HVA ER GREIA MED FJELLET?
Fjellet er både majestetisk, vakkert, faretruende og en utfordring. Hvorfor er fjellet, og kanskje spesielt fjelltoppen, så tiltrekkende for mennesker? Hvorfor oppleves «meningsløs» klatring i fjellet som viktig?
Publisert
Hva om arkeologer 5000 år fram i tid finner spor etter vår tids klatrekultur. De graver fram varder, finner sikringsbolter og til og med forfrosne lik på de høyeste toppene i verden. Arkeologene vil spørre seg: hvorfor holdt de på med dette, fantes det en mening bak disse tilsynelatende meningsløse handlingene? – Vil de lete forgjeves etter et svar som ikke finnes, spør filosof Gunnar Karlsen i sin nye bok Fjellets filosofi. Karlsen tror de vil finne svar, og pirrer med det også nysgjerrigheten til å finne ut av hvorfor mange av oss er så opptatt av fjellet.
Fjellets filosofi kom ut på Universitetsforlaget i 2024 belyser filosofisk hvorfor fjellet er så tiltrekkende og viktig for mange mennesker. Karlsen er førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen og en erfaren fjellmann. – Hvorfor bruker jeg og mange andre så utrolig mye tid og energi på å nå toppen av fjell, spør Karlsen innledningsvis. Er det noe unikt ved det å gå og klatre i fjellet, undrer Karlsen, er det som Peter Wessel Zapffe en gang påsto, at tindesporten «forholder sig til anden sport som champagne til bokøl»?
Karlsen går bredt ut for å svare på spørsmålene, og belyser tematikken med en rekke filosofiske innfallsvinkler. Som: fjellets estetiske kraft, naturens mulige egenverdi, om klatring kan defineres som sport, stil og ansvar i klatring, fjellets imperativ, kroppslig erfaring av flyt i klatring, og mye mer. Kombinasjonen av systematisk og presis gjennomgang av ulike filosofiske perspektiver og detaljert, egenerfart kunnskap om fjell og klatring, er bokas styrke. Men som leser spør man seg om det blir litt for mye av det gode. Kan for mange perspektiver og for lite prioritering føre til at man ikke får fram de eksistensielt mest interessante og treffende svarene?
Den norske modellen: fjell og filosofi
Tankeeksperimentet med framtids-arkeologene som finner spor av dagens klatrekultur er hentet fra bokas epilog, men det setter egentlig på vakkert vis scenen for hele boka og hadde fint gjort seg som prolog. Effektivt viser eksperimentet oss fjellets filosofiske appell: – dagens fjell- og klatrekultur er både interessant og bisarr. Det at denne kulturen står så sterkt i Norge fremmer også leselyst til å lese videre i boka. For å forstå mer av hva som trekker så mange av oss opp på fjellet.
Norge har mye fjell, og er opptatt av fjell. Fjellets posisjon i den norske kulturen fortsetter å vokse, noe som blant annet kommer til uttrykk gjennom en galopperende hytteutbygging. I 2023 hadde vi 450 000 hytter, cirka halvparten av disse ved fjellet. Den norske turistforening satte rekord i 2023, med over 320 000 medlemmer. Lars Monsen har blitt en nasjonal helt, og den nye generasjonen med natur-influencere har gjort det perfekte fjell-bildet til et «must have» i albumet på Instagram eller Tiktok.
Noe mer overraskende er kanskje at også filosofi om fjellivet har en fremskutt posisjon i Norge. På grunn av Arne Næss’ og Peter Wessel Zapffes strålende virke innen både filosofi, naturvern og klatring, føles det helt naturlig å snakke om fjell og filosofi i samme åndedrag, i alle fall hvis man bedriver filosofi i en norsk kontekst
I utstråling var Næss og Zapffe to vidt forskjellige skikkelser, nærmest som Solan og Ludvig fra Flåklypa. Det glødende engasjementet for natur og klatring, derimot, var likt. Med sin genuine og eksistensielle tilnærming til menneskelivet og naturen traff de en nerve i samtiden, også blant folk langt utenfor universitetenes vegger. Og selv om både Næss’ og Zapffes storhetstid ligger flere tiår bak i tid, så gjennomgår slik naturfilosofi, naturlig nok, en renessanse i klimakrisens påbegynte æra. Derfor skulle man tro at denne boka kan treffe mange lesere.
Hvorfor oppleves «meningsløs» klatring i fjellet som viktig?
Målet med boka, ifølge Karlsen, er å vise at filosofi kan hjelpe oss med å forstå hva det er med fjellet og fjellsport som er så appellerende for mange mennesker. I tillegg ønsker Karlsen å vise hvordan fjellsport aktualiserer en rekke filosofiske spørsmål og problemstillinger.
Det skal vise seg at bokas interessefelt kretser mest rundt det bratteste friluftslivet. Så de av oss som foretrekker det litt flatere fjell-livet, på hytta eller i skisporet, kan nok bli litt skuffet over bokas omdreiningspunkt. Men den som kjenner Gunnar Karlsen er kanskje ikke overrasket; Karlsen er en erfaren storfjellsklatrer, så når han snakker om fjell, er det sjeldent om gåturer til Sølenkletten eller Kolsåstoppen, men om krevende og farlige klatreruter på de mest utsatte fjellene i Norge, Alpene og Himalaya.
Hva er et fjell?, spør Karlsen i klassisk filosofisk stil i innledninga. Men det er nok ikke dette spørsmålet han er mest interessert i å svare på. Han slår raskt fast at det mest interessante er å finne ut hvorfor så mange har en trang til å bestige fjell. Karlsen angir de viktigste filosofiske innfallsvinklene for å svare på spørsmålet som: estetiske perspektiver, etiske perspektiver, kroppslige og fenomenologiske perspektiver, og eksistensielle perspektiver. Disse perspektivene blir også grunnlaget for bokas kapitler.
Karlsen innser at alle turene hans opp på ulike fjell, innenlands og utenlands, på mange måter er fullstendig meningsløse. – Verden har jo ikke blitt noe bedre av at vi klatret opp på de toppene, utdyper han. Likevel kommer han ikke unna følelsen av at turene har vært og er viktige for ham. Det er denne viktigheta, eller meningen, de ulike filosofiske perspektivene skal utforske og forklare. Som: hvordan det vakre og sublime påvirker oss, hvordan det å ferdes på en ansvarlig måte i fjellet betyr noe, på hvilken måte fjellet tilrettelegger for kroppslige erfaringer av mestring og flyt, og det eksistensielle i det «å ville opp».
Men før Karlsen tar for seg disse perspektivene, blir vi presentert for Arne Næss’ og Peter Wessels Zapffes filosofi.
Arven etter Næss og Zapffe
Strukturen brytes altså med en gang ved at første kapittel dedikeres til Næss’og Zapffes filosofi. Dette gir mening, for – uten å vite forfatterens beveggrunner – er det mye som tilsier at denne boka ikke ville blitt skrevet uten Næss og Zapffe. Som nevnt, har Næss’ og Zapffes ikoniske posisjon i norsk filosofi alltid vært tett forbundet med deres lidenskapelige og livslange forhold til fjell og natur.
Karlsen bruker kapitlet delvis til å avlive myten om at Næss og Zapffe har en systematisk filosofi om fjell og klatring. Selv om begge skrev kortere tekster om fjell og klatring, er det ifølge Karlsen vanskelig å finne en tydelig linje mellom deres filosofiske arbeider og deres engasjement for klatring.
Karlsen viser oss allikevel hvordan Næss’ dypøkologi og Zapffes «tragiske» menneskesyn kan si oss noe om klatring og fjell. Dette er interessant lesning. Mens Næss’ teori griper rett inn i vårt nære forhold til naturen fokuserer Zapffe på mennesket som fremmedgjort fra naturen.
Næss’ dypøkologi framhever at vi som mennesker ikke må ta oss til rette i naturen, men respektere den og leve sammen med den. Dette er verdier vi i dag ser står sterkt i friluftslivsmiljøet i Norge med begreper som «sporløs ferdsel», forklarer Karlsen.
I Zapffes filosofi er mennesket skjøvet vekk fra naturen. Ifølge ham, lider mennesket en tragisk skjebne, hvor vår bevissthet om egen dødelighet og livets meningsløshet gjør tilværelsen uutholdelig. Dette står overraskende nok i kontrast til hvordan Zapffe selv levde og hvordan han uttrykte seg om fjellet. Det er slående å se kontrasten mellom hans tungsindige filosofiske tekster og de glødende estetiske og spontane beskrivelsene han har i sine tekster om livet i fjellet.
Karlsen foreslår på klokt vis at våre møter med mektig natur kan frigjøre oss «fra rasjonelle argumenter som forteller oss at livet er meningsløst». En observasjon som også kan forklare Zapffes dobbelthet. Dette blir også overgangen til kapitlet om de estetiske grunnene for å interessere seg for fjellet.
Det går an å tenke at de resterende kapitlene bygger videre på Næss og Zapffes tradisjon. Som Karlsen har påpekt, er ikke dette en systematisk filosofisk tradisjon. Bokas kapitler om estetikk, etikk, fenomenologi, og eksistensialisme tar oss gjennom fjell-tematikken på systematisk, filosofisk vis, og utfyller derfor den filosofisk usammenhengende arven etter Næss og Zapffe.
Om fjellsport er en sport eller ikke – er det et interessant spørsmål?
Karlsen tar oss gjennom en rekke filosofiske spørsmål og filosofiske teorier i kapitlene som kommer. Han formidler tydelig og forståelig om et bredt spekter av filosofi, alt fra Rawls’ pliktetikk, til Wittgensteins språkfilosofi og Merleau Pontys fenomenologi. Derfor kan denne boka også fungere som en innføring i filosofifagets bredde, og særlig hvis du synes klatring er spennende. Teoriene belyser ulike aspekter ved menneskets aktivitet i fjellet og viser også godt hvordan filosofi kan anvendes på konkrete temaer, som fjell og klatring.
Den grundige gjennomgangen av et stort spekter av filosofiske teorier gjør også at boka kan oppleves noe omstendelig. Som leser hadde jeg ønsket meg en tøffere prioritering fra forfatteren, for noen av spørsmålene blir rett og slett for snevre og nerdete. Om fjellsport kan defineres som en sport eller ikke, eller hvor mye utstyr som er etisk innafor å ha med seg på en bestigning, føles ikke som spørsmål det er så viktig å komme til bunns i, for meg. Men jeg kan forstå at det kan oppleves annerledes for en veldig dedikert klatrer. Men da undrer jeg kanskje litt på hvem som egentlig er den tiltenkte leseren?.
Ved å ikke tydeligere prioritere de mest interessante filosofiske perspektivene mister boka noe av nerven den legger opp til innledningsvis: Hvorfor vil vi opp på toppene? Hva driver oss? Hva gjør fjellet med oss? Hvorfor berører -og begeistrer det oss?. Det er en grunn til at Næss og Zapffe, tilsiktet og utilsiktet, klarte å skape et engasjement rundt fjell og filosofi. De evnet å skrive og snakke om temaet på en måte slik at det opplevdes viktig: glede, tragedie, fellesskap med naturen og moralsk ansvar.
Karlsen er tidvis innom denne nerven. Men detaljnivået og en del snevre filosofiske underspørsmål drar oss flere steder ut av spørsmålene som treffer mer i magen.
Dette er en tilbakevendende problematikk i filosofiske tekster, en del av filosofiens natur er nettopp å bore seg ned i detaljene, plukke fenomenet fra hverandre. Plukke fjellet fra hverandre, for så bygge det opp igjen med en klarere forståelse. Utfordringen er å finne balansen mellom det demonterte perspektivet og det helhetlige fenomenet. Hvis man blir værende i det demonterte perspektivet for mye og for lenge, er faren at leseren (og teorien?) mister det egentlige, og sammensatte fenomenet av syne. Et fjell kan plukkes fra hverandre til å være en haug med ulike geologiske steintyper, men fjellet for oss mennesker er jo et mye rikere fenomen, det er: opplevelser, utfordringer, levende natur, død natur, overblikk, sosial status og så videre. Det er gjerne denne helheten som kjennes viktig og interessant, og skaper engasjement hos leseren.
Derfor tror jeg også boka ville vunnet på å trekke inn flere slike psykologiske og sosiologiske perspektiver. Dette ville gitt en større innsikt i fenomenet. Det er en god blanding av motivasjoner og faktorer som gjør at fjellet tiltrekker seg så mange. Arne Næss’ eksistensielle og moralske betraktninger om fjellet er for eksempel bare én faktor blant flere. Ting som sosial status og kommersielle krefter er eksempler på faktorer som kunne vært belyst bedre.
Detaljene leder også til refleksjon om større spørsmål
Det kan altså diskuteres om boka er for omstendelig og litt for mye «nede i detaljene». Når det er sagt, så har saken to sider. Det skinner nemlig hele veien igjennom at Karlsen skriver om noe han kan. Det er åpenbart for leseren at forfatteren har presis kunnskap om både filosofi og fjell -og klatring. Og det er en stor styrke ved boka. De presise og snevre filosofiske poengene inspirerer tidvis leseren til å fundere på større filosofiske spørsmål. Det er for eksempel vanskelig å sette et «riktig»-stempel på bare én form for klatring eller friluftsliv. En kan da spørre seg om vi egentlig finner en god begrunnelse for at en gondolbane i fjellet er noe verre enn et såkalt enklere og høyverdig friluftsliv, for eksempel.
På møysommelig vis tar boka deg igjennom de ulike grunnene for å bli trukket mot fjellet. Karlsen viser oss bredden av de filosofiske perspektivene innen estetikk, etikk, fenomenologi og eksistensialisme som er i spill. Det veies for og imot for de ulike synene. Og som det ofte er i fagfilosofi, så er det vanskelig å finne én teori som kan gi deg hele svaret. Man må gjerne kombinere flere perspektiver. Slik skrider boka fram, og vi blir skånet for enkle og tabloide svar.
Så, hvorfor trekkes vi mot fjellet?
La oss vende tilbake til starten, er det noe mening bak det å ville opp på fjellet og på toppene? På samme måte som Zapffe argumenterer for at livet er meningsløst, så er det kanskje vanskelig å finne én dyp mening bak menneskets aktivitet på fjellet. Men Karlsens reise gjennom estetikken, etikken, den kroppslige fenomenologien, og eksistensialisme viser oss at det er vanskelig å gi mening til at det er meningsløst. Fjellet gir oss sterke estetiske opplevelser, gode opplevelser av kroppslig mestring, og opplevelser av naturens unike variasjon. Denne aktiviteten er meningsfull, konkluderer Karlsen. Men å peke ut fjellsport som noe grunnleggende unikt og edelt, til forskjell fra andre naturtyper og aktiviteter, slik som blant annet Zapffe hevdet i en av sine freidige tekster, det finner ikke Karlsen bevis for.
