FORSØK PÅ Å TENKE MED HENRIK HOLM SOM TENKER MED MARTIN HEIDEGGER

Jeg syns det er krevende å lese filosofi. De gangene jeg forsøker kan jeg få følelsen av å krype inn i en labyrint, det blir trangere og trangere. Jeg håper at trangheten til slutt vil vide seg ut i noe lyst og lett og høyt, men jeg bare surrer og har ikke engang en ariadnetråd som hjelp for å komme meg tilbake til der jeg var før surret satte inn.

Da finner jeg litt trøst i å tenke på Indras datter i August Strindbergs teaterstykke Et drømmespill. Da hun ble spurt om hva hun led mest av i forsøket på å være menneske, svarte hun: «Av å være til: Å kjenne mitt syn svekket av et øye, min hørsel sløvet av et øre, og min tanke, min luftige, lyse tanke bundet i fettede hjernevinningers labyrinter». Jeg er klar over at svaret hennes er dualistisk som det holder, men for noen av oss kan det å lese filosofi føles som å dø inn i hjernens sarkofag. Jeg bare nevner det.

Utlevert til øyeblikket

Henrik Holms Filosofi på livets scene. Et personlig møte med Martin Heideggers filosofi utkom på Novus Forlag i 2024. I bokens innledende del tilkjennegir Holm at Heidegger er den filosofen som betyr mest for ham, og derfor også den han er mest kritisk til. En leser som ønsker en fremstilling av Heidegger som menneske eller som ønsker å vite mer om Heidegger og politikken, vil ikke hente særlig mye i Holms bok. Det er heller ikke en bok om Heidegger som klassisk filosof eller Heidegger som pensum i filosofi. Holm skriver om «Heidegger som værensfilosof, Heidegger som den tiltrekkende tenkeren og Heidegger som den store inspirasjonen til egen tenkning».

Leseren forstår fort at teksten ikke er et produkt av flink og steril lærdhet, men er gjennomtrukket av begjær og lidenskap. Holm blir stadig «tent på mer. Det blir aldri nok. [...] Heidegger er for meg det beste eksempelet på at filosofi handler om hengivenhet, dedikasjon, lidenskap, begjær, eros, smerte, uro og ikke minst glede og intellektuell appetitt» (s. 12). Holm vil at leseren skal oppleve og tenke med Heidegger og det forekommer meg at det like mye handler om å tenke med Holm som tenker med Heidegger.

Det er et interessant risikomoment med Holms bokprosjekt; han gir nemlig avkall på det han allerede kan: å skrive akademiske tekster preget av allerede oppsatt plan og struktur. I stedet vil han skrive frem teksten utlevert til øyeblikket; «Jeg må stole på at øyeblikket gir meg ordene. Jeg er i øyeblikket når jeg skriver om øyeblikket». Holm vet at denne setningen kunne generert en filosofisk refleksjon og problematisering rundt temaet tid og øyeblikk, men han gjør det ikke. Han bare vedgår: «Når jeg snakker om skriveprosessens øyeblikk, mener jeg simpelthen det faktum at jeg ikke råder over meg selv når jeg skriver. Jeg er avhengig av at tankene og ordene kommer. Skriveprosessen handler om å bevisstgjøre meg selv om at jeg ikke er meg bevisst» (s. 15).

Den andre gutten

Og nå skriver jeg i flukt med Holms egen skriveprosess. Jeg vet ikke hvor skrivingen fører meg, men har tillit til at det til tross for uvissheten kan vise seg en tekstlig kongruens når siste ord er skrevet. Jeg er glad for at det var Holms bok som leide meg inn i Heideggers tenkning. Den tok meg på en reise inn i et barndomsminne. Og siden Holm i siste del av boken skriver «Å gå på leting og utforske værens stemme i ditt liv, blir stafettpinnen jeg gir videre til leseren» (s. 81) skriver jeg frem dette barndomsminnet. En og annen leser vil muligvis irritere seg over at det er for mye Barkved og for lite Heidegger og Holm i herværende tekst. Selv håper jeg at jeg gjennom å ta stafettpinnen og bli personlig, kan skrive frem noe av ånden i Holms bok, heller enn å fremstå som en som går på en mental bærtur for å sanke litt her og der, som alibi for å gjøre seg selv interessant. For hvem ønsker å være, som Nietzsche sa, en av «de dårligste leserne som farer frem som plyndrende soldater, tar noe de kan bruke og skitner og roter til det øvrige [...]»¹?

Jeg var fem år. Jeg satt utenfor det hvite huset nederst på en trapp og hentet opp hvitskimrende grus fra bakken. Men jeg kom til et uventet spørsmål som – slik jeg husker det nå - rykket meg ut av meg selv: - Finnes det en annen gutt et sted i verden, som akkurat nå tenker på det jeg tenker, eller er jeg den eneste? Jeg husker det som et ekte spørsmål, ikke en artig spekulasjon. Finnes det noen andre som finnes på den måten jeg finnes, akkurat nå? Jeg var langt utenfor meg selv, og tanken på Den andre gutten var så sterk at jeg nesten sanset ham og så ham komme meg i møte. Jeg husker at jeg i et øyeblikk liksom skimtet at han fortettet seg i luften foran meg. Merkelig nok tenkte jeg at det er nettopp oppe i luften han er, det er derfra han kommer til meg. Så ble jeg dratt tilbake. Kanskje var det mors stemme som brøt fortryllelsen med en helt praktisk beskjed om at det var middag, kanskje noe annet. Det husker jeg ikke. Jeg husker bare at jeg igjen bare var meg. Det var litt ensomt.

Da jeg leste Holms personlige beretning om forholdet til Heidegger var det sånne tanker og erindringer som trakk gjennom meg. Jeg tror at jeg den gang, som femåring, våknet til værensbevissthet. Og fordi Holm inviterer leseren til å tenke med Heidegger, eller snarere til å bli tenkt med gjennom berøring med noe Heidegger peker mot, tror jeg at jeg ikke bare blir værende i en tankelabyrint, men får kontakt med løftekraften i beina som jeg går innover med. «Heideggers filosofi er forsøk på å gripe det værende i dets væren gjennom tanken», skriver Holm. Men så blir spørsmålet om tanken kan gripe væren eller selv blir grepet av væren. «Væren og tenkning er alltid forbundet i grepetheten» fortsetter Holm mens Heideggers egne ord klinger i bakgrunnen: «En ting er å fortelle om det værende, noe annet er det å gripe det værende i dets væren» (s. 25).

Bosatt i værensundring

Etterklangen i meg etter å ha lest Holm om Heidegger er at det banker en væren gjennom verden, og at væren er liv. Men livet kan ikke gripes av tanken, for når du tenker om er du allerede ute av. Vi kan kanskje si at tanken blir – dette er mitt bilde, så her skal ikke Holm lastes – til en kjølig klo som gjennom fastholdelsen av væren samtidig klemmer livet ut av den. Men vi fortsetter å spørre om hva som forbinder alt som er sammen, hva meningen er med væren og hva vi kan si eller ikke si om væren. Det er jo væren som griper oss når vi spør om hva væren er, men i det vi griper tilbake unnflyr den oss. Den som drives av begjæret etter å forstå livet, er bosatt i værensundring.

For en som tenker forholdsvis enkelt er det nærliggende å tro at det bare må finnes en signifikant forskjell på tankeinnhold og tankevirksomhet. Jeg husker hvordan jeg nikket gjenkjennende da jeg leste Gottfried Leibniz som påpekte at ingenting er i tenkningen som ikke først var i sansene, utenom tenkingen selv. Jeg ble så glad for ordet som sto i kursiv: utenom. Jeg huset det noe naive håpet om at dersom jeg bare fikk tak i den aktiviteten som frembringer tankeinnholdet i meg, så klinger den logos som konstituerer verden i meg i samme øyeblikk.

Sent i tenårene og utover i tyveårene ble jeg dratt mot de gamle mystikerne. Jeg ble glad da jeg hos Mester Eckhart leste at «Gud og jeg er ett i erkjennelsen». Jeg likte ideen om at Skaperen utgrunner seg selv i mennesket. Jeg likte bildet av mennesket som det øyet Skaperen ser og erkjenner sitt eget skaperverk med. Jeg likte tanken om at det skapte universet får mening først når det speiler seg i en menneskesjel. Dette resonerer med hvordan jeg tidligere, i småskolealderen, opplevde væren som et du.

Jeg lurer på om det «du´et» jeg den gang både strakk meg mot og åpnet meg for, var nær beslektet, kanskje til og med identisk, med Den andre gutten fra femårsalderen? Da jeg var liten var min væren et du, en annen, en person. Det var uomtvistelig og sterkt. Det var visshet.

Væren som verb – værenserfaring og værensglemsel

Holm skriver at Heidegger oppdager væren som verb, for «det finnes ingen tenkning uten aktiviteten av at det faktisk tenkes» (s. 27). Noen sider senere blir jeg grepet av en vakker Holmsk formulering: «Den dypeste lengsel er å bli hentet. Det er et menneske som vil deg» (30). Det har å gjøre med å bli imøtegått og elsket av et annet menneske. Men jeg leser det også inn i femåringens møte med Den andre gutten, og det eldre barnets samtaler med Gud, selv om verken Den andre gutten eller Gud var kropper i verden.

LES OGSÅ: SVARTE HEFTER, DUNKER TENKER?

Som femåring var jeg nær ved å befris fra å være fanget i mine egne forestillinger, jeg kom nesten sammen med en annen. Men der fantes han i en slik intens grad at det føltes som om han kunne ta sanselig form når som helst. Jeg tror at denne opplevelsen er i slekt med å bli hentet, og kanskje nettopp det er i berøring med noe av kjernen i Heideggers filosofi? Holm skriver at noe kommer frem når to venner møtes og faktisk forstår hverandre: «Da skjer væren, for da gir begge slipp på seg selv og er i det de har sammen. Det som er mellom dem er mer enn det de to er til sammen. De er ikke fanget i sine forestillinger, men forlater seg selv for å være sammen. Jeg tror det er kjernen i Heideggers filosofi» (s.29).

Og nå går jeg videre, jeg tar et sprang til flere av Holms Heidegger-parafraser: «Jeg tenker når væren skjer. I denne hendelsen er det en åpning og tenkeren er mennesket som våger å stille seg inn i denne hendelsen å la væren føre an [...] Når jeg sier at «jeg tenker» kan jeg tenke det som et «Jeg lar noe tenke i meg» eller bare «jeg lar tenke» [...] Når vi tenker er vi også i verden og verden er i tenkningen vår. Det skjer værensmøter uten at vi alltid realiserer at de skjer» (31). Jeg tror: Slik Den andre gutten nærmet seg meg – kanskje som den andre siden av selvet, som et hverdags-ego-befridd overskuende, vist og kjærlig blikk – slik kan vi alle, når vi under eller bakenfor eller iblant muligens forut for observeringen av tankeinnholdet, bli vár tenkeaktiviteten. Bli vár tankevitaliteten eller tanken som værensdrevet, fornemme en berøring med selve objektet for tenkningen, men nå uten dens skygge, heller som det luftige og lyse gudedatteren savnet da hun ble menneske.

Holm leser ut et mystisk element i Heideggers værenskosmologi; lengselen etter å smelte sammen med sitt tankeobjekt. «Det er en mystisk tanke som søker etter å uttrykke menneskets lengsel etter Gud» (s. 56). Heidegger selv forlenet aldri væren med et du. Tørsten (værensbegjæret eller værensopphisselsen) etter å smelte sammen med tankeobjektet fører hos Heidegger ikke til en forløsende opplevelse av værensfylde. Likevel er fravær av værensbegjær værensglemsel «noe av det aller farligste», ifølge Holm.

Værensglemselen avler likegyldighet og/eller selvbesettelse: «Når væren ikke er den bestemmende faktoren, tar ego-driften over og underkaster seg alt den finner for å tilfredsstille sitt eget ønske om å få mer makt». Det er det motsatte Heidegger vil med sin værensfilosofi. Han vil «bane vei for at leserne [...] skal få kjenne på et behov om å gi slipp på egosentrismen i værensglemsel, uavhengig av hvordan den ytrer seg» (s. 57). Begrepet værensglemsel fattet jeg straks interesse for og jeg så for meg at en slik glemsel ligger til grunn for at jeg stadig sklir inn i fysisk og mental konsumism som en slags lindring eller bedøvelse eller erstatning for værensopplevelse.

Grepethet og livsintensitet

Holms påpekning av væren som det virkelige, det stedet, den lysningen, hvor sannheten trer frem og trer tilbake, er tiltalende. Noen ganger får jeg følelsen av at alle forestillingene fanger meg i det værende, og det værende får et eget mørkt skinnliv som fyller rommet der lysningen kunne vært. Fortidens mentale fantomsmerter omklamrer meg og bygger sine reir i solar plexus. Eller jeg er fanget i en stemning som skyggelegger alt blikket mitt berører.

LES OGSÅ: ETIKK UTEN GUD?

Hjertet mitt hoppet av erkjennelsesglede da jeg første gang leste Novalis´ fragment: «Stemninger er vesen». Og Holms utlegning av Heideggers stemningsbegrep resonerer klart og tydelig i meg når han gir et eksempel på en stemning som «er sterkere enn min oppmerksomhet. Den ledsager oppmerksomheten og farger alt jeg gjør, alt jeg sier, alt jeg tenker, alt jeg fornemmer. Den er grusom. Jeg er fremmedgjort fra livet fordi stemningen er der. [...) Den er et slags fremmedlegeme i meg» (s. 68).

Jeg tror det er vanskelig, for ikke å si umulig, å finne lysningen når et slikt stemningsvesen tynger meg. Jeg prøver å unnfly den ved å kaste meg over det værende, fylle meg med verden i desperate forsøk på å destruere stemningen, eller, som Holm skriver, «Jeg knytter meg til noe sanselig i verden. Jeg gjør det i troen på at det vil fjerne muren» (s. 68). En slik fryktelig tyngde gir næring til værensglemselen, og fjetrer meg til meg selv. Holm beskriver en annen stemning som kan være like sterk, men uten å være tyngende, stemningen som gjør at vi opplever alt som lever som et mysterium: «Når vi blir grepet av dette levende i alt som er, fremtrer væren som væren for oss. Livet griper oss, og det er det mystiske. [...] Opplevelsen av livsintensitet er kanskje det fenomenet som beskriver denne grepetheten nærmest» (s. 69).

Heidegger er en filosof som oppfordrer oss til å ha tillit til våre egne erfaringer: «Å ha tillit til at væren åpenbarer seg for en i livet, og at disse erfaringene skaper meningen med den man er, er en eksistensiell slutning jeg trekker ut av Heideggers erfaringsfilosofi» (s. 87).

Holm vever da også sine egne erfaringer stadig tettere inn i Heidegger-veven og aller mest interessant opplever jeg at Holms personlige empiri blir helt mot slutten av boken, i kapittelet «Mitt ubehag i møtet med Heideggers værensfilosofi» (s. 101). Det er et sterkt ubehag, Holm beskriver, som strekker seg helt inn i avskyen.

Så til Holms sterke ubehag: «I min dype fascinasjon og anvendelse av Heideggers værensfilosofi i mange av livets områder blir jeg urolig av at væren aldri er noe jeg egentlig kan kommunisere med» (s. 103). Hvorfor er det slik? Er det fordi «Heideggers værensfilosofi er en innføring av paganismen i filosofien?». Holm er klar over at mange synes at styrken i Heideggers filosofi nettopp er det pagane. Men for Holm stiller det seg annerledes, han har et negativt forhold til det pagane og «mener at det er et enormt tilbakeskritt i filosofien dersom den gjeninnfører paganismen» (s. 102).

Holm skriver: «Forskjellen mellom Heideggers væren og bibelsk Gudstro er at væren binder meg til verden, mens Gudstroen lar meg erfare noe hinsides verden. Mitt ubehag med Heidegger er denne bindingen til verden». Og så blir Holms Heidegger-kritikk samtidig til dramatisk kritikk av paganismen, derfor er dette det eneste stedet i boken hvor jeg skulle ønske at Holm hadde skrevet mer om hva han legger i et begrep. Holm skriver: «Det er denne bindingen til verden jeg ser på som Heideggers paganisme, og jeg tror det er den som gjorde ham tilbøyelig for å støtte nasjonalsosialismen» (s. 106).

Jeg må tenke litt rundt paganismen, siden Holm er sparsom med akkurat det. Det jeg vet om paganismen, eller rettere sagt om ny-paganismen, er at den kan fremstå som en profanert, verdsliggjort og sekulær kultur ispedd enkelte hedenske ritualer. Det ny-paganistiske landskapet rommer både religiøs og mer politisk, kulturelt og filosofisk inspirert hedendom. Den kan fremstå som apolitisk, men siden tusenårsskifte har fremveksten av fremmedfrykt og høyreekstreme partier i tiltakende grad dratt med seg en ekstremt fremmedfiendtlig form for paganisme. Det er et gammelt tema, som også var aktuelt i nazitiden. Blant annet ønsket kretsen rundt Hitler å plante inn visjonen om ham som en slags profan Messias. I et av fremtidsscenarioene fra 1943 skulle man etter den endelige seier avskaffe alle andre religionsbekjennelser, og foreliggende templer, kirker og kultsteder skulle gjøres om til «Adolf Hitler-vigselssteder».²

LES OGSÅ: LANG DAGS FERD MOT NATT

Jeg vet ikke om det er denne siste formen for profanert paganisme Heidegger ble smittet av. Kan Heideggers anerkjennelse av Hitler som førerskikkelse og Heideggers antisemittisme ha noe med et utsagn fra den jødiske filosofen og menneskerettsforkjemperen Abraham Joschua Heschel? Holm refererer til Heschels ytring om at «forskjellen mellom jødisk inspirert tro og pagan værenstro [...] er følgende: «Gud trenger det rettferdige menneske. Væren bryr seg ikke om mennesket (s. 106). Et sted skriver en annen jødisk filosof, Emanuel Levinas, om Heideggers værensfilosofi. Der leser jeg at det å lovprise det værende og å glemme å undersøke værens mening selv, ender i «hedensk eksistering».³ Levinas, skriver Holm, «definerer det hedenske som avmakten til å kunne forlate verden», og legger til for sin egen del:

«Heidegger graver meg fast i verden [...] Jeg har Heideggers værensbegjær i meg og ingenting er galt med det. Likevel peker dette værensbegjæret utover seg selv, og det er her Heidegger bare fører meg tilbake til min væren i verden. [...] Heidegger spiller med teologiske forestillinger om hvordan Gud kommer mennesket i møte, men unndrar seg for å la væren gi noe av det Gud kan gi. [...] Væren elsker ikke. Væren er ikke en person som kan elske. Væren er en slags guddom uten energi og kjærlighet. Heideggers væren har avsatt himmelen som et håp som overskrider denne verden, og gjort om himmelen til en størrelse i verden» (s. 104).

Holm er fullstendig klar over at hans eget ønske om en væren som et «du» muligens forteller mer om ham selv enn om «en mangel i Heideggers værensfilosofi». Men samtidig er «spørsmålet om hvorvidt Heidegger kategorisk utelukker et «du» interessant, og muligens et blødende sår i Heideggers værensfilosofi» (s. 105).

Jeg har ingen som helst forutsetninger for å utrede kompleksiteten i Heideggers nazisme og antisemittisme. Jeg har blitt litt bedre kjent med Heidegger gjennom Holms bok. Men jeg kan ikke si at jeg kjenner ham, og bortsett fra noen famlende forsøk i dette essayet har jeg ikke tenkt sammen med ham over tid, slik Holm har gjort. Det som interesserer meg og til og med inngir meg håp er at Holm forsøker å vise mot noe som kan forløse Heideggers ensidig dennesidige værensfilosofi. Holm skriver at Gud søker etter mennesket, mens væren ikke søker etter menneske. Dette at et du, i min barnlige versjon Den andre gutten, strekker seg mot mennesket, er i det minste en vital og vakker tanke. Og når Holm ikke fremstiller en suveren og allmektig guddom, men tvert imot skriver at «Gud selv er avhengig (min uthevelse) av mennesket for at rettferdighet skal skje», da forlenes væren med ny verdighet. En inderlig «du-gjøring» (mitt ord) av væren kan da drive frem en tenkning som «kan innfri og forløse» den værensforståelsen Heidegger hjalp oss å få kontakt med.

Noter

1. Nietzsche i Menschlisches Allzumenschlisches sitert fra Asbjørn Odin Aag, Stilens implikasjoner i Friedrich Nietzsches poetikk. Masteroppgave, Universitetet i Oslo 2010. S. 8.
2. Frode Barkved. Hjemløshet og jegerfaring. Antropos forlag, Oslo, 2017. S. 40, 41.
3. Halvor Kvandal. Ansiktet og ansvaret, i Emanuel Levinas´ etikk. Masteroppgave, Universitetet i Oslo, 2010. S. 28