DEMOKRATIET FORVITRER OG VI ØDELEGGER PLANETEN
- ER VENSTREPOPULISME DET VI TRENGER?

Chantal Mouffe er en belgisk politisk teoretiker, kjent for sitt arbeid innen radikal demokratiteori og postmarxisme. Hun er også kjent for sitt samarbeid med venstrepopulistiske partier som Podemos (Spania), Syriza (Hellas) og La France Insourmise (Frankrike) samt politiske figurer som Jeremy Corbyn (tidligere leder av Labour i Storbritania). Hun regnes som en av venstresidens førende strateger.

Mouffe spådde i Om det politiske (2005) at høyrepopulismen ville få stor fremgang i årene fremover. Det viste seg å være riktig. I Towards a Green Democratic Revolution (2022) gjentar hun en rekke poenger fra tidligere arbeider, herunder analysen av affektenes betydning for politisk mobilisering og forsvaret av en venstrepopulisme som tar menneskets affektive behov seriøst. Det eneste nye ser ut til at være at hun anvender rammeverket sitt til å si noe om grønn venstrepolitikk samt de politiske konsekvensene av Covid-19-pandemien.

Før jeg ser nærmere på Mouffes seneste bok, introduserer jeg kort hennes agonistiske demokratiteori, hennes analyse av høyrepopulismens fremvekst samt boken fra 2018: For a Left Populism.

Den agonistiske tese om høyrepopulismens fremvekst

Agonisme stammer fra det greske «agon» som betyr kamp eller konflikt. Agonister fremhever altså konflikt som en nødvendig og fruktbar del av politikken, og går hardt ut mot teorier eller politiske praksiser som forsøker å fjerne stridselementet fra politikk. Ut over Mouffe forbindes tilnærmingen med navn som William E. Connoly, Bonnie Honig og Hannah Arendt.

Mouffe’s variant av agonisme er inspirert av den tyske tenkeren (og nazisten) Carl Schmitt og dennes teori om «det politiske» som en gruppekonflikt.¹ Mouffe er enig med Schmidt i at kollektive identiteter bare kan etableres gjennom en motsetning, dvs. at «vi» som gruppe ikke kan finnes uten «dem»: en «konstitutiv annen» som ikke er «oss». Men, motsatt Schmidt, mener hun ikke at denne kampen må ta form som en antagonisme, dvs. en relasjon mellom fiender som prøver å utrydde hverandre. Under de rette omstendigheter kan gruppekonflikter utvikle seg til en agonistisk kamp mellom motstandere som anerkjenner hverandres rett til å eksistere, på tross av at de har motstridende interesser. Dette er demokratiets mulighet.

Demokrati, hevder Mouffe, går ut på å transformere den sosiale virkelighetens voldelige, antagonistiske potensial til en agonistisk realitet. Når agonisme er realisert, blir antagonismen «temmet», ikke ved å oppløse konflikten, men ved å la den utspille seg som en maktkamp innenfor demokratiets institusjoner og praksiser. Det eneste felles fundament som kreves er en gjensidig anerkjennelse av de etisk-politiske prinsippene for liberalt demokrati: frihet og likhet.²

Mouffe mener imidlertid at agonistiske kamper har blitt nærmest umulige i dagens vestlige demokratier, en situasjon hun beskriver som «post-politisk».³ Nyliberale økonomiske modeller har underlagt alle samfunnsområder de globale markedskrefter og overlatt politikken til eksperter, teknokrater og pengesterke eliter (nyliberalisme er en term Mouffe bruker om økonomiske modeller som hevder at menneskelig velstand og lykke oppstår når kapitalen får flyte fritt mellom private aktører uten statlig innblanding). Den globale kapitalisme har skapt enorm ulikhet, sosial ustabilitet og en klimakatastrofe som truer vår fremtidige eksistens på planeten, men likevel forblir nyliberal økonomisk tenkning enerådende blant etablerte partier til høyre, venstre og i midten av det politiske spektrum:

«Det eneste post-politikk tillater er en (...) alternasjon av makt mellom sentrum-høyre og sentrum-venstre partier. Alle de som motsetter seg «konsensus i sentrum» og dogmet om at det ikke finnes noe alternativ til nyliberal globalisering blir presentert som ‘ekstremister’ eller diskvalifisert som «populister».»⁴­

LES OGSÅ: MOUFFE: DEN SISTE RADIKALEREN

Borgene overlates derfor til et politisk system uten reelle alternativer, et system der politiske valg ikke har noen større betydning enn valget mellom Pepsi og Coke. Det finnes ingen motstridende politiske prosjekter som borgene kan identifisere seg med, ingen kamper som snakker til deres følelser, erfaringer og behov. Når de etablerte politiske partiene ikke klarer å mobilisere en agonistisk konfrontasjon som kan kanalisere misnøyen med status quo og forakten for «politics as usual», blir borgene lette ofre høyrepopulistiske demagoger som Marine Le Pen i Frankrike, Viktor Orbán i Ungarn, og Donald Trump i USA.⁵ Høyrepopulistene har på en effektiv måte klart å gjøre det som sentrum-venstre har feilet i: å konstruere en kraftfull fortelling om «oss, folket» og den uretten vi er utsatt for av «dem, eliten». I høyrepopulismes versjon handler denne fortellingen om hvordan eliten lar immigranter utnytte systemet og overta de godene som «vi» hadde krav på.⁶

For a left populism

Den postpolitiske situasjon er imidlertid ikke bare farlig fordi den åpner for høyrepopulisme, men også gunstig fordi den åpner for venstrepopulisme, hevder Mouffe. Venstrepopulisme er det eneste politiske prosjektet som kan ta kampen opp mot høyrepopulismen og vinne valg, skrev hun i For a Left Populism i 2018.

Mouffe definerer venstrepopulisme som en «diskursiv strategi»,⁷ dvs. en strategisk metode for å snakke og kommunisere om politikk. Denne strategien har tre ting til felles med høyrepopulismen. For det første konstruerer den en uløselig konflikt mellom «folket» på den ene siden og «makthaverne» på den andre, og hevder å forsvare førstnevnte mot sistnevnte. For det andre appellerer den til borgernes følelser og behov for kollektiv identifisering, slik at de føler seg inkludert i et «vi» som motsetter seg en felles motstander («dem»). For det tredje drives både venstre- og høyrepopulisme frem av en karismatisk leder og det affektive båndet som skapes mellom lederen og hans eller hennes følgere, dvs. at heterogene grupper blir samlet rundt et populistisk prosjekt i kraft av lederens tiltrekkende kraft.⁸

Forskjellen mellom venstre- og høyrepopulisme ligger da i det politiske innholdet som tolkes inn i ideen om «folket» og den typen forhold som etableres mellom leder og følgere tilhengere. «Folket» i venstrepopulismen er ifølge Mouffe pluralistisk og inkluderer enhver som motsetter seg «oligarkene» og det hegemoniet som har holdt dem ved makten. «Folket» er med andre ord forent gjennom det Mouffe kaller en «kjede av likeverdighet» mellom ulike grupper med forskjellige krav, slik som antirasister, feminister, arbeidere, miljøforkjempere, eller representanter for ulike minoriteter og marginaliserte grupper.⁹ I høyrepopulismen, derimot, er «folket» eksklusivt på grunn av sine xenofobiske eller fremmedfiendtlige premisser, og etablerer typisk et autoritært forhold mellom lederen og dennes følgere. Høyrepopulisme, med andre ord, søker å begrense demokratiet etter etniske, religiøse eller nasjonale grenser, mens venstrepopulisme søker å utvide og radikalisere det, hevder Mouffe.

A Green Democratic Revolution

I sin seneste bok gjentar Mouffe den samme analysen av neoliberal postpolitikk og det samme forsvaret av venstrepopulisme, som hun har fremsatt mange ganger før. De mange gjentakelser og referanser til egne bøker tyder ikke på noen imponerende evne til å tenke nytt, eller noen særlig vilje til å utfordre egne antagelser. Men kanskje er Mouffe rett og slett ikke interessert i akademiske diskusjoner lenger? Kanskje er målet å motivere så mange som mulig til å engasjere seg i den grønne revolusjonen, anført av en pasjonert venstrepopulisme som ikke har tid til filosofisk flisespikkeri?

Bokens første kapittel – A New Authoritarian Form of Neoliberalism – fokuserer på de sosiale og økonomiske konsekvensene av covid-19-pandemien. Analysen er abstrakt og går ikke inn på bestemte tiltak eller utviklinger i bestemte land. Den er derfor vanskelig å vurdere, men Mouffe har vel rett i følgende: pandemien kom bak på land som hadde nedbygget helse- og velferdssystemet som en del av sparepolitikken sin, og den gikk hardt ut over de fattige og de med risikofylte jobber, slik som helsearbeidere og pedagoger. Mouffe hevder videre at pandemien har gitt opphav til en ny form for autoritær neoliberalisme som kombinerer en deregulert kapitalisme med en kontrollerende stat som styrer befolkningen gjennom teknologiske virkemidler og kunstig intelligens.

LES OGSÅ: FRA POSTPOLITIKK TIL ANTIPOLITIKK

Hun går ikke så langt som den italienske filosofen Giorgio Agamben som har påstått at Koronakrisen ble oppfunnet for å kontrollere befolkningen, men hun henviser til hvordan neoliberale aktører har forsøkt å utnytte krisen til sin fordel, for eksempel gjennom apper som skal kontrollere befolknings helse, noe som åpnet opp for at teknogiganter kan etablere seg selv som pådrivere for et heldigitalisert helsevesen.¹⁰

De to følgende kapitler– Politics and affects og Affects, Identity and Identification – tar et oppgjør med «rasjonalistiske» demokratiforståelser og de deler av venstresiden som angivelig nekter å forholde seg til at mennesker er affektive, dvs. at vi har følelser og pasjoner og ikke alltid handler rasjonelt. Jeg er grunnleggende enig i at oppslutningen om demokratiske institusjoner ikke kan etableres gjennom fornuftig argumentasjon alene: den demokratiske livsformen må appellere til oss på et dypere nivå som gjør at vi kan identifisere oss med de verdier den utrykker.¹¹

Jeg er også enig i at venstrepolitikk ikke bare bør handle om å ha de beste argumenter og de riktige holdninger.¹² Lik det eller ei: politisk strategi handler om mye mer enn det saklige innholdet politikerne strides om på det diskursive nivået. Det handler for eksempel om å respondere på befolkningens frustrasjoner og behov, speile følelsene deres, tilby dem lederfigurer de kan identifisere seg med, og inkludere dem i kampsaker som skaper fellesskap og identitet. Om man fortsatt ikke forstår hvorfor Donald Trump er så populær, har man ikke tatt dette poenget inn over seg. Det er provoserende når Mouffe hevder at venstresiden har noe å lære av høyrepopulismen på dette punktet, men jeg tror hun er inne på noe.

Det er likevel flere problemer med Mouffe’s analyse. Det alvorligste er etter mitt syn at hun fremsetter sin tese om affektenes betydning som en kritikk av en «rasjonalistisk» posisjon som ikke finnes, dvs. at hun i stor grad driver med stråmannsargumentasjon. Ifølge Mouffe hevder rasjonalistene at «everything that has to do with the realm of emotions, with affective attachments, is deemed inconsistent with the advance of progress under the guide of Reason».¹³ Så vidt jeg kan se er det ingen som mener dette (altså, at alt som har med følelser å gjøre er en trussel mot fornuft og fremskritt). Det er uansett et latterlig standpunkt som ikke fortjener den store oppmerksomheten hun gir det.

Den eneste konkrete kilden Mouffe anfører til dette synspunktet er den tyske filosofien, Jürgen Habermas, som hun har kritisert med lignende argument i mer enn tyve år. Habermas’ deliberative demokratimodell, hevder hun nå igjen, «leaves no space for passions and affective forms of identification”.¹⁴ Dette skyldes ifølge Mouffe at Habermas opphøyer «rasjonell konsensus» til å utgjøre selve politikkens formål, noe som tillater henne å definere ham som agonismens hovedmotstander. Dette er imidlertid direkte feil alt ettersom Habermas aldri har ment at følelser og uenighet kan eller skal utraderes fra demokratisk politikk. For det første mener Habermas at følelser og emosjoner alltid spiller en sentral rolle i moralske diskurser og demokratisk politikk.¹⁵ 

LES OGSÅ: Venstrepopulisme mot nyliberalismen

For det andre er uenighet og konflikt sentrale premisser i Habermas’ deliberative modell. Som han sier i sin seneste bok: «den som argumenterer, sier imot».¹⁶ Offentlighetens og medienes funksjon er ifølge Habermas å slippe løs «kakofonien av motstridende meninger» slik at de kan bryne seg kritisk på hverandre i en diskursiv prosess.¹⁷ Offentlige protester, pasjonert retorikk og selv ulovlige virkemidler slik som sivil ulydighet, hevder han, er nødvendig dersom marginaliserte grupper skal kunne oppnå medieoppmerksomhet.¹⁸ At Mouffe fortsetter med å påstå at Habermas mener noe han ikke mener, er flaut.

Et annet problem er at det er uklart om det ifølge Mouffe kan bli for mye følelser og identitet, og for lite rasjonell kommunikasjon, i den demokratiske offentligheten. Her er Habermas og den deliberative tradisjonen klar: følelser og gruppeidentiteter er ikke i seg selv problematiske, men de kan bli det dersom det ellers er mangel på sannhetssøkende, forståelsesorientert kommunikasjon. Gitt alt vi vet i dag om hvordan propaganda, «fake news» og polarisering produseres i bl.a. sosiale medier (Habermas 2023), virker det rart at Mouffe aldri stiller spørsmålstegn ved de potensielle baksidene og begrensinger ved følelsesladd identitetspolitikk og «oss-mot-dem» retorikk.¹⁹

Bokens fjerde og siste kapitel – A Green Democratic Revolution – går omsider inn på temaet grønn venstrepolitikk og «grønn revolusjon». Ikke overraskende avviser Mouffe grønne strategier som prøver å være politisk «nøytrale», dvs. som ignorer konflikten mellom høyre og venstre og heller satser på «grønn kapitalisme» og teknologiske løsninger som alle kan bli enige om.²⁰ Klimakampen henger uløselig sammen med sosiale og politiske kamper som venstresiden er engasjert i, først og fremst kampen mot utemmet, global kapitalisme. Mouffe støtter derfor forslaget om en «Green New Deal», fremsatt av blant annet den amerikanske politikeren Alexandra Ocasio Cortez, et forslag som innebærer radikale krav om systemisk forandring samt kritikk av kapitalismens veksttenkning og dens ødeleggende konsekvenser for klima og miljø.

Slike krav, konkluderer Mouffe, kan best fremsettes av en energisk venstrepopulisme som reagerer på den eksistensielle trusselen om utslettelse og konstruerer et «folk» som skal forsvares mot klimaforandringer: «To be able to bring about the necessary ecological bifurcation, the articulation of anti-neoliberal and ecological struggles needs to mobilize affects of a political and ecological nature whose articulation can result in the construction of a «people».²¹

LES OGSÅ: Nye ideer og bedre løsninger

Jeg har stor sympati med Mouffe’s maning til politisk kamp for en grønn, demokratisk revolusjon. Jeg er også enig i at denne revolusjon sikkert aldri inntreffer dersom vi bare bruker moralske argument som går på skyldfølelsen (spiser du for mye kjøtt?) eller vitenskapelige argument som appellerer til fornuften. For å kjempe for noe, må man elske det. For å ofre noe, må man få noe igjen på det eksistensielle og erfaringsmessige planet (med mindre man er nestekjærlig som Jesus eller opplyst som Buddha, noe de fleste av oss ikke er). At Mouffe sammenkjeder grønn politikk med identitet, følelser og «økologiske affekter» tror jeg derfor er helt riktig.

Jeg vil likevel avslutte med å peke på noen spørsmål som forblir ubesvart etter å ha lest boken. For det første, hvilket «folk» er det som den grønne populisme skal konstruere? Er klimakampen ikke nettopp en kamp som transenderer gruppeidentiteter og nasjoner og henvender seg til menneskeheten som sådan? For det andre, dersom venstrepopulismen hevder å snakke på vegne av «folket», hvilken status har da de som er uenige med venstrepopulistene? Skal de ikke anerkjennes som fullverdige medlemmer av «folket»? Dersom de ikke skal det, får venstrepopulismen det samme problem som ofte tilskrives høyrepopulismen, nemlig at den nekter å anerkjenne legitim demokratisk opposisjon.²²

For det tredje, hvorfor er ideen om «folket» egentlig så viktig for Mouffe? Dersom vi alle vet at det ikke finnes noe norsk, amerikansk eller fransk «folk» som kan forenes i et felles politisk prosjekt, hvorfor da gjøre nettopp denne kategorien til det mest sentrale elementet i radikal venstrepolitikk? Hvorfor ikke bare snakke om rettigheter, velferd, arbeidsvilkår, inkludering og klima, uten å fantasere om et politisk forent «folk»?

For det fjerde savner jeg en selvkritisk refleksjon fra Mouffe om årsakene til at venstrepopulismen ikke har vunnet noen betraktelige valgseire, slik hun spådde i boken fra 2018. Det kan virke som om Mouffe i den nye boken mener at mangelen på strategisk suksess skyldes at de venstrepopulistiske partiene ikke er populistiske nok. Det er en slapp forklaring som minner meg om neoliberale ideologer som hevder at når neoliberalismen ikke har skapt de forventede resultater så skyldes det at samfunnet ikke er neoliberalt nok.

At Mouffe simpelthen insisterer på at hun har rett sier noe om en generell svakhet i boken: den er god på forenklinger, men ikke så god på nyanser og kompleksitet. Noen kritikere vil kanskje fristes til å kalle den populistisk – uten at dette er vennlig ment. På den andre siden, har vi egentlig tid til fler nyanser dersom vi skal nå å redde planeten?

Referanser

1. Chantal Mouffe (2005). On the Political. Routledge
2. Chantal Mouffe (2000). “Deliberative Democracy or Agonistic Pluralism”. Political Science Studies. IHS Wien 72. 1-17.
3. Mouffe, On the Political, s. 64.
4. Chantal Mouffe (2018). For a Left Populism. Verso, s. 17.
5. Chantal Mouffe (2018). For a Left Populism. Verso
6. Chantal Mouffe (2022) Towards a Green Democratic Revolution: Left Populism and the Power of Affects. Verso, s. 43.
7. Chantal Mouffe (2018). For a Left Populism. Verso, s. 10)
   
8. Mouffe, For a Left Populism, s. 70.
9. Mouffe, For a Left Populism, s. 24.
10. Chantal Mouffe (2022): Towards a Green Democratic Revolution: Left Populism and the Power of Affects. Verso, s. 15.
11. Mouffe, Towards a Green Democratic Revolution, s. 22.
12. Mouffe, Towards a Green Democratic Revolution, s. 43.
13. Mouffe, Towards a Green Democratic Revolution, s. 19.
14. Mouffe, Towards a Green Democratic Revolution, s. 20.
15. Odin Lysaker (2021): Bodily felt integrity: the anarchic core of communication in Jürgen Habermas’s democratic thought, Distinktion: Journal of Social Theory 22 (3).
16. Jürgen Habermas (2023): Den nye offentligheten: Strukturendring og deliberativ politikk. Cappelen Dam, s. 60.
17. Habermas, Den nye offentligheten, s. 22.
18. Habermas, Den nye offentligheten, s. 67.
19. Jonas Jakobsen (2020). «Populismens retorikk: trussel eller ressurs for deliberativt demokrati?» Agora: Journal for Metafysisk Spekulasjon, vol. 38.
20. Mouffe, Towards a Green Democratic Revolution, s. 53.
21. Mouffe, Towards a Green Democratic Revolution, s. 63.
22. Jan-Werner Müller (2016). What is Populism? University of Pennsylvania Press.