MINNEORD OM INGEBORG MAUS (1937-2024)

Ingeborg Maus er død. Hun var en av etterkrigstidas fremste demokratiteoretikere, og etterlater seg et betydelig og viktig forfatterskap som er sørgelig lite kjent utenfor tyske akademiske kretser. Med to bein godt plantet i opplysningstidas politiske filosofi kom hun med sylskarpe analyser og ramsalt kritikk av senere tids rettsstats- og demokratiteori.

Maus var utdannet innen Politikwissenschaft, en mer teoretisk, idéhistorisk og til dels sosiologisk anlagt variant av hva vi kaller statsvitenskap. I 1992 ble hun professor i politisk teori og idéhistorie ved universitetet i Frankfurt, etter å tidligere ha skrevet to viktige arbeider om rettsteori under hhv. fascismen og den industrielle kapitalismens tid. Samme år ga hun også ut sitt største og viktigste verk: Zur Aufklärung der Demokratietheorie.

Mitt første møte med arbeidene hennes var dette fyrverkeriet av ei bok. Jeg hadde begynt på min masteroppgave om Jürgen Habermas’ rettsfilosofi, og ble av min veileder anbefalt å lese hva Habermas’ medarbeider i hans Arbeitsgruppe Rechtstheorie hadde skrevet tolv år tidligere, da særlig om Kants forståelse av rettsbegrepet og forholdet mellom rett og moral.

Jeg husker jeg steilet av åpningslinja: «Wir leben in einem Jahrhundert der Gegenaufklärung». Fra en teoretiker opptatt av radikale tenkere som Rousseau og Kant kunne en kanskje ha ventet en slik ansats. Setninga framsto likevel som altfor hard. Skulle også den vestlige verdens viktigste frambringelse – den demokratiske rettsstat – være en forfallshistorie?

 I stedet for framskritt, regresjon. Fra rettsteoriene som lå til grunn for prinsippene til den amerikanske og den franske revolusjon hadde vi ifølge henne utviklet oss bakover på flere av de mest vesentlige punktene: Maktfordeling. Forholdet mellom rett og moral. Forholdet mellom individuelle rettigheter og folkesuverenitet. Demokrati og rettsstat.

Dette forble hovedtema i Maus’ forfatterskap. Hennes fortolkning av disse grunnsetningene i Opplysningstidas politiske filosofi var banebrytende, og skilte seg på mer enn ett punkt fra store deler av standardlitteraturen på feltet. Analysene var imidlertid godt belagte, og står på de fleste områder fjellstøtt.
I det følgende skal jeg forsøke å skissere de mest sentrale sidene ved hennes forfatterskap:

Et viktig utgangspunkt for Maus er at Opplysningstidas politiske filosofi var rettsfilosofi. Her var særlig hennes lesning av Kants rettsbegrep full av viktige innsikter. I motsetning til hva mange fortsatt tror, var Kants politiske filosofi aldri et forsøk på videreføring av moralen med andre midler. Den er ei normativ rettslære utformet i relativ uavhengighet fra hva vi i dag gjerne omtaler som hans moralteori eller etikk. Langt heller ble den utviklet i en natur- eller fornuftsrettslig teoretisk tradisjon som tok utgangspunkt i et ikke-empirisk, rent relasjonelt begrep om ytre frihet.

For Kant og Maus kunne ikke rettsordninger være utledet av et moralprinsipp som det deretter  skulle avgrenses mot. Da ville både rett og moral gripe inn i hverandres sfærer på uutholdelig vis. Som begge innså: Det er avgjørende for rettssystemers uavhengighet, legitimitet og, ikke minst, rettssubjektenes frihet at et skille mellom rett og moral opprettholdes. Én av flere fellesnevnere ved totalitære stater er nettopp fraværet av dette skillet.

Rousseau og Kant formulerte ikke rettsteorier som bare var protoparlamentariske forløpere til den demokratiske rettsstat: Maus var tydelig på at de normativt sett også overgikk dagens teori og praksis. Og forståelsen hennes vant gehør hos Habermas. Maus’ og Klaus Günthers bidrag i den nevnte arbeidsgruppa var helt avgjørende for hans rettsfilosofiske hovedverk Faktizität und Geltung. Uten dem hadde vår tids viktigste filosof kommet skjevt ut fra hoppkanten på helt avgjørende punkter.

For Maus (og Habermas) er det Kant som fullbyrder den prosedurale vendinga i Opplysningstidas demokratiske rettsteori: Naturrettskravene til hver enkelt er ikke en katalog av rettigheter som skal befestes og forvaltes. De er langt mer uløselig forbundet til rettssystemets egne prosedyrer og strukturer. Ethvert menneske har ikke bare fornuftsrettslige krav på individuelle rettigheter. Som borger har en også tilsvarende krav på politiske rettigheter og en kollektiv rett til å fastslå de lover og rettslige prosedyrer som en så er underlagt som rettssubjekt. Dette grunnprinsippet om folkesuverenitet er for Maus en ufravikelig forutsetning for ethvert demokrati, og Kants republikk er for henne en radikaldemokratisk rettsstat: Folket har all – men også kun – lovgivende makt.

Denne grunnsetninga er igjen koblet til et strikt, prinsipielt maktfordelingsbegrep. Også her er Maus tydelig på at det er et klart skille mellom Kants forståelse av begrepet, og hva som menes med statlig maktfordeling i andre rettsteoretiske tradisjoner før og etter ham.

Hos Montesquieu og store deler av den amerikanske rettstradisjonen har maktfordelinga en helt annen utforming og funksjon enn i den sene Opplysningstida. (Eirik Holmøyvik skriver godt om dette i sin Maktfordeling og 1814.) Montesquieus maktfordeling er strengt tatt ikke noe prinsipp i det hele tatt, men en empirisk fundert balansegang mellom ulike statsmakter, hvor suverenen (kongen) har innpass i alle tre myndigheter. For Kant og Maus er dette pr. definisjon despoti, hvor suverenen rår både over de allmenne lovene og deres anvendelse i enkeltsaker.

Kant argumenterte for et helt annet maktfordelingsbegrep, med et prinsipielt skille mellom lovgivende, utøvende og dømmende myndighet. Ut fra dette var også det antikke demokratiet et despoti, ikke primært på grunn av manglende faktisk overensstemmelse med en bestemt kodeks av allmenne lover og rettigheter, men av rent formelle grunner: Den athenske folkeforsamlinga ga ikke bare lovene, men regjerte og dømte også i enkeltsaker.

Kants republikk har derimot dette overordnede kjennetegnet: Borgerne er opphav til de lover de så er underlagt som rettssubjekter. Maus (og Habermas) følger Kant i vektlegginga av forholdet mellom folkesuverenitet og individuelle rettigheter, mellom offentlig og privat autonomi. Dette er ikke motsetninger, men begrepspar som forutsetter hverandre gjensidig. De er likeopprinnelige, for å låne et uttrykk fra Habermas, og de er koblet til rettsstatens allmenne, lovgivende funksjon.

LES OGSÅ: VERDIER MELLOM DEVALUERING OG TYRANNI

Det er denne forståelsen av Opplysningstidas demokratiteori som Maus viser til når hun i andre sammenhenger gyver løs på senere tids rettsutvikling. Posisjonen hennes står så langt unna verdiorienterte styringsteorier og good governance som det er mulig å komme. Særlig kritiserer hun den moralisering og avformalisering av retten som har gjort at suvereniteten har endret seg: Hos Kant var suverenitet ene og alene koblet til den (grunn)lovgivende myndigheten i rettsstaten. Den utfoldet seg i samspillet og ordskiftet mellom institusjonaliserte og ikke-institusjonaliserte former for folkesuverenitet, dvs. mellom folkets lovgivende vilje i hhv. parlament og offentlighet.

I sitt første hovedverk Borgerlig offentlighet (Strukturwandel der Öffentlichkeit) hadde Habermas tatt for seg offentlighetens strukturendring. Maus skrev om suverenitetens strukturendring: Etter Opplysningstida hadde både forfatningsteori og -praksis returnert til Montesquieus førmoderne forståelse av suverenitet og maktfordeling. Hun beskriver ei rettshistorisk utvikling hvor regjering og domstol ikke lenger fullbyrder den lovgivende vilje, men igjen tar del i suverenitetsutøvelse à la føydale småkonger. For å bruke hennes uttrykk: Statsapparatet usurperer folkesuvereniteten.

Ut fra dette finner ikke politiske beslutninger og suverenitet lenger sted i spenningsfeltet mellom den institusjonaliserte og ikke-institusjonaliserte lovgivende makta hos folket: For Maus har rett og suverenitet i tiltakende grad flyttet inn i statsapparatet og utspiller seg der, i en maktbalanse mellom allerede autoriserte statsmakter som nå også autoriserer seg selv. Folkesuverenitet har dermed blitt til statssuverenitet, politisk makt har blitt «reføydalisert».

Eksempler på dette finner vi i hennes bitende kritikk av både presidentsystemer («valgmonarki») og, ikke minst, av den tyske grunnlovsdomstolen. Så snart en president eller grunnlovsdomstol ikke bare utøver eller dømmer i henhold til landets lover, men også kan overprøve eller overta en lovgivende funksjon, blir de og ikke folket suverene. For Maus settes både demokrati og rettsstat da ut av spill. At en president eller grunnlovsdomstol anvender eller tolker loven på sitt eget vis i enkeltsaker er ikke et demokratisk problem. Det har de autoritet og plikt til. Problemet oppstår når en lov blir overprøvd som lov. Den som med rett kan motstå lovgiver, er for Maus den virkelige suverenen.

Kritikere mener Maus her gjør seg skyldig i en tankefeil og står for en demokratisk positivisme: Bør det ikke være rettsstrukturer på plass som hindrer lovgiver i å fatte «ulovlige», ev. umoralske, urettmessige eller illegitime lover? Uhyrlige menneskerettighetsbrudd kan også begås av folket, i form av beslutninger fra demokratisk valgte lovgivere. Bør ikke rettsstater bygge inn rettslige sperrer også for lovgivende myndighet, for å forhindre den i å utvikle seg i diktatorisk retning?

Mot dette vil Maus ikke bare hevde at maktfordelinga nettopp er disse sperrene. Hun mener også at en med slike innvendinger blander kontingente spørsmål med formelle funksjoner: Det er ikke noe ved maktfordeling som sådan som gir noen garanti mot menneskerettighetsbrudd; ved å innføre slike sperrer for lovgiver er det eneste en har gjort å flytte formell beslutningsmyndighet fra én statsmakt til en annen. Samtidig avskaffer en Opplysningstidas demokratiske republikk.

LES OGSÅ: OM TOLERANSE OG FIKTIV OFFENTLIGHET

Og, om man likevel skulle gå empirisk til verks: Det er lite som tilsier at utøvende eller dømmende myndighet skal være mer immun mot å fatte urettmessige avgjørelser enn lovgiver, snarere tvert imot. Et annet trekk ved totalitære stater er maktkonsentrasjonen i (særlig) den utøvende myndighet, som dermed ikke bare besitter voldsmonopolet, men også kompetansen til å unilateralt fatte og avskaffe lover.

Vi er her tilbake ved Maus’ tidlige analyse av fascistisk rettsteori: Forakten for den deliberative seindrektighet i det lovgivende parlamentet, og den tilsvarende overføringa av makt til volds- og domsmonopolet i de skarpe endene av staten. Undertittelen på hennes verk Bürgerlige Rechtstheorie und Fascismus taler sitt tydelige språk: Om den sosiale funksjon og aktuelle virkning av Carl Schmitts teori.

Maus engasjerte seg intenst også i diskusjoner om internasjonal rett. På samme vis som innad i rettsstaten advarte hun mot en tiltakende moralisering og avformalisering av den møysommelig oppbygde internasjonale rettsorden. Maus uttalte seg på kontroversielt vis mot den NATO-ledede intervensjonen i Kosovo, men flere av hennes prinsipielle standpunkt fikk ny aktualitet under krigen mot terror og de såkalte humanitære intervensjonene i andre deler av verden.

Hun påpekte åpenbare feilslutninger blant forsøkene på prinsipielle forsvar for krig mot urett, og var tydelig på at det pr. definisjon er utenomrettslige handlinger. Angrepskrig er og blir klare brudd på både internasjonal lov og lands suverenitet. I vår tid, hvor suverenitet nærmest utelukkende påberopes av diktatorer som vil begå sine folkerettsbrudd i fred, sto Maus fryktelig alene med sin forståelse av Kants grunntanke: Suverenitet er ikke et hinder for internasjonal rett, men dens kjerne. Det er en normativ størrelse og en forutsetning både for den demokratiske rettsstat og for en internasjonal rettsorden av frie og like stater.

Maus’ lesning av Kants begreper om fred, folkerett og verdensborgerrett har de siste tiårene vært en viktig og kritisk motstemme. Hennes advarsler mot å åpne opp for internasjonal maktbruk for demokrati og den gode sak var spot on. Slik maktbruk ville for henne bare åpne slusene for den sterkestes rett, med en unilateral og vilkårlig maktutøvelse internasjonalt. Enhver håndheving av allmenne lover og rettigheter ville her være helt avhengig av nasjonale og regionale hegemoners egeninteresse og moralske velvilje. Med andre ord: ingen rett overhodet.

Hun utdyper dette synet i bøkene Über Volkssouveränität (2011) og Menschenrechte, Demokratie und Frieden (2015). Også her ser vi spørsmålet som nærmest ingen trodde ville bli aktuelt ved den kalde krigens slutt: Immanuel Kant eller Carl Schmitt? Ingeborg Maus’ store fortjeneste var å klarlegge begge disse rettsteoriene. Hennes tekster gir en fremragende analyse og forsvar av Opplysningstidas retts- og demokratiteori, og et kritisk blikk på vår samtids mangelfulle forståelse av politisk makt og rettsstrukturer. Hun fortjener å bli lest, og lest på ny.

Litteratur

Maus, Ingeborg (1976): Bürgerliche Rechtstheorie und Faschismus. Zur sozialen Funktion und aktuellen Wirkung der Theorie Carl Schmitts. München: Wilhelm Fink Verlag.

Maus, Ingeborg (1986): Rechtstheorie und politische Theorie im Industriekapitalismus. München: Wilhelm Fink Verlag.

Maus, Ingeborg (1992): Zur Aufklärung der Demokratietheorie. Frankfurt/M.: Suhrkamp.

Maus, Ingeborg (1998): “Volkssouveränität und das Prinzip der Nichtintervention in der Friedensphilosophie Immanuel Kants”. Artikkel i: Hauke Brunkhorst (red.): Einmischung erwünscht? Menschenrechte in einer Welt der Bürgerkriege. Frankfurt/M.: Fischer.

Maus, Ingeborg (2002): “Liberties and Popular Sovereignty – On Jürgen Habermas’s Reconstruction of the System of Rights”. Artikkel i: Schomberg, René von & Kenneth Baynes (red.): Discourse and Democracy – Essays on Habermas’s Between Facts and Norms. Albany: State University of New York Press.

Maus, Ingeborg (2004): “Kant’s Reasons against a Global State: Popular Sovereignty as a Principle of International Law” Artikkel i: Filozofski Godišnjak (17).

Maus, Ingeborg (2011): Über Volkssouveränität. Elemente einer Demokratietheorie. Berlin: Suhrkamp.

Maus, Ingeborg (2015): Menschenrechte, Demokratie und Frieden. Perspektiven globaler Organisation. Berlin: Suhrkamp.

Maus, Ingeborg (2018): Justiz als gesellschaftliches Über-Ich. Zur Position der Rechtsprechung in der Demokratie. Berlin: Suhrkamp.