«DET GÅR IKKE SÅ BRA»
- OM KLITORIS, TRANSDEBATT OG Å IKKE BLI HØRT

anmeldelse

LES: HVORDAN GÅR DET?

I bokomtalen «Hvordan går det?» skriver kjønnsforsker Agnes Bolsø om å gjøre klitoris til sentrum for tenkning om kvinnelighet. Her presenterer og fortolker hun Catherine Malabous bok Fredløs nytelse (2023) om samme tema, men Bolsø har også som mål å bruke dette som en inngangsport til å «manøvrere i minefeltet mellom transfeminisme og radikalfeminisme».

Jeg er lite interessert i å bidra til Malabous diskusjon om klitoris, men er desto mer interessert i hvordan Bolsø nærmer seg transdebatten. Bolsøs tekst er på mange måter symptomatisk for hvordan transpersoners virkelighet og stemmer fiktiviseres og blir fremstilt som å stå i et antagonistisk forhold til sunn feministisk tenkning.

Bolsø innleder teksten sin nettopp på denne måten. Her er det viktig at jeg gjengir akkurat hva Bolsø sier. Ifølge Bolsø er det grunner til å mene at «såkalt ‘queer theory’ om kjønn, seksualitet og kropper» i de senere år har ført til at «feministisk politikk har kommet inn i et blindspor». Grunnen til dette er at «skeiv politikk […] domineres i dag av transpolitiske krav». Denne transpolitiske tankegangen bidrar, ifølge Bolsø, til «medikalisering og essensialisering av diverse identiteter». En slik «medikamentell og kirurgisk endring av kjønnsuttrykk» beskrives som transfeminismens endelige mål.

Bolsø hevder deretter at denne utviklingen innen kjønnstekning siden 2000-tallet «topper seg nå i en konflikt mellom ‘transfeminsme’ på den ene siden og ‘radikalfeminisme’ på den andre». Ifølge Bolsø hevder radikalfeminismen at en kvinne defineres gjennom de reproduktive organene sine og at kun de som «potensielt menstruerer og føder barn [er] de eneste som kan kalle seg kvinner». Videre hevdes det at både transfeminismen og radikalfeminismen essensialiserer kjønn på problematiske måter, men at Malabous bok gir oss hjelp til å finne en tredje vei gjennom å fokusere på klitoris. Det er altså ikke de reproduktive organene som er det vesentlige med kvinnelighet, slik radikalfeministene vil ha det til, men den nytelsesdrevne kroppsdelen klitoris.

Transfeminisme og radikalfeminisme

Denne type beskrivelse av at transfeminsme og transpolitikk skulle stå i konflikt med radikalfeminismen har begynt å bli ganske vanlig. Det er bekymringsverdig fordi den lager et bilde av en konflikt mellom verdiene og målene til transpersoner på den ene siden og en veletablert ciskvinnelig feminisme på den andre siden. Beskrivelsen har riktignok et fnugg av sannhet i seg, da flere av de mest kjente transekskluderende teoretikerne beskriver seg selv som radikalfeminister. Dette gjelder blant annet Janice Raymond og Mary Daly, begge med bakgrunn fra katolsk teologi, som på slutten av 1970-tallet forfattet noen av de tidligste verkene innen kjønnsteori som var (svært) transfiendtlige.¹

Likevel burde Bolsø vite at radikalfeminismens mest sentrale teoretikere slettes ikke står i opposisjon til inkludering av transpersoner, og spesifikt transkvinner, i det kvinnelige. Andrea Dworkin beskrev en sterk sympati med transpersoner, støttet tilgang til kjønnsbekreftende behandling og beskrev definisjoner av kjønn som tar utgangspunkt i absolutte forståelser av biologi og genitalier som et redskap for sosial og politisk diskriminering.² Catherine MacKinnon er tydelig på hvordan hun er inspirert av transteoretikere og har nylig argumentert for at det er ulikhet i makt og å være utsatt for misogyni – og ikke våre kropper – som forener kvinner som en politisk gruppe.³ Transkvinner må ifølge MacKinnon få ta del i de samme rettighetene og feministiske prosjekt som kommer kvinner for øvrig til gode, og hun betviler at de som står for en transekskluderende linje kan kalle seg radikalfeministiske i det hele tatt. Og med tanke på medikalisering, så var Shulamith Firestones mest sentrale idé at en feministisk revolusjon trenger tilgang på teknologi som kan ta kontroll over og transformere kropper for at forskjeller i genitalier ikke lenger skal ha kulturell betydning.⁴

Det er uklart for meg hva Bolsø egentlig mener at transfeminismens essensialisering består i, siden hun ikke forklarer dette noe særlig nærmere. Det eneste hun ser ut til å peke på er ønsket mange transfolk har om å gjøre kroppslige endringer for å få en kropp de er mer fornøyd med og som gjør kroppen mindre kodet som et kjønn de ikke ønsker å forbindes med. Dette virker ikke på meg å si hverken det ene eller det andre angående om en persons kjønn avgjøres av et essensialistisk kriterium. Jeg er ukjent med transfeministiske teoretikere som forsvarer noen form for essensialisme, og det virker åpenbart for meg at transpersoners erfaringer med verden gjør det tydeligere enn for andre hvordan kjønn i stor grad er en sosial og politisk praksis. Transfeministiske teoretikere har heller ikke noe uproblematisk forhold til kroppsmodifisering og hvordan de medisinske institusjonene medikaliserer kjønn.⁵

Idéen om et motsetningsforhold mellom radikalfeminisme og transfeminisme er både usann og skadelig. Den maler også et bilde av et motsetningsforhold mellom transpersoner og ciskvinner som ikke stemmer. Flere transpersoner var aktive i den tidlige radikalfeministiske bevegelsen.⁶ Og selv om mange transfeminister ikke vil beskrive seg som radikalfeminister og vil ta avstand fra visse ideer innen denne spesifikke feministiske bevegelsen, så er ikke dette uforenelige og antagonistiske posisjoner – hverken i teori eller praksis. Videre er det farlig å konstruere et slikt motsetningsforhold. For det første utelukker det mulige og nyttige politiske allianser, og for det andre, så skapes det et bilde av at en minoritetsgruppe (som egentlig er sterkt marginalisert og sårbar) utgjør en trussel mot majoriteten av kvinner.

Hvem får snakke? – cisfolks teorier om transfolk

Før jeg begir meg nærmere inn på å svare Bolsø, vil jeg først trekke frem en annen tekst som ble publisert av Salongen i samme tidsrom. I teksten «En kort innføring i transfilosofi» skriver filosof Lily Crawford om filosofi som tar utgangspunkt i transerfaringer med mål om å belyse forvirrende spørsmål som transpersoner stadig må stille. Crawford viser her til det filosof Thalia Mae Bettcher kaller «hva faen»-spørsmål.⁷ Utgangspunktet her er at transpersoners erfaringer med verden er forvirrende. Vi møtes blant annet med vold, diskriminering, utestengelse, tap av venner og familie, mangel på anerkjennelse, seksuelle overgrep, og grenseoverskridende spørsmål om genitalier og identitet både i privatlivet og i offentlig sammenheng.

LES: EN KORT INNFØRING I TRANSFILOSOFI

En type «hva faen»-spørsmål som Crawford spesielt trekker frem i sin masteroppgave handler om kunnskapsproduksjon innen akademia. Hen spør blant annet om hvorfor transpersoner gjøres til gjenstand for studier, men ikke inkluderes som utøvere i kunnskapsproduksjonen. Hvorfor diskrediteres eller ignoreres transpersoners kunnskap? Hvorfor er det så vanlig å snakke om oss, men ikke med oss? «Hva faen?»⁸

Denne forvirringen har vært med meg siden jeg kom inn i min bevissthet som transkvinne. Dette var på tiden da «transdebatten», slik vi kjenner den i dag, begynte å ta form. Etter å ha gjennomgått en vanskelig og svært privat prosess med selverkjennelse og å komme ut, så opplevdes det ekstremt forvirrende å plutselig oppleve å være gjenstand for en politisk debatt, som bare økte i intensitet og omfang. Og denne debatten ble stort sett ført av cisfolk med sterke meninger og teorier om oss. I utgangspunktet var jeg naiv og optimistisk og tenkte at her har jeg som akademiker en mulighet til å imøtegå det som ble sagt. Men jeg skjønte snart at omfanget av det som ble produsert var så stort at dette var et umulig og håpløst prosjekt. Og hvor mange vil egentlig lytte?

Like forvirrende var det hvor nært dette kunne skje. En tidligere kollega publiserte en kronikk i en riksdekkende avis der transpersoner igjen ble beskrevet som å innta en essensialistisk holdning til kjønn. Nevnte kollega satt på kontor like ved siden av meg, men tok heller sine ideer til et avispublikum enn å få innspill fra en transkvinnelig kollega. I samme periode publiserte NRK P2 et innslag i programmet Verdibørsen med tittelen «Transaktivister truer britisk filosof».⁹ På tross av at undertegnede hadde vært ute i media tidligere for å snakke om nevnte filosof og sak, så valgte redaksjonen å kalle inn en cismann med lite bakgrunn i transtematikk for å belyse saken.¹⁰ Resultatet opplevde jeg som en svært – og alvorlig – fordreid presentasjon av saksforholdene.

Eksemplene er selvfølgelig personlige, men Bettchers «hva faen»-spørsmål, som Crawford refererer til, er nettopp personlige erfaringer. De illustrerer også denne altfor vanlige transerfaringen av å bli snakket om, men ikke med.

Det gir derfor gjenklang da Bolsø, i sin tekst, avslutter sin presentasjon av Malabou med å komme tilbake til transtematikk og forbinde det til diskusjonen om klitoris. Her må jeg sitere Bolsø i sin helhet:

«Det er rundt klitoris hun tenker seg at ulike feminister kan møtes og forstå hverandre, «i det minste kan de lytte til hverandre». Jeg kan forestille meg en diskusjon med norske transaktivister med utgangspunkt i kvinnelighet og klitoris sett som en tom og åpen plass. Hva ville jeg sagt? Hva ville en «die hard» transaktivist sagt – som slåss for offentlige bidrag til medisenring av kjønnsuttrykk? Ville vi kunne møtes på ideen om at denne tomme åpne plassen trenger innhold og innbyggere – symbolsk betydning? Hva ville jeg sagt om klitoris som emblematisk for kvinners autonome libido, den kvinnelige nytelsens uavhengighet og anarkistiske tilbøyeligheter, og hvordan ville jeg bli møtt?»

Nå er det jo fint at Bolsø her gir uttrykk for et ønske om en dialog, men det som er slående er nettopp den monologiske karakteren som sitatet har. I stedet for å snakke med faktiske transpersoner om temaet, så har Bolsø en indre samtale med sine egne forestilte transpersoner. Og når man forestiller seg en fiktiv representant for en gruppe, så er det en stor risiko for at det blir stereotypier om gruppen som informerer hva den fiktive representanten sier. Og hvem er denne forestilte transpersonen? Det er nemlig ikke bare en transperson, men en «transaktivist». Og ikke bare en transaktivist, men en ««die hard» transaktivist – som slåss for offentlige bidrag til medisinering av kjønnsuttrykk». Er dette meg? Er jeg en «die hard» transaktivist? Jeg vet jo godt hvor livreddende kjønnsbekreftende behandling kan være, så kanskje jeg er en sånn? Her virker det uansett som at merkelappene er satt, posisjonene er tildelt, og konflikten er et faktum allerede før dialogen har begynt.

Avslutning

Det jeg reagerer på, og som fikk meg til å skrive dette tilsvaret, er altså at Bolsøs tekst så godt illustrerer noen altfor vanlige «hva faen»-spørsmål. Hvorfor snakker Bolsø med fiktive transaktivister heller enn faktiske transpersoner? Hvorfor må vi stadig snakke om genitaliene og identitetene våre, og ofte i samme åndedrag? Hvorfor blir vi satt i en konstruert konflikt med ciskjønnede feminister, når vi begge kjemper mot patriarkatet og for vår kroppslige, økonomiske og politiske autonomi? Hvorfor kan debatten så sjeldent handle om de materielle aspektene ved våre levekår – utstrakt fattigdom, dårlig politisk og institusjonell representasjon, mangel på kroppslig autonomi, den store utsattheten for vold og seksuelle overgrep?¹¹ Det går nemlig ikke så bra med oss.¹²

På mange måter er det kanskje urettferdig å plukke ut nettopp Bolsøs tekst. Den er bare en av mange. Håpet mitt er bare at akademikere skal slutte å tenke på oss som eksotiske, som «den andre», som må studeres og fortolkes. Vi er konkrete personer og noen ganger kolleger som sitter rett over gangen.

Og hva mener jeg så om klitoris? Som sagt, ikke mye. Jeg kan se verdien av å fokusere på et senter for nytelse heller enn reproduktive organer – særlig for kvinner som så ofte blir redusert nettopp til sin reproduktive kapasitet. Utover det kan jeg ikke se nytten av å anvende klitoris som et definerende symbol for det kvinnelige, like lite som jeg kan det med andre kroppsdeler. Jeg kjenner menn med klitoris, kvinner uten klitoris, og kvinner med neo-klitoris. Hvilken symbolsk og sosial betydning ulike menn og kvinner med og uten klitoris vil tillegge denne kroppsdelen (eller mangelen på den) lar jeg for det meste være opp til dem selv.

Noter

1. Raymond, Janice. 1979. The Transsexual Empire: The Making of the She-Male.; Daly, Mary. 1978. Gyn/Ecology: The Metaethics of Radical Feminism.
2. Dworkin, Andrea. 1989. “Biological Superiority: The World’s Most Dangerous and Deadly Idea”. Letters from a War Zone: 110-116. Dworkin, Andrea. 1974. Woman Hating: 185-187. Se også Stoltenberg, John. 2020. «Andrea Dworkin was a Trans Ally». Boston Review. Stoltenberg var Dworkins livspartner i 30 år.
3. MacKinnon, Catherine A. 2023. «A Feminist Defense of Transgender Sex Equality Rights». Yale Journal of Law and Feminism. MacKinnon, Catherine A. et al. 2023. «Exploring Transgender Law and Politics». Signs.
4. Firestone, Shulamith. 1972. The Dialectic of Sex: The Case for Feminist Revolution.
5. Se f.eks. Chu, Andrea Long. 2018. «My New Vagina Won’t Make Me Happy». New York Times; Butler, Judith. 2004. «Undiagnosing Gender». Undoing Gender.
6. Stryker, Susan. 2017. Transgender History: The Roots of Today’s Revolution.
7. Bettcher, Talia Mae. 2019. «What is Trans Philosophy”. Hypatia 34. Bettchers opprinnelige uttrykk er «WTF questions».
8. Crawford, Lily. Transgressions That Matter: What trans* philosophy is and how it informs the discipline: 33. Masteroppgave. UiO.
9. NRK. 2021. «Transaktivister truer britisk filosof». Verdibørsen.
10. Tande, Mikkel Ihle. 2021. «I januar ble hun anklaget for transfobi av 600 kolleger. Nå har professoren skrevet bok.» Aftenposten.
11. Se Faye, Shon. 2021. The Transgender Issue: An Argument for Justice for en oversikt over transfolks alvorlige materielle utfordringer.
12. Kartlegginger av transpersoners levekår er svært nedslående. Anderssen, Norman m.fl. 2021. Seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår: Resultater fra spørreundersøkelsen 2020. Universitetet i Bergen. https://www2.bufdir.no/globalassets/global/nbbf/kjonn_identitet/seksuell_orientering_kjonnsmangfold_og_levekar_resultater_fra_sporreundersokelsen_2020.pdf; National Center for Transgender Equality. 2016. The Report of the U.S. Transgender Survey Executive Summary. https://transequality.org/sites/default/files/docs/usts/USTS-Executive-Summary-Dec17.pdf