.gif)
OPPLYSNING I MØRKET
Fører fremskrittet oss egentlig fremover? Og er det mulig å bli opplyst i en mørk neandertalerhule? Rachel Kushner søker etter svar i den økokritiske spionromanen Creation Lake.
Publisert
Sist oppdatert
12. oktober i år ble en politibil angrepet av et femtitalls maskerte miljøaktivister i landsbyen Lerm-et-Musset sør for Bordeaux i Frankrike.1 Aktivistene, som deltok i en stor demonstrasjon mot en planlagt jernbanetrasé, var tilknyttet gruppen Les Soulèvements de la Terre. Ved hjelp av sivil ulydighet og sabotasje arbeider denne gruppen for å hindre inngrep i naturen, som for eksempel store demninger og motorveier. Ifølge aktivistene er slike inngrep både en trussel mot klimaet, naturen og det tradisjonelle livet på landsbygda.
Uansett hva man mener om denne formen for radikal motstand, setter aktivistene flere viktige spørsmål på dagsorden: Hvilken pris er vi villige til å betale for fremskrittet, og hvilke metoder er akseptable i kampen for å bevare natur og matjord? Disse spørsmålene løper som en rød tråd gjennom romanen Creation Lake av den amerikanske forfatteren Rachel Kushner.
En økokritisk spionthriller
Creation Lake, som nettopp er blitt nominert til den prestisjetunge Booker-prisen, er både en hardkokt spionthriller og en økokritisk idéroman. Romanens protagonist og jeg-forteller er en tidligere CIA-agent med kodenavnet Sadie Smith. Hun er hyret inn av en ukjent oppdragsgiver for å infiltrere en gruppe radikale miljøvernere som holder til i et dalføre på den franske landsbygda. Gruppen, som kan minne om Les Soulèvements de la Terre, er blant annet mistenkt for å stå bak sabotasje mot en demning som skal anlegges i dalen. Smith har fått i oppdrag å provosere fram en ulovlig og voldelig aksjon, slik at aktivistene kan arresteres og stilles for retten.
En av de viktigste karakterene i romanen er den gamle sekstiåtteren Bruno Lacombe. Han er den åndelige lederen for aktivistene. Bruno viser seg aldri i levende live, men vi blir kjent med ham gjennom en lang rekke eposter han har skrevet til aktivistene. Sadie Smith forbereder seg til oppdraget ved å lese disse epostene. Slik gjør hun seg kjent med Brunos politiske og ideologiske idéer. Bruno viser seg å være en reflektert og filosofisk anlagt tenker, og i tillegg er han en dyktig retoriker. Sakte, men sikkert blir den kyniske agenten påvirket av ideene til den radikale sekstiåtteren.
Bruno mener at mennesket ikke kan leve ut sitt fulle potensial i den moderne sivilisasjonen. Som gammel sekstiåtter er han marxistisk skolert, men han tror ikke lenger at det er mulig å velte det kapitalistiske systemet. Ifølge Bruno kan vi ikke nå fram til en ekte opplysning ved å streve etter nye oppfinnelser, ny teknologi og ny kunnskap. Han tror ikke lenger på fremskrittet. For å bli opplyste må vi tvert imot bevege oss bakover, mot det primitive. Mot det mørke.
Huleboerens indre liv
For å virkelig understreke dette poenget har Bruno bosatt seg i en neandertalerhule. I en av epostene til gruppa reflekterer han rundt hva som gikk tapt da det moderne mennesket forlot hulene: «For nine-tenths of human time on earth people went underground. Their symbolic world was formed in part by their activities in caves, by modalities and visions that darkness promised. Then, all this ceased. The underground world was lost to us.»
Bruno argumenterer for at neandertalerne hadde et rikere indre liv enn moderne mennesker. De var «introverts by temperament and kept their clans small. They did not hoard supplies, or engage in growth-at-any-cost mindset. Their brooding, Bruno speculated, may have aided their resistance to such a mindset, of greed and accumulation.»
Bruno fremstiller altså neandertaleren både som et ideal og et bilde på hvordan livet på jorda kunne ha vært, dersom det moderne mennesket ikke var så grådig, så opptatt av å tenke framover og planlegge: «Examinations of the past, of dirt and DNA, could show us new ideas of where the entire project on earth might have headed».
I Brunos narrativ er neandertaleren ikke bare en mulighet som gikk tapt, men også en inspirasjonskilde for moderne mennesker. Neandertalerne var ekte livskunstnere som levde i øyeblikket. Kanskje var de også kunstnere i ordets rette forstand?
Den abstrakte kunstens pionérer
I en av epostene forteller Bruno at han har oppdaget et kunstverk i hulen han bor i, et bilde av en sirkel med et kors. Datteren hans viser det til en arkeolog, som slår fast at det er 50.000 år gammelt og beviselig laget av en neandertaler.
Laget neandertalerne virkelig kunst? Jeg må lukke igjen boka og google etter svar.
Jeg finner raskt flere forskningsartikler som bekrefter at neandertalerne hadde kunstneriske evner og ambisjoner. I La Pasiega i Spania er det funnet hulemalerier som er laget for mer enn 64.800 år siden, altså om lag 20.000 år før Homo Sapiens kom til Europa. Ifølge arkeologiprofessorene Chris Standish og Alistair Pike2 må disse maleriene nødvendigvis være laget av neandertalere.
Homo sapiens er altså ikke den første menneskearten som kommuniserte og tenkte ved hjelp av symboler. Det er imidlertid en vesentlig forskjell mellom kunsten til homo sapiens og neandertalerne. Mens hulemaleriene til homo sapiens som regel er konkrete avbildninger, er neandertalernes kunst mer abstrakt. Ifølge arkeologiprofessoren Paul Petitt laget neandertalerne «non-figurativ kunst flere årtusener før homo sapiens kom til Europa».3
La oss gå tilbake til Creation Lake og Bruno Lacombes refleksjoner. Han misliker homo sapiens' figurative hulemalerier, siden de bare er etterlikninger: «The Homo sapiens was a copier. Despite his virtuosity in drawing animals and scenes of hunting, he depicted scenes of what was already there.» Neandertaleren, derimot, var både en drømmer og en skaper: «The Neanderthal was a conjurer, and this act, Bruno said, to bring into being something new, was the fundamental kernel of true art.»
Bruno framstiller altså den for lengst utdødde neandertaleren som nyskapende, og det moderne mennesket som en konform kopist, fanget i ond sirkel av planlegging, vekst og konkurranse. Han mener at tiden er inne for radikal forandring: «We have endured a long twentieth century and its defeats, its failures and counterrevolutions. Now more than a decade into the twenty-first, it is time to reform consciousness».
Vi må altså skape en ny bevissthet, ifølge Bruno. Store norske leksikon definerer bevissthet som «evnen vår til å oppleve verden rundt oss og oss selv, både i øyeblikket og over tid.» Kan vi skape en bedre fremtid ved å endre måten vi opplever verden på?
Fanget i et tankemønster
Thomas Metzinger er en av verdens ledende bevissthetsfilosofer. Nylig ga han ut boka The Elephant and the Blind (2024)4, og i den forbindelse ble han intervjuet av Morgenbladet5. Her argumenterer han for at mange av menneskehetens store problemer, for eksempel klimakrisa, springer ut av «menneskehjernens dype strukturer, slik disse er blitt utviklet gjennom evolusjonen.» Ifølge Metzinger har evolusjonen ført til at vi kan være «fryktelig onde overfor dyr og andre mennesker.» Dette resonnementet leder ham til et retorisk spørsmål: «Kan vi endre våre egne mentale strukturer?»
Metzinger er ikke alene om å hevde at det er noe galt med de mentale strukturene våre. I en kommentar i Morgenbladet6 skriver Maria Berg Reinertsen om hvordan jaget etter profitt og velstand nesten alltid vinner over hensynet til klima og miljø. Dette skyldes at vi er fanget «i noen tankemønstre der naturen blir statist i menneskelivet, og miljøpolitikken nesten er dømt til å fremstå som en utgiftspost.»
Hvordan kan vi frigjøre oss fra disse negative tankemønstrene? I The Elephant and the Blind tar Thomas Metzinger til orde for at vi må skape en ny bevissthetskultur:
«A culture of consciousness (or Bewusstseinskultur) is a culture that values and cultivates the mental states of its members in an ethical and evidence-based way. We do not have such a culture, and we need one, because without it, we have no hope of solving any of the crises wracking today’s world, from environmental or political collapse to our sleepwalk into the era of artificial intelligence (AI) and postbiotic consciousness.»
For å skape en ny bevissthetskultur må vi forsøke å oppnå en tilstand av «pure awareness», altså en form for ren, oppmerksom tilstedeværelse. Denne tilstanden kan vi oppnå ved å gi slipp på oss selv – altså ved å meditere:
«If the philosophy (and science) of consciousness wants to make genuine progress, it will need to finally take seriously precisely those forms of consciousness that it has long been most skeptical about – namely, selfless pure-awareness experiences as they occur in meditation.»
The Elephant and the Blind bygger på en empirisk studie der flere hundre forsøkspersoner beskriver sin egen opplevelse av meditasjon. En av deltakerne beskriver opplevelsen slik: «There was simply nothing left to be done. All ambition and grasping seemed absurd and counterproductive. There was deep abiding acceptance of the world as it was, and of myself in the world.»
Å meditere kan altså handle om å godta verden slik den er, å gi slipp på håp og ambisjoner. Kanskje klarer vi også gi slipp på vårt eget ego? I artikkelen «Filosofi og meditasjon», publisert her i Salongen7, skriver Terje Sparby at «jo mer grensen mellom jeg-et og den andre oppheves, desto mindre blir bevissthetens tendens til distraksjoner som har et egoistisk grunnlag – slik som selvopprettholdelsesdrift, opptagelse av farer i miljøet, sosial status».
Ved å meditere kan vi kanskje klare å stagge vår egen egoisme, vårt statusjag og vår trang til å tenke fremover. Men kan meditasjon virkelig hjelpe oss å til å bryte ut av vekstparadigmet?
Kan en radikal bevissthetsendring bidra til å avverge «the crises wracking today’s world», som Metzinger hevder?
En hule full av stjerner
Selv har jeg prøvd å meditere mange ganger, men jeg får det ikke til. Jeg klarer ikke å følge med på min egen pusterytme, og etter få minutter tar tankene overhånd. Jeg begynner å planlegge praktiske gjøremål. Jeg tenker bakover og framover, og er overhodet ikke til stede i øyeblikket. Når jeg en sjelden gang er fullt og helt til stede i øyeblikket, er det fordi jeg gjør noe. Noe som krever all oppmerksomheten min. Det kan være å skrive (som jeg gjør akkurat nå), å lage mat, å bygge noe. Det kan også være å drive med ulike former for politisk aktivisme. Jeg tror på verdien av handling.
Derfor er jeg skeptisk både til den fiktive karakteren Bruno Lacombe og den høyst levende filosofen Thomas Metzinger. Jeg klarer ikke å slutte å tro på fremskrittet, i hvert ikke i den grad fremskrittet er et kollektivt prosjekt. Jeg tror på at vi kan skape en bedre fremtid gjennom å jobbe sammen, for å nå konkrete, politiske mål. Også når det virker nesten håpløst, som i klimasaken. Når Thomas Metzinger hevder at det trolig «er for sent å stoppe klimaendringene», og at vi derfor må «rette blikket innover», kjenner jeg på en sterk motvilje. Kanskje har han rett, kanskje er det for sent, men vi må vel prøve? Eller skal vi rett og slett slutte å håpe?
Eller står svaret skrevet i stjernene?
I en av de siste epostene han sender til gruppa, innrømmer nemlig Bruno at han kan ha tatt feil. Kanskje er ikke hulemaleriene til homo sapiens bare etterlikninger av jaktscener, likevel? Kanskje representerer de tvert imot stjernehimmelen? «These depicted beasts on cave walls [...] might instead have been deities of the sky. Not the animals that man hoped to trap and kill and skin and eat, but those animals that shone as arrangements of stars in the celestial heavens, wondrously out of reach.»
Som mange av Brunos ideer har også denne belegg i forskning. I en artikkel på BBC Science8 leser jeg at «Some of the world’s oldest cave paintings are now thought to depict not wild animals as was previously thought, but constellations in the night sky.» Disse hulemaleriene er, ganske riktig, omtrent 40.000 år gamle. De er altså laget på den tiden da neandertalerne døde ut.
Kanskje er ideen om fremskritt egentlig en misforståelse. Vi skal ikke fremover. Vi skal heller ikke bakover. Vi skal skru av tv-en, legge bort mobilen og rette blikket oppover, mot stjernebildene på nattehimmelen. Slik kan vi bli opplyste i nattemørket.
Noter
2 https://www.sapiens.org/archaeology/neanderthal-art-discovery/
4 Metzinger, T (2024): The Elephant and the Blind. MIT Press
5 https://www.morgenbladet.no/aktuelt/2024/08/25/a-forbli-et-godt-menneske-i-en-fryktelig-verden/
7 https://www.salongen.no/nyheter/antikken/antroposofi/bevissthet/148396
