ISLAM - TRADISJON, TILHØRIGHET OG PRAKSIS
Marianne Hafnor Bøe og Mona Helen Farstad har skrevet en fagbok som representerer et brudd med et skolefag som har hatt sterke innflytelser fra særlig protestantisk teologi, gjenkjennelig på blant annet fokuset på de såkalte verdensreligionene.
Publisert
Sist oppdatert
Islam - tradisjon, tilhørighet og praksis, utgitt på Cappelen Damm Akademisk i fjor, er en av flere nylige bokutgivelser med mål om å introdusere islamsk tro og praksis for et bredere norsk publikum. Det er en lett innføringsbok, som tar for seg en rekke aspekter som preger muslimers hverdagsliv, som populærkultur, tradisjoner, kunst, arkitektur og kjønn. I tillegg stiller forfatterne oss en rekke spørsmål som fordrer åpenhet og inviterer til refleksjon: Hvordan kan vi studere og forstå islam som religion? Og hvilket mangfold finnes blant muslimer?
Boken oppgis å være passende for et bredt publikum. Den skal henvende seg til alle som ønsker å tilegne seg mer kunnskap om islam, religionens ulike retninger og dens mange uttrykksformer. Samtidig er det nok først og fremst lærere og studenter i høyere utdanning boken er myntet på. Dette er to litt ulike målgrupper, men jevnt over tror jeg forfatterne treffe begge disse nokså godt, selv om jeg også har en mistanke om at de kanskje treffer blivende og allerede utdannede lærere bedre enn en religionsvitenskapsstudent. Dette er kanskje først å fremst fordi boken i stor grad er tilpasset læreplanen i den norske skolen. Dette driver mye av boka, og gir seg til kjenne ved at temaer og eksempler som forfatterne tar opp ofte er gitt av læreplanene.
Men hva var nå denne «religionsvitenskapen»?
Boken strekker seg over 249 sider og 8 kapitler hvor vi blir gitt en innføring i blant annet islamsk historie, ulike retninger, praksiser og religiøst mangfold, hva og hvem som er autoriteter, kunstneriske uttrykk og ikke minst kontroverser i nyere tid.
Forfatterne starter med å gjøre rede for hvor viktig det er å være bevisst hvilken religionsforståelse og religionsbegrep man legger til grunn når man snakker eller skriver om religion. Det kan virke selvfølgelig, men religion er ett av disse svært kompliserte begrepene som, på lik linje med mange andre, vi sjeldent gjør rede for betydningen av i det dagligdagse. Det er nok ikke uvanlig å benytte begreper som «religion» med den implisitte forventningen om at vi mener det samme. Men forfatterne anser slett ikke dette som noe vi kan ta for gitt og tar begrepet grundig for seg i det første kapittelet. For hvem er det som får være representanter for en religion? Hvilke kriterier har vi for å si at noe passer under paraplyen «Islam»? Hvordan vet vi at vi har å gjøre med noe religiøst snarere enn noe annet?
Forfatterne legger et religionsvitenskapelig perspektiv til grunn for deres redegjørelse, noe som innebærer å anvende «et faglig og ikke-normativt utenfraperspektiv på Islam.» Her er man altså ikke opptatt av å si noe om hva som er «sann» eller «korrekt» versjon av islam, men av å belyse «variasjoner som finnes, og endringene som viser seg» (s 39).
Dette fremstår som et nyttig grep, både for den nysgjerrige og kjenneren. Ulike islamske grupperinger er tross alt ikke alltid nådige med hverandre. Det er faktisk blodig alvor oftere enn man kunne ønske. I faget religionsvitenskap er man ikke ute etter å ta sider i religiøse konflikter, med tanke på hva som er sannheten med stor S, men dette er vanskelige saker. Den som er ny til feltet og tematikken vil kanskje synes denne tilnærmingen er litt rar, men det lar oss også tilnærme oss religioner på en annen måte. Poenget er at man ser på religion som et hvilket som helst annet menneskelig fenomen, og ikke som noe helt eget, annerledes og mystisk. Formålet er å forstå og beskrive, snarere enn å skulle ta noen bestemt side.
Dette står i kontrast til å se på religion som et essensialistisk fenomen, slik religion ofte blir behandlet, enten eksplisitt eller implisitt. Dersom man inntar en slik essensialistisk posisjon, tenker man på ‘det religiøse’ som å inneha en ikke-reduserbar essens. Religion blir da på sitt mest grunnleggende nivå uforanderlig og kvalitativt annerledes enn verdens andre fenomener.
Men dersom man ikke går med på en slik essensialistisk forståelse av religion, eller av islam spesifikt for den saks skyld, så åpner man samtidig opp for å stille andre spørsmål. Hva snakker vi om når vi snakker om religion? Hvordan kjenner vi igjen ‘religion’ når vi ser den i øynene? Slike spørsmål kan fort bryte med en lesers etablerte forståelser, og det er kanskje ikke så dumt.
Utover det religionsvitenskapelige grepet gjør forfatterne også rede for et større begrepsapparat. Det skilles mellom individer, grupper og tradisjoner, det snakkes om ulike former for autoritet og definisjonsmakt, levd religion, innenfra- og utenfraperspektiv, for å nevne noe. Dette er bra og nyttig, men oppleves noe oppramsende og til tider lite selvsikkert. For eksempel introduseres vi grundig for synonymene til innenfra- og utenfraperspektiv, «emisk» og «etisk», komplett med litt etymologi. Disse parallelle begrepsparene gjentas sammen også senere i boka, uten at det tilfører noe som helst. I tillegg bærer boka tidvis preg av å ikke alltid ha med seg teorien som blir presentert i første kapittel, særlig når kontroversielle temaer diskuteres.
Skoleverket og religionsvitenskap
Mesteparten av boka handler naturlig nok om historien og innholdet i Islam, den store variasjonen og de ulike større og mindre retningene. Forfatterne er spesielt gode i diskusjonen om hvordan det ikke finnes én Islam, men et lappeteppe med mye variasjon, dog med noen tråder som er vevet inn nesten over alt. Dette er verdifulle tanker å ha med seg i en undervisningssituasjon så vel som generelt.
Et spørsmål fra medstudenter jeg husker godt fra egen tid som student på religionsvitenskap var «men hvordan kan jeg bruke dette som lærer?». Fagdidaktikk er et eget fag, rettet mot å skulle undervise i skolen, og et religionsvitenskapelig emne om Islam vil være en indirekte tilnærming til læreryrket sammenlignet med didaktikken. Boka er på dette området helt klart mer rettet mot skolen. Samtidig mener jeg at boka fint, nettopp på grunn av sin religionsvitenskapelige tilnærming, også vil passe i et fagemne uavhengig av en lærerutdanning. Uten å kjenne til hverdagen til religion- og etikklærere i skolen, så er jeg overbevist om at den vil være god for faglig påfyll og ikke minst gi eksempler som er direkte koblet til læreplanen personlig setter dypt pris på at nettopp religionsvitenskap blir popularisert.
Det er derimot motsetninger mellom disse to fagdisiplinene, og jeg savner at boken adresserer dette. Er læreplanen i skolen i overensstemmelse med religionsvitenskapen? Fagene i skolen skal blant annet fremme gjensidig toleranse og respekt, men i hvilken grad er det religionsviterens rolle? Dette opplever jeg som en intern spenning i boka. Der hvor forfatterne oppgir at religionsvitenskap tar et ikke-normativt utenfra-perspektiv så er det ikke rollen skolen og læreplanene har. På dette punktet tar forfatterne kjapt opp diskusjonen om religionsvitenskap som et «kritisk studie av religion»:
At studiet er «kritisk», innebærer ikke at religioner som studeres, nødvendigvis skal kritiseres, men at det skal være forankret i en kritisk og analytisk tilnærming til religion som studieobjekt. Det betyr en grundig og kritisk gjennomgang av det historiske og ideologiske bakteppet til begreper og kategorier som benyttes … (s. 43)
Det jeg savner er den samme tilnærmingen til skoleverkets forståelse av religion. Her synes jeg forfatterne er for kjappe når de refererer til Russel McCutcheon med tanke på et «kritisk» studie av religion (s. 43) (han har dessverre også falt ut av bokens litteraturliste). McCutcheon skriver, i en tidligere bok i alle fall, om hvordan en forsker på religion bør være en kritiker av kultur, heller enn en beskytter eller bevarer. Denne motsetningen illustrerer bokas interne spenning mellom skoleverk og religionsvitenskap, mellom å skulle fremme eksempelvis gjensidig toleranse og respekt, og fraværet av disse målene. Tidligere lærebøker og læreplaner hadde med seg en religionsforståelse hvor kristendommen, og enda mer spesifikt protestantismen, var modell, hvor kategoriene som religioner ble gjort rede for etter formatet til verdensreligionene. I denne boka setter læreplanenes mål og krav til temaer rammer og former derfor også hvordan religion presenteres.
Religionskritikk er vanskelig
Boka lugger nok mest i kapittel 8 «Diskusjoner i nyere tid». Når jeg leser om de vanskelige temaene i boka, som kontroversene, karikaturene og koranbrenningene, dødsstraff og kvinneundertrykkelse osv., så ser jeg for meg en nysgjerrig og kritisk elev på ungdomsskolen eller videregående (kanskje var du en selv?). Vil denne eleven sitte igjen med de kritiske verktøyene som trengs for å navigere i slike diskusjoner etter å ha lest denne boka? Det spørs, for ved å alltid sette mangfoldet og variasjonen i førersetet står man også i fare for å hoppe bukk over mange av disse vanskelige temaene, ved å alltid ha en sympatisk stemme på lager. Hvor ble det av teorien?
Et talende eksempel er hvordan forfatterne omhandler koranbrenningene i Danmark og Sverige i nyere tid. Her frykter jeg at boka kan virke direkte nedkjølende for noen som ønsker å diskutere temaet. Forfatterne tar opp to eksempler på personer som har brent Koranen på svært offentlig vis, hvor det presiseres at disse personene også er dømt for henholdsvis trakassering og rasisme. Forfatterne konkluderer her med at «... man [kan] argumentere for at brenning av en Koran isolert sett ikke nødvendigvis er straffbart …» (s. 226) da det kommer an på hvilke andre handlinger som gjøres samtidig. Dette er en merkelig presentasjon av lovmessigheten ved en handling: Handling A er lovlig, Handling B er ulovlig, hvis du gjør både A og B så er det ulovlig. Det sentrale poenget kommer ikke tydelig nok fram: det er lovlig å brenne Koranen i Norge. Det er de eventuelle hatefulle eller truende ytringene du slenger på i tillegg som gjør det ulovlig (erstatt med andre brottsverk hvis du vil). Dette omtaler forfatterne som «konteksten» (s. 226).
Det meste blir problematisk hvis man er et truende, trakasserende eller rasistisk rasshøl, men det er strengt tatt ikke relevant for spørsmålet om brenningen i seg selv er ulovlig. Ærlig talt skulle jeg ønske at forfatterne gikk et steg lengre eller to i omtalen av kontroverser som karikaturstriden og koranbrenninger. Dette er handlinger som gjentatte ganger har (og det synes lite radikalt å si at også fremtiden vil kunne) skapt kaos av størrelsesorden fra trusler og mord, til ambassadebrenning og internasjonalt politisk drama. Kaoset er jo åpenbart først og fremst skapt av at tilstrekkelig mange personer har overbevisninger og vilje til handling for å gjennomføre de voldsomme reaksjonene, heller enn de utløsende overtrampene mot religiøse tabuer.
Her kunne alle de viktige begrepene for å beskrive mangfold og mangelen på en monolittisk islam, samt viktigheten av religionskritikk, kommet til sin rett, man kunne ha vist frem, hvordan tabuene slett ikke abonneres på av alle, dog åpenbart av mange nok til at det er et alvorlig problem. Med andre ord, benytte teorien og eksemplene etablert tidligere i boka i større grad. Det oppleves som en forspilt sjanse.
Jeg tenker at veien å gå for skolefagene er med et religionsvitenskapelig perspektiv og her gjør forfatterne et spennende og godt stykke arbeid, selv om vanskelige tema forblir underteoretisert. Ærlig talt så vet jeg ikke hvordan man best skal håndtere disse med religionsvitenskapelige øyne og innenfor skoleverkets rammer. Jeg skulle i alle fall ønske at forfatterne hadde tatt for seg denne diskusjonen, for det er nettopp noe av det som gjør temaet så interessant. Samtidig mener jeg dette er en god og nyttig bok som jeg håper blir lest av mange. Relevansen er selvsagt for studenter og lærere, men jeg vil holde en knapp på at den også egner seg ganske godt for lesere som generelt er nysgjerrige på Islam eller religionsvitenskap.
