OM MANGELEN PÅ NORSK FILOSOFI
Filosof Einar Duenger Bøhn etterlyser mer norsk filosofi. Det er bra, for i løpet av nesten fem år med filosofistudier visste jeg ingenting om norske filosofer som Arne Næss, Peter Wessel Zapffe eller Hans Skjervheim.
Publisert
Sist oppdatert
Det er først i etterkant av studiene at jeg har funnet mye glede i Arne Næss og Peter Wessel Zapffe (Skjervheim er nestemann på lista som skal få min oppmerksomhet) og jeg har lurt på om dette er en tendens de fleste norske filosofistudenter opplever; at man ikke får ta del i den filosofiske arven som ligger igjen etter disse grandiose personlighetene.
Duenger Bøhn etterlyser en filosofisk kultur med norsk identitet, men kanskje er det krevende å markedsføre en filosofisk kultur med forankring i Norge når det filosofiske arvegodset bare samler støv. Kanskje er det så enkelt som at Kant og Platon fenger mer enn eksistensialisme hos studentene, men det kan også tenkes at studentene er prisgitt hvilke filosofer som fenger foreleserne.
I sin doktoravhandling Om det tragiske (1941) fremmer Zapffe lignende kritikk mot den norske filosofien. Når han skriver avhandlingen er det ingen hjelp, ingen kilder, som kan vise vei i det landskapet Zapffe utforsker: «Også svenskene har en del essays og lengre artikler, mens Norge, hvor filosofien aldri har følt seg hjemme, ikke har latt sin røst høre», skriver Zapffe. Den norske filosofen må til Danmark for å finne en kortreist alliert. Den allierte finner han i Søren Kierkegaard. Han beklager at han ikke gir Kierkegaard mer plass (sitert tre ganger).
Man altså, til tross for at det finnes slike store norske og skandinaviske tenkere glimrer de med sitt fravær. Peter Wessel Zapffe, Arne Næss og Søren Kirkegaard er alle filosofer som på hver sin måte leverer eksistensielle bidrag som har tidløs verdi, om det er optimistiske livsvarianter eller varslete nederlag gjennom pessimismen.
Jeg liker ambisjonen om å identifisere en norsk filosofi, og i mellomtiden har vi et godt utgangspunkt i en skandinavisk-filosofisk kultur med filosofer som Peter Wessel Zapffe, Søren Kierkegaard og en fargerik opponent i Arne Næss. De filosofiske personlighetene finnes altså nasjonalt, og må aktivt vises frem og diskuteres, i auditoriene, i semesteroppgaver og på eksamener. Zapffes verk må kunne beskrives som et særdeles originalt arbeid uansett hvilke filosofisk arbeid eller filosofisk land det gjøres sammenligninger til.
Den største innvendingen til Zapffes verk er at det fremdeles ikke er oversatt til engelsk. Jeg har hatt dialog med utenlandske filosofer som fremdeles har håpet i seg om en oversettelse, men finnes fremdeles bare i sin originale form – på norsk – drøyt 80 år etter disputasen. Det er heller ingen hjelp å få i Google Translate all den tid verket er skrevet på «gammelnorsk». Mens de utenlandske filosofene venter på oversettelsen kan vi i alle fall glede oss over at Universitetet i Agder nå har en egen forskningsgruppe som fokuserer på norsk filosofi. Det er på grensen til noe så spesielt som en filosofisk innovasjon.
