MELLOM NÅTID, FORTID OG FREMTID
I sommer var det duket for konferanse i Trondheim, hvor menneskets historiske væremåte ble tatt opp til diskusjon. For på hvilke måter spiller tradisjon og fornyelse, og spillet mellom fortid, nåtid, og fremtid, inn i våre liv?
Publisert
Sist oppdatert
Mennesket kan hevdes å være det eneste levende vesenet som har en historie. For oss er fortidens hendelser ikke bare noe som har passert. Fortidens hendelser er, med Nietzsches ord, noe som kan løsne seg «som et blad fra tidens rulle» og «flagre vekk» for så, plutselig, å «flagre tilbake og lande i skjødet på oss».1 Fortiden er dermed noe som kan vende tilbake i nået, uten at vi kan kontrollere det. Den kan tynge og nedstemme oss – men også befri oss fra nåets tvang, og vise oss framtidige muligheter. Vil man forstå hva mennesket er, kan man derfor hevde, så må man forstå hva det vil si å eksistere tidsmessig, som et vesen som er spendt ut i et nå, mellom fortid og framtid.
Spørsmålet om hva det vil si å eksistere tidsmessig reiser selv en rekke spørsmål. Hva er tid i det hele tatt? Hva er hukommelse? Hva vil det si at mennesker har tradisjoner og forstår seg selv ut ifra dem? Slike spørsmål, kan man hevde, kan ikke besvares tilfredsstillende bare ut ifra et «objektivt» eller tredje-persons perspektiv. For fenomener som fortid, framtid, hukommelse — det å stå i, eller leve ut fra, en tradisjon — synes på en eller annen måte å være knyttet til, eller avhengig av, vår erfaring av dem.
Hvis det stemmer, at slike fenomener alltid er knyttet til vår erfaring av dem, så kan det hevdes, at deres fulle betydning først kan avdekkes når vi tar måten de faktisk erfares av en bevissthet med i betraktning. En filosofi som konsekvent søker å avdekke hva virkeligheten er med utgangspunkt i måten vi erfarer verden på, synes derfor særlig godt egnet til å utforske de deler av virkeligheten slike spørsmål peker på. Det er nettopp hva den fenomenologiske tradisjonen gjør, og de nevnte spørsmålene er da også sentrale innen denne tradisjonen.
Fra den 17. til den 19. juni 2024 avholdt The Nordic Society for Phenomenology, i samarbeid med Institutt for filosofi og religionsvitenskap ved NTNU, sin 20. årlige konferanse. Hovedtema for konferansen var nettopp det komplekse forholdet som består mellom tradisjon og fornyelse, mellom nåtid, fortid og framtid. Hensikten var å sette fokus på menneskets særegne måte å eksistere på som historisk vesen, det vil si som et levende vesen som, i sitt vesen, er rettet mot framtidige muligheter, men som samtidig forstår slike muligheter på bakgrunn, eller i lys, av fortiden.
Jeg vil i den forbindelse våge den påstand, at selve det å reflektere kritisk over mennesket som historisk vesen, og å besinne seg på at våre framtidige muligheter, på godt og vondt er formet av — og til dels også er muliggjort gjennom — fortiden, karakteriserer den fenomenologiske tradisjonen som sådan. Temaet konferansen tok opp kan i så måte hevdes å være et tema som er med på å rettferdiggjøre selve tanken om at det finnes en fenomenologisk tradisjon, upåaktet at denne tradisjonen er karakterisert av stor mangfold og uenighet.
The Nordic Society for Phenomenology er et nordisk forskernettverk som sentrerer seg rundt den såkalt kontinentale tradisjonen, det vil si fenomenologi, hermeneutikk, kritisk teori, feminisme, skeiv teori, og post-kantiansk filosofi i bred forstand. Den «fenomenologi» som nevnes i selskapets navn skal altså ikke forstås som en snever retning innen moderne filosofi, men favner snarere alle de ulike formene for tenking i det 20. og 21. århundre som på den ene eller andre måten tar sitt utgangspunkt i den postkantianske, europeiske filosofitradisjon som Edmund Husserl og Martin Heidegger var opphav til. The Nordic Society for Phenomenology er dermed viet en av de viktigste intellektuelle og kulturelle strømningene fra det 20. og 21. århundre, en strømning som har påvirket stort sett alle aspekter av moderne samfunn på kloden vår, og temaene NoSP-konferansene behandler peker typisk langt ut over den snevre fagfilosofien.
Formålet med de årlige NoSP-konferansene kan sies å være dobbelt: På den ene siden å arrangere en internasjonal konferanse rundt et aktuelt tema vi ønsker å få belyst ut ifra ulike deler av den fenomenologiske eller kontinentale tradisjonen. På den andre å videreføre, støtte, og utbygge samarbeidet mellom de mange forskerne i Norden som jobber innenfor denne tradisjonen og deres internasjonale kolleger. Det betyr at selskapet — selv om det kalles nordisk — ikke er forbeholdt forskere fra de nordiske landene. Snarere er selskapet et forum der nordiske forskere møtes med, og diskuterer med, internasjonale kolleger.
Selv om hver konferanse tar opp et bestemt hovedtema, er det derfor også et viktig mål for NoSP å legge til rette for mangfold og bredde i temaene de ulike presentasjonene tar opp. For NoSP-konferansene er ment å være et inkluderende forum der forskere fra ulike fagmiljøer, og på alle stadier av forskerkarrieren, får mulighet til å presentere aktuell, igangværende forskning innen den fenomenologiske tradisjonen for kolleger. Samtidig er konferansene med på å demonstrere fruktbarheten i den særlige tilgangen til filosofiske problemer som forener de ulike grenene av denne tradisjonen.
I tillegg til en rekke keynote-presentasjoner eller ‘hovedforedrag’ består NoSP-konferansene av et omfattende program med en rekke kortere presentasjoner á 20 minutters varighet som arrangeres i parallellsesjoner, og typisk også av et par panelsesjoner. På den 20. årlige konferansen var det fem keynote-presentasjoner, 58 kortere presentasjoner fordelt på 19 parallellsesjoner — hvor det var deltakere fra mer enn 15 land — og tre panelsesjoner.
En god del av de kortere presentasjonene ved årets konferanse tok eksplisitt opp temaet om vår tidsmessige måte å eksistere på, mens andre behandlet en rekke andre aktuelle temaer innen den bredere fenomenologiske eller kontinentale tradisjonen. Av de mange temaene som ble behandlet i parallellsesjonene kan det nevnes: kunsterfaring og kroppsliggjøring (embodiment); etikk og fenomenologi; sykdom og empati; historisitet, historie og tradisjon; tidsbevissthet; jord, natur, kosmos og liv; kritisk fenomenologi, samfunn og kritisk teori. Tema for de tre panelsesjonene var henholdsvis helbredelsens fenomenologi; utvidelse av kroppsliggjøringens omfang (scope); og fordommer, ond tro og lidelse. Samlet ga alle disse presentasjonene et flott øyeblikksbilde av den aktuelle forskningen innen den fenomenologiske tradisjonen og interessante bidrag til konferansens overordnede problemstilling.
Hva angår årets keynote- eller hovedtalere ønsket arrangørene å invitere forskere som representerer klassisk fenomenologi og hermeneutikk så vel som kritisk fenomenologi og krysningsfeltet mellom fenomenologi og sosiologi. Vår tanke var at det å artikulere hvordan man forholder seg til tradisjon og historie både er en utmerket måte å bringe forskjellene mellom disse ulike tilgangene til fenomenologien klart fram i lyset, samt en måte å åpne et genuint rom for dialog. Invitert ble Charlotta Weigelt (Södertörns högskola), Jan Slaby (Freie Universität Berlin), Thomas Schwarz Wentzer (Aarhus Universitet), Lisa Guenther (Queen’s University Canada) og Toru Yaegashi (Miyazaki Municipal University).
Charlotta Weigelt åpnet konferansen den 17. juni med foredraget «A History of Challenging Subjects: the Devil, the Evil Demon and the Spirit of Vengeance». Hovedspørsmålet Weigelts foredrag kretset rundt var hva det vil si å være et subjekt. Er det vi kaller et subjekt en substans — noe som består i og av seg selv, som «bare» skal oppdages og avdekkes? Eller er det en sosial elIer filosofisk konstruksjon, som er med på å fastholde et tvilsomt syn på erkjennelse og virkeligheten?
Weigelt søkte gjennom en kritisk diskusjon av disse spørsmålene å utfordre en utbredt forestilling innen den fenomenologiske eller kontinentale tradisjonen, nemlig tanken om at det tyvende århundredes kontinentale filosofi karakteriseres ved et nødvendig oppgjør med tradisjonens (særlig Descartes’) tro på et autonomt og selvidentiske subjekt. Som motvekt til denne «fortellingen» fokuserte Weigelt på en rekke litterære og historiske skikkelser — Faust, Klytaimnestra, og Sokrates — og argumenterte for at disse skikkelsene alle antyder at subjektets «fødsel» og identitet ikke kun kan forstås som resultatet av at individet forholder seg til seg selv.
Subjektets identitet må derimot ses som resultat av en aktiv negasjon, der subjektet blir til idet det utfordrer andre individers forventninger til det, og krever å bli anerkjent slik det presenterer seg selv overfor andre. Sett fra dette perspektivet, argumenterte Weigelt, så kan selv Descartes’ subjekt — grunnleggende for den moderne filosofien, ifølge mange — forstås som sluttproduktet av en aktiv negasjon snarere enn en substans som bare skal avdekkes.
Under tittelen «The Unfelt in Society: Phenomenology, Affect Theory and the Ecological Crisis» tok Jan Slaby om morgenen den 18. et særdeles aktuelt problem opp til diskusjon. De fleste som bor i «det globale nord» har en klar viten om at vi står overfor en akutt økologisk krise som delvis er et resultat av vårt moderne, vestlige levesett. Hvordan kan vi da forklare vår atferd når det kommer til feriereiser, spisevaner og allment forbruk? For det kan se ut til at de fleste av oss evner å se bort fra, eller å ignorere, det vi egentlig vet når vi f.eks. skal velge middag, kjøpe ny bil, eller beslutte oss for neste sommers feriedestinasjon. Selv hvis vi blir oppbragte et kort øyeblikk når vi leser om, eller er vitne til, enda en miljøkatastrofe, så fortsetter vi rolig livet som om ingenting har hendt. Problemet er, argumenterte Slaby, at våre følelser er ute av tritt med, eller ikke evner å samsvare med, den viten vi faktisk har.
Med utgangspunkt i Heideggers analyse av «das Man», «philosophy of emotion», sosialpsykologi og sosiologisk diskursanalyse skisserte Slaby dernest et samfunnsmessig begrep om virkeligheten, og analyserte det med særlig henblikk på å forklare og analysere det han kaller «det ikke-følte i samfunnet». Det «ikke-følte» (the Unfelt) skal forstås som «hull» i vår følelsesmessige bekymringer i sosiale sammenhenger, hvilket frembringes systematisk gjennom strategier som hjelper oss å unnvike ubehagelige trekk ved virkeligheten. Slaby diskuterte også en rekke forslag til hvordan en bedre kollektiv følelsesmessig praksis er mulig, en som «svarer» ansvarlig på den globale utfordringen vi står overfor, og behandlet spørsmålet om akademikere bør være politiske aktivister.
Thomas S. Wentzer tok i det etterfølgende foredraget opp en beslektet problemstilling. Med utgangspunkt i begrepet «antropocen», samt den sene Heideggers begrep om jord, og historikeren Dipesh Chakrabartys og geografen Nigel Clarks tanker, reiste han det avgjørende spørsmål: hvordan kan vi be-gripe jorden, som vår eksistens’ grunnvoll, samt vårt forhold til den? Det blir et presserende problem, argumenterte Wentzer, hvis vi skal ta begrepet om antroprocen alvorlig. Gjør vi det, så må vi nemlig innse at vi ikke lengre kan bruke tradisjonelle historiske målestokker, eller begrepspar som natur vs. kultur, i forsøket på å forstå hva jorden er, og hvordan vi — som mennesker — er bundet til den. Vi blir nødt til å gjen-tenke selve forholdet vi står i til jorden, hvor det ‘vi’ som adresseres av spørsmålet er de værender for hvilke deres planetariske eksistens er blitt et presserende spørsmål.
Annerledes formulert, og med utgangspunkt i klassisk fenomenologi: det forhold at jorden selv, eller planeten vår, nå er trådt inn i ‘vår’ verdensrettede bevissthet som noe som kaller på oss, og kaller oss til an-svar, er den hendelse som avføder tanken om «antroprocen». Å gjennomtenke denne hendelsen, og å svare på den, blir da et avgjørende anliggende for en filosofi som ønsker å «lese tidens tegn», hevdet Wentzer. Et sentralt begrep for å gjen-tenke dette forholdet, og for å begripe miljøets, og ikke bare menneskets, historie, argumenterte Wentzer videre, er «deep time» eller dyptid, en måte å tenke tid på som kan ses som et tilsvar til Arne Næss’ tanker om dypøkologi.
Om morgenen den 19. tok Lisa Guenther et annet sentralt trekk ved vår tidslige eksistensmåte på opp til diskusjon: kollektiv hukommelse. Spørsmålet hun reiste var: hvordan skal vi forstå slik hukommelse, etisk og ontologisk? Og hva vil det si at vi kan minnes en fortid vi ikke selv har opplevd, men som hjemsøker et bestemt samfunn? Guenther utfoldet den fenomenologiske trekket ved disse spørsmålene ved aktivt å reflektere over hva det vil si at hun selv er «alliert» med en gruppe kvinner (P4W Memorial Collective) som har vært innsatt i Kingston Prison for Women (P4W), selv om hun er hvit kvinne som ikke har vært i fengsel.
Kingston Prison for Women ble nedlagt i 2000 og var kjent for ekstremt brutale forhold og fornedrende praksis, og gruppen søker å holde minnet om denne praksisen, og de kvinner som ble offer for den, i live, også for å forhindre at slik praksis gjentas. Guenther søkte å redegjøre for hva kollektiv hukommelse er ut ifra et firefoldig perspektiv: et ontologisk, et sosialt, et etisk, og et politisk. Hun argumenterte i den forbindelse for at kollektiv hukommelse, ontologisk sett, ikke kan forstås som et trekk ved vår bevissthet eller — mer teknisk formulert — ved måten vår intensjonale rettethet «konstituerer» virkeligheten. Snarere må kollektiv hukommelse ses som en dimensjon av det som kalles livsverdenen, det vil si en historisk gjennomsyret meningskontekst ut fra hvilket ting får betydning for oss. Den kollektive hukommelsens etiske trekk, påpekte hun videre, kaller på oss og avkrever at vi lytter til, og reagerer på, de undertryktes erindring — en erindring som typisk står i kontrast til samfunnets «offisielle» minner.
I det siste key note-foredraget behandlet Toru Yaegashi en viktig problemstilling knyttet til den sene Husserls sosialetikk — en sosialetikk, hvilket Husserl skisserte i en rekke artikler fra 1923 og 1924, publisert i det japanske tidsskriftet Kaizo. Denne etikken har blitt angrepet for å være særdeles problematisk i lys av den opplagt eurosentriske måten Husserl her forstår begrepet om et «ekte menneskelig fellesskap». Husserl synes her å ta for gitt at menneskets historie må forstås teleologisk, og at det først er i den moderne europeiske, demokratiske staten at mennesket kan utfolde seg fullt ut som menneske. Husserl hilser derfor japanernes forsøk på å tilegne seg — men også innordne seg — europeisk kultur, som mer enn velkommen.
Yaegashi søkte ikke å unnskylde de tvilsomme aspektene ved Husserls tekster, men argumenterte samtidig for at en rekke trekk ved Husserls sosialetikk fortsatt er fruktbare å gjennomtenke. Samtidig, argumenterte Yaegashi, er Husserls artikler, og det syn på Japan og japanere som kommer til uttrykk i dem, et utmerket utgangspunkt hvis man søker å få begrepslig tak i hva presist det er som er galt med den eurosentrismen som ligger innbakt i Husserls sosialetikk.
I mine øyne viste konferansen ikke bare at fenomenologien — forstått som en bred, kulturell og intellektuell strømning — fortsatt evner å levere særdeles relevante perspektiver på høyaktuelle problemstillinger. Mengden av deltakere fra både Norden og resten av verden, og mangfoldet i temaer som ble tatt opp og diskutert, demonstrerte også at forskningsfeltet innen den kontinentale filosofi er levende, dynamisk, og relevant også for de som ikke arbeider profesjonelt med filosofi. Forhåpentligvis har de mange deltakere også fått nye perspektiver på de problemer de jobber med og blikk for nye problemstillinger som er verdt å overveie nærmere i framtiden.
