenkning som har blitt oversett av andre.

Alexander Myklebust

– Hva er, etter din mening, Salongens posisjon, styrke, eller «stemme» om du vil?

– Den største styrken til Salongen er nok at det er eit tidsskrift som femnar vidt og breitt; der både velkjende og mindre kjende personar som har noko å melde filosofisk eller idéhistorisk får kome til orde. Det er også viktig at Salongen publiserer på norsk, og dei andre skandinaviske språka, og ikkje på engelsk. Det trur eg er viktig for norsk fagspråk, og for fagleg fellesskap i Skandinavia.

– Hvilke idéer eller planer hadde redaksjonen for Salongen i din tid som redaktør? Ble noen retning eller fokus utviklet, videreført, eventuelt lagt på hylla?

– Det dreia seg stort sett om å gjere så godt vi kunne for at Salongen skulle leve opp til målet om å vere eit nettidsskrift for alle filosofi- og idéhistorieinteresserte. Det betydde å sikre at vi publiserte tekstar frå mange ulike skribentar, med ulike innfallsvinklar, og i ulike sjangrar (artiklar, bokomtaler, reportasjar).

– Den mest vellykka satsinga i tida eg var med som redaktør var nok den om gløymde filosofar, som Hilde Vinje tok initiativ til.

– Hvilke utfordringer støtte dere i redaksjonen på?

– Eg kan ikkje hugse nokon særskilt store utfordringar, utover dei mange små som vel ein kvar redaksjon møter i det daglege arbeidet. Dei største plagene var vel den lite pålitelege nettsideplattformen, som ofte låg nede for teljing; og ein til tider stram økonomi.

– Kan du fortelle om en sak/type saker som du synes var ekstra interessant eller gøy å jobbe med?

– Det var vel to sortar tekstar eg syntest det var særskilt artig å jobbe med: lange artiklar som gjerne drøfta eit filosofisk tema i historisk samanheng; tekstar av skribentar som kanskje ikkje hadde publisert så mykje frå før, men som gjerne hadde friske innsikter å målbere.

– Kan du plukke ut én eller to saker som du synes representerer Salongen godt?

– Salongen har tekstar som både tydeleg inngår i den vestlege filosofiske kanon, og tekstar som syner fram tenkjarar og tankeretningar vi gjerne ikkje er så kjende med. Det tredelte essayet «Nykantianismen som provokasjon» av Steinar Mathisen, er ein personleg favoritt. Det er eit framifrå døme på ein stilsikker tekst om innfløkte filosofiske tankar, skriven på ein slik måte at ein kvar interessert lesar får noko å tenkje på og med.

Vilde Andrea Pettersen

– Hva er, etter din mening, Salongens posisjon, styrke, eller «stemme» om du vil?

– Det karakteristiske ved Salongen er etter min mening hvordan Salongen evner å kombinere faglig integritet og åpenhet. Salongen publiserer filosofi- og idéhistorietekster for et publikum med en allmenn interesse for filosofi og idéhistorie, samt for fagfilosofer og idéhistorikere. Fagfeltenes spesifikke karakter ivaretas, samtidig som møtet mellom de to fagdisiplinene, samt Salongen åpenhet for andre disipler som litteratur og sosiologi, også gjør Salongen til en plattform der disiplinære grensene utfordres.

– Denne, la oss si humanistiske tverrfagligheten, bringer med seg et faglig fokus på alt fra klassiske filosofiske problemstillinger til marginaliserte tema og dagsaktuelle debatter. Min opplevelse gjennom tiden som redaktør og redaksjonsmedlem er at Salongen både er og ønsker å være en plattform der åpenhet, inkludering og nysgjerrighet ikke blir sett på som en trussel mot, men en styrke ved fagdisiplinene. Filosofi og idéhistorier er fagdisipliner der faglig og tematisk hierarki og avstanden mellom de to disiplinene står sterkt i flere fagmiljøer. 

– Selv om Salongen er opptatt av å ivareta fagdisiplinenes egenart, gir Salongen også rom til å utforske grensen mellom disipliner, utfordre hierarki og plass til nye stemmer og perspektiver. For dette er Salongens egenart, men også redaksjonelle struktur viktig. Salongen publiserer tekster av både etablerte og uetablerte forskere. Dette bidrar til en variasjon av form og innhold. I redaksjonen derimot, sitter ingen etablerte forskere med fast stilling, men i all hovedsak studenter. Salongen er i stadig forandring og det er også denne dynamiske karakteren som utgjør Salongens stemme.

– Hvilke idéer eller planer hadde redaksjonen for Salongen i din tid som redaktør? Ble noen retning eller fokus utviklet, videreført, eventuelt lagt på hylla?

– Vi var opptatt av å videreføre Salongens egenart og det gode arbeidet som tidligere redaktører og redaksjonsmedlem over tid har lagt ned. Vi ønsket å fortsette i samme retning, men i større grad publisere tekster også på andre skandinaviske språk for at Salongen dermed kan være en faglig møteplass også mellom de ulike skandinaviske landene. Ut av dette kom det blant annet flere svenske publikasjoner som Johanna Lindbos tekst «Ekofeministiska sticklingar – om växtblivande i Han Kangs roman The Vegetarian» og Anton Jannsons bokessay om Quentin Skinner.

– Jeg overtok som redaktør etter Hilde Vinje som bidro til å sette kvinner i filosofihistorien på Salongens agenda, et fokus hun tok med seg videre som redaksjonsmedlem. Dette har kommet til utrykk blant annet gjennom en forelesningsrekke om kvinner i filosofihistorien og gjennom flere oversettelser av kvinnelige filosofer til norsk, men også av Margaret Cavendish og Farid ol-din ’Attār til svensk av Cecilia Rosengren og Jakob Sandberg. Før Hannah Winther tok over stafettpinnen forsøkte dessuten jeg og Solveig Nygaard å sette søkelys på klima og miljø. Ettersom Korona-epidemien inntraff ble denne satsningen ikke like aktuell som den ellers kunne ha vært selv om det kom flere publikasjoner ut av dette.

– Salongens 10-års jubileum ga dessuten oss redaktører og øvrige redaksjonsmedlem en god anledning til å sette søkelys på Salongens historie, utvikling og egenart gjennom blant annet re-publisering av noen av redaksjonens favoritt-tekster, og gjennom en offentlig bursdagsfeiring med foredrag rundt tematikken samtid og utopi. Vi hadde også en ambisjon om å utvikle Salongens nettsider, men dette kom vi ikke noe særlig videre med.

– Hvilke utfordringer støtte dere i redaksjonen på?

– Helt sikkert mange, men fremfor alt med publikasjonsfrekvensen og med tekster som har blitt forsinket. Med enkelte tekster har det vært mye arbeid for å få publiseringsklare og flere av disse har dessuten vært skrevet av godt etablerte forskere.

– Kan du fortelle om en sak som du synes det var ekstra interessant eller gøy å jobbe med?

– Selv om interessen for ulike tekster og prosjekter selvfølgelig har variert vil jeg i retrospekt likevel generalisere og trekke frem møtet med ulike tekstuelle narrativ og argument som det mest interessante arbeidet. Med dette mener jeg ikke å referere til alle redaksjonelle moment, men til den spesifikke opplevelsen av å kunne tenke gjennom og med en tekst på en slik måte at jeg kan spille tilbake innspill til forfatteren som går mer inn i kjernen av et argument. Det er denne dialogen basert på kritisk tenkning som har vært ekstra gøy å arbeide med, kanskje spesielt hvis tematikken også har ligget noe bortenfor hva jeg selv arbeider med.

– Kan du plukke ut én eller to saker som du synes representerer Salongen godt?

– Det var et vanskelig spørsmål. Det er fremfor alt sammensetningen av ulike tekster som gjør Salongen til Salongen. Jeg synes det seneste intervjuet med Else Wiestad var en godt og viktig publisering.

Solveig Nygaard Selseth

– Hva er, etter din mening, Salongens posisjon, styrke, eller «stemme» om du vil?

– Salongen gir unge filosofer og idéhistorikere en god mulighet til å få sin første opplevelse av publisering. Salongen har vært opptatt av å vise frem, spesielt nye stemmer, rundt om hele Skandinavia. Tidsskriftet er også en viktig plattform for publisering på skandinaviske språk i et fagmiljø hvor mye av publiseringen skjer på engelsk.

– Hvilke utfordringer støtte dere i redaksjonen på?

– Pandemien kom jo og det gjorde det vanskelig for oss å møtes fysisk. Samtidig førte det til at vi ble flinkere til å bruke digitale kommunikasjonsmidler. Det mener jeg var en god ting for Salongen. I min tid var vi veldig opptatt av å ikke bare være et Oslo- sentrert tidsskrift, og derfor ønsket vi å ha nær kontakt med fagmiljøer også utenfor Oslo. To av våre redaksjonsmedlemmer, blant annet min medredaktør Hannah, flyttet etter hvert til Trondheim. Da hadde vi redaksjonsmøter over videosamtale, med en avdeling i Oslo og en i Trondheim. Selv om vi var fysisk separert, følte jeg hele tiden at vi hadde et veldig tett samarbeid i hele redaksjonen. Hannah og jeg hadde en telefonsamtale hver søndag, og avstanden føltes ikke som et hinder for arbeidet i redaksjonen.

– Kan du fortelle om en sak som du synes det var ekstra interessant eller gøy å jobbe med?

– Jeg hadde alltid et spesielt ansvar for intervju og forskningsformidling, og dette er mine favorittspalter. Salongen er en fin plattform for å vise frem hva som skjer rundt om i Skandinavia innen filosofi og idéhistorie. Jeg kontaktet nye doktorer rundt om i Skandinavia og ba dem skrive en kort presentasjon av avhandlingen sin. Eksempler fra denne spalten er essayet «Svaler og dager» av Hilde Vinje, og «Filosofi på dypt vann» av Espen Dyrnes Stabell.

– Hvert år intervjuet jeg også vinneren av NM i filosofi. NM i filosofi arrangeres for videregåendeelever, og vi publiserte både vinnerbidraget og et intervju med vinneren. Dette blir en litt annerledes type tekst enn vanlig. Det er gøy å høre de aller yngste stemmene, og det minner oss alle på hvor vi startet.

LES OGSÅ: FILOSOFI PÅ DYPT VANN

– Kan du plukke ut én eller to saker som du synes representerer Salongen godt?

– I 2018 holdt Salongen en forelesningsrekke om «glemt filosofi». Hver forelesning ble holdt på Litteraturhuset i Oslo, hvor en ekstern foreleser holdt et foredrag om en kvinnelig filosof fra historien. Dette var et samarbeid fremarbeidet av Hilde Vinje og Norsk filosofisk tidsskrift, og hadde veldig godt oppmøte. Vi presenterte fem mer eller mindre ukjente filosofer fra ulike sted, epoker og fagområder.

– Jeg syns selv det er spesielt spennende med norsk og skandinavisk historie og vikingtiden, og det var derfor veldig gøy når en doktoravhandling som diskuterte kjønn og kjønnsroller i vikinggraver ble publisert. Jeg kontaktet Marianne Moen som skrev en kort presentasjon av avhandlingen sin, og jeg fikk også sneket inn noen av mine egne amatørbilder fra Borreparken i Vestfold.

Hannah Winther

– Hva er, etter din mening, Salongens posisjon, styrke, eller «stemme» om du vil?

– Salongen tilbyr et rom for å skrive en annen type tekster enn det som er mulig i de fagfellevurderte tidsskriftene som finnes på skandinavisk. Det et tidsskrift for det smale og det brede, og et av få rom i Norge for filosofisk essayistikk. Etterhvert som Salongen nå har blitt 15 år, kan man også se tilbake på tekstene som har blitt publisert som et arkiv som dokumenterer hva som har rørt seg i fagmiljøene de siste årene, enten det har handlet om exphil, kvinner i filosofihistorien og på pensum, eller om det finnes noen egen tradisjon for norsk filosofi. Det har også blitt publisert en rekke rapporter fra faglige arrangementer og konferanser som ikke har blitt dokumentert noe annet sted.

– Hvilke idéer eller planer hadde redaksjonen for Salongen i din tid som redaktør? Ble noen retning eller fokus utviklet, videreført, eventuelt lagt på hylla?

– Jeg kom inn i redaksjonen på et tidspunkt hvor mange av de som hadde vært med en stund var på vei ut. Samtidig skulle jeg flytte til Trondheim for å begynne på en doktorgrad, og vi fikk også en global pandemi som gjorde at alt det redaksjonelle arbeidet ble flyttet fra møtelokalene på Litteraturhuset i Oslo og over til Zoom. Vi så på dette som en anledning til å utvide redaksjonen til i Trondheim og Bergen i tillegg til Oslo, som hadde vært vår eneste base frem til det tidspunktet.

– Målet var å få en sterkere nasjonal forankring, og nå ut til nye lesere og hente skribenter fra nye miljøer. Det vil jeg si var vellykket, selv om en konsekvens var at mye av det sosiale rundt redaksjonsarbeidet forsvant litt bort siden vi ikke møttes så mye fysisk. Vi var også nødt til å gjøre noe med nettsidene, noe jeg husker som et omfattende arbeid hvor vi, som vanlig, prøvde å gjøre så godt vi kunne med de begrensede midlene vi hadde. Vi hadde også mange planer som aldri så dagens lys – blant annet snakket vi både om å utgi en bok med noen av de beste tekstene fra arkivet og om lage en podkast hvor universitetsansatte skulle lese opp sine egne semesteroppgaver fra studietiden og kommentere dem. 

– Hvilke utfordringer støtte dere i redaksjonen eventuelt på?

– Økonomi og hyppige redaksjonelle utskiftninger har lenge vært hovedutfordringene for Salongen. Støttebeløpene fra Kulturrådet har alltid vært lave, og rommet for å honorere bidragsytere eller sette i gang større prosjekter har vært lite. Det er alltid vanskelig å sikre stabil drift av noe som så til de grader er drevet frem av dugnadsarbeid. Jeg fortsetter å bli imponert over hva redaksjonen får til med så begrensede ressurser. 

– Kan du fortelle om en sak som du synes det var ekstra interessant eller gøy å jobbe med?

– Et mål vi hadde var å utvikle oss som nyhets- og debattarena. Vi ville både dekke hva som skjedde i filosofi- og idéhistoriemiljøene og synliggjøre oss som en plattform hvor debattene om fagfeltene kunne tas. Det gjorde vi blant annet ved å lage en tekstserie om anvendt filosofi og moralsk ekspertise i offentligheten, og arrangere en panelsamtale om miljøhumaniora. For min egen del tror jeg kanskje det viktigste var en panelsamtale vi arrangerte i samarbeid med Litteratur på Blå i forbindelse med Iris Murdochs 100-årsjubileum. Murdoch var ikke en tenker jeg kjente særlig godt fra før, men nå er hun en av de viktigste filosofene jeg forholder meg til i min egen forskning. Det illustrerer kanskje noe av det viktigste som kan komme ut av slikt redaksjonsarbeid for de som deltar i det: Nemlig at man blir eksponert for nye tanker og ideer som man ellers kanskje aldri hadde kommet over.

– Kan du plukke ut én eller to saker som du synes representerer Salongen godt?

– Fra nyere tid vil jeg gjerne trekke frem Arild Østrems intervju med Norges første kvinnelige filosofiprofessor Else Ingeborg Wiestad. For det første er det et svært lesverdig hjemme hos-intervju som jeg koste meg masse med å lese. For det andre dokumenterer intervjuet et viktig stykke norsk filosofihistorie. Hvem andre enn Salongen kunne publisert den teksten? Et annet eksempel som også illustrerer Salongen på sitt beste: Verdens første oversettelse av Kant til nynorsk, utført av Alexander Myklebust.

Eilif Guldvog Hartvedt

– Hva er, etter din mening, Salongens posisjon, styrke, eller «stemme» om du vil?

– Salongen har en deilig posisjon mellom kultur- og vitenskapelige tidsskrifter, som åpner for en mer tilgjengelig dekning av filosofi og idéhistorie.

– Hvilke idéer eller planer hadde redaksjonen for Salongen i din tid som redaktør? Ble noen retning eller fokus utviklet, videreført, eventuelt lagt på hylla?

– Min visjon for Salongen var å gjøre tidsskriftet til en arena hvor man kunne utfordre etablerte forestillinger i storsamfunnet, men også ta noen interne fagdebatter på en litt annen måte enn man gjør i vitenskapelige tidsskrifter. Jeg var en forkjemper for å få flere stemmer utenfra akademia til å skrive, for å åpne opp for andre perspektiver om hva filosofi og idéhistorie egentlig betyr og kan være. I redaksjonen opplevde jeg at det var enighet om å få mer lesevennlige tekster, gjerne med litt tilspissede vinkler.

– Hvilke utfordringer støtte dere i redaksjonen eventuelt på?

– En åpenbar utfordring er selvsagt å få hjulene rundt med lite penger. Som alt annet som primært driftes på frivillighet, må man finne ressurser et annet sted.

– På tross av de lysende visjonene vi alle hadde i redaksjonen, ble min redaktørperiode preget av to store administrative utfordringer. Den første var å få gode redaksjonelle rutiner etter at redaksjonsarbeidet hadde blitt gjort heldigitalt. Dette var en periode hvor Zoom-trettheten var enorm, og Salongen nylig hadde bestemt seg for å ta inn redaksjonsmedlemmer fra andre fagmiljøer enn Oslo.

– Den andre administrative hodepinen var en Wordpress-server som sviktet oss i større og større grad. Alt tekstarbeid ble et mareritt fordi nettsiden var utdatert og enhver operasjon tok unødvendig lang tid. På et tidspunkt tok vi den radikale beslutningen å legge all publisering på is i noen måneder mens vi gjorde overgangen til nettløsningen vi har nå.

– Kan du fortelle om en sak/type saker som du synes var ekstra interessant eller gøy å jobbe med?

– Vi lagde noen små intervjuer med filosofer og idéhistorikere om aktuelle problemstillinger hvor vi utfordret dem til å svare kort. Det syns jeg var et befriende format, også fordi vi fikk vekk en del av forbeholdene som gjør fagformidling litt i overkant omstendelig.

– Hvilke saker vil du trekke frem fra arkivet?

– Det var med stor glede jeg så at Salongen kastet seg inn VAR-debatten i sommer. Jeg finner stor glede i veldig smarte folk som synser om veldig dumme ting. Mer av det!

LES OGSÅ: VAR ELLER IKKE VAR?