DEN LEKNE KAFKA

Franz Kafka er nok mest kjent for sine romaner, men forfatterskapet rommer en  rekke andre sjangrer, som det er en fryd å lese: fortellinger og korttekster, brev og dagbøker, artikler og aforismer. Man kjenner lett igjen motiver og tema fra en sjanger til en annen: vi møter forvandlinger og absurde forløp, anklager og rettferdiggjørelser, voktere og dyreskikkelser, venner og ungkarer. Også skrivestilen er lett gjenkjennelig: den veksler mellom det intense og det tørre, og teksten drives fremover med en forbløffende logikk. Handlingen virker som oftest nødvendig, uunngåelig og skjebnebestemt, men samtidig dukker det opp tvil, og det reises spørsmål eller hypoteser om helt andre muligheter. Slik tegner Kafka opp vippepunkter mellom det nødvendige og det ubestemte, mellom lov og frihet.

I forfatterskapet har korttekstene en særlig status fordi de viser oss slike vippepunkter i nedstrippet stil. De beskriver uavklarte situasjoner, unntakstilstander, og en absurd dynamikk uten utdypende ramme eller utvikling. Til forskjell fra noveller gir korttekstene ingen utdypende forståelse. I stedet holder de tilbake informasjon og lar teksten drives fremover med nye momenter, uten at disse bygger opp til en stabil helhet. Slik lar korttekstene leseren balansere på en knivegg.

Solum Bokvennen utgir i år et utvalg korte Kafka-tekster under tittelen Tapte fragmenter. Her finner man et utvalg lite kjente tekster fra Kafkas hånd, og utvalg, oversettelse og etterord er ved Asbjørn Stenmark og Arild Vange. I et etterord med overskriften «Lyden av Kafkas latter» skriver Stenmark og Vange at de har ønsket å vise frem «den lekne og humoristiske Kafka», og slik motvirke den seiglivede forståelsen av Kafka som angstens dikter og en dyster mørkemann. Og tekstene byr helt klart på lekenhet, men den er kanskje mer forbløffende og tankevekkende enn direkte lattervekkende. Mange av disse tekstene utspiller seg ved en dør eller lar en grensesituasjon utfolde seg: Det banker på døren, døren går opp eller det oppstår vanskeligheter ved inngangen. En drage klarer ikke komme inn i rommet med hele halen. Mange av tekstene kan også kategoriseres som dyrefabler der det tegnes selsomme konstellasjoner mellom mennesker og dyr: en mann er sjelevenn med en hest, en dyretemmer møter en tiger i buret, en hest har forvandlet seg til en dame og ankommer en veldedighetsfest.

Den mest frapperende teksten i utvalget lar en olympisk mester føre ordet. På tre sider forteller mesteren om talen han holdt i en festsal etter å ha satt verdensrekord i svømming. Borgermesteren var til stede, jubelen var høy, og mesteren følte han måtte holde en tale: «Jeg kjente at dette var noe jeg måtte, for det var mye her, og sannsynligvis andre steder også, som syntes å kreve en offentlig og åpenhjertig forklaring». Talen tar raskt form av en bekjennelse, og det svømmeren bekjenner, er at han egentlig ikke kan svømme, selv om han alltid har ønsket å lære det. Derfor undrer han seg over at han er blitt sendt til olympiaden for å representere fedrelandet sitt og beskriver videre en selsom talesituasjon «at jeg nå ikke befinner meg i fedrelandet mitt og tross store anstrengelser ikke forstår et ord av hva dere sier». 

Effekten er forbløffende: En olympisk svømmer som ikke kan svømme! En taler som ikke kan kommunisere med sitt publikum! Som så ofte hos Kafka dukker spørsmål om språk og nasjonalitet dukker opp og gir teksten et politisk aspekt. Samtidig ligger det et filosofisk element her: Dynamikken preges av en slags regress, der fortelleren benekter muligheten av det som har skjedd og som synes faktisk å skje i festsalen. Teksten beveger seg mot sitt eget nullpunkt, fra det aktualiserte til potensielle. Å kunne svømme eller ikke, å kunne tale eller ikke, det er vippepunktene som presenteres for leseren, og de tegnes opp med konturer som er både personlige og politiske.

Forbløffende er også fortellingen om det underlige dyret i synagogen. «I synagogen vår bor det et dyr på størrelse med en mår» lyder første setning, i saklig stil. Videre beskrives dyrets utseende, atferd og posisjon i synagogen: fargen ligner murpussen i veggen, det kan se skremmende ut, men det holder seg på avstand fra folk, kvinnene er redde for dyret, mens mennene nesten har glemt at det eksisterer. Dyret er blitt synagogens husdyr, konkluderer fortelleren. Riktig gåtefullt blir det når han forsøker å forklare dyrets redde atferd ved å vise til dets alder: «Skyldes det minner fra fortiden eller en forutanelse om noe som skal komme? Vet det gamle dyret kanskje mer enn de tre generasjonene som til enhver tid er samlet i synagogen?» Dyret i synagogen knyttes her til en gåtefull innsikt som strekker seg utover den menneskelige horisont. Samtidig fremstår dette dyret som en nærmest usannsynlig eksistens, ubegripelig og utilgjengelig for menneskene i synagogen. Innsikt er en form for husdyr, synes Kafka å si, vi lever tett på den, uten egentlig å se den eller forstå den.

LES OGSÅ: FREMMEDE I EN VERDEN VI SELV HAR SKAPT

Den lengste og siste teksten i utvalget er «Den eldre ungkaren Blumfeld», som har en enkel og litt Chaplin-aktig handling: Den ensomme ungkaren Blumfeld oppdager en dag to baller som spretter ivrig hjemme i sin egen leilighet. De er irriterende, men får hans fulle oppmerksomhet idet han forsøker å styre dem og de stadig unnslipper ham, liksom med vilje. Dynamikken mellom Blumfeld og ballene stilles i forgrunnen, med presis skildring av mimikk og timing, som i en stumfilm. Selv synes jeg ikke dette er en særlig god tekst. Den er for lang og monoman. Ungfarsmotivet spilles ut mot en absurd dynamikk som ikke evner å løfte det. 

Etter mitt syn er det mest interessante her et avsnitt som Kafka klippet bort, og som ikke er tatt med i den norske versjonen. Det gir en utdypende beskrivelse av ungkaren som sitter i sitt hjem, drikker kirsch og leser franske tidsskrifter. Kafka lar her Blumfeld bli oppslukt av et fotografi i tidsskriftet med motiv fra juli-krisen i 1914, som var opptakten til første verdenskrig. Denne beskrivelsen gir en helt annen retning til Blumfeld-teksten, og demonstrerer kanskje at dette ikke var en tekst som fant sin form. Dette gjelder enda tydeligere et knippe andre tekster i utvalget: Disse er avbrutt midt i en setning, uferdige fra Kafkas hånd. Det finnes dessuten tekster i utvalget som fremstår som litt slappe og uforløste.

­

­Etterlatt kortprosa

Og da er vi ved et interessant tema, nemlig spørsmål om disse tekstenes status. Det meste av Kafkas forfatterskap er kjent for oss som etterlatte tekster (inkludert de tre romanene Prosessen, Slottet og Mannen som forsvant) og bare et mindre antall tekster ble utgitt i hans levetid. Når det gjelder korttekstene, skiller man mellom de som ble utgitt «i levetiden» og de etterlatte tekstene. Tekstene i Tapte fragmenter er utvalgt fra de etterlatte tekstene (kilden er Nachgelassene Schriften und Fragmente av S. Fischer Verlag, i fire bind). Et utvalg ble utgitt av Solum i Vanges oversettelse i 2016, med tittelen Under byggingen av den kinesiske muren. Årets utgivelse byr altså på nok et utvalg herfra (og det er nok å ta av).

Stenmark og Vange gjør fint rede for utgivelsesproblematikken i sitt etterord. Men samtidig argumenterer de for å forstå de etterlatte korte tekstene som fragmenter og for at Kafka var en fragment-forfatter. De bruker en del plass på dette. Begrunnelsen er delvis at så mange av tekstene hans forble ufullførte, og delvis at man i ettertid har tatt det litterære fragmentet på alvor som fullførte tekster. Her følger jeg dem imidlertid ikke. De synes å se bort fra at Kafka utga en rekke korttekster i sin levetid og at kortformen var en egen sjanger på Kafkas tid. Samtidig skiller de ikke helt klart mellom intenderte fragmentet (en bevisst fragment-estetikk, nært knyttet til romantikken) og det uintenderte fragmentet (ufullførte tekster). Og ikke minst: Et fragment er per definisjon ikke tapt, så tittelen Tapte fragmenter fremstår som pussig. Etter mitt syn ville Etterlatte korttekster eller Etterlatte korttekster og fragmenter vært å foretrekke.

For å forstå den korte formen er det nærliggende å peke på Kafkas tynne bok Betrachtung (Betraktning), som utkom i 1913 og rommer 18 korte tekster, alle ferdige fra Kafkas hånd. Slike korte prosastykker ble vanlige rundt århundreskiftet, og sjangerhistorisk knyttes de til avisenes og tidsskriftenes utgivelser av litterære stykker og stubber. Senere kom Ein Landartz (1918), som består av 14 tekster og Ein Hungerkünstler (1924) med fire fortellinger, før Kafkas død i 1924. Kafka kalte selv ofte slike tekster for «Stücke» eller «Geschichten». 

I ettertid har utgivere brukt ulike betegnelser, ofte samlebetegnelser som Die Erzählungen und andere ausgewählte Prosa (Fischer, 1982). Forskere skriver gjerne kurze Prosa eller kleine Formen. På norsk er betegnelser som «kortstykker», «kortprosa», «korttekster» eller «kortere prosatekster» nærliggende. Samt «fortellinger» for de litt lengre tekstene. Kanskje er det ikke så viktig akkurat hva man kaller disse tekstene. Men en sjangerbetegnelse gir en forståelsesramme, og etter mitt syn peker betegnelsen «fragment» i feil retning. Den gjør Kafkas problemer med å skrive og fullføre tekster til et vesenstrekk, og den gir et romantisk skjær til en modernistisk forfatter. Samtidig fjernes tekstene fra den sjangertradisjonen som kan gi økt forståelse av tekstene. (Jeg har selv beskrevet denne i boken Litterære bagateller (2009), og Andreas Huyssen har beskrevet den i boken Miniature Metropolis (2015)).

LES OGSÅ: OM TENKNINGENS UTARMING OG SOSIALE FØLGER

Kafka og komikk

Men Vange og Stenmark fortjener skryt og heder for at de har gjort disse tekstene tilgjengelige på norsk. Den norske oversettelsen flyter godt og formidler Kafkas stil på en fin måte. Etterordet er rikt på informasjon og gir særlig innsikt i Kafkas arbeid med skrivingen (en rekke flotte sitater er gravet frem for å belyse dette). Komikken og det stumfilmaktige fremheves også. Men det må sies at komikken hos Kafka ikke er helt underbelyst fra før av. Gilles Deleuze og Félix Guattari sin bok om den leende Kafka – Kafka: For en mindre litteratur (Kafka, pour une littérature mineure, 1971, norsk oversettelse fra 1994) – har hatt stor innflytelse gjennom flere tiår. De to filosofene peker på den på den absurde forstørrelsen hos Kafka (særlig farsskikkelsen) som et utpreget komisk element, og de viser at tekstene preges av en «mekanikk» som løper løpsk. Deres kritikk av psykoanalysen (dens vektlegging av ødipale familiestrukturer) tjener som utgangspunkt for lesningen. Det er en bok som gir innsikt i Kafkas humor, og samtidig gir humoren en sosial-politisk ramme.

Til slutt er det nødvendig å si noen ord om status for Kafka-utgivelser på norsk. Her er det et gap mellom hva som finnes oversatt og hva som er «i salg», samtidig som at tilveksten av oversettelser er økende. Trond Winjes utmerkede oversettelser av Kafkas verker, utgitt av Gyldendal på 90-tallet, er ikke lenger å få kjøpt, til tross for at Kafka er en ubestridt klassiker og at en stor gruppe norske litteraturstudenter har Prosessen på pensum. Det Gyldendal har i salg, er Kafkas beste, en mursteintykk pocketbok (745 sider) av simpleste sort, der Prosessen, Slottet og et utvalg andre tekster er presentert på en ganske slett måte (etter de to romanene og et knippe fortellinger finner man «ekstratekster», og forsiden reklamerer med «bonustekster»). 

Så: Gyldendal burde komme på banen med lekre nyutgivelser av Kafka-oversettelsene. Enn så lenge er det Solum Bokvennen, med Arild Vange og makker Asbjørn Stenmark i spissen, som er på offensiven med norske Kafka-oversettelser. Også Skald forlag er frempå med Jon Fosses gjendiktning av Prosessen (2022), mens Vigmostad og Bjørke mer passivt gir ut eldre Kafka-oversettelser. I dette landskapet er Tapte fragmenter et fint tilskudd, men det er ikke stedet å starte om man er ukjent med Kafkas korttekstproduksjon. Andre utgivelser vil rett og slett kunne by på enda bedre tekster.