BOKLANSERING AV ECOLOGICAL DEMOCRACY
I anledning lanseringen av sin nye bok Ecological Democracy – Caring for the Earth in the Anthropocene hadde Odin Lysaker invitert kollegaer og publikum til samtale på Litteraturhuset i Oslo.
Publisert
Sist oppdatert
Interessen var stor, og det var flere fremmøtte enn det var plass til. Utgangspunktet for boken er først og fremst Lysaker sitt store engasjement for den mest akutte og eksistensielle krisen vi står over for i dag: klimakrisen. Hovedpoenget til Lysaker i denne boken er at et «økologisk demokrati» skal utgjøre et alternativ til dagens liberale, representative demokrati. Poenget er ikke å gå bort fra den demokratiske modellen som sådan, men å innføre flere og tydeligere demokratiske forum for diskusjon. Disse kan ta form av borgerråd eller offentlige debatter og diskusjoner. Alternativt kan også sivil ulydighet brukes.
Det representative demokratiet, slik det er utformet i dag, er altså ugunstig ifølge Lysaker. Det er rett og slett ikke er representativt nok. De stemmeløse blir ikke representert, og dermed vil ikke det representative, liberale demokratiet kunne løse klimakrisen. Det økologiske demokratiet derimot, skal endre, eller utvide rommet for hvem som blir representert ved å utvide det ontologiske og normative synet på naturen. Hvordan dette skal gjøres diskuteres i boken ut fra begrepene antroposentrisme (sterk og svak), biosentrisme og økosentrisme.
Etter en kortere introduksjon av Lysaker, fortsatte diskusjonen med naturfilosof Sigurd Hverven, religionsfilosof og medlem i ECODISTURB Simone Kotva, samt økofilosof Martin Lee Mueller. Det var en mindre formell diskusjon, uten moderator. Det ble påpekt at denne boken er et første forsøk på en diskusjon mellom australsk øko-filosofi og kritisk teori fra Frankfurterskolen. Deretter kastet diskusjonen seg ut i flere interessante spørsmål. Et av de mer interessante for undertegnede omhandlet hvordan vi kan «pragmatisere» den økosentriske kjærligheten. Altså, hva innebærer det helt konkret? Innebærer det å være veganer? Ikke kjøre bil, og ikke ta flyturer?
Dette ble ikke videre besvart, og dette er nok svakheten i boken generelt etter min mening - det er ikke helt tydelig hva som menes med at vi skal leve økosentrisk, foruten å «ta høyde for alle berørte parter» i demokratiske diskusjoner. Også her melder det seg spørsmål. Det økosentriske synet skal inkludere alt i naturen, ikke bare det vi i dag kaller «levende» (dyr, planter), men også elver, fjellknauser og økosystem. Hvem er det som skal ha definisjonskraften til å vurdere hvem de berørte partene er? Spørsmålet ble hengende i luften.
Begrepet demokrati ble drøftet, blant annet med den etymologiske bakgrunnen i demos eller folk. Begrepet «folk» kommer med forskjellige konnotasjoner hos oss «vestlige» sammenliknet med urfolk, hvor det hos sistnevnte ofte også omfavner det mer-enn-menneskelige. Det ble også diskutert om demos kunne stamme fra eller ha en sammenheng med daimon, en ånd i naturen som ofte er knyttet til et spesifikt sted.
Boken tar også opp kjærlighet til naturen som diskuteres grundig. Kjærlighet som begrep kom derfor også opp på dette arrangementet. Begrepet ble diskutert og supplert med tanker fra den tidlige Hegel og Hölderlin. Lysaker sa seg enig i en forståelse av kjærlighet som presentert ved Andreas Weber. Hos Weber ble ikke kjærlighet forstått som en subjektiv følelse, men som en praksis av gjensidighet. Det ble også nevnt at ordet «kjærlighet» kan fremstå ullent og vanskelig å få grep om. Undertegnede lurer på hvor langt unna Weber sin forståelse av begrepet kjærlighet man er dersom man i stedet tar i bruk det langt mer håndgripelige begrepet empati?
Noe som ikke ble diskutert, men som jeg finner viktig når diskusjonen handler om antroposentrisme, biosentrisme og økosentrisme, er om vi overhode kan klare å se omverden fra et annet ståsted enn det antroposentriske ettersom vi er bundet til våre menneskelige kropper. Og dersom det skal tas høyde for det mer-enn-menneskelige vil jo en konklusjon kunne være at mennesket står i veien for andre eksistenser alene i kraft av sin tilstedeværelse. Var det kanskje dette Zapffe hadde i tankene når han konkluderte med antinatalisme? Skal vi dit?
Avslutningsvis ble det åpnet for spørsmål fra publikum. Professor i filosofi, Arne Johan Vetlesen, startet med å stille spørsmålet «kan økologi være demokratisk, og kan demokrati være økologisk?» Det var et betimelig spørsmål, som lå under hele arrangementet. Men både det og andre krevende spørsmål ble stort sett hengende ubesvarte.
