KRITISK TEORI PÅ FALITTENS RAND

Hartmut Rosa er professor i teoretisk sosiologi ved Universitetet i Jena og har siden sitt første hovedverk i 2004, Soziale Beschleunigung: Die Veränderungen der Zeitstrukturen in der Moderne, utarbeidet en kritisk teori om hvordan det moderne mennesket i «akselerasjonssamfunnet» er prisgitt en «resonansløs» fremmedgjøring, altså et tap av meningsfulle relasjoner i en tidspresset og utflytende omverden. I sine to påfølgende verker, Weltbeziehungen im Zeitalter der Moderne: Umrisse einer neuen Gesellshaftskritik i 2010 og Resonanz: Eine Soziologie der Weltbeziehung i 2016, undersøker Rosa blant annet hvordan individets fremmedgjøring kan finne sin motsats i en «klangfull» verdenstilknytning, en gjentilegnelse av vår livsverden. 

Akselerasjon og resonans – Artikler om livet i senmoderniteten, utgitt i serien Cappelens upopulære skrifter består av fire av Rosas artikler i utvalg av Odin Lysaker og oversatt av Anders Dunker, med et velskrevet forord av Aurora J. Evenshaug. Det er første gang lesere får bli kjent med Rosa i norsk bokformat.

Autonomi og akselerasjon: Modernitetens fremmedgjørende spenning

Hartmut Rosa går i kast med modernitetskulturens løfte om individuell autonomi som grunnlag for kollektiv frihet og lykke. Problemet med dagens samfunn, hevder han, er ikke at dette løftet er forblitt temmelig uinnfridd, men at det konstant undergraves av modernitetens andre iboende trekk, nemlig dens altomfattende akselerasjonslogikk: økonomisk vekst og masseproduksjon, stadig forbedring av livsvilkår, økning av sosial og geografisk mobilitet, av kunnskapsutbredelse, av kulturproduksjon, osv. … «Etisk privatisering, velstandsvekst og økte valgmuligheter, som så langt gikk for å garantere en økt autonomi, viser seg […] ikke lenger som løsninger, men heller som medvirkende årsaker til en patologi.» (91)

Den indre spenningen mellom autonomi og akselerasjon i modernitetskulturen legger ifølge Rosa til rette for utbredt fremmedgjøring, altså et «patologisk» tap av meningsfulle relasjoner til omverdenen. Han omtaler dette sågar som «senmodernitetens grunnerfaring»: «Den klassiske modernitetens dynamisme – kjennetegnet av en sterk rettethet (betraktet som fremskritt) – blir erstattet av en følelse av retningsløs, frenetisk bevegelse som faktisk er en form for stagnasjon.» (54)

I alt sitt larmende oppstyr, blir verden selv «taus»: I stedet for å legge til rette for selvstendige og givende liv, drukner akselerasjonens kultur sine subjekter i massive og ferdigdissekerte erfaringsstrømmer ribbet for mening. Når alt blir tilgjengelig, mister alt sin verdi, for vi har ikke lenger – eller gir oss selv ikke lenger – tid til virkelige erfaringer: Vi vasser i «potensielt realiserbare muligheter» som hindrer et mer langsomt og dypsindig forhold til vår omverden hvorved skjellsettende erfaringer muliggjøres:

«Litteratur og musikk som varer blir stadig billigere, mens tiden det tar å lese en bok eller faktisk lytte til en opera til sammenligning blir mer ‘kostbar’. Slik kan vi, istedenfor å lytte til de 170 cd-ene i Mozarts samlede (eller de komplette Pink Floyd-opptakene) – som vi lett får tak i over internett, og som det tar evigheter å jobbe seg gjennom – virker det stadig mer forlokkende å heller skaffe oss en full samling av Beethoven (eller Stones) for bare 49 pund, dollar eller euro. Men sjansen for at ingen av disse 170 cd-ene taler til oss øker også.» (124-125)

Der den «klassiske» moderniteten fra opplysningstiden til den umiddelbare etterkrigstiden var innskrevet i fremskrittets retningssikre utvikling, som Rosa anser som alliert med «progressiv» politikk, har senmoderniteten fra rundt 1970-tallet økt akselerasjonen hinsides mål og mening: «Vi kan si at senmoderniteten ikke er noe annet enn det moderne samfunnet akselerert (og desynkronisert) hinsides terskelen for mulig re-integrasjon.» (49-50)

Rosa sporer det senmoderne samfunnets fartsøkninger til tre sammenknyttede akselerasjonslogikker som alle fyrer opp under en stadig mer intetsigende tilgjengeliggjøring av ting og erfaringer på massiv skala: teknologisk akselerasjon (transport, kommunikasjon, produksjon …), akselerasjoner av samfunnet selv (institusjoner og sosiale praksiser) og «livsrytmens akselerasjon» (tidspress og tidsklemmer i individenes personlige liv).

Sammen danner de en «akselerasjonssyklus» som er «en lukket, selvdreven prosess» (38). Samfunnet blir mer komplekst, differensiert, spesialisert og dytter enhver borger inn i en situasjon Rosa kaller for «dynamisk stabilisering»: For å stå stille, altså bevare sine livsvilkår, må man være i konstant bevegelse. I forordet benyttes bildet av en nedadgående rulletrapp: For å forbli i stillstand i rulletrappen, må vi konstant bevege oss oppover. Men hvor fort går rulletrappen – og hvor leder den egentlig?

Værensepokal snusfornuft

 Rosa synes imidlertid å male seg selv inn i et temmelig trangt hjørne med sin omsveipende samfunnsanalyse der samtlige sosiale, politiske og økonomiske fenomener må innfortolkes i akselerasjonens livsverden – inkludert fenomener som «stagnerer», «deselererer», som går motstrøms, stopper opp, eller utgjør «langsomhets-oaser». Rosa innskriver alle samfunnsarenaer i én og samme værensepokale bestemmelse, nemlig et generelt imperativ om fartsøkning med en rekke bieffekter (kompleksitet, nåtidskrymping, fleksibilisering, «tilgjengelighets-tilnærmingen til det gode liv»), der han mener å kunne trekke linjer direkte fra det mest hverdagslige, anekdotiske og personlige til det mest overordnet strukturelle, globale og historiske.

LES OGSÅ: MODERNITETSKRITIKK MED ET SVAR

Rosas tilnærming skiller seg tydelig fra den franske arkitektfilosofen Paul Virilios «dromologi» (studiet av det moderne samfunnets hastigheter) som på langt mer åpnet, teorieksperimentelt og provokativt vis studerer samfunnets fartsøkninger og deres ulike effekter. I en noe hoven bisetning avfeier Rosa Virilios dromologi ved å si at den «beklageligvis knapt kan kalles en teori» (24). Man kan spørre seg hva som kvalifiserer som en «teori» i Rosas øyne, da hans egen tilnærming til «akselerasjonssamfunnet» karakteriseres av en essensialiserende overbevisning om at alle samfunnsfenomener ikke er stort annet enn uttrykk for senmodernitetens iboende værensdimensjon.¹

Stilistisk viser dette seg i Rosas hang til hverdagslige gjenkjennelighetsappeller – som, skal det sies, kan være treffende. «Det samme gjelder for kabel-tv: Der vi for tretti år siden bare gikk glipp av to eller tre programmer ved å følge en kanal, går vi nå glipp av hundrevis. Dette har selvfølgelig skapt kulturfenomenet zapping.» (42) Tidvis kan de virke mer gammelmodige og nedlatende: «Når subjekter bare kan holde ut sin gjenstridige samtid og den ytre verden som sådan ved å isolere seg med hodetelefoner eller øreplugger og liksom forskanse seg i en slags egenresonans, blir patologi-diagnoser ikke til å komme utenom.» (82) Men når Rosa ønsker å bevege seg sømløst fra den individuelle opplevelsen av informasjonssamfunnets massekultur og nye arbeidsforhold til strukturelle og politisk-økonomiske betingelser og sammenhenger, begynner også hans værensepokale sømmer å spjære. Det blir særlig påtagelig når det gjelder hans politiske analyse.

Politikkens forsvinning?

Hvordan arter den senmoderne politikken seg, ifølge Rosa? Eller for å stille spørsmålet på annet vis: Hvilken rolle kan politikken tilskrives i et analytisk rammeverk der alle samfunnsfenomener skal leses som uttrykk for et ubønnhørlig akselerasjonssamfunn?

Vel: «akselerasjonskreftene har fått et overtak på selve de aktørene og institusjonene som først satte dem i bevegelse: byråkratiet, nasjonalstaten, fabrikkens strenge tidsregime, demokratisk politikk, stabile personlige identiteter» (55). Med resignert penn beskriver Rosa vår tids politikk som «postpolitisk»: «Det strukturelle problemet i hjertet av politikkens forsvinning […], er det politiske systemets fundamentalt fraværende evne til akselerasjon.» (57) Rosa forklarer at det representative demokratiets beslutningstakere, under hardt tidspress, ikke lenger kan holde stritt med samfunnsakselerasjonen og, nærmest som overlevelsesstrategi, velger å bortdelegere ansvar. I stedet for å ta høyde for ideologiske strømninger, politiske kamper og maktens mutasjoner de siste seksti årene i form av globaliseringsprosesser, finansmarkedets vekst, nyliberal politikk, postfordistiske produksjonsmodeller og plattformkapitalisme, blir politisk analyse hos Rosa redusert til én eneste bestemmende faktor: hastighet.

Dette legger opp til en lesning av dagens politiske situasjon der forhold som etter all rimelighet har med politiske og økonomiske maktforhold, geopolitiske spenninger og historiske hendelser å gjøre – som kunne ha endt opp annerledes –, av Rosa heller blir tolket som nærmest mekaniske konsekvenser av senmodernitetens værensepokale spenning.

Vi finner et merkverdig eksempel på dette der Rosa snakker om de politiske konsekvensene av senmodernitetens «motstridende og uforenlige [former] for tidspress»: «Ikke bare blir politikken situasjonalistisk og mister retningssansen, men den får også en tendens til å forskyve beslutningsprosessen over til andre, raskere arenaer: rettssystemet (juridifisering), eller økonomien og personlig ansvar (privatisering og deregulering).» (61)

LES OGSÅ: HVA ER SOSIAL ENERGI?

I Rosas øyne er privatisering og deregulering altså ikke knyttet til kapitalistiske særinteresser og drevet frem av politiske beslutningsprosesser basert på frimarkedsideologi eller nyliberalismens politiske hegemoni – slik eksempelvis David Harvey argumenterer for i A Brief History of Neoliberalism (2005). Nei, de er nærmest mekaniske følger av den ansvarsfulle politikkens treghet – som i så fall betyr at Elon Musk og Donald Trump er å forstå som senmodernitetens værenshyrder. Og ganske riktig går Rosa langt i å bekrefte at høyrepolitikk er langt mer i tråd med tiden enn det han selv forstår som «progressiv» venstrepolitikk:

«Hvis skillet mellom venstre og høyre har beholdt noen som helst definerende kraft i vår tid, har de ‘progressive’ – ironisk nok – en tendens til å sympatisere med de som taler for deselerasjon (idet de legger vekt på det lokale, politiske kontroll over økonomien, demokratisk forhandling, miljøvern, osv.), mens ‘konservative’ har blitt sterke forsvarere av behovet for videre akselerasjon (omfavnelse av nye teknologier, høyhastighets-markeder og raske administrative beslutninger).» (55)

Så har også Rosa en idiosynkratisk forståelse av hva «progressiv» venstrepolitikk betyr. Han skriver at «en progressiv politikk ville akselerere fremskrittet, mens en konservativ politikk var ‘reaksjonær’ idet den motsto endringens og akselerasjonens krefter.» (55) Men har ikke den progressive venstrepolitikken fra 1800-tallet av generelt vært langt mer opptatt av egalitære og maktinnskrenkende prosesser som velferdsfordeling og forbedring av arbeidsforhold, maktfordeling og demokratisering, anerkjennelse av minoriteter og allmenn frigjøring enn «akselerasjonen av fremskrittet», som i større grad har stått velstående klasser og politisk konservative (kontrarevolusjonære) krefters hjerte nært (se for eksempel Ludivine Bantigny, Revolusjon (H//O//F, 2024))?

Det samme poenget er tydelig i Rosas lesning av dagens utbyttingsforhold. «Selv rengjøringsarbeidere, dørvakter og vaktpersonale blir ikke lenger fast ansatt, men per oppdrag med avgrensede engasjementsperioder og definerte oppgaver der de blir bedømt ut fra sin yteevne og fremfor alt: sin pris. […] Nisjer, platåer og sikre ståsteder smuldrer bort gjennom en mangfoldig akselerasjon og en mangedimensjonal kamp som aldri kan vinnes, som et utholdenhetsløp i et hamsterhjul som stadig går fortere.» (96)

Rosas ene alt-forklarende tese setter også her politisk maktkamp og kapitalistiske særinteresser i parentes for heller å naturalisere slike forandringer av arbeidsmarkedet som mekaniske konsekvenser av en uimotståelig akselerasjonsprosess. Men nedbyggingen av «lønnssamfunnet» (for å bruke den franske sosiologen Robert Castels begrep) har vært en avgjørende politisk kamp for konservative, frimarkedsideologiske, ordo-, autoritær- eller nyliberale (alt ettersom) politiske strømninger. Blant så mye annet var dette også en kamp mot fagforeningenes innflytelse, med Thatchers seier over gruvearbeiderne som epokegjørende eksempel. Videre har nedbyggingen basert seg på prosesser som fleksibilisering (korte, tidsavgrensede, behovsbaserte arbeidskontrakter), prekarisering (billigere og mer utbyttbar arbeidskraft) og uberisering (enkeltoppdragsbasert inntekt gjennom selventreprenørskap der arbeidsgiver ikke står ansvarlig for arbeidsverktøy og -omkostninger).

Det er ingen tvil om at dette inkluderer fartsøkende fenomener (arbeidseffektivisering og -disiplinering samt tendensiøs oppløsning av skillet mellom arbeidsliv og fritid), men det har minst like mye å gjøre, om ikke mer, med kontrollforhold og utsikten for økte profittmarginer gjennom fremstillingen av en politisk maktesløs og hyperutbyttbar arbeidskraft – jmf. Boris Lojkines enestående film L’Histoire de Souleyman (2024) som blant annet viser uberiseringens effekter på papirløs arbeidskraft i Frankrike. 

Det samme kan sies om New Public Management – en sentral problemstilling for eksempel for Mark Fisher (jmf. Den kapitalistiske realismen (H//O//F, 2023)): Med sitt standardiserende skjemavelde finner det riktignok sted en administrativ fartsøkning geleidet av opplevelser av tap av mening i arbeidet, men handler det ikke minst like mye om politisk motivert kontroll basert på en effektiviserings- og etterrettelighetsideologi med kvantifiserbare resultater, detaljstyrte standarder og markedsrelaterte indikatorer som omdreiningspunkter? Eller er alt dette bare nok en etappe i samfunnets iboende hang til akselerasjon?

LES OGSÅ: FREMSYNT MEN TUNGLEST KAPITALKRITIKK

Er våre vest-europeiske samfunn totalitære?

Men så kan man også få inntrykk av at det å ta opp slike debatter med Rosa rett og slett er fånyttes, idet han ikke står tilbake for å erklære at den senmoderne tidstvangen er «langt på vei mer ‘totalitær’ enn tidligere politiske systemer noensinne maktet å være» (90). Intet mindre. Grunnen til det? Hitler, Stalin, Mussolini, Franco, Pinochet baserte i det minste sin totalitære makt på «etiske og politiske retningslinjer» som det «går an å motsette seg, for du trenger ikke å akseptere dem», mens vårt akselerasjonssamfunn er basert på «en abstrakt og substansløs tvang som blir utøvet av mål og konkurranseforhold som ikke angir noen etisk begrunnelse» (89-90).

Rosa synes her å blande sammen et helt elementært skille mellom politisk suverenitet (regelstyrt og ideologisk motivert) og kapitalistiske markedsmekanismer (konkurransebaserte og utbyttende) – noe som kanskje skyldes hans overbevisning om at den senmoderne politikken, som han altså begrenser til nasjonalstatenes suverenitet (det representative demokratiets beslutningstakere), er postpolitisk. Han ender opp i en gravitasjonsløs konklusjon som grovt utvanner de totalitære regimenes grusomhet:

«Hvis det er slik at et totalitært regime nettopp er kjennetegnet av at dets undersåtter om natten ligger badet i svette med rasende puls og en følelse av et press for brystet, ja, våkner med eksistensiell angst, så lever vi under et totalitært vekstregime: Antagelig kjenner medlemmene i senmoderne, liberalkapitalistiske samfunn denne følelsen i et langt høyere antall og i en større grad enn undersåttene i nesten alle politiske diktaturer.» (90)

Hvem snakker egentlig Rosa til her? I Evenshaugs forord står det at «Rosa skriver seg selv inn i Frankfurterskolens tradisjon» og «tilhører det vi kan kalle den fjerde generasjonen innen kritisk teori» (9). Hvis vi tar i betraktning at mange av den første generasjonens medlemmer måtte flykte fra nazi-Tyskland og endte opp i USA (eller omkom på grensen til Spania), kan vi lure på hva som har skjedd med den kritiske teorien siden da.

Frankfurterskolens «fjerde generasjon»: den kritiske teoriens fallitt?

Sammen med Rahel Jaeggi (også nylig oversatt til norsk)², regnes altså Rosa gjerne inn under den «fjerde generasjonen» av Frankfurterskolens kritiske teoritradisjon, via Axel Honneth og Jürgen Habermas som markante tenkere for henholdsvis den tredje og andre generasjonen. Skjønt distansen til de opprinnelige tenkernes teorieksperimentelle og frigjøringsladede kritiske impulser – Theodor Adorno, Max Horkheimer, Herbert Marcuse, Walter Benjamin, Wilhelm Reich, Günther Anders og andre – synes hos Rosa å ha blitt såpass fjern at hans «kritiske teori» like godt kan tas til inntekt for denne tradisjonens fallitt.

Den første generasjonens historiske bredblikk var opptatt av massekulturens tvetydigheter slik de ga seg til kjenne i spenningene mellom politisk-estetisk demokratisering, kapitalismens nye masseindustrielle ansikt og sosialfascistiske spirer (Marcuses endimensjonelle menneske, Adorno og Horkheimers Opplysningens dialektikk, Reichs freudomarxisme). Den var drevet av stilistisk eksperimentering og kulturkritiske dypdykk (Benjamins parisiske passasjer og reproduktive fotografier, Adornos avantgardistiske musikkteori og minima moralia, Anders’ journalistiske filosofi³ …), og rotfestet i marxistiske impulser om kollektiv mobilisering og frigjøring samt materielle grunnbetingelser som politisk målestokk. Hos Rosa er dette blitt erstattet av en oppblåst modernitetskritikk innskrenket til individuell lykke og frihet – ut fra et uproblematisert etisk krav med rot i modernitetens «immanente løfte» om autonomi –, karakterisert av lemfeldig omgang med analysen av kapitalismen og forståelsen av politikk (inkludert når det gjelder fascisme og totalitære regimer).

De sistnevnte størrelsene utgjorde imidlertid kjerneproblemer for den første generasjonen. Så trekker også Rosa tilsynelatende på helt andre idéhistoriske referansepunkter enn den første generasjonen. Ut med Karl Marx’ kapitalismekritikk og kollektive frigjøringsideal, Sigmund Freuds psykoanalytiske kulturkritikk og Friedrich Nietzsches «sivilisasjonsskapende» vilje til makt: Rosa synes i langt større grad å videreføre Martin Heideggers værensepokale fenomenologi og Søren Kierkegaards individorienterte (protestantiske) eksistensialisme med en forenklet (ikke-dialektisk) utgave av Hegels fremmedgjøringsidé.

Resultatet er et klaustrofobisk begrepsapparat som sømløst syr hverdagslige irritasjonsmomenter for den vest-europeiske middelklassen inn i et sivilisasjonsnarrativ der de sammenstilles med sosiale katastrofer som fremholdes som verre enn hva «undersåtter» i totalitære regimer har måttet forholde seg til. Det er en håpløshetens dom over det «senmoderne» samfunnet der politiske maktkamper omfortolkes til naturlige etapper i en uimotståelig akselerasjonsprosess, der høyrehauker og tech-giganter fremstår som værenshyrder, mens «progressiv» venstrepolitikk reduseres til fånyttige og anakronistiske (les: værensfjerne) forsøk på å endre vår «postpolitiske» virkelighet med «reaksjonære» appeller til fartsdemping – og Rosa står ikke tilbake for å ta den «progressive» klimakampen til inntekt for sitt standpunkt.

LES OGSÅ: FREMMEDE I EN VERDEN VI SELV HAR SKAPT

Og da samfunnet slik fremstår som et totalitært hav av altoppslukende konkurranseutsatt tidspress, som igjen bare er en ubønnhørlig konsekvens av vår epokes værensstruktur, gjenstår det ikke stort annet for Rosa enn å appellere til en slags helbredelse av vårt rent individuelle forhold til omverdenen slik at vi igjen kan la oss «forvandle av verden (i form av et møte som kan ha transformerende kraft)», noe som skal berede grunnen for «en relasjonell sosiologi og en verdenstilknytningens filosofi» (141).

Men da denne «verdenstilknytningens filosofi» allerede har overbevist seg selv om at det senmoderne subjektet er fremmedgjort fra topp til tå, altså inngår i en «forbindelsesløs forbindelse» (Rahel Jaeggis uttrykk) med en postpolitisk verden som er blitt «død, stum, kald og grå» (145), ender også Rosas utlegninger om «resonans», forstått som denne fremmedgjøringens motsats, opp med å bli en ganske spinkel og substansløs affære. Eksempelvis lyder hans «filosofiske [utgangspremiss] for verdenstilknytningens sosiologi» som følger: «Subjektet og verden [kan] ikke stå i motsetning til hverandre fordi de oppstår ut fra hverandre. Subjekter er alltid i verden eller ‘hos’ verden.» (142)

Og selv om Rosa, med sin postpolitiske likegyldighet for politisk maktkamp og økonomiske endringsprosesser, allerede synes å ha kastet på sjøen de mest grunnleggende drivkreftene for politisk endring, står han likevel ikke tilbake for å gjenoppfinne hjulet når han med sin resonansfilosofi i hånden skal utpeke hva som må gjøres: «Når for eksempel arbeidssosiologien slår fast at stadig flere yrkesføre klager over at de ikke lenger kan ‘gjøre en god jobb’, kan vi finne årsaken i tidspresset som sammen med optimeringstvang og tiltak for kvalitetssikring påtvinger subjektet et så stramt korsett at det ikke lenger kan utvikle resonansforhold, forstått som transformative forvandlingsprosesser i møte med omgivelsene.» (157)

«Rosa er imidlertid ingen selvhjelpsguru» (19), understreker Evenshaug i forordet. At det føles nødvendig å påpeke dette er talende nok. Men kanskje er det nettopp i et slikt landskap at boken faktisk finner sin styrke. Mange vil kunne kjenne seg igjen i temaer som enkelt kan knyttes til Rosas diffuse sammenstilling av ubønnhørlig akselerasjon og opplevelse av fremmedgjøring, hjulpet frem av hans hyppige gjenkjennelighetsappeller: utbrenthet og følelser av meningsløshet i arbeidslivet (jmf. David Graebers «bullshit jobs»), bekymringen for at nye teknologier spinner ut av kontroll (KI, CRISPR, big data og ansiktsgjenkjennelsesteknologi, militære droner, posthumane soldater …), opplevelsen av å føle seg hjemløs i de sosiale nettverkenes og plattformkapitalismens nye kulturelle uttrykk og verdikjeder, finansmarkedenes allestedsnærværende usikkerhet, angsten for vekstøkonomiens likegyldighet til klimakrisens selvforsterkende katastrofedannelser …

I så måte kan hans resonansteori og «verdenstilknytningsfilosofi» oppleves som meningsfull og givende, og hans musikalsk-metaforiske språkføring som åpnende og inspirerende. Skjønt dette innebærer i så fall at han leses mer i retning av en akademisk ladet selvhjelpsfilosof enn som en ny bærende stemme i den kritiske teoritradisjonen.

 Noter

1. Det kan være på sin plass å sitere Rosa her for å underbygge dette poenget. Selv om Rosa ikke selv benytter termer som værensepoke eller -dimensjon, synes det ganske tydelig å innfange hva han sikter til. Han tar eksplisitt opp spørsmålet: «Et siste spørsmål som melder seg, er om akselerasjon virkelig er et uavhengig trekk ved moderniteten selv eller bare et perspektiv som gjør det mulig å gi en ny tolkning av modernitetens kjerneprosesser (individualisering, domestisering, rasjonalisering og differensiering.» (67) Han svarer: «Mitt forslag [er] at vi ser modernisering som en sosial akselerasjonsprosess» (67), og legger til at «det kun [er] fra et temporalt perspektiv at vi fullt ut kan forstå de fundamentale forvandlingene i dagens samfunn, som er en konsekvens av sosial akselerasjon innenfor modernitetens fortsatt uforandrede rammer, men utenfor grensene for individuell og sosial integrasjon og autonomi. Slik sett utgjør de en stille, men altomfattende kvalitativ sosial revolusjon, i kraft av en rent kvantitativ endring på hastighetens område.» (68)
2. Rahel Jaeggi, Fremmedgjøring, oversatt av Regine Rørstad Torbjørnsen (H//O//F, 2023) og Kritikk, ideologi og livsform, oversatt av Tomas Stølen (Cappelen Damm, 2024).
3. Se Hannah Winther, Endeløs endetid – Günther Anders og atombomben (H//O//F, 2024).