.gif)
GRENSER PÅ TVERS AV LANDSKAP
På hvilken måte er kartet med på å forme vår erkjennelse av verden? Hvilke langsiktige konsekvenser fikk statlige myndigheters behov for å fastsette riksgrenser for lokale landskapsforståelser?
På begynnelsen av 1700-tallet var behovet for fastsettelse av riksgrenser i nord prekært. Dette behovet sprang ut av den danske og den svenske statens konkurrerende pretensjoner om land og ressurser. Fredstraktaten etter den store nordiske krigen (1700–1720) hadde lagt opp til at man skulle utrede og fastsette riksgrenser i nord, det vil si tvers gjennom de samiske områdene. Utredningsarbeidet knyttet til grensegangen brakte med seg møter mellom statlige pretensjoner, lokale levevis og et landskapsbilde med en helt annen orientering.
Disse møtene mellom lokale landskapsforståelser og statlige myndigheters behov for å fastsette riksgrenser fikk langsiktige konsekvenser. De samiske lokalsamfunnenes forhold til landskapet var og er fremdeles bygget på deres levevis med allsidig bruk av de ressursene som er tilgjengelige til enhver tid, og derav årvisse forflytninger mellom ulike landskapsdeler. Sentralt i den samiske lanskapsforståelsen sto relasjonene i landskapet, sammenhengen mellom et mangfoldige liv av dyr og vekster, bevegelse i landskapet og årstidsvekslingene som finner sted der. De statlige utrederne på sin side, med kartlegging som oppdrag, fokuserte på ytre beskrivelser av landskapsformasjoner, lokalisering og avstander. Videre var de opptatt av hvor langt de ulike statenes innflytelse i landskapet kunne tenkes å strekke seg. Det vil si at de var opptatt av å etablere holdepunkter for å trekke en grenselinje i landskapet. For å få et bilde av disse møtene mellom ulike landskapsforståelser skal artikkelen ta utgangspunkt i utredernes arbeid i midtre deler av dagens Finnmark.
Arbeidet med å fastsette grensene i nordområdene strakk seg over 30 år. I 1751 hadde man oppnådd enighet om riksgrensen mellom Danmark-Norge og Sverige-Finland og dermed kunne grensetraktaten underskrives. Som del av forarbeidet med å fastsette riksgrensen hadde Peter Schnitler (1690–1751), som medlem av grensekommisjonen, reist i de aktuelle områdene for å gjøre undersøkelser om forholdene i nord og for å gjøre detaljerte kartlegginger. En vesentlig del av arbeidet hans besto i rettslignende forhør av lokale vitner, både nomadiserende reindriftssamer og fastboende. Eksaminasjonsprotokollene består av masser av topografiske opplysninger og av stedsnavn, og utover det også opplysninger om næring og flyttinger i næringsøyemed. Bortsett fra stedsnavn skrevet på en haltende ortografi er protokollene skrevet på dansk. Schnitler hadde med seg tidligere misjonær Erik Olsen Helset (d. 1764) som tolk. Mye av lokalbefolkningens begrepsmessige tilnærming til landskapet og næringsvirksomhetene er nok gått tapt i tolkingen, men uansett representerer protokollene den til da beste danskspråklige beskrivelsen og oversikten over land og vann, folk og virksomhet i områdene.1
I tiden før 1751 hadde de ulike rikenes pretensjoner i nord først og fremst dreid seg om skattelegging og handel. I enkelte «grenseområder» betalte man dobbel eller trippel skatt til Russland, Sverige og Danmark.2 Dette er bakgrunnen for at Schnitler i april 1744 stilte spørsmål til fremmøtte fjellsamer i Alta om hvor langt distriktene til de fjellsamene som skattet til begge land strakte seg i forhold til de som holdt til på sjøsiden og kun skattet til Norge, og til de som holdt til på innlandssiden og kun skattet til Sverige. Svaret han fikk av de fremmøtte var at de ikke kunne sette noen bestemt grense mellom sjøside og innlandsside utfra hvor og hvordan de bedrev sin næring.3 Dette står i kontrast til hvordan de samme og andre vitner i Schnitlers protokoll utmerket godt visste å beskrive grenser eller rettere sagt hvor langt de bevegde seg i forhold til nabogrupper som hadde parallelle flytteruter og opphold på hver sin side av et område. For bedre å forstå en slik relasjon mellom land og folk må vi se litt nærmere på hvordan folk som utøvde tradisjonelle samiske næringer har forflyttet seg gjennom året alt ettersom de utnyttet ulike naturressurser.
Levd og erfart landskap – en tilnærming
På den tiden Schnitler var på reise i de nordlige deler av Sápmi hadde de omgivende stater gjort sin tilstedeværelse synlig i form av kirkebygg og markedsplasser for handel, ting og skatteinnkreving. Likevel så ikke lokalbefolkningen i dette noe som rokket ved deres grunnleggende landskapsforståelse og den tilstand av bevegelse i landskapet de beskriver at har vært fra gammelt av.4 For å nærme oss Schnitlers vitner og deres kontekst kan det være nyttig å begynne med noen teoretiske perspektiver.
I og med at grunnformen av bevegelses- og levesett er blitt beholdt av nomadiske reindriftssamer, har man også beholdt tankesett og orientering i forholdet til landskapet. Antropologene Nuccio Mazzullo og Tim Ingold har etter feltstudie på finsk side av Sápmi brukt being along som en karakteristikk av det samiske forholdet til landskapet. Ifølge dem er tilholdet i landskapet eller landskapet som hjem å betrakte som liv langs bestemte stier eller ruter, snarere enn liv på faste steder.5 I dette innbefattes ikke bare ens egen bevegelse, men også alt det andre som skjer i tid og omgivelser. Foruten dette er det her viktig å ha med seg Ingolds dwelling perspective, som er utlagt i en mer allmenn sammenheng.
Med dette perspektivet betraktes landskapet som varig oversikt over og vitnesbyrd om liv og verk fra tidligere generasjoner som har bodd i det, og dermed har etterlatt noe av seg selv i landskapet.6 I sammenheng med vårt tema vil det som er etterlatt kunne være sånt som praksiser og erfaringer i landskapet understøttet av tidligere, overførte beretninger og kunnskaper knyttet til landskapsforståelse, heller enn spor i terrenget. Noe av det er religionshistorikeren Jorunn Jernsletten inne på når hun, med grunnlag i feltstudier hos reindriftssamer i Helgeland, argumenterer for at landskap kan betraktes også som fortelling om seg og sin historie.7 Tilegnelsen av kunnskapene og historien skjer gjennom læring i og egenerfaring av landskap i kombinasjon med andres beretninger. Lenger nord, i Finnmark og grensende områder i Finland, viser antropologiske studier at siidaer, eller samarbeidende lokale grupper, som driver reindrift, har vært og fortsatt er kollektive arenaer for å tematisere og videreføre denne typen kunnskaper. Disse er beskrevet av antropologene Robert Paine8 som endless conversations om gjeting av rein, og av Lydia Heikkilä9 som siida talks om naturomgivelsene. Kunnskapsgrunnlaget som ligger i disse kontinuerlige samtalene, er en god støtte til å kunne forstå reindriftsamers forklaringer på 1700-tallet så vel som på 1800-tallet.
Viktig her er det også å ha med seg det perspektivet som begrepet contested landscapes gir. Kjerstin Uhre bruker det i forbindelse med studiet av landskapsdimensjoner i miljøkonflikten i møtet mellom dagens mineralprospektering og reindriftsutøvelse, men det kan også brukes i studiet av tidligere møter der landskapsdimensjoner er i spill. Ifølge Uhre er contested landscape et diskursivt landskap der ulike verdener konkurrerer om å få komme til uttrykk gjennom og å ha en fremtid og samhørighet i det aktuelle landskapet.10
Med dette som utgangspunkt kan vi begi oss ut i å se på omstendighetene rundt møtene mellom nomadiserende samer og en myndighetsutnevnt utreder av riksgrensesaken, og det som viser seg i etterhånd.
Et bakgrunnsbilde av næringstilpasninger og jevnlige kontakter i eldre tid
Samiske næringstilpasninger har røtter tilbake i tid. Hovedbildet er at nomadiske eller halvnomadiske grupper drev næringsvirksomhet ved kysten, i furuskoger og i landskapet mellom disse områdene.11 Gjennom året hadde gruppene faste flyttinger og sesongboplasser innordnet etter hvilke ressurser de var ute etter til ulike deler av året. Det bildet som trer frem på 1600- og 1700-tallet, er at ved kysten og i de store skogene foretok man korte, såkalt halvnomadiske flyttinger mellom ulike ressursområder med boplasser. Mellom disse foretok man lange flyttinger mellom kyst og innland, noe som i hovedsak var styrt av reinflokkenes behov for vandringer gjennom en årssyklus, men i noen grad også av behovet for andre ressurser. Årssyklusruten med flytting og opphold overlappet i mer eller mindre grad mellom den helnomadiske midtre gruppen og kantgruppene. Dette innebar møter mellom folk som hadde en noe ulik levemåte og tilhold i landskapet, og herav deling av kunnskaper, bytte av varer og også en viss flyt av folk mellom disse.
Innad i gruppen var det på sin side det som ble kalt siidaer. Det var grupper som ble holdt sammen ved at arbeid som større fangstaktiviter eller vokting av reinflokk måtte gjøres i samarbeid mellom flere familier. Således var det en kjede av siidaer som representerte en kontinuitet av regelmessig kontakt på visse tider av året. Beskrivelsen over kan betraktes som et mønster for næringstilpasning som har ligget til grunn for samiske folk i nord. Dette mønsteret ble etter hvert betydelig endret som følge av utviklingen mot en mer bofast næring for samiske folk innenfor rammen av nasjonalstatene. Noe som har blitt opprettholdt er de faste flyttingene mellom kyst og innland med reinflokker. Dette har bidratt til å beholde den tradisjonelle tenkningen om landskap i dag. Denne tekningen brukes her som utgangspunkt for å undersøke motsetningene mellom samiske landskapsforståelser og landskapsforståelsen hos nasjonale myndighetsfolk, slik de kommer til utrykk i Schnitlers protokoller.
Reindriftssamisk siida og landskap
Vitneforklaringene som Schnitler samlet inn i 1740-årene foregikk på den måten at hans spørsmål ble oversatt til samisk, vitnet svarte på samisk og til slutt ble svaret oversatt til dansk og ført opp i protokollen. De samiske forklaringene er styrt av myndighetenes spørsmål og påvirket av oversettelse. Sett med dagens forskerøyne ville denne måten å gjøre ting på gitt grunn til grunnleggende kritikk. Antropologen Viveiros de Castro mener at oversettelse alltid medfører større eller mindre grad av svik fordi språk alltid er bærer av ontologier.12 Spørsmålet er ikke om, men hva vi forråder. I denne sammenhengen gjelder det de samiske folkenes forhold til landskap. I en del samisk forskning i dag, skrevet på annet språk, har man tatt konsekvensen av dette dilemmaet ved å bruke samiske begreper med rom for fordypning i disse, i stedet for forsøk på oversetting.13 I så henseende er det et gode ved mye av Schnitlers materiale at det er mange samiske appellative stedsnavn å forholde seg til. Både appellative og andre typer stedsnavn har hatt og har fortsatt en sentral plass i de kollektive siidasamtalene om varierende forhold og virke i landskapet.
En måte å lese protokollene på er å prøve å retolke dem tilbake til reindriftssamisk forståelse av landskapsformasjoner, med grunnlag i stedsnavn og den virkelighetsforståelsen som ligger i siidasamtalene. Når for eksempel Áhkkanas blir beskrevet som et temmelig høyt fjell, steinete med mye lav og i sør fulgt av en bjørkeskogsdal, så er det en utvelgelse av trekk ved landskapet. For en reingjeter ligger det implisitt i dette hva som er relasjonen mellom været, årstidsvekslingene og reinen. Dette er forhold som Schnitlers vitner ikke ble spurt om. Derimot er det noe som reindriftssamene eksplisitt kom inn på etter at riksgrensen som ble etablert i 1751, ble stengt for overflytting med rein. Denne grensen var nå blitt grense mot Finland og Russland.
Dette skjer vel hundre år etter Schnitlers undersøkelser i nord, men områdets liv og næring kan i det store og hele sies å være det samme. Reindriftssamer tilhørende Vest-Finnmark forklarte i 1858 for en norsk undersøkelseskommisjon at landskapet på norsk side til stor del var treløst og relativt høytliggende, og dermed særlig utsatt for kalde vintervinder som ga lite ly for dyrene og dessuten pisket snøen til et ugjennomtrengelig lag som spesielt yngre dyr ikke klarte å komme seg gjennom. Bjørkeskogen ga mer ly, men furuskogene ble ansett som det sikreste midtvinterlandet.14 Disse utsagnene er fra slutten av en klimatisk kald periode, gjerne kalt den lille istid. Senere har det etter hvert vært merkbar bjørkeskogspredning i disse innlandsområdene.
Hva som eksakt er de mer utslagsgivende klimatiske og landskapsmessige variasjonene eller endringene er ikke et spørsmål som vi skal gå videre inn på her. Det vesentlige her er forståelsen av sammenhenger knyttet til landskap, særlig i relasjon til reinen, og heri betydningen av et mangfoldig landskap som svar på variasjoner i vær, årstid og klima. Trass i en del endringer i naturomgivelsene, i næringsutøvelse eller i levesett er det prinsipper i forståelsen av landskap som har vært vedlikeholdt. Det er noe som man kan se i begrepsbruk og landskapstermer i samisk språk. Det dreier seg om kunnskap og forståelse som er ivaretatt og tematisert i siidasammenheng, og som dermed er en del av siidaen.
I en reindriftssiida er reinflokken rammen for forståelsen av landskapet. En reindriftssamisk siida har gjennom tidene vært en sammenslutning av familieenheter som har holdt rein. Familienes næring har i sin helhet bestått av allsidig næringstilpasning med utnyttelse av både vekster, fisk og ulike typer dyr. Samler- og noe av fangstaktivitetene har vært utøvd individuelt av familiene, mens større typer fangstaktiviterer kan ha vært gjort i siidafelleskap. Reinflokken har imidlertid vært det vesentligste sammenholdende element i siidaen og styrende for flytting og opphold i landskapet og derav sammensettingen av annen ressursutnytting og behov for byttehandel.15
Hos samene har man gjennom lang tid operert med tre kategorier av rein.16 Disse er goddi, boazu og en tredje kategori med ulike benevnelser alt etter hva de er temmet til. Goddi er villrein. Til den tredje kategorien hører heargi, det vil si rein temmet som transportdyr, og rein brukt til å lokke til seg villrein, på samisk bájahit, noe som allerede er nevnt i Ottars beretning fra år 890.17 Den tredje kategorien boazu, som man gjeter eller vokter i flokker, er verken vill, tam eller domestisert.18 Den anses som rein-i-sitt-eget-habitat, selvberget og uavhengig, som vokteren må kompromisse med for å ha en viss kontroll. Det første man har å holde seg til her er reinens binding til de traktene den har lært seg å kjenne gjennom oppvekst, og at den er et flokkdyr.19 Det dreier seg om den tilbakekommende og dermed forutsigbare flokkbevegelsen gjennom året.
Evnen til å gjøre vellykkede kompromisser avhenger imidlertid også av at vokterne nøye iakttar flokken fra dag til dag, både det regelmessige og det avvikende. I siidasamtaler tolkes observasjoner og sporinger i sammenheng med det uregelmessige, det vil si ting som kan endre seg over kort tid, som værmessige forhold og annet i og ved landskapet. I en reindriftssiida er reinflokken utgangspunktet og rammen for hva man i hovedsak legger merke til ved og tenker om landskap og omgivelser. Fokuset gjennom året er altså på rein og hendelser i omgivelsene relatert til rein, men innimellom vil det også være sesonger for andre gjøremål. Det dreier seg om hvordan landskap og øvrige omgivelser ses på som en helhet i sammenheng med reindrift og levemåte.
Landskap som sammenhengende områder, oppholdsområder og bevegelsesruter
Som nevnt er samisk begrepsbruk i siidasamtaler en viktig inngang til samisk eller spesielt reindriftssamisk forståelse av landskap. Her nevnes noen av disse begrepene med en kort forklaring.
På nordsamisk har man landskapsbegrepene eatnamat og duovdagat eller láidomat, grunnbegreper som går igjen i eldre og nyere tekster og altså fortsatt inngår i dagens samtaler om landskap. Førstnevnte er omtrent det samme som terrengformasjoner på norsk. De er gitt navn og ses som enheter i kraft av sin formasjonsmessige avgrensning. De to sistnevnte står for et stort sammenhengende landskap gitt ut fra gruppers tilhørighet og bruk i en nomadisk livsform. Innenfor dette sammenhengende landskapet inngår deler som er velegnet for årstidsopphold med reinflokk, og dessuten flytteruter mellom disse. Disse er benevnt henholdsvis som orohat og johtingeaidnu. Innenfor de ulike årstiders orohat er det igjen flere deler kalt som báiki, og bevegelsesruter mellom disse kalt som geinnodat. Som landskapsterm har báiki betydningen tilholdssted som del av et hele. Disse er avgrensede områder velegnet for å tilfredsstille ulike spesifikke behov hos reinen i løpet av året, eksempelvis er visse områder velegnet for kalving, andre for beskyttelse fra varme og insekter.
Alle disse landskapsenhetene for opphold, trekk eller flytting har ikke egne navn, men identifiseres med siidaens navn eller med navnet til en sentral terrengenhet innenfor landskapet.20 Slik sett har man to ulike måter å lese sine land- og vannomgivelser på, ett med fokus på terrenget i seg og ett med «siidabriller». Ofte er det slik at ulike siidaer bruker den samme flytteruten over enkelte strekninger eller krysser hverandres flytteruter, og også flytter gjennom en annen siidas oppholdsområde på et tidspunkt da denne ikke oppholder seg der. Dette systemet der flere siidaer kommer i berøring med hverandre og dermed må orientere seg om andre siidaers bevegelser og tilpasse seg hverandre, kalles som johtolat.21 Slike johtolat vil på kart avtegne seg som avlange enheter, med varierende bredde, fra kyst til innland.
Retning som orientering i landskap, tid og tilhørighet
I oversettelser av retninger i reindriftslandskap til skandinaviske språk kan det være uvisst om oversettelsen samsvarer med reindriftssamisk retningsangivelser. Avhengig av hvor man er, må disse oversettes med ulike skandinaviske ord. Det er nok noe Schnitler eller hans oversetter har vært klar over. Nå er det jo sånn at de samiske retningsangivelsene ikke er protokollert, men uansett har Schnitler holdt seg til skandinaviske ord for kompassretninger. Eksempelvis angis det at «Koutokeino-Kirke [...] er 4 Mile Sønden for Norske Masi-Capell»22 mens man ifølge samisk tradisjon i dette området ville sagt oarjjalulábealde. Det vil si at oarjja-, som her kan forstås som kompassretning vest, er det overordnede, og lulá-, som kan forstås som kompassretning sør, er det underordnede i retningsangivelsen.
Retningsangivelsene på nordsamisk er davvi/alli, lulli/ máddi, nuorti og oarji, på sørsamisk jillie, luvlie, noerhte og åarjel. Davvi betyr i reindriftsnomadisk sammenheng kystland, men i kystdialekten også lenger ute fra land. Alli, brukt i vestlige dialekter synonymt med davvi, viser til høyere terreng. Lulli eller máddi, sistnevnte brukt i østligere dialekter, er den motsatte retning. Det vesentlige her er at retningene angir en orientering etter terreng og landskap. Det er retningsanvisninger med vekt på økologiske aspekter og bevegelsesruter i reindriften. For reinens del er aksen mellom davvi og lulli i hovedsak tredelt. Davvi er et sommerterreng med vekster som reinen kan bygge seg opp med i et terreng med mindre insekt- og varmeplager. Lulli er et vinterterreng med vekster som gir tilstrekkelig næring gjennom vinteren i kombinasjon med skog som bevarer løs snøkonsistens og gir ly for vintervinder.
Strekningen mellom disse er et vår- og høstoppholdsområde, som egentlig fremstår som to ulike terreng i samme område. Om våren er det meste av området under dypsnø, og under flyttingen beveger dyr og folk seg på den øvre del av landskapet, langs høydedragene, som tilbyr barflekker og tynt snølag til å grave i. Under flytting og opphold på høstparten er det barmark og følget av flokk og folk holder seg mest til senkninger i terrenget, som på vårparten lå under dypsnø. Nå forholder man seg til hindringer i terrenget, oazit. Disse kan være brattheng i fjellsider og større vassdrag, eller senere på høsten også bekker og vann i en begynnende isleggingsfase. Slike hindre letter voktingen av flokken. Når isen har lagt seg og fremkommeligheten er blitt bedre er man på vei inn i vinterterrenget, der reinens beitepreferanser og etterhvert snøforholdene vil være styrende. I deres ferdretning går siidaen gjennom ulike typer terreng som er egnet for ulike årstider. Med en slik sammenfletning av ferd gjennom rom og tid har tidsadverb også vært brukt og forstått som stedsadverb, og omvendt stedsadverb som tidsadverb.23
Retningene nuorta og oarji er de som går på tvers av flytterutene mellom innland og kyst. De går også på tvers av større vassdrag og fjorder som skiller flytte- og oppholdsrutene til siidaene i de ulike johtolat. Dermed brukes avledninger av termene nuorta og oarji om folk og siidaer som er på hver side av sine egen johtolat. Det har vært en del regelmessig kontakt med de nærmeste nabosiidaene på hver side, men vanligvis ikke med siidaer bortenfor disse igjen. Dette er noe som man kan tolke av det vitner vet å fortelle om til Schnitler. Dette betyr også at de gradvis økende forskjeller i språk og andre kunnskapsmessige og kulturelle trekk mellom siidaene ses langsmed aksen nuorta og oarji.
Et annet forhold er at kystlinjen i Sápmi, eller nordlige Fennoskandia, danner en lang bue. Det betyr at forståelse av retning gitt utfra terreng reflekterer kystlinjen og bøyer seg på samme måte. Ser man på ordbøker basert på språk i ulike deler av Sápmi langs aksen nuorta og oarji ser man at begrepene oversettes ulikt som kompassretninger.24 Lulli oversettes som sør i midtfinnmarkssamisk og som øst i lulesamisk, og videre davvi/alli som henholdsvis nord og vest, nuorta som øst og nord, oarji som vest og sør. I kartverk i dag er den midtfinnmarkske oversettelsen valgt som norm i det som heter nordsamisk språk. Det betyr at man i andre nordsamiske områder, der den tradisjonelle ordbruken avviker fra denne normen, vil ha et dobbelt sett av retningsangivelser og man må skille mellom de ulike kontekstene i bruken av disse.
Konsekvenser av riksgrense på tvers av davvi-lulli
I de nordlige traktene av Fennoskandia har man ikke hatt noen erfaringer med en riksgrense, og på 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet synes den ikke å ha de store konsekvensene. I utredningene og forhandlingene forut for fastsettelsen av riksgrensen i 1751 forsto partene at den brøt med den tradisjonelle næringsutøvelsen i samiske områder i den forstand at viktige ressursområder for siidaene ble liggende på hver side av grensen. For å løse dette ble det tilføyd et tillegg til grensetraktaten, den såkalte Lappekodisillen, som skulle gjelde på lik linje med grensetraktaten. Tillegget skulle sikre den grensekryssende flyttingen med reinflokker og tilhørende ressursutnyttelse.25
Den grensekryssende næringsutøvelsen fikk i det store og hele foregå i vel hundre år. Geopolitiske endringer i første halvdel av 1800-tallet endte med at riksgrensen mot Finnmark og deler av Troms ble stengt i 1852 for kryssing i næringsøyemed. Russland hadde i 1809 overtatt alt land som inngikk i det finske storfyrstedømmet, og forhandlinger med Norge om grensekryssende næringer gikk i stå. I møter med norske myndigheter på 1850-tallet pekte som nevnte reineiende samer spesielt på at vær og snøforhold i det terrenget som er på norsk side var lite egnet for midtvinters opphold. De fikk imidlertid ikke gehør for å gjenoppta forhandlingene med russerne.26
Konsekvensen ble at de største siidaene fortsatte med å krysse grensen og flytte inn i furuskogsområdene, enten ved å flytte via svensk side som svenske borgere eller ved å flytte fra norsk side med risiko for store bøter. Etter at også grensen mellom Finland-Russland og Sverige ble stengt for overflytting i 1889, ble opphold med reinflokker innenfor riksgrensene tilpasset. Det ble løst gjennom stor utvandring av reindriftssamer fra Vest-Finnmark, og tvangsflyttinger sørover av reindriftssamer fra nordligste Sverige. Etter hvert ga også noe varmere klima, løsere snøkonsistens og dermed lettere tilgang til beiteplanter under snøen, bedre vinterforhold for rein innenfor riksgrensen. For riksgrensen mellom Sverige og Norge var Lappekodisillen fortsatt gjeldende, men etter at landene skilte lag i 1905, har de grensekryssende reinsiidaene stadig fått innskrenket sine sommerhalvårsarealer på norsk side, som følge av fremforhandlede konvensjoner om grensekryssende reindrift.27 Mye av dette er overtatt av såkalt stasjonær reindrift på norsk side.
I beretninger fra 1850-tallet fremgår det at siidaer som hadde prøvd å overholde forbudet med kryssing av riksgrensen led store tap av rein. Imidlertid forteller skriftlige kilder lite om hva som skjedde med villreinen som hadde migrasjonsruter mellom kyst og innland. Villreinen utgjorde en viktig del av eldre siidaers ressurstilgang og endte nå som en grensekryssende bestand. På Schnitlers tid fortalte vitner i Finnmark at de hadde forbeholdt visse områder for villreinen, så som områdene rundt Másealgi eller Kjølen «som af Field-Finnerne er reservered til Vild-Bane for Vild-ReenSkøtteri om høsten og Vaaren; hvorfore de ei pleje at ligge der med deres Tamme Reen, at deres Hunde ej skal bortskræmme de Vilde.»28 Vitnene fortalte også om klare grenser mellom ulike johtolat gjeldende villreinjakt.
Eksempelvis ble det oppgitt at i det samme området «skal Koutokeino-Finner bruge den Vild-Bane Vesten for Karasjok; De Avjevara-Finner den Østen for Karasjok halvvejs hen til Tana-Elvs øvre Deel.»29 Det må her presiseres at «Karasjok» her er elva Kárášjohka og at «Tana Elvs øvre Deel» utgjøres av elvene Anárjohka og Skiehččanjohka. Man hadde dermed en intern rettsavgrensing og forvaltning vedrørende villrein. Villreinjakten fortsatte som mulighet gjennom 1800-tallet30 selv om betydningen av den reduseres etter hvert. Den siste organiserte jakten som fremgår av skriftlige kilder foregikk på Beaskkádas så sent som på 1920-tallet.31 De siste rester av villreinen antas å ha forsvunnet som følge av større utsatthet for rovdyr og da spesielt ulv, en annen grensekryssende bestand. I det store bildet er det likevel mangel på forvaltning, heri avklaring av rettsforhold, knyttet til en riksgrensekryssende art som kan ses å være av størst betydning for bestandsnedgangen av villrein.
Ulike tilnærminger til land – ulike landskap
Som nevnt i innledningen førte statenes konkurrerende pretensjoner gjeldende land og ressurser i det nordlige Fennoskandia til et behov for å fastsette riksgrenser også der. Områdene der grensetraseene ble vurdert lagt, kan betraktes som et contested landscape, et område der ulike tilnærminger til landskap lå i strid med hverandre. Partene i grensestridighetene og dermed i forhandlingene om riksgrensetraktaten var de statlige myndigheter i Sverige og Danmark. Samtidig kan man også se på de statlige befaringene og møter med lokale folk som en type forhandlinger om landskap på lokalt nivå.
Her kommer det frem at statenes bilde av grensegang sto i motstrid til lokalt levevis og landskapsbilde hos de som hadde tilhold i dette landskapet. I de statlige forhandlingene sto striden om to prinsipper for deling. Det ene var terrengskillet i form av et hovedvannskille. Det andre var den såkalte possesjonen, en rett basert på statenes tilstedeværelse gjennom tid i form av skattelegging og jurisdiksjon. Med hensyn til det sistnevnte var det endel såkalte fellesområder med dobbel skattlegging. Med hensyn til førstnevnte var det i vannskilleområdet overlappende bruk eller fellesområder mellom grupper som i hovedsak hørte til hver side av vannskillet, eller vannskillekryssende bruk.32 Denne motsetningen ble løst med kompromisset om at samene i tråd med gammel sedvane skulle kunne foreta flyttinger som før og gjøre seg nytte av land og strand for seg og sine dyr.
Rent umiddelbart synes ikke fastsettelsen av riksgrensen i nord i 1751 å bestride den lokale forståelsen av hvordan landskapet hang sammen. Imidlertid etterlot grensegangen et avtrykk som over tid kom til å endre landskapsbildet. Endringer på statlig nivå endret karakteren av grenser som var der så å si usynlige, og skapte nye grenser som følge av de forrige. I dag presenteres oversikter over reindriftsnæringens landskap nesten alltid i form av kart som angir distriktsgrenser etablert med hjemmel i statlige reindriftslover. Administrative myndigheter har videre ambisjoner om å lage mer detaljerte kart over arealbruken, noe som skaper skepsis hos reineiere. Innvendingen er at bevegelse og variasjonen i denne ikke kan representeres ved kart, samtidig som myndighetspersoner og eksterne aktører har kart som inngang i vurderingen av reindriftslandskap.
Reindriftssiidaene holdt seg fortsatt til det varige oversiktsbildet av landskapet. Dette helhetsbildet av landskapsenheter som til sammen utgjør en årssyklus er det som trer frem i den praktiske involveringen i eller interaksjonen med landskapet. Det er en viss forutsigbarhet eller rytme i omgivelsene, men landskapet ses også i bevegelsen gjennom det og som utslag av varierende hendelser i relasjon mellom ulike tilstedeværelser i omgivelsene, det være seg vind eller vær, landskapsformasjoner, vekster, dyr, insekter eller folk. Dette er en måte å se landskap på som ikke kan fremstilles kartografisk, og som derfor unnslipper den dokumentarisk delbare, visuelle fremstillingen. Til en viss grad kan den fremlegges som tekst. I Schnitlers vitners forklaringer av liv og landskap kan man se hovedmønstrene i forholdet til landskap. I denne ligger grunnlaget for en levemåte i følge med selvbergende dyr i et arktisk landskap, en levemåte som har overlevd trass i en utvikling som har truet de grunnleggende sammenhengene i landskapet.
