Smerten og samfunnet

Smerte hører mennesketilværelsen til. Dette er utgangspunktet for Arne Johan Vetlesens siste bok Smerte i vår tid, utgitt på Dinamo forlag i 2020. Hvorfor er dette tilfellet? Og hva vil det egentlig si å ha vondt? På hvilke måter former kulturen vi lever i smerteopplevelsen vår? Dette er sentrale spørsmål som løper igjennom teksten som en rød tråd. Smerte i vår tid er oppfølger til boka Smerte fra 2004. Vetlesen selv beskriver den som en nyskreven utgave med en oppdatert framstilling og nye tidsaktuelle eksempler ment for å styrke bokas kultur- og samfunnskritiske analyse. Smerte i vår tid byr på fascinerende lesning som føyer seg inn i et langt forfatterskap og tar opp flere tema som er sentrale i Vetlesens arbeid: vold, meningsdannelse, nyliberalisme, sårbarhet og mer indirekte, omsorg.

Smerte i vår tid består av to deler, som er inndelt i til sammen 13 underkapittel (ett mer enn 2004-utgaven), noe som gjør den relativt lettlest. I første del fokuserer Vetlesen på individet og gir en grundig redegjørelse for sin smertefilosofi. En grunntanke for Vetlesen er at tilværelsen hviler på et knippe nødvendige vilkår, definert som avhengighet, sårbarhet, dødelighet, relasjoners skjørhet og eksistensiell ensomhet. Disse gjør oss mottakelige for smerte og gjør at (v)onde opplevelser og følelser har kraft til å påvirke oss slik de gjør. På den ene siden, er det å smertes noe fellesmenneskelig som påvirker/kan påvirke oss på lignende måte i kraft av vår delte menneskelighet og kroppslige funksjoner, og som vi dermed evner å gjenkjenne hos andre. På den andre siden, er smerten på betydelige vis samfunns- og kulturavhengig.

Ifølge Vetlesen er smertefenomenet en utmerket inngangsport til å forstå (og kritisere) samfunnet vi lever i, og dette er tema for bokas andre del. Samtidens nyliberale kultur og det Vetlesen kaller «opsjonssamfunnet» – samfunn preget av individuelle valg og (påståtte) valgmuligheter – er etter hans mening en særlig kilde til psykisk smerte, hvori befolkningen i tillegg lider under få og lite egnede ressurser for å håndtere denne på en konstruktiv måte. I det følgende vil jeg forsøke kort å oppsummere noen av hovedmomentene i boka og i Vetlesens argumentasjon, samt rette et kritisk blikk mot enkelte elementer i teksten.

Smerten som fenomen og følelse

Vetlesen skriver overbevisende om opplevelsen, kroppen og «jeget» når det undergår intens smerte, samt spenningen mellom de fellesmenneskelige forutsetningene og de alenegjørende, innovervendende og altoppslukende aspektene ved det å smertes. Ikke minst redegjørelsen av tortur, i samtale med Elaine Scarrys The body in pain (1985) framstår til tider så levende at leseren føler et kroppslig ubehag tre frem gjennom sidene. For Vetlesen er psykisk og fysisk smerte to sider av samme sak. Enhver betydelig smerteopplevelse vil nødvendigvis inneholde et aspekt av begge typene, samt at de kan gjensidig påvirke hverandre. Vetlesen opererer dermed ikke med et skille mellom smerte som fysisk og «objektivt» og lidelse som en psykisk eller «valgfri» opplevelse. Smerten oppleves som kvasiautonom og det er nettopp dette som gjør at det å ha vondt ikke er noe individet kan posisjonere seg vekk fra eller simpelthen ta stilling til, slik eksempelvis Sartre ville påstått. Ei heller, poengterer Vetlesen, bør følelser som angst anses som springbrett til autentisitet og selvinnsikt slik filosofer som Sartre, Heidegger og Kierkegaard har framholdt. Selv om innsikt kan følge fra sjelsettende opplevelser av angst, forstått som rendyrket psykisk smerte, er angsten ikke minst energitappende og virker potensielt lammende på individet. Smerten, som enhver følelse, affekterer. For Vetlesen derfor, vil det være riktigere å si at vi er i enn at vi har, smerte.

Smerte er som oftest uønsket og noe vi streber etter å kvitte oss med. Til forskjell fra fysisk smerte som det ofte finnes konkrete løsninger på, er det psykiske vondtet vanskeligere å håndtere. En vanlig måte å (forsøke å) kvitte seg med psykisk smerte, skriver Vetlesen er gjennom å transportere den, det vil si å gi den videre. Fordi vi gjenkjenner andre mennesker som værende som evner å smertes på lik linje med oss selv, framstår disse som mulige mottakere av vondtet. Måten dette gjøres på, blir dermed ved å påføre andre smerte i form av vold: enten fysisk, psykisk, emosjonell eller verbal. Slik overføres smerte fra en person til den neste.

LES OGSÅ: FILOSOFISKE PERSPEKTIVER PÅ LEGEKUNSTEN

Fordi mennesket er vitalt avhengig av mening, argumenterer Vetlesen, kan smerte ta form av en reell eksistensiell trussel. Videre er det, ifølge Vetlesen grunnleggende viktig å oppleve at vår virkelighetsoppfatning blir anerkjent og at den deles av andre. Ikke bare smerten i seg selv, men også måten denne imøtekommes av andre, er derfor en potensiell trussel. Dette er et poeng Vetlesen deler med andre. Nevneverdig her er antropologen Veena Das som har skrevet utbredt om smerte, men hvis innflytelsesrike arbeid Vetlesen dessverre kun tilegner et kort sitat fra en annen forfatters bok. Som Das skriver, er ytringen «jeg har (det) vondt» ikke et selvrefererende utsagn, men snarere en forespørsel om anerkjennelse fra den andre.¹ Av dette følger det at mye smerte enten skapes i eller forsterkes gjennom mellommenneskelige forhold: gjennom transportering og/eller gjennom at dette elementet ikke godkjennes eller neglisjeres, noe som kan få alvorlige følger. Her ser vi at Vetlesen har lagt grunnlaget for å gå over i andre del av boka, nemlig smerten som noe som eksisterer, fremmes og bearbeides i ly av strukturer som er større enn individet selv.

Samfunnet og kulturens rolle i smerten

Kulturen, forklarer Vetlesen, gir oss et vokabular og symboler som kan benyttes til å uttrykke, fortolke og gi mening til smertefulle opplevelser. Konstruktiv bearbeiding av smerte foregår især gjennom kunsten. Her, argumenterer han, kan vi «skape bilder, sette ord på, og gi skikkelse til noe som kan bære eller romme det vonde istedenfor at vi gjør det».² Eksemplene Vetlesen gir, er rendyrkede høykulturelle estetiske erfaringer (maleriene til Edvard Munch og Håkon Bleken, komposisjonene til Arne Nordheim) noe som etter min mening gjør analysen unødvendig snever. På et senere tidspunkt framholder Vetlesen at også «lavkulturen» kan by på meningsmettede og verdifulle representasjoner, men eksempler på dette fremmes i liten grad.

En av de sentrale påstandene til Vetlesen er at den rådende kulturen i det nyliberale opsjonssamfunnet, framprovoserer smerte. Den kan også gi oss få, ineffektive, eller feildistribuerte ressurser til å håndtere smerten på. Grunnleggende sett dreier det seg om individets frihet og ansvar for seg selv. Her presenterer Vetlesen en velkjent og, etter min mening, overbevisende samfunnskritikk. I dagens samfunn er identitet ikke lenger en fast størrelse, men noe som må konstrueres og iscenesettes av individet som til enhver tid har i oppgave å skape seg selv. I en slik kultur, sier Vetlesen, tar den kunsten som skapes ofte tar form som altfor konkrete overkonkretframstillinger av aggresjon og destruktivitet, heller enn abstraksjoner. Disse repeterer det (v)onde og utelukker det gode, og fungerer på denne måten som brukermanualer for transportering av smerte og utagering istedenfor bearbeiding.

Vi ser dermed hvordan kulturen spiller en viktig rolle hos Vetlesen for utførelsen av vold og det vi kaller ondskap. Vold kan imidlertid også være svaret på smerte forårsaket av kjedsomhet, meningsløshet og likegyldighet – ikke minst i prekære sosiale lag hvor framtidstro og håp i høy grad er fraværende. Dette er fascinerende og urovekkende lesning. Vi identifiserer oss lettere med gjerningspersonen enn med offeret, argumenterer Vetlesen, fordi å være et offer er utålelig i dagens «vinn-eller-forsvinn»-mentalitet. Jeg leser det dithen at selv om voldsutøveren gjør noe vi anser som feil, forblir hen en aktør og et subjekt og dermed gjenkjennbar, til motsetning fra offeret som reduseres til objekt-rollen. Og er det noe som det ansvarliggjorte nyliberale mennesket ikke kan tåle, så er det å skulle anse seg selv som noe annet enn aktør. Særlig gutter og menn sosialiseres ofte inn i en tankegang om at det å tåle smerte og å benekte alle følelser med unntak av sinne, er å anse som en styrke og alt annet som svakhet. Her supplerer Norges historie siden 2004 Vetlesen med to nye eksempler: terroristene Breivik og Manshaus. Vetlesen gjengir blant annet hvordan begge disse har uttalt at de i forkant av angrepene sine utførte en systematisk avlæring av evnen til medfølelse.

LES OSGÅ: FORFRISKENDE FILOSOFI OM FORNUFT

Vetlesen presenterer et gjennomgående kraftig angrep på nyliberalismens etos og den rovdriften på selvet som følger av at hele eksistensen ligger på individets egne skuldre. Ikke bare personlighet, men også kroppens tilstand og ens omstendigheter anses som individets ansvar og blir en refleksjon av hva slags person en er. Feil og tilkortkommenhet er ens egen skyld og skylden, som vi vet, har moralske overtoner. Det hele er rett og slett slitsomt, og individets tilværelse, forklarer Vetlesen, preges av ensomhet, uro, lengsel og skam. Kort oppsummert kreves alt av oss, samtidig som ingenting virkelig betyr noe lenger og ingenting er sikkert. Vi står mer alene, og kulturen ruster oss dårlig til å håndtere eksistensens mange grunnleggende vanskeligheter. Meningen med vonde opplevelser, som med alt annet, må søkes i individet selv, noe som knytter an til skam og isolerer oss videre heller enn å skape positive utløp. Konklusjonen er nedslående: smertens plass i livet er betydelig og samtidig som vår oppfatningen av den er, i Vetlesens ord «kanskje den mest negative gjennom tidene».³

Det nye, det gamle og det mangelfulle

Smerte i vår tid og forgjengeren Smerte har vesentlige likheter i oppbygging, innhold og argumentasjon. Et betydelig nytt innslag av 2020, er imidlertid inkluderingen av klimakrisen i analysen både på individ- og samfunnsnivå. Vetlesen ser en relevant sammenheng mellom det nyliberale opsjonssamfunnet og den rovdriften vi bedriver på planeten og som i hans øyne må anerkjennes som en form for vold. Vetlesen presenterer også den nye «økosorgen» som en spesiell type smertefull opplevelse som skiller seg fra sorgfølelsen slik vi typisk forstår den. Økosorgen inneholder et moralsk budskap som knytter an til skyld og ansvar, samt en ny dimensjon av eksistensiell ensomhet som ikke kun er individuell, men også kollektiv. At dette inkluderes, framstår som tidsriktig og viktig. Etter min mening, er det imidlertid også deler av Vetlesens argument i boka som glipper, samt smertefulle fenomen som etter min mening, fortjener mer oppmerksomhet enn hva de tilegnes og hvor det kunne vært nærliggende å forvente dette av en oppdatert utgave. Et eksempel på det sistnevnte er depresjon, som Vetlesen, med referanse til sosiologen Alain Ehrenberg, utnevner til vår tids sykdom «par excellence», men som ikke beskrives i særlig detalj eller mottar den samme typen fenomenologisk analyse som Vetlesen utfører for noen andre typer smerte og som evner å bringe disse til live for leseren. Avslutningsvis vil jeg vie et par av disse aspektene mer oppmerksomhet: transformasjon i kunsten og diskusjonen omkring Reality TV.

Jeg er grepet av Vetlesens argument om at kunsten kan framstå som repetisjon av destruktivitet heller enn å gi rom for bearbeiding. Følgelig ønsket jeg å se dette underbygget og eksemplifisert i teksten. Vetlesen gir imidlertid kun ett eksempel på slike kunstuttrykk, det samme som i 2004; den amerikanske vampyrfilmsjangeren som de siste femten årene har vært dominert av tenåringsromanser heller enn vold. Her viser forfatteren seg etter mitt syn som ute av kontakt med materialet og det som kunne vært et slagkraftig argument, faller flatt. Videre omtaler Vetlesen reality-TV, en annen vulgær underholdningssjanger og muligens kroneksemplet på lavkultur. Dette var også en del av argumentet i 2004, men reality-landskapet – både i Norge og internasjonalt, har undergått store endringer siden den gang, noe som knapt dekkes ved å inkludere en referanse til «Mesternes mester»! Analysen er interessant. Den er imidlertid også, etter min mening, en tapt mulighet for en desto mer nyansert refleksjon som ville vært fullstendig i tråd med Vetlesens øvrige samfunnskritikk. Vetlesen bruker videre Reality TV-sjangeren som inngangsport til en diskusjon omkring sex, spesifikt den seksuelle debuten, som han påstår var kvalitativt mer meningsfull før. Argumentet er unyansert og Vetlesen maler, etter min mening, med en i overkant bred pensel. Jeg stiller meg undrende ikke bare til påstandene om nåtiden, men ikke minst til antakelsene om at seksualiteten og den seksuelle debut før og i mer «uskyldige» tider, nødvendigvis var meningsfull og dypfølt. For at dette skal løftes fra ren fortidsromantisering savnes referanser til empiri eller videre analytisk underbygning av poenget. Dette er så klart ikke Vetlesens hovedfokus, men det er skuffende å finne denne typen bastante, unyanserte påstander i en ellers relevant argumentasjon.

Smerten som en del av livet

Smerte i vår tid er en mangfoldig bok med et imponerende spenn. Som tidligere antydet, presenterer Vetlesen en gjennomført samtidskritikk og måten dette knyttes opp mot smertefenomenet på er originalt. Enkelte deler av boka framstår etter mitt syn som sterkere enn andre. Det er likevel verdt å stoppe opp ved Vetlesens observasjon om at samtidskulturen svikter i å fremstille menneskelivets innebygde skjørhet på realistiske måter slik at livet, i Vetlesens ord blir «levelig» når vi møter tap, nederlag eller motgang og sårbarheten vår kommer til syne. Smerte i vår tid kan leses både som en fenomenologisk analyse av smerte og som en mer generell samfunnskritikk og bør derfor være av interesse for et bredt human- og samfunnsvitenskapelig publikum.

NOTER

1. Veena Das, «Language and Body: Transactions in the constructions of pain,» i A. Kleinman, V. Das and M.M. Lock (red.), Social Suffering (Berkley og Los Angeles: University of California Press, 1997), s. 70.
2. Arne Johan Vetlesen, Smerte i vår tid (Lysaker: Dinamo Forlag, 2020), s. 100.
3. Vetlesen,Smerte i vår tid, s. 18.