Å FRITT VELGE SIN UFRIHET

Hannah Arendts bok The Origins of Totalitarianism foreligger nå på norsk under tittelen Totalitarismens opprinnelse – og det er gledelig. Selv om Arendt selv opprinnelig var tysk, skrev hun sine bøker på engelsk etter at hun flyktet til USA på 1930-tallet. Det gjelder også Totalitarismens opprinnelse. Nordmenn forstår stort sett engelsk godt, men allikevel er det av stor betydning å etablere norske begreper for de tankene hun presenterer.

Begrepet om det totalitære benyttes i dag stadig vekk for å karakterisere forskjellige styresett – med rette og urette – og med en klar forståelse av at det dermed er det mest frastøtende styresett man kan tenke seg. Men hva innebærer det at et styresett er totalitært? Hva er det som kjennetegner det totalitære? Hva er det egenartede ved denne politiske ideologien?

Hannah Arendts oppfatning er at totalitarismen representerer noe nytt – den kan ikke forstås i tradisjonen av autoritære ideologier som tyranni og despoti. Den totalitære ideologien handler ikke om å styre over mennesker – men gjennom dem. Det handler om å få individene selv til å ønske mindre frihet og mer kontroll og samtidig få individet til å nekte seg enhver mulighet til motstand. Det interessante, og fryktinngytende, slik Arendt ser det, er at denne idelogien tok form i selve frihetens århundre, på 1900-tallet.

Selve begrepet om det totalitære ble introdusert av Giovanni Gentile, en filosof i kretsen rundt den italienske diktatoren Benito Mussolini. Mussolini selv ble strengt tatt aldri totalitær. Han forble en klassisk diktator og ble til slutt skutt og hengt opp ned fra en jernbjelke i Milano, der den opphissede folkemengden fikk utløp for sitt sinne. I det apparatet som ble utviklet rundt skikkelser som Hitler og Stalin mener Arendt at vi ser noe helt nytt, nemlig det totalitære. Det er det egenartede ved denne ideologien Arendt utforske i Totalitarismens opprinnelse.

Det er ikke en liten bok oversetterne Arild Linneberg og Janne Sund har gitt seg i kast med, verken tematisk eller volummessig. Den norske versjonen som nå foreligger på Vidarforlaget er på oppunder 900 sider og er en omfattende undersøkelse av totalitarismens fremvekst på 1900-tallet, og fokuserer først og fremst på ideologiene og praksisene til Nazi-Tyskland og Sovjetunionen.

Boken, som opprinnelig ble publisert i 1951 og representerte Hannah Arendt internasjonale gjennombrudd, er delt inn i tre hoveddeler: «Antisemitisme», «Imperialisme» og «Totalitarisme», som hver utforsker ulike aspekter ved totalitært styre, men som også representerer forutsetninger for fremveksten av den totalitære ideologien.

I den første delen, «Antisemittisme», går Arendt delvis historisk til verks og sporer jødehatet langt tilbake i tid. Men hun er ikke av den oppfatning at det er denne tradisjonen som direkte fører til fremveksten av det totalitære. Snarere mener hun at antisemittismen ble utviklet til et politisk våpen som hadde en bestemt funksjon i det totalitære prosjektet. Nemlig å utpeke en indre fiende som folket kunne mobiliseres mot.

Nasjonalsosialismens antisemittisme ble en slags katalysator som knyttet sammen de strømningene som lå til grunn for det totalitæres fremvekst. Mobben kunne lett pense sin fiendtlighet over mot jødene, i og med at de allerede var en utsatt og forhatt gruppe. Den rasistiske ideologien trengte en gruppe undermennesker. Den ytre imperialismen i Afrika fant slike grupper i lokalbefolkningen, men den indre imperialismen i Europa behøvde en tilsvarende gruppe. Jødene sto i så henseende lagelig til.

Tilstedeværelsen av ideen om en indre fiende som hele tiden representerer en fare, skaper rom for ekstraordinære politiske grep som hele tiden handler om å innføre kontroll og fjerne rettigheter – og det er også en måte å skape mistenksomhet mellom mennesker på, slik at de ikke finner sammen mot makten. Siden den indre fienden lurer overalt, kan du ikke stole på noen, ikke en gang dine nærmeste venner, ikke en gang din familie. Det er kun staten som er din venn. Veien frem til et totalitært samfunn går dermed gjennom en stadig avvikling av politiske fellesskap.

Arendt avviser på ingen måte antisemittismen og jødehatet som historisk – og avskyelig– realitet, men først når dette ble utnyttet på en bestemt måte fikk det betydning for fremveksten av den totalitære ideologien. Det innebærer at hun i andre sammenhenger også vil kunne si at en annen indre fiende også kan fungere, og i den Sovjetiske totalitarismen under Stalin var det de kontrarevolusjonære som utgjorde den nødvendige indre fienden.

LES OGSÅ: REVOLUSJONENS ÅND

Typisk for disse indre fiendene er at de også utsettes for en dehumanisering som åpner for masseutryddelse og folkemord. Siden de står i veien for den nødvendige historiske utvikling må de simpelthen fjernes. De har ingen plass i det idealsamfunnet som venter en gang inne i fremtiden. Men problemet er selvsagt at totalitære ideologier fortærer seg selv. De er helt avhengige av indre fiender – og om de går tom, så må de finne en ny.

Selv om antisemittismen er en sentral del av den totalitære ideologien slik den kom til uttrykk med den tyske nasjonalsosialismen, kan man også lese Arendts analyse dit hen at hver gang staten og politikere aktivt begynner å identifisere en indre fiende – og lager distinksjoner mellom de verdige og de uverdige – så ligger det totalitære barbariet snublende nær.

I den andre delen, «Imperialisme», utforsker Arendt den ekspansjonistiske og imperialistiske politikken til europeiske makter i peridioden før totalitarismen etablerte seg som en politisk ideologi tidlig på 1900-tallet. Stormaktimperialismen og det aggressive kappløpet om kolonier som utfoldet seg på 1800-tallet var fremfor alt en handelsekspansjon i jakten på nye markeder, men det var også et resultat av at kapitalismens tenkemåte smittet over på politikken. Dette hadde, slik Arendt ser det, å gjøre med borgerskapets politiske frigjøring. De var den første klassen i historien som kom i en økonomisk maktposisjon uten samtidig å ønske politisk makt. Det var tilfelle selv etter at den hadde etablert seg som den herskende klassen.

Det var først når nasjonalstaten viste seg å stå i veien for videre vekst i den kapitalistiske økonomien, at borgerskapet vendte seg til politikken. Det var ønsket om å benytte politikken for å utvide markeder utover de regjerende nasjonale og økonomiske grenser som lå til grunn for borgerskapets politiske frigjøring. Hvis kapitalismens prinsipp om kontinuerlig økonomisk vekst i det hele tatt skulle kunne opprettholdes, var det avgjørende at dette prinsippet ble politikkens overordnede målsetning. Politikken ble plassert i kapitalismens tjeneste, og dermed ble selve ekspansjonens dens drivende prinsipp. Det etablerer seg en imperialistisk politikk som søker ekspansjon for ekspansjonens skyld, og som ser globalt herredømme og absolutt dominans som sitt endelige mål.

Men denne ekspansive politikken hadde overhodet ikke som mål å frigjøre menneskene i disse nye markedene. Snarere tvert om. Den imperialistiske politikken betraktet ikke disse menneskene som annet enn en menneskemasse med en forbigående instrumentell verdi. De var medlemmer av underlegne befolkninger uten egenverdi som individer. Deres eneste oppgave var i fellesskap å utgjøre et massesamfunn som var av økonomisk interesse, og det siste kolonimaktene ønsket var at de skulle frigjøre seg politisk sett. Derfor var det ingen grenser for hvilke midler man tok i bruk for å opprettholde ulikhet og undertrykkelse.

Dette synes på individet som etablerer seg som en ideologi gjennom stormaktimperialismen er også helt grunnleggende for totalitarismen. Intet individ har egenverdi – og ingenting er et mål i seg selv. Alt og alle er utelukkende midler til kontinuerlig økonomisk vekst. Den økonomiske veksten er selve ideologien som peker ut målet for historiens utvikling. Alt annet er underordnet.

LES OGSÅ: TOTALITARISME FØR OG NÅ

Det er imidlertid ikke den økonomiske veksten i seg selv som er avgjørende, men at denne tenkemåten ideologiseres. Ideologiseringen innebærer i og for seg en form for imperialisme – den overskrider alle grenser og blir enerådende som et historisk forklaringsprinsipp: At alt som har skjedd, alt som skjer og alt som kommer til å skje forklares ut fra ett prinsipp, ut fra én ide. Kapitalismen kan ideologiseres – men det kan også kommunismen. Og gjennom ideologiseringen blir alt annet kun midler til å nå historiens iboende telos.

Det er prinsipielt umulig å identifisere lovmessigheter i den historiske utviklingen, og det er dermed ikke slik at Arendt mener at etableringen av indre fiender og identifiseringen av en ideologi som definerer historiens mål med nødvendighet produserer et totalitært regime. Men hun mener allikevel at utviklingen av totalitære regimer ikke er tilfeldig, og at disse to faktorene legger til rette for en utvikling i retning av den totalitære staten.

I den siste delen av boken, «Totalitarisme», gir Arendt en analyse av ideologiene og praksisene til totalitære regimer, og trekker paralleller mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen. Det særegne ved det totalitære kan ikke, som vi har vært inne på, favnes ved å se det som en forlengelse av klassiske former for autoritært styresett – som går ut på å bruke maktmidler for å hindre folket i gjøre opprør mot den eller de som sitter med makten. Totalitarismen handler ikke om å styre over folket – men gjennom folket. Det handler om en form for kontroll som innebærer at folket ikke en gang skulle kunne ville – eller i det hele kunne tenke eller ønske seg – å gjøre opprør. Det totalitære styresett handler om å få folket til å ville å ikke ha frihet i det hele tatt. Derav ordet totalitær: total kontroll.

Det totalitære handler om å bygge en ideologi der ingen har frihet. Ethvert individ er kun en brikke på vegen mot historiens iboende mål – det gjelder også føreren på toppen, men han besitter kunnskap om hva dette målet er. Hans oppgave er ikke å lansere rasjonelle argumenter for hva dette handler om, men å personifisere målet. De totalitære ideologene vant ikke fram fordi de vant diskusjonene, men fordi de avskaffet dem. I stedet var det førerens vilje som hersket – historiens iboende telos uttrykket seg gjennom hans vilje.

Sant nok, sentralisering av makt, rå undertrykkelse, vold og generell dehumanisering er ingredienser i det totalitære, men det er ikke den autoritære makten som er målet. Når imperialismen nå har avskaffet tanken om at individet har egenverdi og også beredt grunnen for tanken om global dominans – og ideen om den indre fienden har gjort befolkningen beredt til å akseptere total overvåkning og total kontroll for å bli beskyttet – er det manipulering av sannhet gjennom propaganda og sensur som er selve kronen på verket. Det er bare slik en total kontroll kan finne sted; menneskene må faktisk selv ville det. Totalitarismen er politisk magi, den får mennesket til å fritt ville sin egen ufrihet.

Alle aktører i det totalitære er i prinsippet overflødige, og i den grad noen har verdi så er det en midlertidig og forbigående instrumentell verdi. Slik sett er det byråkraten som er den forbilledlige politiske aktøren – den som har makt til å iverksette politikk, men som ikke har makt til å vedta den. I totalitarismen er alle byråkrater. Det er som om selve historien leverer politikken, og menneskene kun er iverksettere av en historisk nødvendighet – og resultatet er ondskap. Det er ikke menneskelig ondskap, men bokstavelig talt umenneskelig ondskap – det er handlinger som helt har frigjort seg fra det menneskelige.

LES OGSÅ: HANNAH ARENDT: KJÆRLIGHET OG ONDSKAP

Slik Arendt ser det er fremveksten av totalitarismen er verken nødvendig eller tilfeldig – det er ingen kausalitet i historien, men det som skjer kan samtidig utkrystallisere seg fra et bestemt sett av hendelser. Men her ligger det en spenning i Totalitarismen opprinnelse. Har hun med dette sagt noe om totalitarismens opprinnelse, eller har hun gitt en beskrivelse av hvordan en bestemt type styresett vokste frem i Tyskland og Sovjetunionen på et bestemt tidspunkt i historien? Er det slik at de momentene hun peker på med nødvendighet skaper et totalitært regime, og er det slik at totalitære regimer har akkurat den egenarten hun beskriver i denne boken?

Med andre ord, forsøker hun seg på en slags nomotetisk undersøkelse av fenomenet totalitarisme? Hannah Arendts metode i Totalitarismens opprinnelse er tverrfaglig og analytisk, og trekker på historiske, politiske, filosofiske og sosiologiske perspektiver og innebærer en detaljert undersøkelse av historiske hendelser. Arendt bruker også komparativ analyse for å trekke paralleller mellom ulike totalitære regimer og utforske felles mønstre på tvers av ulike historiske kontekster. Ved å undersøke likhetene og forskjellene mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen, fremhever Arendt de underliggende strukturene og mekanismene som kjennetegner totalitært styre.

Men det er allikevel problematisk å skulle si noe allment om et fenomen med utgangspunkt i enkeltstående historiske hendelser. Ved først og fremst å sette søkelys på Nazi-Tyskland og Sovjetunionen, kan Arendt ha neglisjert andre viktige trekk ved totalitære regimer, som for eksempel de man finner i Kina – selv om Mao kom til makten kun to år før Totalitarismens opprinnelse ble publisert. Dette begrensede omfanget kan føre til en snever forståelse av fenomenet totalitarisme.

Arendts egne personlige erfaringer, som hennes jødiske bakgrunn og erfaringer i Nazi-Tyskland, kan i tillegg ha ført til en skjev tolkning av historiske hendelser og dermed påvirket hennes analyse. Mens Arendt fokuserer på de politiske og ideologiske aspektene ved totalitarisme, hevder noen kritikere at hun neglisjerer de sosiale og økonomiske faktorene som også kan tenkes å bidra til fremveksten av totalitære regimer. Hun har også blitt kritisert for at hennes argumenter i boken ofte er basert på filosofiske og teoretiske resonnementer snarere enn empiriske bevis, og at hun derfor har en begrenset forståelse av totalitarismen.

Men en måte å nærme seg Arendts syn på totalitarismens opprinnelse er å ta utgangspunkt i en bok hun skrev 7 år senere; Vita Activa (1958) Arendt stilte spørsmålet til sin samtid: Hvordan kan politiske styresett som totalt underkjenner frihet og individualitet overhodet vokse frem blant mennesker? Og hvordan kunne dette skje i kulturens og filosofiens hjemland? Nasjonen som hadde fostret personer som Goethe og Hegel, hadde overgått alt det man tidligere kjente til av umenneskelighet. Var det en sammenheng her? Var det fra Mozarts symfonier og Kants filosofi, at fangevokterne hentet styrke til å jage jødene inn i gasskamrene?

Nei, svarer Arendt. Den totalitære ideologien kan ikke avskrives som en nasjonal perversjon. I Totalitarismens opprinnelse viser hun at totalitarismen hviler på understrømmer som er til stede i moderniteten.

LES OGSÅ: ARENDT I DYSTRE TIDER

Disse strømmene eroderer vekk en felles verden der individet kan tre frem i sin egenart og forskjellighet, og erstatter den med et massesamfunn der det enkelte individ er overflødig. Det som i siste instans kjennetegner den totalitære ideologien, er at den søker å eliminere mennesket, slik vi kjenner det, til fordel for fullstendig forutsigbare menneskelignende vesener som nok er i stand til å reagere, men ikke agere, ikke til å starte noe på egen hånd. Totalitarismen er menneskehetens hittil mest fullstendige forsøk på å befri seg fra seg selv.

En grunnstein i Hannah Arendts filosofi, slik hun presenterer den i boken Vita Activa er at ethvert menneske representerer en helt ny og unik begynnelse. Hver gang vi handler, kan vi introdusere noe nytt og uventet i verden. Hver gang kan vi sette i gang nye begynnelser. Mennesket er et uforutsigbart vesen som unndrar seg den lovmessigheten som ellers gjelder i naturen – og det er når denne egenskapen gis rom at det særegne ved mennesket kan komme til uttrykk.

Men i en moderne verden, der vitenskapens evne til å forutsi hva som nødvendigvis kommer til å skje rundt oss, inntar en stadig mer opphøyet posisjon, vokser det frem en politisk tenkning som ønsker å gjøre det samme. Slik Arendt ser det, mister politikken sin egenart av syne og reduserer seg selv til en målrettet prosess. Når politikk kun blir et middel for å nå et mål, er det i praksis barbariet som blir målet.

Denne politikken har ikke plass til uforutsigbare individer. Den kjenner målet og ønsker kun å bli et verktøy for å nå dit. Den blir ideologisk. Ideologier er ikke så farlige, mener Arendt, med mindre mennesker begynner å tro på dem. Men da kan de bli svært farlige. Når politikk blir til ideologi, søkes jernhard konsistens og total forutsigbarhet, så vel bakover som fremover i tiden. Lenins utsagn blir en logisk konsekvens av dette: «Man må knuse egg for å lage omelett».

Et sentralt budskap fra Hannah Arendt er nettopp at det genuint politiske ikke er et middel. Det er et mål i seg selv. Uenigheten, diskusjonen og motsetningen etablerer nettopp det rommet hvor det særegne ved mennesket kan komme til syne. Det gir rom for et fellesskap tuftet på pluralitet, et fellesskap der det enkelte individ kan uttrykke sin individualitet – at det er én det kun finnes én av.

Slik Arendt ser det, rommer moderniteten en totalitær understrøm vi må være på vakt mot, og det er avviklingen av en verden som gir rom for denne pluraliteten. I denne sammenheng er Arendts analyse av forskjellen mellom det offentlige og det sosiale høyaktuell, ikke minst med tanke på rollen sosiale medier spiller i dag. Arendt skrev, av åpenbare grunner, intet om sosiale medier, men vi kan benytte hennes innsikter til også å ta tak i problemstillinger vi står overfor i dag – snart 50 år etter hennes død.

Mens det offentlige rommet holder menneskene sammen, på en måte som ivaretar så vel fellesskap som individualitet, er det sosiale rommet et sted der konformiteten og selvsentrertheten som regjerer. Det spilles på skam, ekskludering og bekreftelse – ikke uenighet og argumenter – og det interessante er om den identitetsbaserte politikken som har utviklet seg parallelt med de sosiale mediene, nettopp er egnet til å bygge ned et fellesskap tuftet på pluralitet og slik sett rommer en totalitær kime. Vi fjerner de vi er uenige med – vi får dem til å tie. Vi fordømmer, vi diskuterer ikke.

Det bildet Arendt tegner av utviklingen i den moderne verden, synes til tider svært trøstesløst, men hun er ikke en pessimist på menneskehetens vegne. Arendts veileder og senere nære venn, filosofen Karl Jaspers, sa det en gang på følgende måte: «I det store og hele tegner du et tragisk bilde – som allikevel ikke fratar oss ethvert håp».

Arendt har tro på menneskets evne til å skape frihet. I boken Om revolusjon (1963) understreker hun hvordan den spontane politiske oppstand er egnet til å gjenvinne den friheten som moderniteten selv er med på å undergrave, en frihet som er allmennmenneskelig og som det nettopp er mulig å identifisere seg med i kraft av å være menneske, uavhengig av kjønn, etnisitet, seksuell legning, religion og andre trekk ved vår identitet.

Totalitarismens opprinnelse er på alle måter en omfattende bok, og hadde et forlag fått dette manuset i hendene i dag ville de nok ha satt i gang et omfattende redigeringsarbeid. Rent genremessig er det ikke helt lett å si hva slags bok dette er. Er det historie, idehistorie, politisk filosofi, sosiologi, eller kanskje også litteraturteori? Svaret er både ja og nei. Alt dette, og mer til, dukker opp i denne boken – som også rent språklig er en utfordring.

Selv om hun skrev boken på engelsk, så tenker Arendt på tysk og det bærer setningene preg av. De er lange og i tillegg rikelig utstyrt med innskutte bisetninger som fra tid til annen kan strekke seg over en halv side. Dette er ikke et ukjent fenomen innen tysk tenkning – og i særdeleshet ikke innen tysk filosofi. Dette må ha vært en utfordring for oversetterne, noe de også selv kommer inn på. Jeg vil likevel berømme dem for å beholde tonen til Arendt i denne teksten og at de dermed også har lagt vekt på å beholde de komplekse setningene.

Oversettelsen fungerer slik sett godt. Boken spriker i mange retninger, spenner over mange temaer, dveler og analyserer, og det er vanskelig å frigjøre denne innfallsvinkelen – som riktignok kan kritiseres – fra selve språket. Men samtidig er Totalitarismens opprinnelse en av de store politiske verkene i det tyvende århundre, og formidlingen av bokens innsikter skjer i møte mellom språket og den enorme kunnskapsrikdommen Hannah Arendt var i besittelse av.

En av disse innsiktene, som tar tak i noe helt grunnleggende som kjennetegner en ideologi som er et ektefødt barn av det tyvende århundre, er følgende:

Det er verken konsentrasjonsleirene, massedrapene eller ønsker om verdensherredømme som representerer det nye ved den totalitære ideologien. Historien er full av eksempler på drap, lidelse og maktbegjær. Det nye er det systematiske forsøket på å eliminere den menneskelige egenart og i siste instans gjøre mennesket overflødig – inkludert selv det mennesket som hersker. Totalitarismen er menneskehetens hittil mest fullstendige forsøk på å befri seg fra seg selv.

Det er et perspektiv vi bør ta med oss når vi nå beveger oss inn i en verden styrt av kunstig intelligens.