INDISK FILOSOFI OG SPØRSMÅL OM NATUR
Buddhas møte med Sāṃkhya-filosofien påvirket hans tenkning, men han forlot læren for å utvikle sin egen vei basert på anatta, ideen om selvet som ikke-eksisterende. Hva kan dette bruddet lære oss om forholdet mellom naturens kreativitet og frigjøring?
Publisert
Sist oppdatert
Buddha får en læremester: Likheter mellom Sāṃkhya og Buddhisme
Det er en utbredt oppfatning at Buddha, kort tid før han nådde opplysning, tilbrakte betydelig tid med å studere under en lærer fra en tankeretning kjent som Sāṃkhya. (Sāṃkhya er en del av det filosofiske grunnlaget til Yogatradisjonen). Sāṃkhyas innflytelse på Buddha er tydelig i parallellene mellom deres respektive filosofiske skoler, spesielt når det gjelder naturens betydning og dens plass i meditatsjonspraksiser.
Både i Sāṃkhya og buddhismen er livet preget av lidelse – ikke bare fysisk smerte, men også en subtil eksistensiell uro. I Sāṃkhya forklares dette gjennom en fortelling. Den menneskelige eksistens består av to fundamentalt forskjellige virkeligheter, som begge ligger utenfor tid og rom: vårt sanne jeg (puruṣa, en passiv observerende bevissthet) og en uuttømmelig kreativ kraft (mūlaprakṛti). På grunn av den gjenværende kraften i våre tidligere handlinger (karma) og våre akkumulerte vanemønster (som strekker seg tilbake gjennom flere levetider), blir selvet trukket ned til verden. Fra dette utfolder naturens domene (prakṛti, oversatt «praksis») seg over 23 faser:
Først våkner en ufokusert bevissthet av noe (buddhi); deretter dukker ego-selvet opp i kontrast til verden (ahaṃkāra); så formes 6 sanseorganer (inkludert det indre sinnet); 5 motoriske organer; de subtile elementene, og til sist de blottete elementer som utgjør materielle objekter. For hvert trinn i prosessen skaper naturen forvirring: vi glemmer vår identitet og tror at vi er assosiert med objektene, handlingene og begivenhetene i den naturlige verden – fra «Jeg er en ufokusert bevissthet om noe» (buddhi), til «Jeg er ego-selvet som opplever disse tankene og følelsene» (ahaṃkāra), til «Dette er mine øyne, nese, hud etc.» og videre til «Dette er min bil (som består av de blotte elementer)». Resultatet av denne misforståelsen er at vi lider av å være bundet til verden.
Buddha på sin side erklærer eksistensens første sannhet: «Alt dette er lidelse». Så diagnostiserer han to grunnleggende årsaker til vår lidelse: (1) vår uvitenhet om tingenes virkelige natur, og (2) handlinger drevet av vinning (karma), som i seg selv skaper vanemønstre, inkludert mentale tankemønstre som låser vårt forhold til verden (for eksempel, «Ikke skade bilen, den tilhører meg»).
Filosofi egner seg unikt til å helbrede vår lidelse ved å fjerne uvitenhet om vår personlige identitet og oppløse kreftene som opprettholder våre vanemessige tankemønstre. I både Sāṃkhya og i den tidlige Buddhismen innebærer dette en opplisting av de fundamentale bestanddelene av virkeligheten. På mange måter er det likt det periodiske systemet fra kjemien, som viser frem naturens grunnleggende komponenter. Sāṃkhya (som kan oversettes med «opptelling») oppsummerer 25 prinsipper for virkeligheten (tattvaer) som utgjør naturens domene (prakṛti). Buddhas lære (som refereres til som dharma) undersøker naturen (som også kalles dharma) i form av fem grunnleggende egenskaper (dharma): seks sanseorganer (inkludert det indre sinnet), deres sensoriske og perseptive handlinger, våre formede mentale tilbøyeligheter (stammende fra karmisk tilvenning), og bevissthet.
Ikke bare ytre verden
I motsetning til moderne vitenskap refererer «naturen» i Sāṃkhya og Buddhisme ikke bare til den ytre verden og dens materielle bestanddeler. Naturen inkluderer også sinnets aktiviteter og tanker. Naturens tre mest grunnleggende tattvaer i Sāṃkhya handler om sinnet: Buddhi utfører intellektets aktiviteter, ahaṃkāra skaper egoet, og manas koordinerer våre utadvendte sanseorganer. Tidlige buddhistiske dharmaer knytter også mentale former (eller tilbøyeligheter) til naturens domene (dharma). Dette antyder at naturens verden både er vendt utover (som et utvidet domene) og innover, (som en intensitet som inkluderer egne tanker, følelser og erfaringer).
I motsetning til tradisjonell vestlig metafysikk (som typisk så på naturen som en kosmisk eller global størrelse), undersøkte ikke Sāṃkhya og Buddha naturen som en tankeløs organisme, men som et bevisst naturvesen som opplever sin egen eksistens som en levd virkelighet.
Eksistensiell lidelse og misidentifikasjon
Den eksistensielle lidelsen, som tidligere nevnt, involverer vanemessige misidentifikasjoner som «Dette er min bil», «Jeg er denne kroppen», «Dette er mine tanker», og så videre. Gitt at vi eksisterer, befinner vi oss nødvendigvis i en verden av meningsfulle objekter og relasjoner – og dette skyldes naturens indre design. I denne forstand foregriper Sāṃkhya og Buddhismen uttalelsen til 1900-tallsfilosofen Jose Ortega y Gasset: «Jeg er meg og mine omstendigheter». For Ortega er det første «jeg» livet, spesifikt mitt liv: Livet er den levde erfaringen av samspillet mellom «jeg og min omstendighet», og dette utveksles uunngåelig som «mitt».
Sāṃkhya forklarer dette fenomen med «ahaṃkāra». Ahaṃkāra frembringer ikke bare et ego, men også et grensesnitt mellom individet som en psyko-fysisk kropp og en omkringliggende verden som karakteriseres av følelsen av «selv» (abhimāna) – slik som når en kommer hjem etter en lang dag og får en følelse av gjenkjennelse. Buddha anerkjente også at vi nødvendigvis tilegner oss livet som «mitt». Det er helt naturlig å møte verden i lys av en følelse av selv, og disse møtene blir uunngåelig til karmiske mønstre i samspillet mellom «jeg og min omstendighet».
Naturens dobbeltrolle: Å villede og veilede
Dette er selvfølgelig opphavet til eksistensiell lidelse. Naturen påtvinger oss å leve med en feilplassert fornemmelse av selvet. For et raskt glimt av denne sannheten, kan du vurdere følgende: Slutter du å være deg selv dersom din situasjon endret seg, for eksempel hvis du mistet huset ditt, kjæresten din, en del av kroppen din, eller hvis vanene dine i tankegangen endret seg?
Men selv om naturen bedrar oss, veileder den oss også gjennom livet – hvis vi lærer å tolke den riktig. For at det skal kunne skje må opptellingen utføres på en spesifikk måte; den kan ikke forbli en abstrakt taksonomi. I Sāṃkhya legges det vekt på at studiet av naturens bestanddeler er en disiplinert praksis som innebærer en systematisk avkreftelse av fenomener i naturen som kilde til jeget. Dette vises i passasje 64 i den kanoniske teksten Sāṃkhya Kārikā:
«fra fokusert studie av virkelighetens prinsipper (tattvaer), stammer tankene, ‘jeg er ikke’, ’ikke min’, ‘ikke jeg’; fra mangelen på tvil kommer ekte viten, ren og avsløret.»
Alle fremtoninger og handlinger i naturen blir anerkjent som tomme for et selv. Ifølge Sāṃkhya har mitt ekte jeg intet å gjøre med hvorfor livet ter seg slik det gjør. «Jeg» er ingenting annet enn en ren, passiv observerende bevissthet (puruṣa) som befinner seg i utkanten av erfaring, uten å bli objektivert eller handle på noen måte.
Buddha og praksisen med introspeksjon
Buddha var åpenbart godt kjent med slike meditative praksiser. Han undersøker naturens fremtoninger og aktiviteter for å besvare spørsmålet: «Hvem eller hvor er jeg?» Men hvor han enn ser, finner han aldri et «jeg».
For å illustrere hvordan dette spiller ut som en buddhistisk praksis, kan vi se på læren gitt av den buddhistiske vismannen Nagasena til Kong Milinda (den indo-greske kongen av et område nordvest i India omkring 150 fvt.). Nagasena trekker en analogi mellom en kjerre og et menneske. Kjerren består av en spesifikk sammensetning av flere deler (hjul, aksel, seter). Likevel kan ikke kjerren identifiseres med noen av delene – den er ikke hjulene, akselen eller setet. Den eksisterer heller ikke ved siden sine deler. Hvor kommer kjerren fra? På hvilken måte eksisterer den?
For Nagasena er ikke «kjerre» annet enn en tankekonstruksjon som vi lager for å oppnå bestemte mål (for eksempel å ta oss fra A til B). Vi finner dog aldri kjerren som seg selv. Så gjentar Nagasena Buddhas analyse av mennesket som avhengig av en sammensetning av 5 grunnleggende deler (dharmas). Ut fra dette argumenterer han for at menneskets selvidentitet ikke kan gjenfinnes i delene, og at det heller ikke eksisterer et essensielt selv eller en sjel over og utover delene (siden dette heller ikke kan finnes der). På lik linje med kjerren er selvet ikke annet enn en mental konstruksjon som viser til en samling av deler som sammen utgjør et hele som vi kaller «menneske».
Buddha forlater sin læremester: Forskjeller mellom Sāṃkhya og buddhisme
Målet med disse lærene er å lindre vår lidelse ved å korrigere den forvirrede oppfatningen om at «jeg» er involvert i naturens manifestasjoner og handlinger. Men på et avgjørende tidspunkt i Buddhas liv ble han utilfreds med effekten av Sāṃkhya-lærene. Derfor forlot han sin læremester og utviklet en modifisert meditasjonsform. Kort tid etter dette oppnådde han nirvāna (opplysning) hvor han innså noe som gikk utover Sāṃkhya-doktrinen: anatta – det vil si, at selvet ikke eksisterer.
Men i utformingen av sin egen naturfilosofi – en filosofi som kunne legge til rette for realiseringen av ikke-selv – kan det hende han også forkastet andre kjerneideer fra Sāṃkhya-filosofien.
For å forstå dette bedre, kan vi se på hvordan Sāṃkhya ikke oppfatter naturen som en maskin (for eksempel en kjerre). De grunnleggende prinsippene for naturen, tattvaene, representerer ikke tidligere, separat eksisterende deler som til sammen danner en større helhet. I stedet skal tattvaene forstås som manifesteringer av en underliggende, forutgående, organisk kraft som alltid allerede er enhetlig og som viser seg selv innefra og utover i form av ulike former og størrelser. «Delene» viser til en allerede eksisterende helhet, prakṛti.
Begrepet prakṛti betegner ikke bare en «prokreasjon» (noe som er blitt produsert), men en kontinuerlig «pro-kreativ aktivitet» – der pra-krti forstås ut fra sin etymologiske betydning som «pro-kreativitet» eller «pro-kreasjon.» Denne betydningen av prakṛti legger vekt på hvordan naturen fungerer som en levende skapning: den underliggende produktive kraften i organismen (som «gjen-skapende») knyttes sammen med dens prosessuelle utforming.
Tenk for eksempel på løvets forskjellige variasjoner – bladstilken (utgangspunktet for bladets videre vekst), bladfoten (hovedstøtten til bladet), løvets årer og så videre – er alle uttrykk for løvets indre prokreative drivkraft til å formere seg, et trekk som den livløse naturen mangler. For å forstå meningen av prakṛti kan dette være mer passende enn kjerreanalogien.
Sāṃkhyas syn på naturens selv-manifestasjon
For Sāṃkhya er naturens virkelighetsprinsipper (tattvaene) internt koordinerte manifestasjoner som har en relasjon til en enkelt representativ helhet (prakṛti). Denne helheten er en forhåndseksisterende, godt koordinert, formende kraft som konstant trer frem gjennom sine mange deler.
I kontrast til tidlig buddhisme er det ikke sinnet i seg selv, men den levende naturen (prakṛti) som forårsaker – eller rettere sagt, formålstjenelig manifesterer – vår lidelse. Husk at ahaṃkāra (bokstavelig talt «jeg-skaperen») frembringer lidelse ved å tilføre verden «følelsen av selv (abhimāna).» Men sinnet er «av [naturen til] prokreativitet (prakṛteḥ)» (SK 22); det vil si at sinnet er produsert av, deltar i, og er et instrument for en mer primordiell, ikke-antroposentrisk, forutgående form for agens – nemlig naturens selv-manifesterende prokreativitet (prakṛti).
Dette gir to viktige slutninger: (1) lidelsen er en del av prakṛtis eget kreative design, og (2) tankeinnholdet og sinnets aktiviteter er tegn på naturens egen agens.
Eksistensiell lidelse, på grunn av feilidentifikasjon, er fortsatt uunngåelig, men det er ikke fordi den blir forårsaket av en ekstern agent eller kraft. Forvirringen som oppstår ved å være innviklet i verden er en fase i naturskapningens utfoldelsesdesign, som strekker seg fra innsiden og utover.
Ulike tilnærminger til frigjøring
Sāṃkhya og Buddhisme har altså forskjellig forståelse av hvordan naturen løslater sinnet. Begge er enige om at løsningen på menneskelig lidelse krever innsikten om at naturen er tom for en agent. Imidlertid går ikke Sāṃkhya til de ekstreme skritt som buddhistene gjør. Buddhismen avviser også naturens agens – ettersom de sammensatte helhetene vi finner i naturen mangler egen, selvbestemmende mening eller hensikt; de er kun atomiske deler som er satt sammen og tilskrevet mening utenfra av det menneskelige sinnet. Likevel, for Sāṃkhya er den teoretiske anerkjennelsen av naturens agens – mer presist, dens agentløse agens – avgjørende, for uten dette kunne ikke naturen (prakṛti) ha avslørt en vei til frigjøring.
Tidlig buddhisme vs. Sāṃkhyas bruk av opptelling
De to skolenes bruk av opptelling viser forskjellene. Tidlige buddhister lister opp de grunnleggende trekkene ved vår levde erfaring for å dekonstruere virkeligheten som vi skaper gjennom mental aktivitet. Sāṃkhya, derimot, foretar en lignende analyse, men først etter å ha rekonstruert de oppregnede prinsippene for virkelighet (tattvaene) i en fremadrettet retning.
Sāṃkhyas manifestasjoner av livet er organisert sekvensielt som en oppfordring til å forestille seg opplevelsen av hvordan det er å tre inn i livet som et naturvesen. Dette har iboende verdi. I motsetning til buddhistene, som bare opphever eller avviser livets kreative prosess, leder Sāṃkhyas «disiplinerte spirituelle praksis» fantasien gjennom en spesiell form for gjenkalling – både i betydningen av å samle (gjen-samle) glemte manifestasjoner av livet og omkoordinere (gjen-justere) naturens ulike former med dens underliggende kreative intensjonalitet.
De tidlige Buddhistene tok ikke forskjellen mellom det levende og det livløse like alvorlig. Delvis fordi det ikke ble sett på som nødvendig for å gi innsikt i tingenes sanne natur når disse var tomme for selv (eller en essensiell identitet). For Sāṃkhya, derimot, var erkjennelsen av denne forskjellen avgjørende både i teori og praksis. Den strukturerer den disiplinerte praksisen med oppregning tilsvarende: den vender seg ikke bort fra naturen eller instrumentaliserer den som et middel til et mål, som å oppnå frigjøring fra «jeget» adskilt fra naturen. Snarere betegner «Sāṃkhya» (igjen: «oppregning») en metode for å studere naturlivet der naturforskeren deltar direkte i naturens gjen-skapende aktivitet.
Dette innsideperspektivet gjør det mulig for en Sāṃkhyan å oppleve, spore og undersøke naturens kreative intensjonalitet på måter som en ren tredjepersonstilnærming ikke kan tilby. Og ettersom naturen (prakṛti) er levende natur (ikke en livløs maskin), og livet leves i første person (f.eks. «Jeg kjører bilen min»), er Sāṃkhya-tilnærmingen egnet for sitt studieobjekt: den forsøker å avdekke livets mening, ikke bare ved å transcendere det, men ved å leve det gjennom i en fremadrettet retning.
Dette gjør natur til et mål i seg selv og ikke bare et domene av lidelse som man vender seg bort fra i påvente av å endelig slippe fri. Stikk i strik med «nei-vitenskap» bekrefter Sāṃkhyas fantasifulle gjeninnføring av naturens utfoldelse alle former for natur som veivisere på veien til å utforske både livets mening og mysteriet om hvem vi egentlig er.
