FORTELLINGER FRA EN KLIMAVENNLIG OLJENASJON

Denne teksten stod først på trykk i tidsskriftet arr nr 3-4, 2023. Salongen publiserer her en forkortet versjon av teksten. 

Oljeeventyret – en fortelling om framskritt

Selv om det skrives stadig mer historie med klimatilsnitt, domineres norsk oljehistorie fremdeles av fortellingen om det som ofte omtales som det norske oljeeventyret. Fra-fattig-til-rik-fortellingen om oljeeventyret er kjent for de fleste, men la oss likevel ta en rask oppsummering:

Norge hadde flaks på slutten av 1960-tallet og fant store mengder olje og gass i Nordsjøen. Snartenkte politikere reagerte og engasjerte noen kloke og virksomme teknokrater som møysommelig bygget opp en forvaltningsmodell som sikret norske interesser på sokkelen. Etter hvert som inntektene fra oljeforekomstene strømmet inn i statskassen forstod noen sentralt plasserte byråkrater, nærmere bestemt visesentralbanksjef Hermod Skånland og hans kollegaer i det såkalte Tempoutvalget, at det ville være lurt å fastsette noen langsiktige retningslinjer for bruk av petroleumsinntektene. Her var et viktig poeng at en del av overskuddet burde investeres utenlands for å unngå problemer knyttet til inflasjon. På denne måten kunne Norge unngå den ressursforbannelsen som ofte hjemsøker land med betydelige naturressurser, samtidig som inntektene vokse og ga en pen avkastning som i sin tur kunne finansiere velferdsordninger i fremtiden. Hadde det ikke vært for den unike kombinasjonen av nærmest urimelig flaks på den ene siden, og nasjonal kløkt og geskjeft på den andre, ville nordmenns økonomiske tilværelse og Norges posisjon i verden antagelig ha sett annerledes ut.

Mye av den historiske litteraturen om fremveksten til norsk oljeindustri er varianter av denne fortellingen. I trebindsverket Norsk oljehistorie utgitt av Norsk petroleumsforening på 1990-tallet møter vi hovedsakelig en fortelling om fremskritt. At litteraturen om norsk oljehistorie i stor grad er preget av positivt ladete fortellinger om fremskritt er ikke så rart ettersom oljen har vært enormt betydningsfull for utviklingen av det moderne Norge. Olje- og gassindustrien har i stor grad fungert som en motor i et sosialdemokratisk prosjekt som bygget landet. Selv om det er grunn til å tro at Norge i likhet med sine naboer Danmark og Sverige ville klart å bygge opp en velferdsstat uten oljen, hadde en del trekk ved vårt samfunn sannsynligvis vært annerledes uten funnene i Nordsjøen. For eksempel ville industriutvikling og arbeidsmarked hatt en annen innretning. Reallønnsveksten til den gjennomsnittlige norske arbeidstaker ville muligens vært lavere og ledigheten antagelig høyere. Staten ville kanskje ha vært mer forgjeldet og vi ville selvsagt ikke hatt noe oljefond å krydre statsbudsjetter med eller tappe av under krisetider som koronapandemien.

Historien om oljen er med andre ord tett knyttet til vår velferdsutvikling og til forestillinger om hvordan denne ville ha artet seg uten oljen. Selv om Norge ikke var et fattig land på 1950- og 1960-tallet, var utviklingen fra å være et land med et BNP per hode litt under det aritmetiske gjennomsnittet i de 16 rikeste OECD-landene til å bli et av verdens rikeste land oppsiktsvekkende. Det er altså ikke særlig rart at denne utviklingen har banet vei for både fremskrittsorienterte fortellinger og eventyrmetaforen.¹ Legger vi til at det meste av litteraturen nevnt over er skrevet for flere tiår siden, i en periode hvor klimaproblemene stod lavere på den politiske dagsorden og fikk mindre oppmerksomhet enn de gjør i dag, er det forståelig at den eventyrlige fra-fattig-til-rik-fortellingen har dominert.

Den nasjonale fortellingens funksjon

Det er ikke ubetydelig hvilke nasjonale historier som skrives og hvilke fortellinger vi forteller om oss selv. Nordmenns kollektive fra-fattig-til-rik-fortelling om oljeindustriens rolle som motor i det sosialdemokratiske prosjektet for å bygge landet har nasjonsbyggende kvaliteter fordi den både gir en følelse av felleskap og demokrati og en tiltro til staten som kapitalist og omfordeler. Vi fant oljen, vi var smarte for vi skjønte at vi måtte spare (i motsetning til folk og regimer i mange andre land). Vår demokratisk valgte regjering sørger for olje- og gassproduksjon, regulering av sektoren og sparing på vegne av alle innbyggere (oss) slik at både eksisterende og kommende generasjoner får nyte av oljerikdommens frukter. Vi nordmenn står i så måte alle i gjeld til oljen.

Denne grunnleggende oppfatningen gjenspeiles i ulike fremstillinger av historien om den norske oljen. Historikere, politikere, journalister og aktivister har alle ofte brukt begreper som «det sorte gullet», «gullpenger fra havbunnen», «pengebingen i Nordsjøen» og selvsagt «oljeeventyret». Dette er positivt ladete troper som til sammen bidrar med å styrke fortellingen om oljenasjonen samtidig som de skaper en følelse av at den norske rikdommen nærmest er konstant i en ellers urolig verden.

Fortellingen om det klimapolitiske foregangslandet – en tragedie?

Historiker Peder Anker har vist at forestillingen om Norge som miljønasjon har røtter tilbake til 1960-tallet da økologifaget vokste frem i Norge med markante skikkelser som Arne Næss (1912–2009) og Sigmund Kvaløy Setreng (1934–2014) i spissen. Deretter fulgte protestaksjoner mot vannkraftutbygging i stor skala. Nye miljøorganisasjoner ble dannet utover 1970-tallet og Norge gjorde seg bemerket med en i nordisk sammenheng stor miljøbevegelse preget av hva vi kan kalle populistisk økopolitikk.²

Fortellingen om Norge som klimapolitisk foregangsland slik vi kjenner den i dag, skjøt imidlertid fart først etter at tidligere miljøvern- og statsminister Gro Harlem Brundtland (1939–) i 1983 ble utpekt til å lede FNs Verdenskommisjon for miljø og utvikling.³ I 1987 kom kommisjonens rapport Vår felles framtid og Brundtland ble internasjonalt kjent som «verdens miljøvernminister» og «bærekraftens mor».⁴

Men innad i oljeindustrien murret det. Selv om den pragmatisk anlagte Arbeiderpartipolitikeren Brundtland ble oppfattet som en alliert i arbeidet for å sikre en vital og lønnsom oljeindustri med økte inntekter, nye arbeidsplasser og utvikling i distriktene, bød hennes klare oppfordring om at oljeindustrien skulle bidra aktivt i klimakampen på utfordringer. En slik oppfordring var i tråd med anbefalingen i FN-kommisjonens rapport, men å forene storstilt olje- og gassproduksjon med nyskapende klimapolitiske ambisjoner skulle vise seg å bli meget krevende.⁵

LES OGSÅ: Nordisk ambivalens i møte med naturen

Som første land i verden fikk Norge i 1989 et nasjonalt stabiliseringsmål for CO2-utslipp. Klimagassutslippene til Norge vokste raskt og alle prognoser talte for stor økning utover 1990-tallet. Målet ble derfor å komme tilbake på det nivået man var på da målet ble satt i 1989 innen år 2000. I 1990, året etter innføringen av stabiliseringsmålet, innførte Brundtland-regjeringen også karbonskatt på alle utslipp fra petroleumsproduksjon på norsk sokkel. Sammen med Sverige og Finland var Norge et pionerland når det gjaldt innføring av slik skatt. Til sammen bidro dette til at oljeselskapene på norsk sokkel begynte å lete mer aktivt etter løsninger for å redusere utslipp.

Utover 1990-tallet økte Norges karbonutslipp per hode, og etter hvert overgikk norske utslipp tilsvarende tall fra de kullavhengige landene Storbritannia og Polen. Årsaken var at utslippene fra Norges olje- og gassproduksjon økte kraftig og i 1995 fikk fortellingen om klimapioneren Norge seg et skudd for baugen.⁶ Da ble Brundtlands regjering tvunget til å gå tilbake på det nasjonale stabiliseringsmålet. Med dette ble Norge det første landet i verden som gikk tilbake på et vedtatt klimamål og det etter bare fem år. Årsaken var at utslippsreduksjonen ikke lot seg forene med de eksisterende og planlagte utslippene fra norsk olje- og gassproduksjon. Skulle stabiliseringsmålet nås, måtte produksjonsvolumene ned og utvinningstempoet reduseres.

Da Kyoto-avtalen så kom på plass i 1997, forpliktet Norge seg til ikke å øke sine utslipp med mer enn 1 prosent sammenlignet med 1990-nivå. Men mellom 1990 og 1999 økte Norges CO2-utslipp med hele 20 prosent.⁷ Dermed trengte Norge faktisk negativ utslippsvekst for å overholde Kyotoprotokollen. Dette var umulig å oppnå uten å redusere olje- og gassproduksjonen, som norsk økonomi og arbeidsplasser var sterkt avhengig av. Vender vi oss til litteraturteorien igjen, har vi her nådd det punktet i tragedien hvor protagonistens frustrasjon stiger, og prosjektet virker dømt til å mislykkes. Gradvis begynner protagonisten å bryte sine egne moralske normer uten å innse at dette er feiltrinn som vil slå tilbake.

Moralske normer skal gjerne beskytte og fremme verdiene vi tror på. I fortellingen om Norge som klimapolitisk foregangsland kan vi se for oss at det å bidra til en rettferdig fordeling av klimabelastning og klimarisiko mellom land og over generasjoner ble ansett som en etisk plikt, mens utslippsreduksjon i Norge var normen som operasjonaliserte denne plikten. Men med økende nasjonale utslipp, stabiliseringsmålet forkastet og en oljeindustri som protesterte mot karbonskatten lå veien åpen for å bryte denne normen. Norske politikere hadde jo nemlig også et moralsk ansvar for å sikre innbyggernes ve og vel. Det gikk faktisk an å snu det moralske argumentet på hodet: Ettersom en reduksjon i oljeutvinningstempo og/eller produksjonsvolum ville ramme norsk økonomi og arbeidsliv negativt, ville det faktisk være moralsk uansvarlig å trumfe dette gjennom.

Brundtlands tredje regjering sto imidlertid fast på at de globale utslippene måtte ned. Kuttene fikk man heller ta utenfor norske grenser. Sammen med byråkrater, forskere og oljeindustrirepresentanter engasjerte regjeringen seg aktivt i utviklingen av et internasjonalt kvotehandelssystem som ville tillate Norge å kjøpe utslippskvoter i utlandet. Denne tilnærmingen hadde vitenskapelig støtte i økonomisk forskning som argumenterte for at det var mest effektivt å kutte utslipp på en slik måte. Men det var utvilsomt også en svært komfortabel tilnærming som tillot Norge å fortsette sin olje- og gassproduksjon mer eller mindre som før.

Da norsk olje og gass ble en «miljøfordel» for verden

Utover 1990-tallet utviklet argumentet om Norges bærekraftige olje- og gassproduksjon seg til et slags politisk-industrielt mantra som ble forfektet med stor kraft av industrirepresentanter, petroleumsbyråkrater og politiske beslutningstakere. Norsk olje- og gassproduksjon skulle ifølge Grete Faremo (1955–), som var olje- og energiminister i Torbjørn Jaglands (1950–) regjering, ikke bare redde den norske velferdsstaten fra konsekvensene av en forestående eldrebølge, men også «bidra til bærekraftig utvikling i en verden hvor en stadig voksende befolkning trenger mer energi og miljøutfordringene er enorme».⁸ Faremo satt ikke lenge som oljeminister, men budskapet hun leverte skulle leve lenge.

Kommunikasjonsforsker Øyvind Ihlen har omtalt fortellingen om Norges «bærekraftige» oljeproduksjon som et «oksymoron», det vil si en sammenstilling av motstridende begreper som logisk utelukker hverandre. Det går nemlig per definisjon ikke an å produsere bærekraftig olje. I en artikkel fra 2009 viser Ihlen hvordan den norske oljeindustrien har brukt forskjellige retoriske strategier for å omgå dette paradokset. Industrien har argumentert med at den var bærekraftig fordi den etterstrebet utslippskutt og forvaltet oljeressurser på en fornuftig måte sammenlignet med industrier i andre land.⁹ Her gjorde oljeindustrien og regjeringen altså felles sak, med støtte av fagøkonomisk ekspertise.

Argumentet om Norges «rene» olje- og gassproduksjon er nemlig ikke helt uten hold. Sannsynligheten for at andre oljeprodusenter, gjerne udemokratiske regimer med lavere miljøstandarder og dårligere arbeidsforhold, ville fylle Norges plass som oljeleverandør var og er fremdeles absolutt til stede.

LES OGSÅ: TRENGER VI MINERALER FRA HAVBUNNEN?

Økonomisk forskning problematiserte imidlertid også viktige sider ved det norske argumentet om «bærekraftig» eller «miljøvennlig» olje. Veldig enkelt forklart var og er et problem at argumentet bare fungerer hvis det 1) finnes et årlig tak på verdens totale olje- og gassproduksjon, 2) alle produsenter samarbeider for å redusere CO2-utslipp, og 3) ingen land motvirker dette ved å opprettholde eller øke sin produksjon av olje og gass.¹⁰ Dette scenariet var ikke realistisk på 1990-tallet fordi det ikke fantes noen internasjonale klimaavtaler som bandt verdens stater til et felles utslippstak, og det er fremdeles ikke realistisk i dag. Derimot var det på 1990-tallet som i dag, realisme i vissheten om at avhengigheten av fossilt brensel var enormt problematisk. Til sammen bidro produksjon og forbrenning av olje og gass med om lag 60 prosent av det som var verdens totale CO2-utslipp i 1996 (23,8 milliarder tonn).¹¹ Denne innsikten tilsa at bruken av olje- og gass måtte ned dersom klimaet skulle reddes. Men ettersom Norge stod for en relativt liten andel av verdens oljeproduksjon (4 prosent i 1995) og en enda mindre prosentandel av CO2-utslippene (0,17 prosent i 1995), resonnerte både fagekspertise og politikere med at det ville være av minimal betydning å dra ned tempoet eller justere volumene i produksjonen. Oljen og gassen Norge produserte ble som kjent regnet inn i utslippsregnskapene til landene der den ble brent.¹²

Fram til relativt nylig viste så godt som all økonomisk forskning på klimagassutslipp at det er mest hensiktsmessig å kutte på etterspørselssiden, det vil si der hvor oljen og gassen brennes. Fremdeles sier det meste av forskningen dette, men i senere tid har det kommet enkelte studier som nyanserer bildet noe. I en artikkel publisert i The Energy Journal i 2017 påpeker for eksempel økonom Taran Fæhn med flere at det for Norge antagelig kan være kostnadseffektivt å la betydelige deler av bidraget til globale utslippskutt komme i form av egen produksjonsreduksjon. Incentiver som får ned det globale forbruket av olje og gass, slik som for eksempel EUs kvotehandelssystem (EU ETS) og strategier rettet mot teknologivalg, forbruk, atferd og livsstil er viktige, men det bør også kuttes på produksjonssiden.¹³

På 1990-tallet var disse teoriene imidlertid ukjente. De inngikk derfor ikke i noen faglig eller politisk vurdering av utslippskutt og vi kan heller ikke forvente at de skulle gjøre det. Det man derimot kunne ha forventet av den politiske ledelsen i Norge er en vurdering av den potensielle signaleffekten som lå i en nedjustering av produksjonstempo eller -volum. Dette ville ha vært i tråd med Brundtland-regjeringens ambisjon om la Norge å gå foran som et godt eksempel i global miljø- og klimapolitikk.¹⁴ Om en slik vurdering i det hele tatt ble foretatt ble den i alle fall raskt forkastet. Å sette i gang en diskusjon om å begrense oljeutvinningen var utenkelig.¹⁵ Dermed var det gjenstående alternativet å forsøke å forene identiteten som betydelig oljeprodusent med identiteten som klimaprogressiv. Slik seilte den offentlige fortellingen om Norge som miljøvennlig oljeprodusent opp som forklaring på hvordan man uten problemer kunne si «ja takk, begge deler». Norsk oljeproduksjon var blitt en «miljøfordel» for verden og Norge var blitt en god forurenser.¹⁶

Å påvirke uten å påvirkes

I historisk sammenheng er ikke denne typen politisk ambivalens helt ny. Norge har vært i flere lignende situasjoner på andre politikkområder. Fremtredende historikere som Olav Riste og Geir Lundestad har påpekt at det lenge har vært en klar tendens i Norges internasjonale opptreden at det finnes en overordnet motvilje mot å inngå internasjonale avtaler som begrenser det nasjonale handlingsrommet.¹⁷ Norge har gjerne hilst slike avtaler velkommen på det prinsipielle plan, men vært skeptisk til praktisk gjennomføring og utenlandsk innflytelse over norsk politikk og økonomi. Særlig i spørsmål relatert til sikkerhetspolitikk, europeisk samarbeid og oljepolitikk har norske politikere ønsket seg særordninger. Norge har bedt om egne bestemmelser for base- og atompolitikken til NATO, for europeisk samarbeid, og i forbindelse med avtalen om energisamarbeid inngått med International Energy Agency (IEA) i 1974. Her kan vi også legge til klimapolitikk hvor Norge ivrer for bindende internasjonale avtaler så lenge de ikke innebærer noen umiddelbar nedskalering av norsk olje og gassproduksjon.¹⁸

De siste årene har imidlertid kritikken økt. Det er ikke lenger like lett å balansere rollen som oljeprodusent og pådriver for klimasamarbeid. Mens Norge i spørsmål om europeisk samarbeid og energiavtaler kunne få innvilget særavtaler på grunn av småstatsstatus og periferifaktor, fungerer ikke dette i olje- og klimaspørsmålet. Klimaproblemene er som kjent globale og utslipp fra norsk olje- og gass påvirker som kjent hele verden. Hvordan har det seg da at Norge lenge har klart å komme seg unna kutt i egen olje- og gassproduksjon samtidig som landet har vært en pådriver for internasjonale klimaforpliktelser? Eller, som Knut Frydenlund ville sagt det − hvordan har Norge egentlig klart å være med i internasjonalt klimasamarbeid uten å være med?

Den gode forurenser

En åpenbar del av svaret på det spørsmålet er at Norge lenge har forsynt verden med nødvendig energi. Etterspørselen etter fossilt brensel er stor, ikke minst i utviklingsland Norge gjerne liker å se seg selv som støttespiller for. Tilstrekkelige fornybarkilder finnes ikke, og Norge leverer det markedet vil ha. Med fossilt brensel kan utviklingsland få energi til nødvendige økonomiske fremskritt, og med mange energikilder, inkludert norsk gass, kan europeisk industri så vidt holde seg konkurransedyktig i en stadig mer besværlig kappestrid med USA, Midtøsten og Kina. Denne situasjonen bidrar til å gjøre Norge til verdens tolvte største oljeprodusent og verdens tredje største gassprodusent. Så lenge det globale behovet for energi fortsetter å øke og andre oljeprodusenter domineres av udemokratiske regimer, er den norske posisjonen i fossilmarkedet i allmenhetens interesse.

For Norges del er posisjonen selvsagt økonomisk gunstig. Rent opportunistisk kan man argumentere for at klimaendringene har vært gunstige for Norge. De har fått isen i nordområdene til å smelte, noe som har åpnet nye skipsleder og leteområder for olje og gass i Barentshavet. Men situasjonen gjør også Norge til verdens syvende største eksportør av karbonutslipp. Etter at Parisavtalen kom i 2015 ble det klart at planlagte olje- og gassutbygginger på norsk sokkel, inkludert leteboringer i Barentshavet, var nærmest uforenelig med avtalens klimamål.¹⁹

Etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022 og Vladimir Putins beslutning om å stenge russiske gassforsyninger til Europa har regionens behov for norsk olje og gass økt ytterligere. Særlig norsk gassproduksjon har blitt høypolitisert. Norske rør leverer nesten halvparten av gassen til Europa og uten denne vil regionen ikke fungere. Flytende LNG fra USA dekker ikke behovet, og økte innkjøp fra mindre stuerene regimer i Nord-Afrika og Midtøsten er foreløpig både lite fristende og utilstrekkelig. Norges rolle som pålitelig leverandør har en høy stjerne i Europa.

LES OGSÅ: KAN VI ETISKT FÖRSTÅ PÅVERKAN PÅ NATUR UNDER ANTROPOCEN?

Den russiske invasjonen har med andre ord skapt et nytt, eller i alle fall forsterket, sikkerhetspolitisk argument for å skrinlegge klimapolitiske krav om redusert produksjon på norsk sokkel. Her kommer Norges rolle som «helt» inn i bildet. Norge redder Europa fra iskalde vintre. Skurkerollen ligger i beskyldninger om at Norge har blitt krigsprofitør fordi krigen gjør at staten tjener ekstra store summer på olje- og gasseksport. Mange av de ekstra milliardene den norske staten tjener på energileveranser til Europa triller rett inn i oljefondet. «With Russia’s Exit, Norway Becomes Europe’s Energy Champion» skrev New York Times i april 2023 og siktet til Norges nye rolle som hovedleverandør av gass til Europa.²⁰ Washington Post forklarte at Norge ble oppfattet som både «helt og skurk» i det som raskt hadde utartet til en europeisk energikrise.²¹ I Norge har flere prominente nordmenn slik som tidligere utenriksminister Knut Vollebæk (1946–), direktør ved fredsforskningsinstituttet PRIO Henrik Urdal (1972–) og lederen av Norsk Klimastiftelse Lars-Henrik Paarup Michelsen (1981–), gått ut og krevd at store deler av disse inntektene skal gå til å hjelpe Ukraina og til etableringen av et internasjonalt solidaritetsfond som skal hjelpe andre land å nå sine klimamål.²² Det britiske magasinet The Economist påpekte at Norge, som gjerne liker å fremstille seg selv som en «kraft for det gode i verden», har fått et omdømmeproblem:

«Mens ukrainere kjemper og europeere skjelver ved tanken på energiregningene sine, har kontinentets rikeste land (Luxembourg holdt utenfor) blitt påfallende mye rikere [...] Dette har blitt skammelig lukrativt […] summene som strømmer nordover er pinlige. Et land som er opptatt av sitt image som en kraft for det gode i verden må nå forsvare seg mot anklager om krigsprofitt.»²³

Denne kritikken fra internasjonalt hold kommer på toppen av allerede eksisterende kritikk av Norge for å tale med to tunger og ha doble klimapolitiske standarder.²⁴ Internasjonale observatører har lenge reagert på hvordan Norge den ene dagen bruker milliarder på å redde regnskog og oppfordre andre land til å kutte utslipp og legge om til fornybar energi, for så å gå inn for å åpne nye olje- og gassfelt i Norge den neste.²⁵ Hvordan kan en stor olje- og gassprodusent være en troverdig klimaleder?

Fra internasjonalt politisk hold kommer det stadig flere signaler om at Norges dobbeltspor er problematisk. Utvikling-ikke-avvikling-politikken mangler troverdighet. I september 2023 unnlot FNs generalsekretær António Guterres å gi Norge taletid på et viktig klimatoppmøte. Årsaken var at generalsekretæren kun ville høre fra land som hadde konkrete og troverdige planer for utslippskutt og grønn omstilling. Blant disse landene fant man en fjerdedel av FNs 193 medlemsland, men altså ikke Norge, landet med ambisjoner om å være en pådriver i internasjonal klimapolitikk.²⁶ Denne beslutningen speilet de siste rapportene fra FNs klimapanel som fastslår at vi må fase ut fossile brensler raskt, og at Norge er blant de landene hvor oljeindustrien i for stor grad har fått påvirke klimapolitikken.²⁷

I et dramaturgisk perspektiv er det helt åpenbart at fortellingen om Norge som klimapolitisk foregangsland nå befinner seg på det punktet hvor normbruddene er så omfattende at ulykken har blitt ugjenkallelig. Likevel insisterer norske regjeringer på at identiteten som oljeprodusent og pådriver i internasjonal klimapolitikk relativt uproblematisk kan forenes. Regjeringen Støre har økt Solberg-regjeringens mål om nasjonale utslippskutt fra 40 til 55 prosent innen 2030, målt mot 1990. Dette gjelder også i kvotepliktig sektor hvor olje- og gassindustrien inngår.²⁸ Olje- og gassproduksjonen har imidlertid ikke forandret seg mye. Den er fremdeles omtrent like stor som før.²⁹ Ifølge klimaforskerne Elin Lerum Boasson og Bård Lahn har det vært mulig å kjøre politikken langs to parallelle spor i disse spørsmålene fordi de lenge har blitt behandlet som politisk separate saker i to ulike departementer. Enkelt forklart skyldes dette blant annet at internasjonale traktater, som Kyotoprotokollen fra 1997, har plassert ansvaret for utslipp hos landet som forbruker fossilt brennstoff, og ikke hos landet som produserer dem. Slik har Norge kunnet eksportere utslipp fra olje og gass til utlandet mens man har brukt ren vannkraft hjemme og kompensert for forurensende produksjon ved kvotekjøp og kostbare løsninger som karbonfangst- og lagring og elektrifisering av sokkelen, samt støtte til klimatiltak i utviklingsland. Til sammen har dette gjort det mulig å fremstå som en god forurenser.³⁰

I dag prioriteres fremdeles internasjonale kvotehandelssystemer, elektrifisering av olje- og gassinstallasjoner, utvikling av kostbare løsninger for karbonfangst- og lagring, samt frivillige utslippsreduksjonsavtaler fremfor reduksjon av produksjonsnivåer og utvinningstempo. Oljenæringen skal «utvikles, ikke avvikles», argumenterer regjeringen.³¹ Dette finnes det både politiske og forskningsfaglige begrunnelser for. Men det tillater utvilsomt også Norge å kjøpe seg tid til å utsette smertefulle omstillinger knyttet til det grønne skiftet. Klimaforskere har sågar argumentert for at disse strategiene, såkalte netto-nullstrategier, kan være farlig feller i kampen mot klimaendringer fordi de kan forsinke andre tiltak som monner mer.³²

LES OGSÅ: Hva skjer med Antarktis når isen smelter?

Så, skal ikke protagonisten i fortellingen snart ta ulykken inn over seg og akseptere sin straff slik plottet i enhver tragedie krever? Foreløpig ser det ikke helt slik ut. Til tross for at opplevelsen av en felles ulykke kan binde medlemmer av en nasjon sammen vel så mye som opplevelsen av en felles opptur a-la oljeeventyret, er det enn så lenge få nordmenn som fullt ut vil akseptere de relativt radikale konsekvensene kutt i oljeproduksjonen vil medføre. Både for oljeindustrien, politikerne og folk flest er det mest behagelig å sette sin lit til teknokratiske løsninger på klimagassutslipp mens man hviler i fortellingen om at det beste for verden er at Norge fortsetter å produsere olje og gass.³³ Ettersom hver fjerde nordmann ifølge en EU-undersøkelse fra 2022 uansett tviler på at klimaendringene er menneskeskapte (i motsetning til hver tiende italiener), er det for mange ingen grunn til å omstille seg og ofre egne goder.³⁴ Også for de som faktisk tror at klimaendringene er menneskeskapte er det enklere å fortsette å akseptere fortellingen om at nordmenn er gode forurensere enn å omstille seg. Det er dette som gir fortellingen om den klimavennlige oljenasjonen robusthet og en slags beroligende kraft.

Men, til tross for at protagonisten nekter å fullt ut akseptere den inntrufne ulykken, er tragediens grunnplott innrettet slik at få unngår å få sin straff. Gjennom flom, jordras, stormer og kanskje verst av alt for oljenasjonen som også oppfatter seg selv som en skinasjon– vintre uten skiføre, må protagonisten betale. Dette vil på sikt tvinge fram en omstilling. Og da kan tragedien, om vi er riktig heldige, muligens gli over i en fortelling om gjenfødelse. I gjenfødelsesfortellingen ydmykes helten så langt det er mulig å komme, men til slutt skjer det noe som på uforklarlig vis forvandler vedkommende og løfter hen opp til hens tidligere høye posisjon atter en gang.

Foreløpig er vi ikke der. Historieskrivingen om den norske oljen og gassen dreier langsomt i retning av å ta opp i seg mer klima-problematikk, men det er fremdeles et stort rom for mer historieskriving av denne sorten. Det skyldes ikke minst utviklingen på det internasjonale klimapolitiske feltet. I november 2023 la FNs miljøprogram (UNEP) frem sin fjerde rapport om gapet mellom verdens planer for produksjon av fossilt brennstoff og planer for å nå klimamålene i Parisavtalen fra 2015. Rapporten viser at verdens største produsenter av olje og gass, inkludert Norge (som per 2023 er nummer tolv blant oljeprodusentene og tre blant gassprodusentene) ikke har noen strategi for å avvikle olje og gass.³⁵

Måneden før, i oktober 2023, la det det regjeringsoppnevnte Klimautvalget 2050 frem sin rapport om omstilling til lavutslipp, der det anbefalte å ikke lete etter mer olje på norsk sokkel før det forelå en plan for å fase ut olje- og gass. Dette forslaget ble avvist av statsminister Jonas Gahr Støre med den etter hvert kjente begrunnelsen at oljenæringen skal utvikles, ikke avvikles. Her var Støre i essens på linje med sin politiske motstander Sylvi Listhaug som i 2022 uttalte til VG at «Norge skal være den siste til å stenge [olje]krana. Det er bra for oss, det er bra for Europa og det er bra for verden. Nå haster det at vi finner og produserer mer.»³⁶

Igjen ble det tydelig at klimapolitikken var underordnet petroleumspolitikken, slik det hadde vært helt siden begynnelsen av 1990-tallet. I en delrapport publisert av Fridtjof Nansens Institutt og Menon Economics i 2022 på oppdrag fra Klimautvalget 2050 var et sentralt poeng at en grønn omstilling i Norge ikke ville la seg realisere før denne faste maktfordelingen ble snudd på hodet og petroleumspolitikken ble underordnet klimapolitikken. Dette har ennå ikke skjedd og det er en viktig årsak til at vi fremdeles først og fremst holder fast i fortellingen om oljeeventyret når vi diskuterer oljehistorie.³⁷

Man skal være forsiktig med å la samtidens problemstillinger prege fremstillinger av fortiden når man skriver historie. Samtidig går det ikke an å ikke an å se bort fra ny kunnskap og innsikt om tingenes tilstand. Historien og nåtiden er tett sammenvevd, ikke bare fordi nåtiden raskt blir til historie, men også fordi historien fungerer som en veiviser som peker fremover og hjelper med å forme fremtiden. I så måte blir det stadig vanskeligere å skrive oljehistorie uten å ta deler av klimaproblematikken inn over seg. Det er tross alt bare ved å trekke linjer mellom nåtiden og fortiden at vi får mulighet til å utvikle en fruktbar historiebevissthet.

Litteratur

1. Anderson, Benedict. Imagined Communities. London & New York: Verso, 2006.
2. Andrew, Robbie. «Norway´s Greenhouse Gas Emissions: A Quick Summary.» CICERO Center for International Climate Research (2020). http://folk.uio.no/roberan/t/norwegian_emissions.shtml (besøkt 9. august 2023).
3. Anker, Peder. «A pioneer country? A history of Norwegian climate politics». Climatic Change 151 (2018): 29–41.
4. Bang, Guri & Bård Lahn. «From oil as welfare to oil as risk? Norwegian petroleum resource governance and climate policy». Climate Policy, 20, nr. 8 (2020): 997–1009.
5. Boasson, Elin Lerum & Bård Lahn. «Norway: A dissonant cognitive leader?». I Still taking alead? The European Union in international climate change politics. Redigert av R. K. Wurzel, J. Connelly, & D. Liefferink. 189–204. London: Routledge, 2017.
6. Booker, Christopher. Seven Basic Plots. Why We Tell Stories. London: Bloomsbury, 2004.
7. Boon, Marten. «A Climate of Change? The Oil Industry and Decarbonization in Historical Perspective». Business History Review 93, nr. 1 (2019), 101–125.
8. Boon, Marten. En nasjonal kjempe. Statoil og Equinor etter 2001. Oslo: Universitetsforlaget, 2022.
9. Borchgrevink, Aage Storm. Giganten. Fra Statoil til Equinor: Historien om selskapet som forandret Norge. Oslo: Kagge Forlag, 2019.
10. Center for Oil Change International. The Sky’s the Limit Norway: Why Norway Should Lead the Way in a Managed Decline of Oil and Gas Extraction. Washington, DC.: Center for Oil Change International, 2017.
11. Dyke, James, Robert Watson & Wolfgang Knorr. «Climate scientists: concept of net zero is a dangerous trap». The Conversation, 22. april 2021. https://theconversation.com/climate-scientists-concept-of-net-zero-is-a-dangerous-trap-157368
12. Ekberg, Kristoffer & Andrés Brink Pinto, « Crafting counter frames: Shell’s corporate strategies in the Nigeria campaign, 1995–1998», The Extractive Industries and Society 13, nr. X (2023): 1–8.
13. Frynas, Jedrzej George. Beyond Corporate Social Responsibility. Oil Multinationals and Social Challenges. Cambridge: Cambridge Universtiy Press, 2009.
14. Fæhn, Taran, Cathrine Hagem, Lars Lindholt, Ståle Mæland & Knut Einar Rosendahl. «Climate policies in a fossil fuel producing country demand versus supply side policies». The Energy Journal 38, nr. 1 (2017), 77–102.
15. Gavin, Benke. «From Green Fields to Narrating Nothingness: Neoliberal Logic and the Move Away from Environmental Responsibility in Enron´s Rhetoric and Visual Style». American Studies 53, nr. 2 (2014), 71–94.
16. Gulbrandsen Lars H. & Øyvind Nystad Handberg (red.), FNI-rapport 2 2023. Hvem har makt i norsk klimapolitikk? 15 bidrag og en analyse på tvers. Fridtjof Nansens Institutt, 2023.
17. Hanisch, Tore Jørgen & Gunnar Nerheim. Norsk oljehistorie: Fra vantro til overmot? Bind 1, Oslo: Leseselskapet, 1992.
18. Hoel, Michael. «Should a Carbon Tax Be Differentiated across Sectors?». Journal of Public Economics 59, nr. 1 (1996), 17–32.
19. Ihlen, Øyvind. «The oxymoron of ‘sustainable oil production’: The case of the Norwegian oil industry». Business Strategy and the Environment 18, nr. 1 (2009), 53–63.
20. Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC). AR6 Climate Change 2022: Mitigation of Climate Change. 2022. https://www.ipcc.ch/report/ar6/wg3/
21. Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC). AR6 Synthesis Report: Climate Change 2023. https://www.ipcc.ch/report/sixth-assessment-report-cycle/
22. Jänicke, Martin. «Conditions for Environmental Policy Success: An International Comparison». The Environmentalist 12, nr. 1 (1992), 47–58.
23. Kessel, Dagobert G. «Global Warming: Facts, Assessment, Countermeasures». Journal of Petroleum Science and Engineering 26, nr. 1–4 (2000), 157–168.
24. Ketola, Tarja. «Where is Our Common Future? Directions: 'Second to the Right and Straight on Till Morning'». Sustainable Development 4 (1996), 84–97.
25. Ketola, Tarja. «Ten Years Later: Where is Our Common Future Now?». Business Strategy and the Environment 16 (2007), 171–189.
26. Kruse, Kevin M. & Julian E. Zelizer. Fault Lines. A History of the United States since 1974. New York & London. W. W. Norton & Company, 2019.
27. Kylymnyuk, Dmytro, Lilia Maliar & Serguei Maliar. «Rich, Poor And Growth-Miracle Nations: Multiple Equilibria Revisited». The B.E. Journal of Macroeconomics 7, nr. 1 (2004), 1–42.
28. Lerøen, Bjørn Vidar. Dråper av svart gull: Statoil 1972–2002. Stavanger: Statoil, 2002.
29. Lundestad, Geir. «Nasjonalisme og internasjonalisme i norsk utenrikspolitikk. Et faglig provoserende essay». Internasjoanl Politikk, Temahefte I (1985), 39–54.
30. Manne, Alan S. & Richard G. Richels. «Global CO₂ Emission Reductions – the Impacts of Rising Energy Costs». The Energy Journal 12, nr. 1 (1991), 87–107.
31. Merrill, Karen R. «The Risks of Dead Reckoning: A Postscript on Oil, Climate Change, and Political Time». The Journal of American History. 99, nr. 1 (2012), 252–255.
32. Nerheim, Gunnar. Norsk oljehistorie bind 2: En gassnasjon blir til. Oslo: Leseselskapet, 1996.
33. Nilsen, Yngve. «En felles plattform? Norsk oljeindustri og klimadebatten i Norge fram til 1998». Doktoravhandling, TIK, UiO, 2001.
34. Nissen, Ada. «A greener shade of black? Statoil, the Norwegian government and climate change, 1990–2005». Scandinavian Journal of History 46, nr. 3 (2021), 408–429.
35. Nordø, Åsta Dyrnes, Gisle Andersen & Christine Merk. «Teknologien vil redde klimaet! Annerledeslandet Norge og holdninger til norsk klimapolitikk i fire samfunnsgrupper». Norsk statsvitenskapelig tidsskrift 39, nr. 1 (2023), 4–22.
36. Olsen, Odd Einar and Francis Sejersted. Oljevirksomheten som teknologiutviklingsprosjekt, Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1997.
37. Reeves, Richard V. Dream Hoarders. How the American Middle Class is Leaving Everyone Else in the Dust, Why that is a Problem, and What to do About it. Washington D.C.: Brookings Institution, 2017.
38. Riste, Olav. Norways Foreign Relations – A History. Oslo: Universitetsforlaget, 2005.
39. Rowlands, Ian. The Politics of Global Atmospheric Change, Manchester: Manchester University Press, 1995.
40. Ruud, Audun. «Sustainable Development Discourse in Norway». L’Europe En Formation 352 (2009), 143–155.
41. Ryggvik, Helge. Building a skilled national offshore oil industry, The Norwegian experience. Oslo: Akademika forlag, 2013.
42. Ryggvik, Helge. «A Short History of the Norwegian Oil Industry: From Protected National Champions to Internationally Competetive Multinationals». Business History Review 89, nr. 1 (2015), 3–41.
43. Ryggvik, Helge. På kanten. Norsk oljevirksomhet i Barentshavet og hvorfor det må settes en strek. Oslo: Cappelen Damm, 2021.
44. Ryggvik, Helge & Marie Smith-Solbakken. Blod, svette og olje. Bind 3 Norsk oljehistorie. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1997.
45. Sejersted, Francis. «Systemtvang eller politikk: om utviklingen av det oljeindustrielle kompleks i Norge». Oslo: Universitetsforlaget, 1999.
46. Simonsen, Anne Hege. «Oljeeventyret». Samtiden 117, nr. 2 (2008), 66–77.
47. Skjærseth, Jon Birger & Tora Skodvin. «Climate Change and the Oil Industry: Common Problems, Different Strategies». Global Environmental Politics 1, nr. 4 (2001), 43–64.
48. Sluyterman, Keetie. «Dutch Shell: Company Strategies for Dealing with Environmental Issues». The Business History Review 84, nr. 2 (2010), 203–226.
49. Seng, Loh Kah. «Within the Singapore Story. The Use and Narrative of History in Singapore». Crossroads: An Interdisciplinary Journal of Southeast Asian Studies 12, nr. 2 (1998), 1–21.
50. Skea, Jim. «Environmental Issues Facing the Oil Industry». Energy Policy 20, nr. 10 (1992), 950–958.
51. Sæther, Anne Karin. De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen. Oslo: Cappelen Damm, 2017.
52. Tamnes, Rolf. Norsk utenrikspolitikks historie (vol. 6.): Oljealder 1965–1995, Oslo: Universitetsforlaget, 1997.
53. The World Commission on Environment and Development. Our Common Future. Oxford: Oxford University Press, 1987.
54. Thomassen, Eivind. Middel og mål. Statoil og Equinor 1972–2001. Oslo: Universitetsforlaget, 2022.
55. Wong, Kwong & Chau, «Democracy, constitutional framework, and human rights: A comparison of Monaco, Tonga, Hong Kong, and Singapore». International Journal of Law, Crime and Justice, 64 (2021), 1–10.

Noter

1. Kylymnyuk, Maliar & Maliar, «Rich, Poor And Growth-Miracle Nations», 22; Forskning.no, «Hadde Norge greid seg uten oljepenger?»
2. Jänicke, «Conditions for Environmental Policy Success».
3. Anker, «A pioneer country?».
4. London Speaker Bureau. Brundtlands nettside; Norges FN-delegasjon, «Mother of Sustainable Development; Store norske leksikon, «Gro Harlem Brundtland».
5. Brundtland, «Keynote Speech», 26.–30. august 1991; The World Commission on Environment and Development, Our Common Future, 168–177, 329–330.
6. Andrew, «Norway´s Greenhouse Gas Emissions».
7. Nilsen, «En felles plattform», 2.
8. Norsk Petroleumsforenings Presseseminar 1996, 18.–19. november, Holmenkollen Park Hotell, Oslo.
9. Ihlen, «The Oxymoron of ‘sustainable oil production’».
10. Hoel, «Should a Carbon Tax Be Differentiated».
11. Kessel, «Global Warming: Facts, Assessment, Countermeasures», 157.
12. Nissen, «A greener shade of black?», 418.
13. Fæhn, Hagem, Lindholt, Mæland & Rosendahl, «Climate Policies in a Fossil Fuel Producing Country».
14. Brundtland, «Norge skal være foregangsland».
15. Ruud, «Sustainable Development Discourse in Norway», 146.
16. Norsk Petroleumsforenings Presseseminar 1996, 18.–19. november, Holmenkollen Park Hotell, Oslo.
17. Riste, Norway’s Foreign Relations, Lundestad, «Nasjonalisme og internasjonalisme».
18. Lundestad, «Nasjonalisme og internasjonalisme», 44–46.
19. Center for Oil Change International, The Sky’s the Limit Norway.
20. The New York Times, «With Russia’s Exit, Norway Becomes Europe’s Energy Champion».
21. The Washington Post, « Norway is portrayed as both hero and villain in Europe’s energy crisis».
22. CNBC, «Norway’s fossil fuel bonanza stokes impassioned debate about how best to spend its ‘war profits’»; The Guardian, «Norway urged to step up Ukraine support after profiting from war».
23. The Economist, «Norway is profiting embarrassingly from war in Europe».
24. Se for eksempel Vox, «Norway wants to lead on climate change».
25. Climate & Capital, «Norway’s great big fossil fuel conundrum»; Climate Home News, «Norway approves oil and gas fields despite Cop fossil phase-out push».
26. NRK, «Superpinlig at Noreg ikkje får taletid på FN-sjefen sitt klimamøte», 19. september 2023.
27. IPCC, AR6 Climate Change 2022: Mitigation of Climate Change, 169; IPCC, AR6 Synthesis Report: Climate Change 2023.
28. Regjeringen Støre. «Hurdalsplattformen», 29–31; Regjeringen Solberg. «Jeløya-plattformen», 64–66.
29. Bang & Lahn, «From oil as welfare to oil as risk?», 1007.
30. Boasson & Lahn, «Norway: A dissonant cognitive leader?».
31. Regjeringen Støre. «Hurdalsplattformen», 26–27.
32. Dyke, Watson & Knorr, «Climate scientists: concept of net zero is a dangerous trap».
33. Nordø, Andersen & Merk, «Teknologien vil redde klimaet!».
34. The Policy Institute, Kings College London, «PERITIA – Policy Expertise and Trust. Public Perceptions on Climate Change»; NRK, «1,3 millioner nordmenn er klimaskeptikere».
35. UN Environment Programme, Production Gap Report 2023.
36. VG, «Frp vil samle ‘oljevennene’», 11. juni 2022.Gulbrandsen & Nystad Handberg (red.), Hvem har makt i norsk klimapolitikk?, 50–53.