MANGE SMÅ SMELL ELLER ETT STORT?

På 1600-tallet ble naturvitenskap etablert som disiplin og spesialisering, altså som noe annet enn naturfilosofi. Med den etableringen fulgte fremveksten av en natur blottet for ånd, sinn eller sjel, og med det ble også to filosofiske retninger viktige for den naturvitenskapelige forståelsen av mennesket og naturen; den kartesiske dualismen, hvor mennesket hadde en unik sjel mens naturen forøvrig var sjelløs, og den fysiske materialismen hvor menneskets «ånd» eller «sjel» – også i betydningen «fri vilje» – ble forstått som en illusjon.

Fysikere har gjerne vært de mest konsekvente materialistene, og Albert Einstein er nok den mest berømte av dem. I et brev til den indiske poeten Rabindranath Tagore skrev Einstein om hvordan et framtidig folk som er klokere oss vil smile overbærende av vår tro på menneskets «frie vilje», for de vil innse at menneskets vei egentlig er like forutbestemt som månens ferd rundt jorden.

De siste årene har panpsykisme blitt lansert som et alternativ til denne materialismen. Rådende panpsykister hevder at det finnes litt bevissthet, litt «mikrobevissthet», i hver enkelt elementær­partikkel, hvert enkelt atom. Hvis du slår sammen en god del mikrobevisstheter, kan du få et litt bevisst insekt. En del flere mikrobevisstheter skaper et bevisst menneske, og alle universets atomer skaper til sammen den kosmiske bevisstheten. Både noe som ligner Guds Ånd og menneskets ånd finnes altså som et åndelig aspekt ved alle universets enkeltdeler.

Biolog Rupert Sheldrake fikk Holbergprisen i 2023 for sine tekster om panpsykisme, og filosof Philip Goff har skrevet en panpsykisk bestselger med boken Why? The Purpose of the Universe. Morgenbladet fulgte opp Holbergprisen med en bred dekning av denne filosofien, og i 2024 hadde filosofifestivalen Wondereful World mange innlegg med Sheldrake og hans partner Jill Pruce. 

Et første, viktig premiss for Goff og Sheldrake er at så og si hele naturvitenskapen – unntagen dem selv og noen andre panpsykister – faktisk har fulgt Einstein i hans mekanistiske reduksjonisme, og derved forstår både mennesket og naturen som helt og holdent «bestemt av de elementærpartiklene de er satt sammen av».¹

Morgenbladets hovedreportasje aksepterte i stor grad dette premisset, og på Wonderful World (hvor jeg deltok, både i et panel og som publikum) var det tydelig at for store deler av publikum hadde dette premisset en politisk viktig dimensjon: Ved å vende oss bort fra en mekanistisk naturforståelse til en åndelig natur, kan vi bli både mer miljøvennlige og bedre mennesker.

Dette essayet er skrevet for å vise noen av svakhetene ved panpsykismen til Goff og Sheldrake. Mitt viktigste budskap er at denne panpsykismen operer med et karikert fiendebilde. Nesten ingen forskere eller filosofer har fulgt Einsteins fysiske determinisme. Det gjelder selvfølgelig all humaniora og alle samfunnsfag. Men heller ikke biologien generelt eller «harde» samfunnsfag som evolusjonær psykologi og evolusjonær antropologi er tilhengere av fysisk determinisme. Disse vitenskapene er selvfølgelig opptatt av fysisk kausalitet, men de prøver også å finne ut hvordan fenomener som liv, tenking, bevissthet og frihet, inklusive fri vilje, er noe annet enn fysikk. Samtidig er utfordringen til disse vitenskapene å finne ut hvordan fenomener som liv og frihet oppsto i et fysisk univers som i utgangspunktet var blottet for disse fenomenene.

Panpsykismen er vidløftig og prøver å forklare to store spørsmål; livets opprinnelse og vår bevissthet, inklusive vår følelse av å være åndelige og frie (eller frihetberøvet), altså vår følelse av å ha en type agens som er fundamentalt annerledes enn den til månen, der den surrer rundt jorden. De søker sine mest vidløftige svar i den teoretiske astrofysikken, den som teoretiserer Big Bang og verdensrommets romlige utvikling.

LES OGSÅ: STREKKER BEVISSTHETEN SEG UTOVER HJERNEN?

Jeg skal møte panpsykismens vidløftige ambisjon ved å diskutere både livets og frihetens opprinnelse. Selv om jeg er idehistoriker og antropolog av utdannelse, skal jeg her være naturhistoriker, for jeg vil prøve å vise hvordan det å være realfaglig ikke behøver å være det samme som å være «reduksjonist» eller fysisk determinist. Ambisjonen er å vise at det er mer å hente ved å forstå livet – både i form av natur og opplevelse – som et naturhistorisk resultat av mange små smell heller enn å søke tilbake til det ene store smellet, Big Bang.

Livets (u)sannsynlighet

Hvis man projiserer teoretisk fysikk tilbake til et tenkt Big Bang, kan man leke med tall og finne at universet kan ha utviklet seg på milliarder av måter som ville gjort liv umulig. For eksempel ville en litt kraftigere tyngdekraft trukket hele universet sammen igjen, til et sort, livløst hull. Kun noen ytterst få kosmiske utviklinger, av milliarder på milliarder, kunne ledet til oss.

I 1981 lagde astrofysikeren Fred Hoyle et lignende regnestykke, men for jorden lokalt. Han regnet ut at det var like usannsynlig at livet kunne oppstå på jorden som at en syklon over en skraphaug ved tilfeldighet kunne riste sammen en fiks ferdig jumbojet. En viktig grunn til usannsynligheten var solens stråling. Dens ultrafiolette stråler kunne skape de første organiske forbindelsene, men ville like sikkert rive livets større organiske molekyler fra hverandre. I dag skaper livet selv den atmosfæren som beskytter livet mot disse strålene. Hvordan kunne livet da oppstå?

Biologene hadde lenge akseptert at livet var usannsynlig, og i sin berømte bok Chance and Necessity fra 1970 skrev biologen Jacques Monod at livet var så usannsynlig at det helt sikkert bare fantes ett sted, her på jorden, siden det nå er her vi er. James Crick fulgte opp med en teori: De første DNA-molekylene kan ha oppstått på andre planeter, mer egnet for liv enn Jorden. Så kom de hit pakket inn i is-meteorer. Disse meteorene pepret altså planeten med det Crick kalte pansperm, kosmisk DNA, og satte livsprosessene i gang.

På lignende måte mener Phil Goff i dag at det må ha vært en panpsykisk vilje i selve Big Bang, for universet trengte noen som kunne stille inn parameterne, for derved med kosmisk vilje å styre universet mot oss.

Livet oppstår som én levende planet

I 1977 kom ny forskning Crick og Monod til unnsetning. Med ubåten Alvin dykket to biologer ned til «havets piper», 3000 meter under vann, der kontinentalplatene glir fra hverandre og sydende, giftige gasser pipler ut fra jordens indre. Til alles forundring oppdaget de liv rundt disse pipene. Gassene, viste det seg, var ikke giftige for livet der nede, men energi- og næringsrike. Der fant forskerne jordklodens mest arkaiske liv, arkebakteriene.

LES OGSÅ: ET SPØRSMÅL OM HESPERUS

Mange sprang i evolusjonen av liv på jorden er totalt ukjente. Vi aner for eksempel ikke hvordan den første fotosyntesen oppsto, bare at det skjedde en gang mellom 2,9 og 3,4 milliarder år siden. En kandidat til tittelen livets første prosess er imidlertid ganske godt kjent, nemlig kjernen i arkebakterienes stoffskifte, den såkalte reverserte sitronsyresyklusen. Vi vet ganske sikkert at den reverserte sitronstyresyklusen er omtrent fire milliarder år gammel, og vi har funnet den i bakterier som lever flere kilometer under havets bunn.²

Den reverserte sitronsyresyklusen bruker energi og materie fra jordens gasser – i stor grad hydrogengass og karbondioksid – for å produsere elleve små organiske molekyler. I sitronsyre­syklusen til arkebakteriene legger dannelsen av ett av disse molekylene grunnlaget for dannelsen av det neste molekylet, helt til det ellevte molekylet danner grunnlaget for å skape det første igjen.

Biologer kalte den reverserte sitronsyresyklusen for «reversert» før de skjønte at det var denne syklusen som kom først i naturhistorien. Det er egentlig vår sitronsyresyklus som er reversert, og «vår» i denne sammenheng betyr den til alt liv som er basert på fotosyntese. Men uansett navn, det frapperende ved den første sitronsyresyklusen, den under havets bunn, er følgende fire punkter:

1. De reverserte sitronsyklusene eksisterte ikke først i bakterier, tror man, men i mineralene. Forskere har funnet 9 av de 11 jernholdige mineralene som er nødvendig for å frambringe («katalysere») syklusens elleve trinn. Alle de mineralene er av en art som kunne eksistert i havbunnen for fire milliarder år siden.³
2. De elleve organiske grunnmolekylene som denne syklusen lager er byggesteinene for alle organiske forbindelser som noen gang har eksistert på jorden. Den første milliarden år med liv – før fotosyntesen – ble alt liv laget av reverserte sitronsyresykluser som brukte materie og energi fra jordens indre.
3. På samme måte som vannet vil renne ut av badekaret når forholdene er de rette – altså når badekaret befinner seg over vannflaten og man trekker ut proppen – så vil syklusen som skaper de elleve organiske molekylene fortsette å svive, så lenge de rette jernrike mineralene finnes i jordskorpen, og så lenge det pipler energirike molekyler (H2) ut av jordens indre. Når syklusen kan oppstå, så vil den oppstå, ikke med «vilje», men med termodynamisk nødvendighet, fordi prosessen gjør noe veldig energirikt (H2) om til noe mindre energirikt (metan og andre organiske molekyler, som dog fortsatt kan være ganske energiske).
4. De økologiske prosessene som resirkulerer materialene til livsprosessene under havbunnen, består av de globale platebevegelsene i jordskorpen, som sender vann ned i mantelen, hydrogengass og karbondioksid opp igjen og siden ned igjen som vann (og andre stoffer). Sirkulasjonen får energi fra kjernekraft i mantelen. Spalting av uran har drevet platebevegelsene i 4,5 milliarder år, og noe av energien kommer opp som H2-molekyler.

LES OGSÅ: BØR VI INSISTERE PÅ DET SÆREGNE MENNESKE?

For omtrent 4 milliarder år siden var jordkloden i en tilstand hvor reverserte sitronsyresykluser både kunne og måtte oppstå, og da oppsto det sikkert milliarder av dem samtidig, muligens under sprekkene i havbunnen. Det var ingen knapphet som skapte dette tidlige livet, det var overflod. Livet var, skriver jordforskeren Everett Shock, «som et måltid man fikk betalt for å spise».⁴

Da Crick lærte om livet rundt havets piper, droppet han pansperm-hypotesen. Livet gikk fra å være usannsynlig til å begynne å se ut som en nødvendighet.

Tenk om vi kunne sent Alvin ned i Big Bangs dyp? Kanskje ville Goffs panpsykiske sannsynlighetsberegninger blitt avløst av en faktisk rekke av nødvendige årsaker og virkninger.

Mellomrommets magi

Ovenfor har jeg kort hintet til to sirkulære årsakskjeder; sitronsyresyklusen og den globale flyten av blant annet vann og karbon. Det skjer noe spesielt når en prosess er sirkulær – mer enn en enkelt runde – og det er at den sirkulære årsakskjeden er med å skape den sammenhengen hvor den selv kan bestå, hvis den får tilført energi. I 1843 kalte filosofen John Sturt Mill fenomenet for emergens, og læren om det for emergentisme, læren om det som oppstår. Her er et lite eksempel på emergens:

I en kald peis er det nesten helt umulig å lage bål med én enkelt vedkubbe. Du kan legge under et helt kilo med avispapir, men når papiret er brent opp, slukker vedkubben. Hvis du derimot organiserer minst to kubber slik at de ligger stabilt med en liten sprekk imellom seg, med god tilgang på luft fra sidene, så kan du legge én tennbrikett i den sprekken, og de to kubbene tar fyr og brenner ned til grunnen.

Hva er det som skjer? Jo, varmen fra den ene kubben treffer den andre kubben, som brenner bedre og sender varme tilbake til den første kubben. Varmen fanges i mellomrommet, rommet mellom peisens steinhelle og de to vedkubbene.

Delene former en helhet. Denne helheten består av et sett deler, men like viktig, av et sett relasjoner mellom delene. Selve mellomrommets kvalitet, som bare oppstår når delene er riktig organisert, er et utrykk for disse relasjonene.

LES OGSÅ: HVA ER PANPSYKISME?

Den helheten som mellomrommet er et uttrykk for, skapes av de enkelte delenes egenskaper. Dette kalles «bottom up»-kausalitet. Men denne helheten har også kausal virkning på delene, som når organiseringen av bålet bidrar til at vedkubbene brenner ned til grunnen. Det kalles «top down»-kausalitet. Slik kausalitet er mulig fordi bevegelsene til delene i et system ikke er bestemt av allmenne naturlover, bare begrenset av dem. Delers aktuelle bevegelser formes av den lokale konteksten. Det er ikke den elektromagnetiske kraften som determinerer akkurat når elektronet i et H2-molekyl skal frigjøres for å gjøre et arbeid. Den reverserte sitronsyresyklusen derimot, skaper en bestemt kjemisk kontekst slik at elektronet frigjøres på en måte som både skaper organiske molekyler, og som reproduserer syklusen. Det er gjennom denne kontekstuelle kausaliteten at emergente fenomener virker i verden.

Delene versus helhetene

Ordet «emergentisme» ble aldri noen slager. Tenkemåten har likevel blitt sentral i nesten alle vitenskaper. Allerede på 1800-tallet begynte samfunnsvitenskapene å undersøke hvordan samfunn former individer samtidig som individene former samfunnet, og omtrent samtidig begynte biologien å forstå hvordan livet selv er et organisatorisk fenomen, altså en egenskap ved organismen, ikke kun ved dens enkelte deler. Men biologer såvel som samfunnsvitere brukte «organisk» heller enn «emergent fenomen» for å klassifisere fenomenet. Gjennom hele 1900-tallet har samfunnsvitenskapene lansert og diskutert et helt kobbel med teorier om hvordan helheter og deler kan forme hverandre gjensidig. Biologien har hatt sine diskusjoner om hva det spesifikt «organiske» ved liv kan være, i tillegg til det biokjemiske.

Etter andre verdenskrig oppsto de matematisk og fysisk orienterte systemviten­skapene, under navn som kybernetikk, kaosteori og kompleksitets­vitenskap. Disse vitenskapene ble også koblet til vitenskapen om tenking, kognisjons­vitenskapen. Kybernetikken var fra slutten av 1940-tallet et tverrfaglig forsøk på å forstå tenking, med både bidrag fra både antropologer, hjerneforskere og matematikere (som skulle bli til informatikere, etter hvert som faget informatikk ble etablert). Med denne utviklingen fikk forskningen av emergens viktige nye bidrag, og nå ble også ordene «emergent property» og «emergentism» tatt i bruk.

I dette essayet er jeg inspirert av disse systemvitenskapene, uten at det er plass til å presentere dem i all sin bredde. Systemvitenskapene er viktige fordi de begynte å bale med spørsmål om hvordan fenomener som fleksibilitet og frihet kunne oppstå i deterministiske systemer. Hvordan kan våre liv, muligens livet generelt, være formet av en annen type kausalitet enn den som «styrer månens ferd rundt jorden»? Hvis det finnes et svar på dette, kan vi både unngå Einsteins fysiske determinisme, og vise at panpsykistene Sheldrake og Goff bedriver stråmann-argumentasjon, når de hevder å være det eneste vitenskaplige alternativet til denne determinismen.

Frihet

La oss begynne med det som er vanskeligst å forklare, bevissthet. Anta at bevissthet er et emergent fenomen. Det er en hypotese som i seg selv ikke forklarer så mye. Men den gir oss noen muligheter: For det første, det behøver ikke være «litt bevissthet» i hver enkelt hjernecelle eller hvert enkelt atom for et helheten skal være bevisst, like lite som det finnes «litt bål» i hver enkelt vedkubbe eller i steinplata de ligger på. For det andre, bevisstheten kan ha kausal virkning «nedover», slik bålets organisering former vedkubbene. Bevisstheten – bevisste valg – kan forme nevroners aktiviteter, selv om bevisstheten også er formet av nevroners virkninger.

Vi kan begynne å ane hvordan «jeg» kan forme mine nevroners aktivitet. Og vi bryter ingen naturlover, like lite som sitronsyresyklusen gjør det, fordi nevroners interaksjoner bare er begrenset av disse lovene, ikke determinert av dem. Det er på denne bakgrunnen at to av naturalismens viktigste filosofer, John Searle og Daniel Dennett, har argumentert for at vi har fri vilje. Vi kan ikke gjøre «hva vi vil», men viljen og vår subjektivitet virker i våre kropper, i verden, og former både natur- og kulturhistorien.

LES OGSÅ: KVANTESPRANGETS FILOSOFISKE BETYDNING

Dette tar oss til en besynderlig utvikling av liv: Hvordan kan frihet ha oppstått i naturen? Kan det ha oppstått ved en slags «tilfeldighet»? En salgs «mutasjon» i evolusjonen? Neppe. 

Kybernetikeren, biologen og antropologen Gregory Bateson begynte å tenke omkring dette på 1950-tallet.⁵ Han viste hvordan fleksibilitet har en tendens til å trumfe rigiditet i evolusjonen av liv. Det er fordi fleksibilitet fremmer mer evolusjon, mens rigide livsformer før eller siden maler seg selv inn i et hjørne, og derved hemmer evolusjonen av nytt liv. Det er grenser for hvor mye fleksibilitet livet tåler, for biologisk arv må også være kontinuerlig, og derved ha en viss forutsigbarhet. Likevel har fleksibilitet i levende systemer evnen til å drive fram sin egen utvikling. Hvis frihet er en funksjon av fleksibilitet så følger det, kanskje paradoksalt for noen, at frihet er systematisk, ikke noe som individer har i motsetning til det systematiske.

Livets mangfoldige former

Å tenke seg at evolusjonen av liv kan ha en slags «retning» ble problematisk fra 1970-tallet og utover, med kritikken av modernitetens fremskrittstro. Evolusjonister på 1800-tallet hadde jo sett evolusjonen som en utvikling på vei mot dem selv, det vil si med hvite menn på toppen av utviklingen. Den salgs rasisme måtte vi ta et oppgjør med. Biologen Steven Jay Gould var en av de som med politisk engasjement argumenterte mot enhver form for «retning» i evolusjonen. Han plasserte seg selv trygt i den politiske venstresiden av det som skulle bli «vitenskapkrigen» på 1990-tallet, som fortsatte som «kulturkrigen» i dag. Som alle kriger ledet også denne til en fordummende polarisering, og i vitenskapkrigen ble ofte det «relativiserende», «organiske» og «holistiske» plassert på en venstreside, opp mot en «objektiv», «realistisk» og «reduksjonistisk» høyreside.

På Wonderful World i 2024 ble det ganske klart at Rupert Sheldrake plasserte seg selv på en slags «holistisk» venstreside, med hele det viljestyrte universet heller enn økosystemet eller organismen som den ultimate helhet, og med politisk appell til en nå ikke lenger så ny New Age-religiøsitet – som var rikt representert blant publikum. Philip Goff gjentar den samme dikotomiske tenkingen når han karakteriserer alle som ikke er panpsykister som «reduksjonister» og «materialister», og ved å sette «cosmic purposivism» opp som et håpefullt politisk alternativ til en, hevder han, hegemonisk «Wild West ... neo-liberalism».⁶

Jeg tror ikke slik dikotomisering tar oss til et godt sted. Heller enn å lete etter en «dypere mening» i en stor kosmisk vilje, skapt i det «store smellet», så kan vi vokse kunnskapsmessig på å forstå oss selv og livet rundt oss som resultat av mange «små smell». Framveksten av sitronsyre­sykluser i den globale flyten av H2 og CO2-gasser, og derved den levende planeten, var ett slikt lite smell. Her er ytterligere to viktige små smell:

• En gang tidlig i livets historie var det kanskje sånn at arkebakteriene bare drev rundt (muligens inne i porøs havbunn), og tilfeldigvis dumpet borti «mat» (som H2 og CO₂ og en del andre molekyler). På et tidspunkt oppsto det arkebakterier som kunne sammenligne «mengde mat før» med «mengde mat nå», og så svømme i retning av «mer mat». Med det kunne de la en forskjell gjøre en forskjell for seg selv. Det vi si at de hadde funnet opp Batesons definisjon av et «bit», og de kunne begynne å regulere sin adferd. Fenomenet homeostase eller selvregulering ble en del av livet. Snart bedrev alle arkebakterier ulike former for selvregulering. (Sitronsyresyklusene var i utgangspunktet selvorganiserte, men ikke selv­regulerte. Nå reguleres de intenst av de omkringliggende cellene.)
• For ikke så lenge siden, omtrent 3 millioner år siden, gikk australopithecus rundt i det sydlige Afrika. De hadde levd på savannen i flere millioner år, med føtter og ben omtrent som dagens mennesker og hoder omtrent som dagens sjimpanser. Så begynte noen av dem å kombinere rekkefølgen på ulike lyder og gestikuleringer som hver for seg var tegn. Rekkefølgen på disse tegnene endret meningen til hele sekvensen. De utviklet altså de første setningene. I møte med den kombinatoriske eksplosjonen av tegn, som de selv skapte, begynte hjernene deres en rask vekst. Det er et fascinerende taktskifte som skjer. I fire millioner år var hodeskallene til disse tobente primatene nesten uforandret, mens de gradvis ble tobente. Så helt brått i evolusjonær tid – dog over noen tusen generasjoner – begynner hjernevolumet å vokse, og med dét, deres språklige evner. De ble til oss, og evnen til å kombinere tegn ble til vårt språk og vår sang.⁷

Andre «små smell» inkluderer utviklingen av fotosyntesen, to biologiske kjønn, og menneskenes skriftspråk. Disse små smellene er mindre enn Big Bang i den forstand at de skjer ganske lokalt, her på jorden. Men for livet på jorden er de like fundamentale som det store smellet. Hver for seg er de emergente fenomener som har skapt en ny kontekst for sin egen og sine delers utvikling.

Ja, disse små smellene har til og med skapt nye former for kausalitet. Med utviklingen av den første forskjellen som gjorde en forskjell ble formålstjenlig adferd for første gang en del av naturhistorien. Jeg tror ikke det første formålet besto i å kunne søke mot «mer mat». En slik søken er molekylært sett ganske komplekst. Jeg brukte det bare som et enkelt eksempel å tenke med. Hovedsaken er at den første forskjellen som ble satt til å gjøre en fremtidig forskjell i et system – framveksten av informasjon og intensjon som et biologisk fenomen – var en like stor endring for jordens del som etableringen av tyngdekraften var for universet. (Det var med Norbert Wieners kybernetikk at naturvitenskapen først klarte å beskrive overgangen fra mekanisk kausalitet mellom delene til intensjonell kausalitet på systemnivå.)

Jeg kan ikke avvise all panpsykisk undring, og jeg kan godt like enkelte New Age-praksiser. Jill Pruce, Rupert Sheldrakes ektemake, holdt et kurs i mongolsk strupesang på siste Wonderful World. Jeg deltok, og kjente gleden ved det kroppslige nærværet av 30 andre deltakere som fant hverandre i felles overtoner og undertoner. 

Men hvis jeg først skal plassere en slik opplevelse inn i en riktig stor ramme, så gir ikke Rupert Sheldrakes teori om «morfisk resonans med universet» meg så mye. Jeg blir mye mer fascinert av evolusjonære antropologer og psykologers utforskning av hvordan mennesker skapte sang og språk, for derved å skape den emergente sosialiteten som igjen omskapte dem. (Alternativet til de store kosmologiske generaliseringene er en oppmerksomhet mot de mange detaljene. For eksempel hadde forløperen til oss og neandertalerne, homo heidelbergensis, et tungeben omtrent som vårt, noe som antyder at de levde i kollektivt skapte lydrom omtrent som våre, og med ganske mye større lydforråd enn det til sjimpansene.)

Den flerfagligheten man trenger for å skjønne livets mange små smell, fra sitronsyresyklusen til menneskespråket, er rik, ikke reduksjonistisk. Den kan ta oss ut av den fordummende polariseringen til vitenskaps- og kulturkrigerne. Mot en slik rikdom synes jeg panspykismens spekulative astrofysikk blir både kjedelig og unødvendig.

Noter 

1. Philip Goff, Why?: The Purpose of the Universe (Oxford: University Press, 2023), 66.
2. M. S. Dodd et al., “Evidence for Early Life in Earth’s Oldest Hydrothermal Vent Precipitates,” Nature 543 (2017): 60–64, http://eprints.whiterose.ac.uk/112179/10/Extended%20data_3F4.pdf.
3. Den viktigste forskeren innen dette feltet har vært geofysikeren Eric Smith. Det han skriver er vanskelig tilgjengelig, men foredragene er gode. Sjekk disse foredragene på YouTube: «Inevitable Life?», Santa Fe Institute, https://www.youtube.com/watch?v=ElMqwgkXguw , «New Theories on the Origin of Life with Dr. Eric Smith», Aspen Institute, https://www.youtube.com/watch?v=0cwvj0XBKlE
4. Kamila B. Muchowska et al., “Metals Promote Sequences of the Reverse Krebs Cycle,” Nat. Ecol. Evol. 1.11 (2017): 1716–21, https://doi.org/10.1038/s41559-017-0311-7.
5. Gregory Bateson, Steps to an Ecology of Mind (New York: Bantam Books, 1972).
6. Goff, Why?, 158–59.
7. Terrence W. Deacon, The Symbolic Species: The Co-Evolution of Language and the Brain (W. W. Norton & Company, 1998); Geoffrey F. Miller, The Mating Mind: How Sexual Choice Shaped the Evolution of Human Nature, Reprint edition. (Anchor, 2011); Kathleen R. Gibson and Tim Ingold, Tools, Language and Cognition in Human Evolution (Cambridge: Cambridge University Press, 1993).