PUNK FOR FREMTIDEN
Samfunnet har mistet troen på fremtiden. Møllebyen litteraturfestival inviterte til fremtidstenkning i en tid preget av pessimisme og uro.
Publisert
Sist oppdatert
Møllebyen litteraturfestival er en «happening» som samler forfattere, tenkere, kunstnere og artister fra diverse fagfelt og -tradisjoner i Moss, som oftest annethvert år. Festivalen har holdt det gående siden 2010 og består av to dager med foredrag, panelsamtaler, diktopplesning, boklanseringer og konserter.
Tittelen for årets litteraturfestival var No Future og arrangørene for året var redaktørene for House of Foundation sin filosofiserie – Hannah Winther, Anders Fjeld og Eirik Høyer Leivestad. Utenom redaktørene har vi også lederen for festivalen, Martin Sørhaug.
På programmet fant vi både bokslipp og samtaler for den filosofiinteresserte, men hvorfor handler en litteraturfestival om fremtidspessimisme?
Arrangørene viste til en trefoldig grunn for tema og tittelvalg. For det første, det åpenbare: «Ingen fremtid» betyr at verden i dag tappes og forringes for de eksistensielle betingelsene for liv. Filosof og skribent Anders Fjeld pekte spesielt to overhengende kriser i vår tid: For det første klima- og miljøkrisen; for det andre demokratiets globale tilbakefall og fremveksten av økende autoritær politikk.
Å ikke ha en fremtid betyr at vi faktisk ikke kan leve som vi har gjort, og at virkeligheten virker umulig og uforutsigbar. Dette var tema for Fjelds nyeste bok, som heter nettopp No Future skrevet sammen med Esben Slaatrem Titland og utgitt under festivalen. Boken er et tegneseriealbum om grunnlaget for fremtidshåp hvor forfatterne stiller spørsmål som: Kan en ny sivilisasjon bygges på plast og virvelløshet? Hvordan vil morgendagens ku se ut? Bør vi frykte økokrisens apokalyptiske riddere? Hvorfor vil verdens undergang finne sted i Dronning Maud land? Hva er en biomune? Er det økoaktivisme i Oslo som vil åpne døren til en bedre fremtid?
Det andre aspektet ved festivaltittelen var en økende interesse blant filosofer i å definere hva slags tidsepoke vi lever i. Her henviste Fjeld spesielt til Marina Garces’ For en radikalt ny opplysningstid, som H//O//F oversatte og ga ut i 2022. Der skriver Garces om dommedagsfølelsen som har preget vår tidsepoke helt siden 1990-tallet. Hva skal til for å vekke håpet og troen på menneskets fornufsevner i modernitetens «posthume» epoke?
Den tredje og siste betydningen arrangørene gjerne ville vektlegge med tittelen var ‘punken’. Det vil si: Nei, det er kanskje ingen fremtid. Men muligens finnes det rom for utfoldelse, fornyelse og frihet i andre områder enn det tidsmessige? Eller som det sto i brosjyren man fikk under festivalen:
«Punkens gamle slagord var en gang ladet med radikal energi. I dag er det blitt et treffende uttrykk for en tidsånd preget av fremtidsfrykt, kulturell utmattelse og undergangsstemning. Hvordan skal vi forholde oss til fremtiden når klimaendringer, hardere økonomiske kår, kriger og et stadig mer polarisert politisk landskap utfordrer håp og optimisme?»
Uten å gjennomgå hele programmet, må det trekkes frem at festivalen bød på flere filosofi-utgivelser som ble diskutert og lansert under festivalen: En oversettelse av Barbara Cassin og et trykket essay av redaktør og filosof Hannah Winther.
Nostalgi
Festivalens første samtale ble holdt av et ektepar: Arrangør, redaktør og filosof Eirik Høyer Leivestad og poet og romanforfatter Alice Miller. De diskuterte en ny oversettelse i H//O//F sin filosofiserie: Barbara Cassins Nostalgi: Når er vi egentlig hjemme?
Cassin har gjort seg særlig bemerket med sine betrakt ninger rundt filosofiske og politiske aspekter ved det å oversette mellom språk. I denne boken, slik Leivestad og Miller presenterte den, kretser Cassin rundt et argument om at rotløshet hovedsakelig er knyttet til språk. Hun hevder, i kontrast til høyresiden, at følelsen av å være hjemme ikke handler om land, nasjon og gruppe slik mange konservative i dag vil ha det til. Det handler heller ikke, som venstresiden vil ha det til, om å heve menneskets tilhørighet til en universell og abstrakt menneskelig familie.
Cassins alternativ består i å vektlegge språket som kilden til vår identitet, tilhørighet og utfoldelse. Leivestad påpekte spesielt hvordan Cassin kritiserer globaliseringen av et engelsk språk som er overflødig og gjør mennesker fra forskjellige kulturer rotløse ved å ikke gi dem rom til den viktige utfoldelsen som finner sted når man snakker ens morsmål.
Samtalen mellom Miller og Leivestad fokuserte spesielt på det andre punktet i tittelen No Future. Cassins bok er en samtidsdiagnose av en utbredt følelse av rotløshet og søker å svare på hvordan vi på best mulig måte skal møte denne følelsen. Hun vil finne et alternativ til dagens høyre- og venstreside, mellom lokalisme og globalisme, noe hun gjør gjennom språket som noe vi må vektlegge for å møte en utbredt følelse av fremmedgjøring, nostalgi og rotløshet.
Nostalgi handler i denne sammenhengen om å lengte tilbake til noe som føles hjemlig. Men Cassins vektlegging av språket som en kilde til å føle seg hjemme, ble gjenstand for kritikk under en diskusjonsrunde hvor den russiskfødte filosofen Oxana Timofeeva deltok. Timofeeva mente at Cassins fokus på språk er antroposentrisk og ikke gir rom for å tilskrive dyr eller planter en følelse av tilhørighet og lengsel etter et hjem.
Günther Anders og atombomben
Hannah Winther har skrevet et essay om Günther Anders og atombomben, faktisk først publisert her på Salongen! Nå er essayet forlenget og publisert som en del av H//O//Fs filosofiserie under tittelen Endeløs Endetid: Günther Anders og Atombomben.
Anders er en av de mindre kjente av Heideggers elever, der Hannah Arendt og Hans Jonas har hatt en større innflytelse og hvis navn er kjent blant de fleste filosofer. Anders var for en tid gift med Arendt, men de endte opp skilt. Til tross for å kjenne mange andre tenkere som flyktet til USA under krigen – Arendt, Fromm, Adorno, Horkheimer, Jonas – var ikke Anders like aktiv i de intellektuelle kretsene. Men Anders er hyperaktuell i våre dager på grunn av en fornyet atombombetrussel, en stadig større og mer skremmende klimakrise, og for sin treffende analyse av mennesket i teknologiens tidsalder.
Endeløs Endetid ble også lansert under festivalen og naturlig nok også sentrum for an samtale om Anders, atombomber og endetidstenkning. Winther og Fredrik Wilhelmsen inviterte her til refleksjon rundt hva det betyr at vi har funnet opp atombomben. For Anders hang oppfinnelsen tett sammen med vidstrakte implikasjoner, som innebafatter selve menneskehetens eksistens.
Teknologier har en tendens til å få uante konsekvenser, med voldsomme ringvirkninger, noe mediefilosofen Marshall McLuhan oppsummerte i sin frase om at: «The medium is the message». Med andre ord: Vi finner ikke bare opp teknologier som vi bruker instrumentelt for å oppnå visse mål, men åpner også for en verden på en fundamental måte. Hos Günther Anders kommer dette til uttrykk i at atombomben åpner for muligheten for en verden som kan ta slutt.
Et interessant poeng fra Winther under samtalen var at atombomben kan ses på som en parallell til den overhengende klimakrisen. Både klimakrisen og atombomben truer vårt eksistensgrunnlag, men er likevel ikke helt oppe i dagen i vår kollektive bevissthet. Når atombomben ble oppfunnet, ble også endetiden et faktum, og klimakrisen er bare nok et uttrykk for det samme.
Samtalen med Winther får en til å undre seg over hvilke andre områder som viser at vi har nådd en ny epoke. I lys av tittelen No Future tenker vi nemlig ikke kun på at endetiden er et faktum i lys av klimakrisen og oppfinnelsen av atombomben, men også i lys av de høyteknologiske våpnene som brukes i dagens kriger og autoritære staters nivellering av vår frihet ved å bruke digitale teknologier. Sistnevnte er skummelt siden vi ser for oss en slutt hvor samfunnet blir et selvregulerende marked som aggressivt manipulerer og styrer individer til å ta valg de ikke har evnen til å overveie grunnet manipulering fra digitale medier og personaliserte medieteknologier.
Én ting er i alle fall sikkert – No Future gir håp.
