MORALENS SUBJEKT

Siden Descartes (1596 – 1620) lanserte sitt krav om klar og tydelig erkjennelse, har filosofene vært av den mening at man først må avklare at og hvorledes sikker erkjennelse er mulig, før man kan si noe vesentlig om andre menneskelige erfaringsformer.¹

Det er et særkjenne ved Charles Taylors moralfilosofi at han ikke – i motsetning til det som er vanlig – ser moralfilosofi som et isolert, velavgrenset område. Det som profilerer Taylor som en sjelden fugl innen moderne filosofi er følgelig at han bryter radikalt med det dogme som brorparten av denne filosofien bygger på, nemlig erkjennelsesteoriens primat.

Taylor startet sin filosofiske karriere i Oxford, og her fikk han til fulle stifte bekjentskap med hvor sneversynt den analytiske filosofi som ble dosert her, kunne være. Han orienterte seg raskt mot andre retninger innen filosofien, først og fremst fenomenologien, og særlig den variant han fant hos Merleau Ponty.

I motsetning til den moderne filosofis ensidige erkjennelsesteoretiske orientering og det derav følgende knefall for den vitenskapelige metode, er det et gjennomgående trekk ved Taylors filosofi at han vektlegger det konkrete subjekt slik dette er situert i en livsverden. Erfaring er derfor ifølge Taylor ikke først og fremst et metodisk problem, men det konkrete menneskets erfaring slik denne oppstår og former seg i møte med ting og hendelser som angår oss. Det er tingenes konkrete «tale» til det enkelte menneske i dets forskjellige konkrets livssituasjoner, som filosofien skal bidra til å klargjøre og understøtte.

Dermed blir fortolkning viktigere som erfaringsform enn den sikre metodisk erkjennelse! Hvis vi ikke vil at vitenskapen skal overta styringen av vårt liv, må vi – på eget initiativ og ansvar – leve det selv. Taylor er for så vidt moderne når han mener at både styrken og muligheten for dette, finnes i oss selv. Derav ble boktittelen på verket utgitt i 1989, Sources of the Self.

I og med at den systematiske delen av boken Sources of the Self er en filosofisk argumentasjon for en bestemt – og mer tradisjonell – måte å tenke om moral på, er det uunngåelig at han også må ta sikte på å vise at det synet på fornuft, som for tiden er fremherskende i filosofien, representerer en «avstumpet» form for rasjonalitet. Og ettersom de fleste av oss er vant til å tenke i de baner som fastlegges av den form for rasjonalitet som Taylor vil overvinne, er det selvsagt ikke like lett å la seg overbevise av hans argumentasjon. Ja, under lesningen av Taylors redegjørelse for sitt standpunkt, melder det seg uvilkårlig en rekke motforestillinger. Men da er det viktig å ha i mente at disse nettopp stammer fra vår innforståtthet med den moderne moraloppfatning som Taylor vil rokke ved. Taylors bok innbyr derfor i rikt monn leseren til å øve seg i den hermeneutiske kunst å utfordre sine fordommer!

Moralfilosofiens avsporing

Det Taylor har å innvende mot moderne moralfilosofi, formulerer han innledningsvis slik:

«This moral philosophy has tended to focus on what it is right to do rather than on what it is good to be, on defining the content of obligation rather than the nature of the good life…it has no conceptual space left for a notion of the good as the object of our love or allegiance…» (s. 3)

Det er denne påstand han så søker å underbygge både systematisk og historisk. Det er nok lettere å forstå hva han sikter til med første del av utsagnet: For hva er vel «det gode» sånn rett og slett? Så meget er i hvert fall klart at det ifølge Taylor innebærer en innsnevring av moralfilosofien å utelukkende være opptatt av rettigheter og plikter. Det gode er langt rikere – og derfor også langt mer komplisert – enn det som kan omskrives med rettigheter og plikter. Det underliggende prinsipp for all moderne moralfilosofi er dessuten at det skal være mulig å avgjøre hva som er moralsk riktig i lys av visse universelle prinsipper. Dermed impliserer moderne moralfilosofi også at moralske konflikter – i det minste prinsipielt – er noe som kan løses; den er ikke – slik den tradisjonelle moralfilosofi var – en livskunst, altså en lære om hvorledes det var mulig og riktig å leve med konflikter.

Den historiske delen av Taylors bok må nok sies å være lettere tilgjengelig ettersom han her i hovedsak tar sikte på å gi en kritisk belysning av de forestillinger som har formet vårt nåværende rasjonalitetsparadigme, og som dermed er bestemmende for den måte vi tenker om oss selv som moralske vesener. Det er med andre ord lettere å peke på de trekk ved den historiske utvikling som har ført galt av sted enn det er å gi et alternativ.

 Den moderne moralfilosofi, i alle dens forskjellige varianter, er et ektefødt barn av opplysningstiden. Den utspringer og har sin grunn i forestillingen om mennesket som et fritt og selvstendig vesen. Det er hverken Gud eller tradisjonen som skal bestemme over den enkeltes liv, det er helt i dets egne hender. Det tankegods som stammer fra opplysningstiden, og som gjerne sammenfattes under betegnelsen «det moderne prosjekt» eller bare «moderniteten», har altså sin grunn i et genuint moralsk motiv, det vil si et motiv som er ment til å høyne vår forståelse og muligheter av oss selv som mennesker.

I den senere tid har det imidlertid vokst frem en mistanke innen filosofien om at dette prosjekt er i ferd med å spore av.² Taylor er på jakt etter grunnene for denne avsporingen. Det at moderniteten er i ferd med å forskusle sin egen gode intensjon kan og skal imidlertid ikke føres tilbake til en «Dialektik der Aufklärung» slik som hos Horkheimer og Adorno, hvor avsporingen beskrives som uunngåelig for så vidt som den har sin grunn i opplysningstankens egen indre dynamikk.

Det kanskje mest sympatiske og lærerike trekk ved Taylors fremstilling av moderniteten, er at han ikke ser den som en forfallshistorie («Verlust der Mitte»), men kun som en avsporing fra sitt eget beste. Han formulerer dette slik:

«Modernity urgently needs to be saved from its most unconditional supporters. Understanding modernity aright is an exercise in retrieval.» (s. XI)

Hermeneutisk tenker

Både i sin systematiske og historiske drøftelse er Taylor hermeneutiker. Han fremstiller hva bestemte måter å tenke på, bestemte virkelighetsoppfatninger går ut på, ved å vise hvorledes de er oppstått. Den hermeneutiske forståelse nøyer seg ikke med å forklare hva noe er, men den vil forstå hvorledes det er oppstått. Ettersom en slik hermeneutisk forståelse er fortolkende, må den hele tiden ta i betraktning alternativer. Den kan derfor virke frigjørende fordi den lærer oss at det som er, kunne ha vært annerledes – og at denne annerledesheten fremdeles er et alternativ for oss.

Den hermeneutiske tenkemåte som Taylor gjør seg til talsmann for, er hele tiden åpen for tenkningens muligheter og lukker seg ikke om det som er. På den måten gir den hermeneutiske forståelse av den historiske utvikling et rikere og mer nyansert bilde av vår nåværende situasjon enn om man bare forklarer det som er. Slik kan den også virke berikende på vår selvforståelse. I så måte er den historiske delen av Sources of the Self et eksellent stykke «retrival of the past» (s. 10), nemlig å fremstille fortidens tanker på en slik måte at de i høyeste grad fremdeles angår oss.

Forskyvningen av moralfilosofiens interesseområde, som Taylor mener å kunne konstatere – og som altså også innebærer en innsnevring av dens område – skyldes visse grunnleggende antagelser både om hva som er den egentlige virkelighet og hvorledes denne (med sikkerhet) kan erkjennes. Denne kombinasjonen av hva som er den egentlige virkelighet og hvorledes denne med sikkerhet kan erkjennes, dikterer også moralens utforming. Disse grunnleggende antagelser utgjør det Taylor kaller «a background picture». Og som et slikt bakgrunnsbilde eller rammeverk har det moderne verdensbilde sin opprinnelse i et helt nytt syn på naturen og hvorledes den objektivt kunne erkjennes. Dermed fikk vi et fatalt skille mellom «hendelser» og «handlinger», mellom «ting» og «person», som så i neste omgang tenderer mot gjøre alt til ensartede objekter. I et slikt vitenskapelig verdensbilde er det ikke lenger plass for goder. At noe er et gode vil jo si at det er noe mer enn hva det faktisk og tilsynelatende fremstår som. Et gode er noe mer enn en materiell ting, den er bærer av mening og verdi.

Helt fra Taylor startet sitt filosofiske forfatterskap med studien The Explanation of Behaviour (1964) har forestillingen om mennesket som et handlende og fortolkende vesen vært et gjennomgående tema. Og Taylor befinner seg helt innenfor modernitetens rammer når han med ettertrykk argumenterer for at menneskelige handlinger i motsetning til naturens hendelser har sin grunn i vår frihet forstått som selvbestemmelse. Men dermed blir det også meningsfullt å spørre etter meningen med handlingen. En handling har – i motsetning til en hendelse – sin grunn i et bestemt formål, altså noe den handlende oppfatter som en fornuftig grunn og følgelig også som et gode. Ifølge Taylor vil det derfor foreligge en nødvendig sammenheng mellom menneskelige handlinger og det han kaller goder.

Som konkret handlende subjekt er mennesket alltid allerede situert i en gitt verden, og denne er ikke nøytral og verdifri. Den er tvert imot full av tildragelser som angår oss, og fenomener som vi må ta stilling til. Våre handlinger utspiller seg derfor alltid i spenningsforholdet mellom mer eller mindre viktige avgjørelser. De viktigste av disse avgjørelser, det vil si de avgjørelser som er moralsk relevante, kaller Taylor for sterke, kvalitative avgjørelser, og i og med disse forteller jeg også meg selv og andre hvem jeg er. De er, med andre ord, med på å bygge opp min personlig identitet. Taylor fremhever dessuten at disse sterke avgjørelser alltid er et tilsvar, og utspringer fra en konkret livssituasjon.

Det er altså ikke de såkalte verdipreferanser jeg tilfeldigvis måtte ha, som skaper et skille mellom godt og ondt, rett og galt, fordi dette er meningsfullt for meg. Den virkelighetsoppfatning som Taylor tar et oppgjør med, er det han omtaler som «… the strippeddown ontology which excludes these framworks …» (s. 19), altså forestillingen om verden som et nøytralt «sted» hvor det i og for seg ikke finnes forskjell på godt og ondt, opp og ned, høyt og lavt, slik at det kun er det enkelte menneskets verdivalg som strukturerer dette.

LES OGSÅ: DE INTELLEKTUELLES ANSVAR — REDUX

Dette må ikke forstås dithen at Taylor ville motarbeide forestillingen om frihet og selvbestemmelse. Tvert imot anser han dette som noe av det viktigste tankegodset vi har arvet fra opplysningstiden. Det han forsøker, er å redde dette viktige tankegodset fra å utartes til en illusjon om at vi som handlende, moralske individer, skulle ha full kontroll, og uinnskrenkede valgmuligheter.³

Ontolisk fundament

Moralfilosofien kan ifølge Taylor ikke legge til grunn at den menneskelige livsverden er nøytral. Her står vi kanskje overfor det mest kontroversielle punkt i Taylors oppgjør med den konstruktivisme som preger moderne moralfilosofi, nemlig hans forsøk på å gi moralen et ontologisk fundament ved å forankre den i den menneskelige natur. Det er nemlig få fenomener som det har vist seg vanskeligere å si noe sikkert om enn den menneskelige natur. Men nå mener vel heller ikke Taylor at moralen trenger et fundament av sikker viten om den menneskelig natur, det er tvert imot moralens oppgave å fortolke og utforme denne natur.

Den eneste forutsetning Taylor gjør i denne forbindelse, er å hevde at vi mennesker er vesener med et dypt indre liv, slik at vi alltid må hente frem og bestemme vår natur ved å fortolke vårt indre liv. En slik påstand innebærer ikke at Taylor er blind for alle de faktorer innen moderniteten som favoriserer overfladiskhet. Disse utgjør tvert imot bakgrunnen for at han så innstendig minner oss om at vi ikke kan være moralske – og det er utvilsomt slik at vi i mange sammenhenger faktisk er moralske! – uten å ta frem det beste i oss. Det er antropologisk sett ikke urimelig å anta at vi mennesker er vesener med noe slikt som et dypt indre liv.

Et annet – og mer indirekte – argument for dette, som kan leses ut av Taylors tekst, er følgende: Hvis det skulle forholde seg slik moderne moralfilosofi hevder, nemlig at vi mennesker skaper moralen i en i og for seg nøytral verden (som altså også innbefatter mennesket som naturvesen uten noe indre liv), da oppstår lett spørsmålet: Hvorfor skal jeg være moralsk? Slik Taylor konsiperer moralfilosofien bortfaller selve grunnlaget for dette spørsmål fordi vi som selvfortolkende vesener rett og slett er nødt til å ta stilling til de krav som vi stilles overfor i vår livsverden. Og denne stillingtagen bestemmer videre hva vi egentlig vil være og hva vi oppfatter som det gode liv.

Taylor hevder altså at moralen på den ene siden har sitt grunnlag i visse helt fundamentale moralske intuisjoner. Samtidig er han klar over at disse intuisjonene alltid oppviser en stor kulturell variasjon. Denne variasjonen er ifølge Taylor et utslag av at det alltid skjer en fortolkning. Vi finner her den første ansats til hans ekspressive moralteori: selv om de moralske krav eller intuisjoner finnes som selvstendige i og med at de har sin rot i den menneskelig natur, må det ikke desto mindre en fortolkende aktivitet til for å løfte dem frem i lyset slik at de blir en del av vår selvforståelse som mennesker. Det er ene og alene på denne måten de er ment å utgjøre «… a given ontology of the human» (s. 5). Problemet – som Taylor er dårlig til å forklare – er bare at disse intuisjoner på en eller annen måte må være rettledende for fortolkningen.

Taylor er altså ikke bare umoderne for så vidt som han eksplisitt opererer med en ontologi som rammebetingelse for moralen (etter hans mening må all moral implisitt bygge på en ontologi), men også fordi denne ontologi er flerdimensjonal: den skal ikke bare fungere som grunnlag for hva noe er (teori), men også for som hva som bør være (praksis). I de moralske handlinger, som realisering av det gode liv, faller væren og verdi sammen, og slik sett speiler de den menneskelig livsverden. De dokumenterer at denne ikke er verdifri!

En flerdimensjonell ontologi

Den type ontologi Taylor operer med, adskiller seg imidlertid i et viktig henseende fra den tradisjonelle ontologi ved at den ikke uten videre kan fungere som korrelat for teori og praksis, men må fortolkes. Der hvor den tradisjonelle ontologi primært er ment å angi en grunn for erkjennelse, fungerer den hos Taylor som grunnlag for fortolkning. Dermed blir kulturen ikke et speilbilde av en uforanderlig virkelighet, men et uttrykk for hva vi mennesker – som selvfortolkende dyr – egentlig er, og hva vi oppfatter som det gode liv. Man kan derfor ikke finne ut hva mennesket er ved å skrelle bort kulturen. Kulturen er det «sted» eller den verdisfære hvor menneskets egentlighet fortolkende kommer til uttrykk.

Det er ved denne flerdimensjonale ontologi at Taylor avviker fra den, etter hans mening, implisitte ontologi som danner grunnlaget for den moderne, vitenskapelige tenkemåten. Denne ontologi er dessuten naturalistisk for så vidt som den hevder at drifter, instinkter og lignende er en ren eller nøytral form for væren, og at de vurderinger og handlinger som gir seg ut fra disse, kun er private preferanser uten rot i en egentlig eller normativ virkelighet. Det er denne vitenskapelig pregede naturalisme som etter Taylors mening har ført moderne moralfilosofi i feil retning ved å gjøre den blind for at den selv bygger på en ontologi.

Taylor strategi på dette punkt består i å vise at også naturalismen impliserer en bestemt måte å tenke om naturen og mennesket på. Dessuten blokkerer denne – implisitte – ontologi for at virkeligheten er flerdimensjonal slik at subjektets fortolkende evne trengs for å komme frem til den egentlige virkelighet. Problemet Taylor dermed står overfor er å utforme en teori som kan forklare følgende:

«Ontological accounts offer themselves as correct articulations of our ’gut’ reactions of respect». (s. 6)

Det typiske for den tenkning som ligger til grunn for moderniteten, er at den gir en rasjonell forklaring på verdens fenomener. Men dette gjør moralen til en merkverdighet, noe som ikke passer inn i det forklaringsskjemaet for virkeligheten. Hvis alt kan forklares som – og dermed er – en mekanisk hendelse styrt av empiriske årsaker, da er det ikke plass for moralen.

LES OGSÅ: ETIKERENS EKSPERTISE : HVA BESTÅR DEN AV?

Skal moralfilosofien komme ut av dette «uføre» må ikke bare erkjennelsesteorien med sitt dominerende krav om sikker erkjennelse vike for en ontologi, men denne ontologi må også være differensiert på den måten at det virkelige omfatter både det faktiske (er) og det ideale (bør). Bare på den måten kan moralen bli en del av ontologien. Dermed har moralen et fundament uten at dette er diktert av den samme sikkerhet som erkjennelsen av rent empiriske fenomener gir:

«So our moral reactions…have two facets, as it were. On one side, they are almost like instincts, comparable to our love of sweet things, or our aversion to nauseous substances…; on the other, they seem to involve claims, implicite or explicite, about the nature and status of human beings.» (s. 5)

Våre moralske reaksjoner – som munner ut i moralske vurderinger – har med andre ord sitt fundament i en gitt virkelighet, selv om disse reaksjoner ikke er helt på samme måte som når vi blir kvalme av motbydelige ting. Da er det tale om en kausal reaksjon, mens det i forbindelse med moralske reaksjoner dreier seg om fortolkningen av visse krav som melder seg i møte med objektet:

«…in either case our response is to an object with a certain property. But in one case the property marks the object at meriting this reaction; in the other the connection between the two is just a brute fact.» (s. 6)

Et slikt synspunkt bryter med det skjema som den nyere tids filosofi legger til grunn, og som har sin opprinnelse i den moderne naturvitenskap. Ifølge dette skjema er det kun de såkalte primære sansekvaliteter, som for eksempel utstrekning, som har et fundament i virkeligheten fordi disse er de eneste som med sikkerhet kan erkjennes. De sekundære sansekvaliteter, som for eksempel søt, kvalmende, er personlige preferanser og derfor subjektive. Dette gjelder da selvsagt i enda større grad for de tertiære sansekvaliteter som for eksempel vakker, rettferdig. Ut fra denne måte å tenke virkeligheten på vil rettferdighet være et predikat som vi mer eller mindre etter eget forgodtbefinnende kan tillegge et fenomen, men som ikke har noen forankring i dette fenomenet som sådan. Det er så å si vår vurdering som skaper verdien «rettferdighet».

Ifølge Taylor vil rettferdighet derimot være den korrekte fortolkning av gitte fenomener. I kraft av sin egen iboende struktur eller væremåte indikerer altså visse fenomener at de best kan forstås som mer enn blott og bart et faktum. Eller sagt på en annen måte: I og med at visse fenomener forlanger å fortolkes, smelter er og bør sammen.

Det normative utgår fra individet

Det Taylor vil frem til, er å vise at moralen er ontologisk fundert, men da i en ontologi som er «rikere», mer differensiert enn i den ontologi som implisitt gir seg som et resultat av erkjennelsens krav om sikkerhet. Et gjennomgående trekk ved den moderne tenkemåte som har formet vår kultur er:

 «…the primacy of the epistemological: the tendency to think out the question of what something is in terms of the question of how it is known.»⁴

I den moderne filosofi er erkjennelsens objektivitet og sikkerhet diktert av metoden – og ikke som hos Aristoteles og i hele den klassiske metafysikk av egenarten til den gjenstand som skal erkjennes. Det eneste sikre blir derfor det som kan kvantifiseres, alle andre egenskaper ved objektet blir sekundære, det vil si prisgitt det individuelle subjekts forgodtbefinnende.

LES OGSÅ: FROSSEN SUBJEKTIVITET (1)

Det paradoksale ved den nyere tids filosofi er at den søker erkjennelsens sikkerhet i subjektet, men den type sikkerhet som den etterstreber passer ikke på subjektet selv. «Løsningen» på dette dilemma blir da å sette likhetstegn mellom subjektet som erkjennelsens grunn, og en metode, det vil si et sett av regler subjektet selv lager for å oppnå sikker erkjennelse. Men dermed faller mennesket som individuell fornuft utenfor denne metodes rekkevidde, og blir dermed degradert til et stykke natur som – merkverdig nok – ikke føyer seg sømløst inn i resten av naturen.

Dilemmaet for den nyere tids filosofi blir dermed at det enten skapes en dualisme mellom subjekt og objekt, eller at subjektet forsvinner inn i naturen. Ifølge Taylor kan mennesket hverken som teoretisk tenkende eller som moralsk handlende subjekt stå helt utenfor naturen, men det kan heller ikke helt oppslukes av denne. Løsningen for moralfilosofien er å forstå mennesket som «uttrykkende» eller «ekspressivt».

Det normative utgår fra objektet, men det er opp til oss, subjektet, å formulere og gi uttrykk for den norm som svarer best til våre reaksjoner, og det må vel bety: henter frem det beste i oss. I en slik «ekspressivistisk» ontologi fremstår altså ikke objekt uten en bestemt forestilling for erkjennelsen, slik tilfelle er i den tradisjonelle ontologiske tenkning. På den andre siden er ekspressiviteten, uttrykket, på en eller måte styrt av objektet slik at uttrykke ikke blir en vilkårlig konstruksjon av objektet ut fra de kriterier for sikker erkjennelse som subjektet fastlegger.

Dette gir rom for frihet og selvbestemmelse, men en frihet som mer og mer utarter til tøylesløshet og vilkårlighet (i moralen) og konstruksjon (i erkjennelsen). Derfor er det nå ifølge Taylor på tide at vi forsøker å tenke subjekt og objekt som likeverdige. Det Taylor forsøker på, er med andre ord å innløse to fordringer fra Hegel:

«…das Wahre nicht als Substanz, sondern eben so sehr als Subjekt aufzufassen und auszudrücken.» Og «Das Wahre ist das Ganze.»⁵

LES OGSÅ: HEGEL, ETIKK OG BLEKKSPRUTER

Disse hegelianske grunntanker er hele tiden til stede i Taylors fremstilling, men da tilpasset hans moderne ståsted. Dette innebærer blant annet at selv om Taylors moralfilosofi har sin grunn i en ontologi, så oppfatter han ikke denne ontologi som en statisk vesensstruktur i det værende, men tvert imot som en slags ubestemt-bestemt invitasjon eller utfordring til subjektet. Ontologien er med andre ord avhengig av subjektets selvbestemmelse for å komme til sin rette.

Som en konsekvens av dette, kan Taylor innarbeide to andre viktig tendenser innen moderniteteten: a) vektleggingen av det ordinære liv, og b) anerkjennelsen av pluralitet.

Autonomi og selvrealisering

Selv om det å vise andre mennesker respekt ifølge Taylor er nærmest er for et instinkt å regne, så får et helt spesielt uttrykk i moderniteten, nemlig som en subjektiv rettighet hver enkelt av oss har i kraft av å være subjekter. Generelt innebærer dette at moraliteten er forankret i subjektivitetens evne til å finne bedre uttrykk, og følgelig vil kunne overkjøre den etablerte moral og lovgivning. Den etablerte moral og lovgivning (grovt sagt det Hegel mener med «objektiv ånd») er med andre ord ikke gitt en gang for alle, men uttrykk for subjektet qua frihet – og derfor i stadig forandring. Substansen er kun en «stivnet» form for subjektets selvbestemmelse.

Det Taylor forsøker å inkorporere i sin moralfilosofi, er intet mindre enn Hegels innvending mot Kants lære om autonomi, nemlig at subjektiv selvbestemmelse er null og niks verd hvis den ikke også henger sammen med en eller annen form for substansialitet, og det kan den ifølge Hegel kun ha som forankret i en gitt menneskelig livsverden, det Hegel kaller den objektiv ånd. Men det innebærer samtidig at den objektive ånd er et uttrykk for subjektets autonomi og dermed foranderlig.

Selv om både Kant og Hegel hører hjemme i moderniteten, så har de ifølge Taylor ikke klart tenke subjektets autonomi på annen måte enn som realisering av en allmenn fornuft – og ikke på en slik måte at vi ved å realisere fornuften samtidig realiserer oss selv som individer. Problemet blir dermed: hvorledes kan vi på samme tid være både fornuftige og realisere oss selv som individer? I sitt forsøk på å besvare dette spørsmålet må Taylor modifisere modernitetens forestilling om subjektets autonomi, og det gjør han ved å knytte forestillingen om en allmenn autonomi sammen med den betydning det individuelle fikk i og med romantikken. Og dette:

«…expands to the demand that we give people the freedom to develope their personality in their own way, however repugnant to ourselves and even to our moral sense…» (s. 12)

Ut fra en slik tankegang kommer forestillingen om subjektets generelle autonomi til også å omfatte forestillingen om subjektets selvrealisering. Moralen er ikke lenger noe som bare utspiller seg i relasjonen til andre, den må – som realiseringen av det gode liv – i høy grad også sees som et forhold den enkelte har til seg selv. Moralen kommer dermed til å måtte omfatte det Taylor kaller «… the notion of a full life …» (s. 14).

I og med at Taylor forankrer ekspressiviteten i en ontologi, kan denne selvrealisering aldri utarte til en «egotrip». For det første fordi identitet hviler på en rik og differensiert ontologi. For det andre fordi min selvrealisering alltid finner sted innenfor et gitt sosialt rammeverk. Selvrealisering er ikke å skape seg selv fra intet, men å utvikle og uttrykke sine naturlige anlegg innenfor visse – akseptable, men foranderlige – sosiale rammer.

Et utfoldende subjekt

Vi lever et meningsfullt liv «through articulating it» (s. 18) og denne artikulasjon er altså dels et uttrykk for en stadig bedre forståelse av hva vi vil være, og dels at dette skjer som et svar på de krav vi stilles overfor i vår gitte livsverden. Denne kombinasjon forhindrer at forestillingen om det gode, meningsfulle liv bare skulle være et privat anliggende.

I og med at den nyere tids filosofer til de grader lot seg imponere av naturvitenskapens form for objektivitet, finnes det en sterk tendens til å glemme at enhver form for tenkning – også den naturvitenskapelige – utspiller seg innenfor et bestemt rammeverk. Rammeverket som en flerdimensjonal ontologi, innebærer at noe som faktisk er, også har en idealitet i seg som subjektet så kan hjelpe frem. Som fritt og selvbestemmende utfolder og skaper subjektet seg selv, samtidig som det hele tiden må ta stilling til de krav det møter i sin livsverden, men også de goder det måtte ønske å realisere.

LES OGSÅ: ET PESSIMISTISK ARGUMENT MOT ANTINATALISME

Også her innfører Taylor en differensiering mellom det han kaller ordinære goder og goder som forlanger vår beundring og respekt. Noe er rett og slett bedre, et gode, ikke bare i kraft av mine preferanser. Det fornuftige grunnlag for å foretrekke det ene fremfor det andre, har altså sin grunn i hva dette egentlig er – og denne egentlighet er det som subjektet hjelper frem ved sine uttrykk og handlinger. Det er fordi rammeverket, ontologien, ikke bare forlanger dagligdagse avgjørelser av meg, men også det Taylor kaller «strong evaluation».

Riktignok er det slik at det er subjektet som bestemmer og handler i kraft av sin autonomi. Selvbestemmelse må være i overensstemmelse med det som (egentlig) er, slik at dette kommer til sin rett, det vil si blir realiseringen av et gode eller realiseringen blir et gode.

At det som er kan (og må) komme til sin rett ved subjektets innsats, forutsetter at det værende er delaktig i den samme fornuft. Den moderne filosofi, fra Descartes og fremover, går derimot ut fra at det værende er helt uten egne bestemmelser, det har ingen egen idealitet. Konsekvensen av denne historiske utviklingen er at frihet har blitt viktigere enn orden. Moderniteten konstituerer seg som sådan ved å sette det menneskelige subjekt som eneinnehaver av fornuften, men så viser det seg altså at dette subjekt blir mer og mer problematisk for selv.

Det Taylor vil minne oss om, er at vi har misforstått vår frihet hvis vi bruker den til å realisere vår vilkårlighet og ikke til å gi uttrykk for det beste i oss som en realisering av det gode liv. Sterkt forenklet kunne man oppsummere den utvikling som Taylor gjør rede for i den historiske delen av Sources of the Self slik: Filosofene måtte gi slipp på substansen som forklaring på alle tings grunn fordi den ikke var dynamisk nok til å forklare virkeligheten som foranderlig og i utvikling; og det subjekt som ble innsatt som det sikre grunnlag for erkjennelsen, skulle med tiden vise seg å være helt uegnet som grunnlag for moralen.

Å manøvrere mellom to ytterpunkter

De mest toneangivende formene for denne måte å tenke på, er ifølge Taylor utilitarismen innen moralfilosofien og naturalismen innen erkjennelsesteorien. Og han oppsummerer deres grunnleggende intensjon slik:

«The aim of this philosophy was precisely to rejecct all qualitativ distinctions and to construe all human goals as on the same footing, susceptible therefor of common quantification and calculation according to some common ’currency’. My thesis is that this idea is deeply mistaken.» (s. 22f.)

Men selv om dette syn skulle bero på en gedigen misforståelse, kan vi ikke uten videre se bort fra det. Denne tenkemåten er dominerende i våre dager. I tillegg har det ført til en verdsettelse av det vanlige liv som var helt ukjent for tidligere tiders og andre kulturers tenkemåte.

Nå kan imidlertid heller ikke utilitarismen og naturalismen mene at samme hva vi gjør, så er det riktig. De kan med andre ord heller ikke avskaffe enhver form for kvalitative distinksjoner:

«Rather the key point is that the higher is to be found not outside of but as a manner of living ordinary life.» (s. 23)

Men dermed ender disse tenkemåtene opp med den paradoksale situasjon at de etablerer det vanlige liv (de flestes lykke) som et ideal (a strong evaluation), samtidig som de mener at enhver form for «strong evaluation» eller idealitet egentlig er avskaffet fordi moralen utspiller seg i et nøytralt rammeverk. Paradokset er altså at man hevder at verden er et nøytralt «sted» hvor alt er like gyldig, samtidig som man opphøyer én tenkemåte, den vitenskapelige, til den eneste rette.

Taylor vil rykke vår moralske selvforståelse ut av det dødvanne den befinner seg i. Grunnen til at den rådende vitenskapelige tenkemåte undergraver den spesifikt moralske måte å forholde seg til virkeligheten på, er at den overhodet ikke kjenner til noen form for kvalitative distinksjoner: Vitenskapens verden er nøytral, og kvalitative distinksjoner blir derfor oppfattet som subjektive projeksjoner på et nøytralt materiale i et homogent rom og en homogen tid.

I og med at Taylor ikke fremstiller moderniteten utelukkende som et forfall, må han manøvrere mellom to ytterpunkter: Dels må han anerkjenne den tradisjonelle, metafysiske forestilling om en substansiell fornuft. Hans hjemmelsmenn for denne holdning er Platon og Augustin. Taylor foretar imidlertid en karakteristisk modifikasjon av denne lære ved å koble den sammen med sin lære om den ekspressive dreining: Vi blir ikke moralske, delaktige i det gode liv, ved å mime en gitt orden. Det er vår oppgave og ansvar å finne og uttrykke denne.

Dels må han anerkjenne visse sider ved det moderne liv, som den enkeltes frihet som grunnlag for en individuell livsførsel. Det Taylor oppfatter som et umistelig gode ved den moderne kultur, er at den åpner opp for en individuelle livsførsel og dermed også for det han kaller en anerkjennelse av det ordinære. Del tre av boken har således overskriften: «The Affirmation of Ordinary Life». Taylor står dermed overfor den tilsynelatende løselig oppgave: hvorledes er det mulig å forene forstillingen om at vi mennesker har et rikt indre liv, med den moderne forestilling om at livet – og dermed også moralen – er en bekreftelse på det vanlige, det ordinære, altså noe som ligger i dagen.

Denne motsetning oppstår ene og alene ifølge Taylor fordi vi har misforstått vår frihet. Vi må riktig nok skape den moralske orden, men dette er igjen vilkårlig akt. Vi står her overfor et viktig trekk ved Taylor måte å tematisere moralen på; skal mine handlinger bidra til å realisere det gode liv, må de henge sammen, de må forme min identitet. Man kan lett få det inntrykk at Taylor implisitt hevder at handlinger som skaper orden og enhet i mitt liv, nødvendigvis også må være orientert mot det gode. Men det synes å forutsett at det grunnlag for moralen, det gode liv, som han omtaler som «guts reactions» på en eller annen måte allerede er delaktig – om enn rudimentært – i en form for fornuft.

Det man kan få en mistanke om, er at den moralfilosofi Taylor gjør seg til talsmann for, ikke tar høyde for den uutryddelige ondskap som finnes i verden, altså det Kant kalte «det radikalt onde». Men dette åpner for følgende refleksjon: forestillingen om at det onde her i verden er noe som vil forsvinne, er en hybris som gir seg ut fra opplysningstidens tiltro til moralen som grunnlagt ene og alene på fornuften. Opplysningens talsmenn gjorde ingen tanker om hvor fornuften skulle hente kraften til et moralsk levevis fra uten en normativ empiri. Den moralfilosofi som Taylor gjør seg til talsmann for, har ingen slike radikale intensjoner. Slik han fremstiller menneskets moralske situasjon, er det onde ikke noe som moralfilosofien kan avskaffe, den kan kun bidra til at det motarbeides. Her er han altså helt på linje med en opplysningsfilosof som Kant!

Moderniteten konstituerer seg som sådan ved å sette subjektet som grunnlag for løsningen på alle problemer – også de moralske. For at subjektet skal kunne fungere som et sikkert grunnlag, må det imidlertid reduseres til det Taylor kaller «the disengaged subject of rational control». Men dermed avskjærer det seg samtidig fra kontakten med enhver form for normativitet, det være seg som etablert sosial praksis (ethos) eller som en praktisk- moralsk fordring med rot i fornuften selv. I den grad det skal finnes moral innen en slik virkelighetsforståelse, må den enten blir en vilkårlig konstruksjon eller overlatt til følelsene.

Men som moralens subjekt er mennesket mer enn et metodisk korrelat til verden, og det er også noe mer enn bare følelser. Moral er noe som angår hele mennesket, det vil si både dets naturlige tilbøyeligheter, følelser og fornuft. Og det er som et slikt subjekt vi må handle, treffe avgjørelser og finne løsninger. Som moralske vesener er vi kort sagt deltagende i verden – ikke tilskuere. Det Taylor vil minne oss om, er følgelig at en verdiorientert rasjonalitet er noe som henger uløselig sammen med menneskets konkrete væremåte, dets måte å ha en verden på.

Noter

1. I denne forbindelse er det ikke uvesentlig å påpeke at Descartes selv mente å kunne nøye seg med en provisorisk moral. At Descartes banebrytende verk Discours de la méthode (1637) også kan leses på en annen måte enn den tradisjonelle, se kapitlet om Descartes i: Steven B. Smith: Modernity and Its Discontents, New Haven/London 2016, s. 47.
2. Den mest markante representant for denne tanke innen moralfilosofien, finnes hos Alasdair Macintyre i hans bok: After Virtue. A Study in Moral Theory (1981). Se særlig kap. 5 Why the Enlightenment Project of Justifying Morality Had to Fail.
3. Det kan her være grunn til å minne om renessansefilosofien Pico della Minrandolas berømte utsagn om at mennesket er hva det gjør seg til.
4. Charles Taylor: Philosophical Arguments, s. 34.
5. Fra Phänomenologie des Geistes, s. 19 og 21