Mange av de største filosofene har av naturlige historiske årsaker vært menn, men kvinner har ikke vært totalt fraværende, skriver Owesen.

KVINNER I FILOSOFIEN
- ET POLITISK ELLER FILOSOFISK MOTIVERT PROSJEKT? 

Pensumlister og undervisningsbehov har i stor grad formet det vi oppfatter som «filosofiens historie». Spørsmålet er om vi skal «fryse» disse, eller «åpne» dem for nye perspektiver og nye generasjoner.

Publisert Sist oppdatert
Owesen er aktuell med boken 12 kvinnelige filosofer som kom ut på fagbokforlaget i år.

Debatten om kvinner i filosofien dukker opp med jevne mellomrom. Kristin Gjesdals bok Opprørerne var ikke mange månedene gammel før det dukket opp en formanende kronikk om at «feminister bør ikke insistere på kvinnelige filosofers plass i kanon».1 Hvorfor klarer vi ikke se storhet i kvinners tenkning?

Mange av de største filosofene har av naturlige historiske årsaker vært menn, men kvinner har ikke vært totalt fraværende. Allikevel blir filosofihistorien som oftest fortalt som om det bare er menn som har tenkt noe interessant de siste totusen årene. Da jeg begynte å studere filosofi sent på 80-tallet var Simone de Beauvoir den eneste kvinnelige filosofen på pensum. Jeg hadde lyst til å gå videre med Beauvoir, men ble advart mot å sløse bort gode karakterer på så «dårlig» filosofi.

Dessverre visste jeg ikke den gangen at det var horder av kvinner som hadde filosofert, også før Beauvoir. Det er sannsynligvis tvilsomt om noen i dag ville hevde at Beauvoir er «dårlig» filosofi, men fordommene mot kvinnelige tenkere som kvalitativt dårligere enn mannlige tenkere, synes å være like levende i dag som for 40 år siden. Man tenker seg at de er på pensum, eller skrives bøker om, av politiske årsaker, snarere enn filosofiske. Men stemmer det?

Kanon, hva er det?

Tiår med dekonstruksjon, globalisering og multikulturalisme gjør at man kan spørre seg om behovet for å diskutere kanon. Kanon er noe som er gatt ut på dato, hevdes det. Kanonisering synes allikevel uunngåelig, bare det å lage en pensumliste innebærer en form for kanonisering. Men hva er egentlig kanon? Konsulterer vi en ordbok finner vi at kanon betyr regel, rettesnor, forskrift eller den samling av bibelske tekster som gjelder for ekte og inngitt av Gud. Disipliner som litteraturvitenskap og filosofi, har overtatt begrepet fra teologien for å betegne noe sånt som «samling av de viktigste tekster». Det er med andre ord snakk om en slags filosofiens «greatest hits».

Selv om filosofien er gammel, er filosofihistorien relativt ung. Det var først på 1800-tallet, i kjølvannet av Hegel, at man begynte å historisere filosofien, og lage en filosofiens kanon. Filosofiens kanon er med andre ord ikke skrevet i stein, men et produkt av en bestemt historisk og geografisk horisont. På samme måte som historiebøker om «verdenshistorien» er skrevet ut fra en bestemt tid og geografi, er også filosofiens kanon det.

Filosofiens historie, eller filosofiens kanon, har en helt spesiell plass i filosofien som fagdisiplin. Studiet av fagets kanon er sannsynligvis viktigere innen filosofi enn i de fleste andre fag. Kanon består ikke bare av store tenkere, men disse er igjen knyttet til store, viktige filosofiske temaer. Å studere disse temaene historisk regnes for mange å være en måte entre filosofien selv på. God kunnskap om filosofihistorien er ofte sett på som nødvendig forkunnskap for å kunne «filosofere» eller delta i en filosofisk fagdebatt. Det er en underkommunisert forståelse i mye filosofisk litteratur at filosofihistoriens problemer er eviggyldige, og at mange filosofiske temaer og fokus har vært de samme siden antikken.

Kanon varierer også i stor grad fra land til land. I England er moderne filosofihistorie definert som Descartes, Locke, Berkely, Hume og bare nokså nylig også Kant. I Frankrike ligger vekten på kartesiansk rasjonalisme: Descartes, Geulincz, Malebranche og så Kant. Mens man i Tyskland har en hang til en mer kritisk orientert kanon; Leibniz, Wolff og Kant. Og en amerikansk kanon kommer ikke utenom Dewey, Peirce og James.2

Det er pensumlister og undervisningsbehov som i stor grad har formet det vi oppfatter som «filosofiens historie». Spørsmålet er om vi skal «fryse» disse, eller «åpne» dem for nye perspektiver og nye generasjoner.

Kvinner og kanon

De siste femti år med feministiske perspektiver på filosofien har avdekket hundrevis av oversette og glemte kvinner. Flere har gått fra total forglemmelse til å bli populære forskningsobjekter. Mange av disse tenkende kvinnene var berømte og anerkjent i sin egen samtid. Men hva gjør at så få av dem har havnet i kanon? Den amerikanske filosofen Eileen O'Neill viser til en mulig forklaring. Fra og med Immanuel Kants kritiske filosofi mener O'Neill at det har foregått en «purification of philosophy», altså en renselse av filosofien. Mange temaer som en gang var en del av filosofihistorien, har forsvunnet ut til fordel for en rendyrking av temaer som f.eks. bevissthet og fornuft. En slik renselse, skriver hun, gjør at moderne filosofihistorieverk antar nåtidens filosofiske fokus og kjerneområder som utgangspunkt når de rekonstruerer filosofiens historie. Dermed faller mange av filosofihistoriens kvinner, og menn, ut av fortellingen.

I tillegg er det en usynlig «nothing succeeds like success»-logikk som former filosofiens kanon. Hver gang en kanonisk mannlig tenker blir lest som nettopp det, forsterkes hans posisjon som kanonisk tenker. Kanon har en tendens til å være selvforsterkende.

Spørsmål om kanon dreier seg også om hvilke temaer som skal innlemmes. Ligger f.eks. spørsmål om familie og kjønn utenfor filosofens kanon? Hvem bestemmer hva som er innenfor og utenfor?

Glemte perspektiver

For å få kvinnene med må vi åpne opp for temaer og vinklinger som muligens er glemt og oversett, men som kanskje burde vært innlemmet og som ikke er noe mindre aktuelle enn dagens sentrale filosofiske temaer. Som antikkens Hypatias fokus på måtehold, middelalderens Hildegard av Bingens respekt for skaperverket, Katarina av Sienas kjærlighetsfilosofi, og opplysningsfilosofen Emilie du Châtelets oppfordring om at vi ikke må sammenligne oss så mye med andre – for å nevne noen kvinnelige tenkere og filosofiske temaer de var opptatt av. Noen mener at det å åpne filosofien for kvinnelige stemmer handler mer om politikk enn filosofi. Men gjør det det? Hvordan kan man på forhånd, uten å ha lest dem grundig med sikkerhet hevde at de ikke bør finnes på pensum? Kan det ikke nettopp være at glemte tenkere har noe å fortelle oss, noe viktig vi kanskje har glemt?

 I 2005 hadde Universitas en sak om kvinner og filosofi der også jeg ble intervjuet.3 Journalisten hadde den gang snakket med to kvinnelige masterstudenter i filosofi ved UiO om hva de syntes om at det ikke var kvinnelige tenkere på pensum, noe de mente var helt greit, dersom «vurderingen er gjort på faglig forsvarlig grunnlag». De sier også at de har «opplevd miljøet profesjonelt og kvalitetsorientert», og er glade for at det «kjønnspolitiske ikke har utkonkurrert det faglige». 

Også instituttlederen ble intervjuet, og sier at «når det gjelder pensum så er vi bundet av historien, men når det gjelder samtidsfilosofien er det mulig å gjøre en forskjell, og få inn flere kvinner». Selv om denne saken er 20 år gammel, illustrerer den med tydelighet hva som er problemet med skepsisen til kvinnelige tenkere på pensum. Man antar at det ligger en grundig faglig vurdering bak. I så fall måtte de som setter opp pensumlistene ha lest alle disse kvinnene som nå er blitt gravd fram, og vurdert at de faglig ikke holder mål. Men hvordan skulle de ha klart å gjøre det? Disse kvinnelige forfatterskapene har jo inntil ganske nylig ikke vært tilgjengelige. Er det ikke heller slik at det er det å utelukke kvinner fra pensum som er kjønnspolitisk, og ikke omvendt?

Å formane om at noen ikke må inn i kanon, er vel en slags «jump to conclusions», som det heter. Først må vi lese dem, løfte dem fram, studere dem, vurdere om de urettmessig er glemt eller oversett, før vi overhode kan begynne å tenke på om kanon bør endres.

 Å være glemt er ingen garanti for å være betydningsløs. Det kan virke merkelig nå, men da Johann Sebastian Bach døde i 1750 ble musikken hans oppfattet som gammelmodig og gikk i glemmeboken, inntil han ble gjenoppdaget av Felix Mendelssohn hundre år senere. Og en av filosofiens aller største, Aristoteles, ble gjenoppdaget i middelalderen, etter å ha vært fullstendig glemt i flere hundre år.

Det ligger filosofiske snarere enn politiske årsaker til at vi burde åpne filosofien for et større mangfold av stemmer, og grave fram dem som muligens urettmessig har blitt glemt. Filosofien risikerer å bli gammelmodig og irrelevant om den ikke er åpen for nye perspektiver, eller for muligheten av at det kan ha blitt gjort feilgrep og forsømmelser i dens navn.

Noter

  1. Morgenbladet 3.-9. mai 2024
  2. Se f.eks. Bruce Kuklick, «Seven thinkers and how they grew: Descartes, Spinoza, Leibniz, Locke, Berkeley, Hume, Kant,» i Rorty, Schneewind and Skinner (eds): Philosophy in History (Cambridge: Cambridge University Press, 1984).
  3. Universitas 11. mai 2005.
Powered by Labrador CMS