MODERNE MENN MED ÅNDELIGE LENGSLER

Jon Fosse har gjennom sitt forfatterskap skildret et tidløst vestlandsk landskap med mytiske og gudommelige størrelser tett på. Slik er det også i det nå fullendte storverket Septologien (2019-2021) som strekker seg over syv bøker i tre bind. Det gudommelige melder seg særlig gjennom Fosses skildringer av det fraværende, gjennom kontrasten mellom lyset og mørket og mellom det hellige og det dagligdagse. Det er rommet mellom det språklige og det uutsigelige Fosse utforsker i Septologien, og det mest symboltunge i romanverket finnes også nettopp i det fraværende og usagte.

Religion i moderne litteratur

Septologien skildrer i likhet med resten av Fosses forfatterskap noe mytisk og tidløst, men befinner seg allikevel tydelig i vår egen tid. Det er i større grad fortiden som bringes inn i samtiden, og Fosse leker aktivt med historiske epoker. Hovedkarakteren Asle kjører bil og ringer i telefonen, men Bergen heter Bjørgvin og prosastilen er seig og bibelsk. I Septologien er fortiden og samtiden tett vevd sammen.

Motivet av det gudommelige og det mytiske i moderne litteratur brukes gjerne som en kontrast til fornuften og empirien som likesom skal drive moderniteten fremover. Religionen står da som et alternativ som skal dekke mer grunnleggende og «åndelige» menneskelige behov. Hos mange moderne forfattere fremstår mystikken som noe fraværende man lengter etter i en jagende og fremmedgjørende modernitet. Her er for eksempel Karl Ove Knausgård og Michel Houellebecq typiske representanter. Begge skildrer en moderne verden preget av trygge rammer gjennom byråkrati og stabile sosiale rammer, men uten at individet opplever en følelse av tilhørighet og eksistensiell ro.

I Septologien, derimot, er Asle syltet i gudstro og en kontemplativ ro. Typiske trekk ved det moderne samfunnet gås forbi i stillhet, til fordel for en slags mystifisert moderne tilværelse. Slik sett er Fosses romanverk et interessant uttrykk for en stadig tilstedeværende lengsel og romantisering av det åndelige i vårt samfunn.

Fosses modernitet

Det er ikke snakk om noen prangende modernitetsskildring i Septologien. Men teknologi og infrastruktur, særlig bilkjøring, spiller en viktig rolle for å binde fortellingen sammen. Dessuten står tempoet i hovedkarakteren Asles liv i opposisjon til et annet livstempo som ikke gjøres helt eksplisitt, men som vi merker gjennom dets fravær.

Asle lever et rolig og tilbaketrukket liv i den fiktive bygda Dylgja. Han bruker dagene til å male, og kjører en sjelden gang inn til byen for å handle. Han ber til Gud flere ganger om dagen, både på latin og nynorsk. Men i førjulsdagene vi følger ham i romanverket, er Asle kastet ut av sin vante livsrytme. Han er ute av rutinen når det gjelder både søvn, spising og maling. Ja, han sliter sågar med å få fyrt opp peisen for å få litt varme i stua si. Vi treffer Asle i et opprivende øyeblikk i livet hans hvor han mister kontrollen over seg selv og sitt eget liv.

Til vanlig trives Asle best med å sitte i stolen i stua og se på en punkt ute i Sygnessjøen rett utenfor. På samme måte levde han passelig avkoblet i barndommen og ungdommen. Han har aldri vært helt utenfor samfunnet, ikke venneløs eller ensom, men det har ikke interessert ham å være helt innenfor heller. Han har trivdes best i utkanten.

Dermed kan Asle på flere måter kalles en observatør. Som kunstmaler gjør han et yrke av å feste observasjoner til et lerret. Men samtidig har også forfatteren Fosse skapt Asle som en observatør av vår verden. Septologien går med andre ord inn i en typisk moderne litterær sjanger som nettopp fremstiller karakterer som befinner seg i utkanten av samfunnet og observerer og reflekterer rundt den verden han ser.

Og det er i disse skildringene av Asles observasjoner av omverdenen at moderniteten i størst grad glimrer med sitt fravær. Asle fremstår i bunn og grunn som en fyr som er totalt desinteressert i verden omkring seg, såfremt han får fortsette å male og be. Med andre ord er Asle et tenkende og introspektivt «jeg» som for lengst har vendt samfunnet ryggen.

Moderniteten og observatøren

Historisk er den litterære observatøren en som befinner seg litt i utkanten av samfunnet, og som speider årvåkent etter viktige trekk som forklarer hvorfor han er utenfor. Her er det typisk at man skildrer nye teknologiske eller industrielle fenomener, og setter disse i kontrast til tidløse fenomener som kjærlighet, begjær eller stjernehimler som gjerne er langt viktigere for observatøren. I Septologien er det ingen slående skildringer av den nye verdens opprivende utvikling. Den nye verdens utvikling er fraværende. Det er heller noe tidløst i det samtidige, det tidløse i bilkjøringen, for eksempel, som løftes frem.

Det er i fremstillingen av dette tidløse at vi må lete etter tidstypiske trekk, altså et uttrykk for noe kulturelt og historisk betinget i Fosses roman. Det «tidløse» har jo også sin historie og sine bestemte betingelser. Fosses fremstilling av det tidløse i moderniteten fremstår som et typisk bilde på en lengsel etter noe tradisjonelt, evig og mystisk. Dette er et mye brukt motiv i de siste ti årenes skjønnlitteratur. Her finnes det en tematisk likhet mellom ellers så ulike forfattere som Michel Houellebecq, Karl Ove Knausgård og Jon Fosse.

Et viktig spørsmål er hva denne nokså konservative lengselen etter mening er et uttrykk for. Er det en nødvendig korreks av den moderne kulturen som forbindes med flyktighet og rastløshet, eller er det bare en eldre generasjon menn som desperat ønsker å tre inn i en høyverdig og rikere tradisjon enn det de opplever som en tarvelig og monden samtid? For å finne svar på dette spørsmålet, må man studere fremstillingene av lengselen nærmere. Hva innebærer den egentlig? 

Mens man i mye modernistisk litteratur typisk har fremstilt individet som fremmedgjort i et samfunn som overbeskytter og slik forhindrer muligheten til utfoldelse av et slags fritt selv, fremstiller disse tre forfatterne et individ som dypest sett ikke vil være frie, men som snarere vil være en del av noe stort og hellig. Liberale visjoner om frihet til å gjøre stort sett som man vil, pareres med et kritisk spørsmål ved i hvilken grad individet kan vite hva som er godt for en.

Den store forskjellen mellom Knausgård, Houellebecq og Fosse, er at de førstnevnte etterstreber grundige og presise skildringer av det moderne, mens Fosse snarere lar det moderne være fraværende. Gjennom dette fraværet fremstår Asle som en slags moderne helteskikkelse som for alvor har lykkes i å koble seg av det andre bare kan drømme om å kobles av. Ingen TV, knapt nok radio, ingen skjermtid, ingen forvirrende selvrealiseringsprosesser og ingen problematisk kjærlighet. Hva betyr dette?

Tradisjon og kjærlighet

Asle er en som tilsynelatende har lykkes i å bryte ut av modernitetens runddans, som forholder seg avmålt og delvis uinteressert til seg selv og sine egne ambisjoner, og som er desto mer hengitt til de evige størrelsene som det gudommelige og den katolske tradisjonen. Han er en nøysom fyr som trives best utenfor storbyens åk, en anerkjent klassisk orientert kunstmaler, som ikke kaster seg på den moderne kunstens begjær etter å sprenge grenser. Asle er opptatt av at det rette lyset skal skinne fra bildene hans, og mener at bildene i seg selv kan vise noe vakkert og skjønt. Og slik det fremstilles i boka, har han lykkes med det. Her er igjen et oppbrudd med moderniteten – Asle gir uttrykk for at det finnes et godt kunstnerisk håndverk som gjør noe objektivt vakkert. Alt er ikke språk, alt er ikke politikk. På et eller annet vis, innerst et eller annet sted, finnes det noe vakkert og strålende som alle egentlig kan forstå, uttrykker Asle ved flere anledninger.

Selv om Asle forholder seg avholdent til omverdenen og de fleste mennesker, fremstår betingelsen for det balanserte og tilfredse livet hans som å være det livslange kjærlighetsforholdet med Ales. Også etter hennes død sverger han troskap til henne. Det er for Ales Asle konverterer til katolisismen, og hver gang han ber med rosenkransen kjenner han nærhet til sin døde kjære. Hun er hans frelserinne, og det er i samlivet de to imellom at Asle for alvor finner gleden i å leve i bønnen og kontemplasjonen. For å få et bedre grep om Fosses fremstilling av det tidløse og den åndelige lengselen, er det viktig å se nærmere på skildringene av Ales.

Stereotypi og sjalusi

For samtidig som Ales er ei frelserinne, er det en merkelig ambivalens i Asle og Ales’ forhold. Asle minnes den døde Ales som en feilfri helgen, men hun fremstår som en manipulerende og eiesyk livspartner fra skildringene vi får av henne gjennom Asles minner. Ales og Asle møtes når Asle går på videregående, og Ales går på ungdomsskolen. Asle trives ikke på skolen. Matte og de greiene der er ikke det han vil gjøre. Asle vil male. Derfor drar han til Bjørgvin for å forsøke å komme inn på kunstakademiet. På busstasjonen i Bjørgvin møter han Ales, og dette er bare et tilfelle av tilfeldighet, sier Ales – hun pleier nemlig ikke å dra dit, men av en eller annen grunn ble hun dratt dit akkurat denne dagen. De danner raskt et nært forhold, og som lesere får vi også raskt et innblikk i det høyst ambivalente i deres relasjon.

Asle kommer inn på kunstskolen, og skal finne seg leilighet i Bjørgvin. Han kontakter ei eldre dame som heter Hjerdis Åsen, og får leie hos henne. Men Ales liker ikke at Asle bor hos andre damer, så hun får ham etter kort tid til å si opp leieforholdet. Gjennom forholdet deres får vi stadig slike små drypp av at Ales er smått bekymret over Asle, og at Asle ikke helt får ta kontroll over eget liv.

Slik fremstår forholdet mellom Ales og Asle som et uttrykk for høyst tradisjonelle og utidige kjønnsroller. Det er ikke kjærlighetskampen mellom to unge mennesker som har hver sine viljer, men også en enorm kjærlighet til hverandre. Nei – de møtes og viljene deres smelter likesom sammen, med den sterke kvinnen som en tydelig leder for forholdet, mens mannen forholder seg noe avmålt så lenge han får dyrke sine interesser.

Kjønnsrollene er altså stereotypiske: Den litt enfoldige bygdegutten er glad bare ei jente vil ha ham. I forholdet finnes det tilsynelatende ingen andre spenninger enn Ales’ sporadiske sjalusi mot andre kvinner som ser beundrende på Asle. Kanskje er det også derfor de flytter fra Bjørgvin til et hus utenfor Bjørgvin, og siden fra huset utenfor Bjørgvin til huset i den lille bygda Dylgja hvor Asle lever resten av livet etter Ales’ død.

Den mystiske underkastelsen

Ved siden av det tradisjonelle, må vi også ta høyde for det mytiske og rituelle i kjærlighetsforholdet mellom Asle og Ales. Det er jo nettopp forholdet mellom det banalt hverdagslige og det høyverdige som er Fosses stil. Som Ales sier allerede fra starten av forholdet, og som Asle i større og større grad går med på gjennom livet, anser de forholdet som et Guds inngrep. Allerede fra andre gang de møtes, sier Ales at de er gift for Gud – at alliansen disse to imellom allerede er fullbyrdet og at de har sverget troskap og evighet overfor Gud.¹

nyheter

LES OGSÅ:
ET ANSIKT SOM LYSER AV FRIHET

Forholdet mellom Ales og Asle er en fascinerende kjærlighetshistorie, nettopp fordi den i så liten grad fremstår som troverdig i en moderne verden. De er begge på et vis underkastet, både av Gud og hverandre. De lever livene sine på andres vegne, ikke sine egne, og betingelsen for livet er en hengiven og absolutt tro. Ales er en nærmest karikert versjon av en frelsende madonna-skikkelse. Ettersom alt dette danner grunnlaget for Asles tilbaketrukne og enkle liv, er det interessant å reflektere over hvorfor Fosse fremstiller forholdet på denne måten. Hva ligger bakenfor disse kjønnskarakteristikkene, bak den enkle mannen og den allvitende og gudommelige kvinnen?

Septologien ville vært et helt annet verk hvis moderne kjønnsroller i større grad hadde vært utforsket, hvis spenningene mellom to mennesker i større grad ble portrettert, noe Fosse for eksempel har gjort i Nokon kjem til å kome (1996). Men i Septologien skal forholdet mellom Ales og Asle være et bilde på tidløs og absolutt kjærlighet, en kristen kjærlighet som forener to individer både med hverandre og med det gudommelige. Spørsmålet er om Fosse fremstiller en forening med det guddommelige som betinget av at man trer ut av moderniteten og inn i historien, på et vis. Altså at den mytiske verden han maner frem er en slags protest, eller en slags fornektelse av det moderne, et ønske om å ikke måtte spille på den moderne verdens premisser.

Hva får i så fall Fosse ut av dette, og hva kan vi som lesere få ut av det? For det første innsetter det faktisk kjærligheten som noe absolutt, og forholdet mellom Asle og Ales som noe ubetinget og evig. Men samtidig illustrerer det hvorfor absolutt kjærlighet ikke nødvendigvis er noe å hige etter.

Lyset og mørket

Det er selvsagt ikke bare harmoni og ro i Septologien. Asles lys kontrasteres til hans dobbeltgjengers mørke. Septologien er altså en dobbeltgjengerroman, hvor Asle har en navnebror som også har langt grått hår i hestehale, sort skinnjakke og en lærveske han alltid bærer over skulderen. Den andre Asle kalles gjerne for Namnen.

Der Asle og Ales forelsker seg ved første blikk og raskt etter gifter seg, får Namnen flere barn fra flere ekteskap og sliter med å finne et holdepunkt i tilværelsen. De går begge inn i alderdommen som enslige menn, men der Asle for alltid bærer med seg troen og frelsen han har fått gjennom Ales, og slik også for alltid bærer med seg Ales selv, bærer Namnen på alkoholen.

Mens det i de første to bindene av Septologien fremstår ambivalent om det er én eller to Asle, får vi bedre kjennskap til begges livssituasjoner i det siste bindet Eit nytt namn. Virkningen av dette dobbeltgjenger-motivet er at det illustrerer at selv med relativt likt utgangspunkt kan mennesket oppleve radikalt forskjellige skjebner. Og hvordan skal den stadig mer troende Asle forholde seg til at hans dobbeltgjenger Namnen, med like forutsetninger som han selv, ikke lykkes der Asle lykkes? Hvordan kan han begripeliggjøre dette for seg selv? Er Namnen skyld i sin egen ulykke? Hvorfor fortjener Asle å frelses med Ales, mens Namnen ligger etterlatt i lidelsen og alkoholismen?

Forholdet mellom de to Aslene er et av hovedmotivene i Septologien, og særlig hovedkarakteren Asles følelser knyttet til den andre Asle, Namnens, forfall. For Asle er det viktig å finne et slags begrep for Namnens lidelser, han må konseptualisere det på et vis. Og det er her katolisismen for alvor melder seg som et bedre kristent alternativ enn protestantismen.

artikkel

LES OGSÅ:
MELLOM MENN

I den protestantiske kirken i Norge, som Asle forakter fra barndommen av, er det typisk å se troen som en slags gave fra Gud. Troen følger frelsen, og de lykkelig utvalgte er altså de som i sitt jordiske liv kan si at de er troende. Men dette kan ikke Asle kjenne seg igjen i. Asle anser ikke Namnen som en mer lastefull person enn seg selv, men alle kan ikke snuble over kjærligheten en helt vanlig dag i Bjørgvin, slik Asle gjorde med Ales. Troen i seg selv er altså ikke alt, konstaterer Asle, og tenker for seg selv at:

«dei som tenkjer Gud slik dei syndar rett og slett, dei misbrukar Guds namn, eller dei gjer kanskje ikkje det, dei skjønar ikkje meir enn som så, og eg skal ikkje døma, for såleis du dømer skal du sjølv dømast, som det skrive står, men eg kan ikkje for at eg synest det er blasfemisk å tenkje slik»²

Poenget til Asle er at den norske statskirkelige Gud som han er oppvokst med, ikke er en Gud han kan kjenne seg igjen i. Heller enn troen alene, kommer det an på handlinger og tankemønstre, slik Asle ser det. Og Namnen, om han har levd et ugudelig liv, har et godt hjerte og har aldri gjort ondt mot andre – frelsen er der også for ham – Gud håndterer både lys og mørke.

Det deilige fraværet av selvet

Dermed fremstår Namnen som det virkelige mørket. Han lever i en verden av usikkerhet og ustabilitet, mens Asle er lyset og idealet. Det er i fremstillingen av Asle som et slags lys at Fosse harmonerer med Knausgård og Houellebecq, to forfattere han egentlig skiller seg fra. Og her er spørsmålet hva greia er med privilegerte menn og åndelige lengsler i moderne litteratur.

Tendensen, slik jeg ser det, har røtter i at idealene om individets frihet og kontroll over seg selv utfordres, til fordel for et individ som lengter etter å underkaste seg noe større som står utenfor individet selv. Det er ikke det å være herre over seg selv og sine egne omgivelser som er visjonen. Snarere fremstår visjonen som å ta del i noe større, å være i stand til å miste seg selv i familien, i kjærligheten, i det guddommelige eller i historien. Men slik de fremstiller den moderne verden er dette en mulighet som har blitt stjålet fra dem gjennom overbeskyttende byråkrati og perverse frihetsidealer.

I Septologien åpner Asle-skikkelsen for en statisk og evig underkastelse. Og selv om vi møter Asle i en turbulent og opprivende fase, det som etter hvert viser seg å være hans dødsøyeblikk, så tviholder han fortsatt på Gud, Ales og seg selv. Det finnes ingen avvik i Asles liv – alt er kontrollert og innordnet i en nær monastisk disiplin. Det er også her noe av sprengstoffet i Septologien ligger, nemlig muligheten for å skildre en verden med en nærværende Gud i det 21. århundre. Samtidig illustrerer Septologien også utfordringen i å skape et troverdig reisverk for en moderne kristen hengivenhet. Karakterene fremstår som bak et slags slør, og den gudommelige trøsten Asle kjenner på eksisterer alltid i den tidløse og mytiske verden Bjørgvin – og i Bjørgvin ble det aldri bygd Bybane eller andre meningsutflatende teknologier.

Noter

1. Jon Fosse, Eit nytt namn, (Det Norske Samlaget):179
2. Jon Fosse, Eit nytt namn, (Det Norske Samlaget):98