OPPRØRSKE FILOSOFER PÅ BLÅ

I 2021 utga Kristin Gjesdal og Dalia Nassar boka Kvinner i filosofien. Romantikk, revolusjon og sosialt fellesskap, som ble oversatt og utgitt på norsk året etter. Her presenteres vi for filosofiske bidrag fra sentrale tyskspråklige kvinnelige tenkere fra 1750-tallet til 1970-tallet. Gjesdal og Nassar gjør det dermed betydelig vanskeligere for filosofer å gjemme seg bak påstanden om at kvinnelige filosofer ikke har eksistert. Nå er Gjesdal ute med ny bok: Opprørerne. Kvinner som endret filosofien, som er en fortsettelse og popularisering av det samme prosjektet.

Gjesdal er professor i filosofi ved Temple University i Philadelphia, og forteller at Opprørerne følger et universitetskurs hun har holdt om kvinnelige filosofer i flere år. Siden hennes filosofifaglige nedslagsfelt er fra opplysningstiden og framover, er det også det som er bokas fokus.

På boklanseringen ga Gjesdal, i samtale med Mehek Rashid fra Litteratur på Blå-redaksjonen, en kort introduksjon til de ti kvinnene som bokleseren kan glede seg til å bli kjent med. Her er noen som kan nevnes som en smakebit:

Germaine de Staël, som i sin samtid, i tiden rundt den franske revolusjonen, var en intellektuell superstjerne. Hun fikk sin kritikk av tysk idealisme trykt opp i 10 000 eksemplarer, før hele opplaget blei konfiskert og destruert av Napoleon.

Anna Julia Cooper var født som slave i Amerika, og blei den første svarte kvinnen som tok doktorgrad ved Sorbonne universitetet. Hennes kritikk av den amerikanske rasismen er skarp, og hun har også noen interessante forsøk på å skape en alternativ filosofikanon, som virker veldig dagsaktuell.

Clara Zetkin er kanskje mest kjent som marxist, men Gjesdal trekker fram at hun også er en tidlig kritiker av identitetspolitikk. I tillegg framstår Zetkins kritikk av fascismen som stadig mer aktuell for en som til daglig arbeider på et universitet i USA, slik Gjesdal gjør.

Videre tar boka også for seg blant annet Bettina von Arnim, Simone de Beauvoir, Rosa Luxemburg og Angela Davis. Sistnevnte kjenner sikkert de fleste som aktivist, og ikke så mange veit at hun også er filosof.

Gjesdal påpeker at det ikke er unikt at det glømmes at kjente kvinner også er filosofer, i et poeng som fortjener å siteres i sin helhet.

– Alle disse er så flinke og de kan så mye. Hvis de kommer i skade for å skrive et dikt, så kaller man dem poet. Også glemmer man filosofien.

Dette gjelder flere av kvinnene i Gjesdals bok. Karoline von Günterrode er mest kjent som forfatter og for sin tragiske skjebne. Lou Andreas-Salomé har nærmest blitt redusert til status som muse for mannlige europeiske tenkere. Gjesdal påpeker at, sjøl om det er usikkert hva det skyldes, forsvinner kvinnene fra de akademiske filosofiske diskusjonene på omtrent samme tidspunkt som de får tilgang til universitetene, og muligheten til å ta eksamen. Før dette var flere av dem i anerkjent som filosofer i sin samtid, og både før og etter fant de seg andre rom i diskusjonene enn på universitetene.

Tidligere nevnte Germaine de Staël åpnet opp hjemmet sitt til halvoffentlige salonger, som blei filosofisk viktige. Friedrich Schleiermacher var av dem som frekventerte de Staëls salonger, og passet på å legge forelesningene sine til tidspunkter sånn at han rakk dem. Men i disse alternative offentlighetene hadde også kvinnene sine egne bidrag.

Denne Salongen ønsker vertfall dette bidraget velkommen, og håper Gjesdals bok kan bidra til nye diskusjoner av hva filosofikanon er og burde bestå av.

2. mai holder Salongen et eget symposium med Gjesdal, i sammarbeid med Litteraturhuset i Bergen! Du finner Facebook-arrangementet her.

LES OGSÅ: DEN FORTRENGTE FILOSOFIHISTORIEN