MODERNITETEN MOT STUPET?

Det er i år hundre år siden Bauman ble født og han døde i 2017. Han etterlot seg et omfattende forfatterskap om moderniteten, det moderne samfunnet som vokste fram fra Opplysningstidas Europa fra rundt 1750- tallet med dens tiltro til fornuften, vitenskapen og framskrittet. Første del av Baumans forfatterskap var viet det han selv kaller den faste moderniteten. Her er det sentrale verket Moderniteten og Holocaust fra 1989 som han fikk den anerkjente Amalfiprisen for. Når diskusjonen om det postmoderne dukket opp for fullt i akademia, kunst, kulturliv, arkitektur og litteraturen, skrev Bauman mange bøker om postmoderniteten og det begrepet han senere utformet, den flytende moderniteten.¹

Den faste og flytende moderniteten

Den faste moderniteten i etterkrigstiden var med Bauman en relativt enhetlig organisert sosial struktur sentrert rundt industrisamfunnets produksjonsfellesskap med en relativt forutsigbar konflikt mellom arbeider- og kapitalistklassen. Det var et ganske fast normmønster og etiske koder, en stabil familiestruktur fundert på den klassiske kjernefamilien og framvoksende institusjoner knyttet til velferdsstaten og dens apparater. Denne faste strukturen begynte med Bauman å forvitre med inntredenen av postmoderne samfunnstrekk fra grovt sett rundt overgangen til 1980-tallet.

Klassestrukturen begynte å bli mindre oversiktlig og synlig. I Norge f. eks. snakket man i lange perioder nærmest ikke om klassesamfunnet. Vi hadde opplevd en utdanningsrevolusjon, framveksten av nye mellomlag, og fikk etter hvert langt mer bevegelige kapitalkrefter. Familiestrukturen gjennomgikk store endringer, til mange og nye familieformer. Pluraliseringen, mangfoldet av ulike submiljøer og omskifteligheten i samfunnet tiltok. Ikke minst representerte dette overgangen til konsumsamfunnet og en vidtgående individualisering. Det (post)moderne individet stod uten de mange tilvante holdepunktene og sosiale rammene rundt seg, og de personlige identitetsprosjektene ble for mange knyttet til konsumet og konsumobjekter.

Et nøkkelfenomen for Bauman, og også mange andre samfunnstenkere,² var den tiltakende individualiseringen og varepreget som også favnet sosiale og mellommenneskelige relasjoner. Etterhvert begynte Bauman også som mange andre å fokusere på globaliseringen som ble et sentralt begrep inn på 1990- og 2000-tallet blant intellektuelle. Fokuset til Bauman ble, som i boka Savnet Fellesskap (2000), satt på mulighetene for sosiale fellesskapsdannelser i en endret sosioøkonomisk og sosiokulturell situasjon. Her ser vi også hans pessimisme skinne igjennom. I beskrivelsene av postmoderniteten og etter hvert enda mer den flytende moderniteten,³ er det mangelen på normative og moralske sosiale felleskaper og forpliktende sosiale relasjoner som kommer i forgrunnen.

I framstillingen av den faste moderniteten, er Bauman opptatt av nasjonalstatenes bestrebelser på å ordne sterkt bevegelige sosiale krefter med overgangen fra føydalsamfunnet og eneveldet til kapitalismen og den dynamiske industrialiseringen i Vesten. For ham ble dette til et gigantisk sosialt ordensprosjekt. Det faste moderniteten ble også en slags disiplinerende sosial struktur, i ånden fra den franske idehistorikeren Michel Foucault (1926-1984). De tunge forvaltningsordningene eller sosiotekniske apparatene ble dominerende, som byråkratiet, og med de framvoksende disiplinerende institusjonene, som industrifabrikken, fengslene, sykehusene og de psykiatriske asylene.

Moderniteten og Holocaust

I holocauststudien til Bauman var søkelyset på byråkratiet som muliggjorde ansvarspulveriseringen som ledet til Holocaust. Ledende byråkrater stod for den tekniske og organisatoriske planleggingen, ingeniørene og vitenskapsmennene utviklet drapsmetodene, offiserene stod for innsamlingen av jødene, togpersonalet fraktet dem til konsentrasjonsleirene, og så var det eksekutørene i gasskamrene som sørget for den endelige løsningen, døden.

Dette ble til et tungt maskineri, der den enkelte ble en brikke som kunne være i stand til å utføre uhyrlige ting på ordre. Bauman snakker om å utføre det tekniske ansvaret, mens det individuelle moralske ansvaret ble borte.

For Bauman var det nettopp moderniteten selv som muliggjorde at vi havnet i en situasjon der individets moralske ansvar forduftet. Bauman innfører begrepet om den moralske impuls,⁴ en slags moralsk evne vi intuitivt har til å ta ansvar for den Andre i nære sosiale relasjoner. Her er han inspirert av den franske moralfilosofen Emmanuel Levinas (1906-1995). Moralen er noe som er hjemmehørende i de nære sosiale relasjoner. Det var det anonyme, moderne storsamfunnet som forstyrret moralen og brøt den ned, gjennom å skape sosial avstand.

Moderniteten ble slikt sett en nødvendig, om enn ikke tilstrekkelig betingelse for Holocaust. Dette var nok en uvant tenkemåte for mange, at et uhyrlig fenomen som Holocaust kan knyttes til et i utgangspunktet opplysnings- og framskrittsprosjekt som moderniteten. Riktignok hadde filosofen Hannah Arendt (1906-1975) før dette gjort sin kjente studie av den tyske stornazisten og mektige byråkraten Adolf Eichmann, basert på rettssaken mot ham i Jerusalem i 1961. 

LES OGSÅ: SAMLESIDE: HANNAH ARENDT

For Arendt dreide ikke dette seg om personlig ondskap når Eichmann var aktiv planlegger av massemordet på jødene, men en pliktoppfyllende og nitidig byråkrats virke. Derav også undertittelen på Arendts studie, «Ondskapens banalitet». Baumans tenkemåte kan minne⁵ om Arendts. For Bauman kan det virke som om nesten enhver tysker gitt den sosiale konteksten kunne være en potensiell morder. Etter min mening mangler Bauman her et psykologisk fundament i sine teorier, som jeg kommer tilbake til. Han blir genuint en sosiolog opptatt av sosiale strukturers påvirkningskraft, med et moralfilosofisk fundament i en nærhetsetikk.

Moral og samfunn

Her er vi nok også etter min mening ved et vanskelig punkt i Baumans teoribygging. Moralen kommer ikke fra samfunnet, men er noe som utløper fra og utspilles i nære sosiale relasjoner. Dette er også langt på vei et uvanlig synspunkt. I store deler av sosiologien, fra en av fagets grunnleggere, franskmannen Emile Durkheim (1858-1917), den funksjonalistiske tradisjonen i sosiologien med bla. den amerikanske sosiologen Talcott Parsons (1902-1979), i mye marxistisk tenkning og i psykoanalysen, er det nettopp de sosiale omgivelsene, normene og moralen som «kommer inn i» individet.

Sigmund Freud (1856-1939), psykoanalysens far, har vist hvordan samfunnet i stort og smått, og den nære familien, er utgangspunktet for moralen (og umoralen⁶). Han introduserte begrepet om overjeget,⁷ en slags samvittighetens indre røst, indre påbud, forpliktelser, nektelser, men også grobunn for gode selvvurderinger. Overjeget dannes tidlig gjennom påvirkning fra de sosiale omgivelsene. Med Bauman er ikke røttene til moralen å finne i samfunnet, det er samfunnet selv som blir «ondt» gjennom å forstyrre moralen og nærhetsetikken.

Globalisering og individualisering

Inn på 2000-tallet ble Bauman for alvor opptatt av begrepet om og fenomenet den flytende moderniteten, knyttet til dyptgående globaliserings- og individualiseringsprosesser. Fokuset er på nye klassekonstellasjoner, sosial urettferdighet og fremmedgjøring av sosiale relasjoner. Bauman blir stadig mer opptatt av en rådende markedsfundamentalisme, av markeds- og konsumsamfunnet. Det flytende moderne kan kanskje best sees som en form for sosialitet med svekkede sosiale strukturer og sosial organisering, med manglende normative, moralske og meningsbærende symbolske fellesskap rundt et individ mer overlatt til seg selv enn noensinne.

Allerede i boka Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser fra 1998 beskriver Bauman den nye bevegeligheten blant klassesamfunnets ledende sjikt, næringslivsledere, forretningsmenn og finansfolk, toppbyråkrater, topp-politikere, forskere, kulturelite, mediefolk, idrettskjendiser, mv., hele tiden på farten i inn- og utland. Og, den annen ytterlighet, de stedbundne, fattige i storbyghettoene. Her kunne vi tilføye de stedbundne i mange rurale områder. Bauman er nok ingen genuin klasseforsker, men griper viktige endringer i det postmoderne eller flytende modernes klassestruktur.

Helt grunnleggende for Bauman er at det er den økonomiske globaliseringen og den sterkt økte makten til de multinasjonale storselskapene, den globale finanskapitalen og de deregulerte kapitalbevegelsene, som er den tyngste driveren bak de flytende samfunnsfenomener. Her er det en linje opp mot Marx og marxistisk tenkning, som Bauman imidlertid ikke refererer så eksplisitt til.

Det politiske og sosiokulturelle nivået makter ikke å «holde tritt»⁸ med endringene i økonomi, næringsliv og markedsforhold. Nasjonalstatenes styringskapasitet svekkes, uten at overordnete politiske styringsenheter kommer på plass for å fylle tomrommet. Det globale samfunnet mangler på mange vis styring. Statene som sosialstater som tar ansvar for individenes velferd svekkes også, og ansvaret privatiseres og individualiseres i større grad, når vi følger Bauman.

Flytende kjærlighet, flytende frykt og flytende ondskap

Selv kjærlighets- og vennskapsrelasjoner beskriver Bauman mange ganger i markedstermer. I det omskiftende og uforpliktende sosiale klimaet i det flytende moderne går individene inn og ut av kjærlighets- og vennskapsforhold, og med en analogi til shopping⁹ søker vi etter:

«… midler til å presse mest mulig tilfredsstillelse ut av kjærligheten og midler til å unngå å bli «avhengig» av en elsker eller elskelig partner eller måter å vinne den elskedes kjærlighet på og den minst kostbare måten å kvitte seg med forholdet på når kjærligheten har visnet og forholdet ikke lenger gir noen glede…».

I mange bøker utover på 2000-tallet, som i Liquid Love (2003), Liquid Fear (2006) og Liquid Evil¹⁰ (2016), utdyper Bauman om kjærlighet, angst, frykt, destruktivitet og ondskap. Tilnærmingen er gjenkjennelig dyster, nesten apokalyptisk iblant, i hvert fall ensidig. Gir ikke samtiden oss snarere muligheter til å utforme oss selv på nye meningsfulle måter og leve livene våre mer som vi selv vil, kan vi spørre? For noen kanskje, når vi følger Bauman, men neppe for flertallet, og i alle fall ikke for de globale massene. Han beskriver snarere en dypere form for fremmedgjøring, enn selv det representanter for den tyske Frankfurterskolen¹¹ gjorde.

En slik kritikk av Bauman, for ensidighet, kan etter min mening ha noe for seg, men for meg griper han samtidig også svært viktige trekk ved moderne samfunn. Dette har jeg skrevet om i to bøker om Bauman¹² og arbeider med i en ny¹³ der temaet er koblingen opp mot globale nyfascistiske fenomener.

Vår tids sosiale kriser; nyfascismen som fenomen

Etter en relativt lang presentasjon av Baumans tenkning er vi da kommet til det jeg startet ut med i ingressen. Hvordan kan Bauman hjelpe oss til å forstå og fortolke samtidens omfattende og dyptgående kriser? Som framveksten av ytre høyre i politikken, av høyreekstremismen og nyfascismen og den mer brede høyrepopulismen.

For det første, det har vært faglig uenighet om relevansen av å bruke fascismebegrepet i dag, i debattene som har tiltatt etter Putin-regimets angrep på Ukraina i februar 2022 - og så med konsolideringen av ytre høyre-partiers makt i og utenfor regjering og parlamenter i Europa, høyrepopulistene Bolsanaros og Mileis regjeringer i hhv. Brasil og Argentina, den høyreekstreme regjeringen i Israel og ikke minst nå med Trump som president for andre gang i USA og trumpismen. Selv velger jeg å gjøre bruk av begrepet nyfascisme som skal søke å romme sentrale globale fellestrekk i alle disse regimene, partiene, bevegelsene og strømningene.¹⁴

I et arbeid med å bestemme begrepet om nyfascisme som dels viser til den klassiske fascismen fra 1922-1945 og dels til nye elementer, har jeg kommet til at det følgende står sentralt: Nasjonalismen og dyrkelsen av folkefellesskapet, underkastelsen under den sterke lederen, det antidemokratiske innslaget, aggresjon mot bestemte indre og ytre grupper som oppleves som å true folkefellesskapet eller det Bauman kaller «de fremmede», som eksempelvis innvandrere, muslimer, jøder, LHBT-personer, marxister, feminister, venstreradikale, og «de liberale elitene».

Det er videre manipulasjon gjennom tradisjonelle og særlig nye sosiale media jamfør betegnelser som «fake news» og «alternative fakta», hegningen om konspirasjonsteorier og framveksten av såkalte «ekkokamre». Endelig kan det være forestillinger om et maskulint overherredømme, der kvinnen har en underordnet rolle.

Jeg tenker at om de fleste eller alle disse kriteriene er til stede i stor grad, så kan det være relevant å bruke begrepet om nyfascisme, som f. eks. om Putins regime i Russland, diverse høyreekstreme grupper som f. eks. Den Nordiske Motstandsbevegelsen og kanskje trumpismen. I andre tilfeller bør en nok være mer forsiktig med å bruke begrepet, og vurdere de enkelte tilfeller. Som for flere høyrepopulistiske partier i Europa, selv om de kan ha noen av trekkene nevnt over.

En fortolkning ut fra Bauman

Hva med Bauman i dette bildet? Jeg griper fatt i begrepene om det flytende, «de fremmede», de sosiale fellesskapsstrukturene Bauman etterlyser, og individualiseringen. Framveksten av høyrepopulismen og den mer ekstreme nyfascismen kan fortolkes som et forsøk på å gjenvinne en form for sosialt fellesskap og tilhørighet i omgivelser preget av mye sosial omskiftelighet, usikkerhet og uforutsigbarhet, kort sagt der mye flyter rundt det enkelte individ.

LES OGSÅ: ADORNOS «ALDRI IGJEN AUSCHWITZ»

«Folket» og «nasjonen» er sentrale begreper i vokabularet til høyrepopulistiske og nyfascistiske demagoger. De angir forsøk på å bestemme hvem som er de rettmessige medlemmene i slike fellesskap og hvem som bør ekskluderes, hvem som er «de fremmede» eller «de andre» som ikke hører til. Innvandringen oppfattes her som truende. Dette viser til en kollektiv identitetsdimensjon, og til en form for folkelig opprør mot det som oppfattes som globaliseringskreftene, de globale elitene, markedsteknokratene i EU og Brüssel, «the establishment» i Washington og den såkalte «dype staten».¹⁵ Kort sagt, en søking tilbake til det nasjonale fellesskapet, det store «Vi». Eller, dette er et uttrykk for behovet for å gjøre det flyende fastere.

Men, ut fra Bauman, er det også mulig å se på dette som noe mer enn en protest mot manglende og forvitrende sosiale fellesskapsstrukturer. Bauman var som vi har sett tidlig ute med å påpeke de ulikhetsskapene konsekvensene av den økonomiske globaliseringen og framveksten av nye klassekonstellasjoner. Ja, han var på mange måter forutseende for tyve-tredve år siden, jamfør diskusjonene om ulikhet som senere har pågått i akademia, offentligheten og det politiske liv. Store sjikt føler på en økonomisk utrygghet, arbeidsmarkedene har blitt preget av mer «løse» tilknytningsformer og midlertidighet, og frykten for deklassering, å havne i underklassen, er der.

Den moderne arbeiderklassen og de framvoksende underklassene i vestlige samfunn har tapt terreng i forhold til langt mektigere kapitalkrefter. I de senere årene har også fokuset på de dominerende tech-gigantene og plattformene blitt styrket. Gjennom et fåtalls eiere forvalter de en enorm økonomisk makt, men også ideologisk makt med store muligheter til å påvirke moderne individers virkelighetsoppfatninger og bevissthet. Dette har vi sett ikke minst med Trump og trumpismen i USA. En mer individualisert arbeiderklasse uten et tradisjonelt klassefellesskap er sårbare for de nye høyredemagogenes forsøk på å forføre store folkemasser. Særlig også, som Bauman ikke skriver så mye om, når sosialdemokratiene og venstresiden i Europa og Demokratene i USA ikke i tilstrekkelig grad har lykkes i å fange opp uroen, fortvilelsen og protestpotensialet i befolkningen. Store grupper kan ha følt på en mangel på politisk representasjon.

Mangelen på et psykologisk fundament

Bauman kan hjelpe oss til å forstå slike bevegelser i samtiden. Men jeg savner hos ham et psykologisk fundament, han går ikke dypere inn på psykologiske og sosialpsykologiske drivkrefter i enkeltindividet og sosiale grupper. Dette mener jeg er viktig når vi skal forstå nyfascismen. Her har jeg funnet støtte i teoriene til den østerriske psykoanalytikeren og marxisten Wilhelm Reich (1897-1957) som jeg forsøker å koble opp mot Baumans tenkning. Reich skrev sin berømte bok, Fascismens massepsykologi, i 1933, der han søker å forklare framveksten av nazismen. Reich opererer med et treleddet strukturskjema bestående av hhv. økonomisk og ideologisk struktur og karakterstrukturene, som er allmenne og utbredte personlighetsstrukturer, og samspillet mellom disse strukturelle nivåene.

Det var den autoritære personligheten eller karakteren og hvordan den ble formet i kjærlighets- og seksualfornektende autoritære familier preget av dominerende og autoritære fedre, Reich beskriver. Og hvordan dette, også etter hvert i store arbeiderklassesjikt, ga en disposisjon for underkastelse under og identifikasjon med autoritære naziledere. Overjeg-begrepet var sentralt i denne analysen, strenge overjeg preget av rigide påbud, plikten og æren, en relativt fast psykisk struktur. For Reich var det nettopp samspillet mellom slike autoritære personlighetsdannelser og kapitalismens dype økonomiske krise som muliggjorde nazidemagogenes suksess og forførelse av folkemassene.

I dag er ikke overjeget i moderne eller flytende moderne samfunn i alminnelighet autoritært på en slik måte. Det henger også sammen med at familieformene og -strukturene har blitt ganske annerledes. Mange barn og unge, men langt fra alle, også i Norge, vokser opp i rimelig trygge familiære omgivelser. For mange kan imidlertid mangelen på grenser og strukturer omkring seg gi opphav til også en indre mangel på struktur og holdepunkter. Det flytende en kan oppleve rundt seg kan også prege moderne individer på en dypere måte. I lengre tid har det, ikke minst takket være den tyske sosialpedagogen Thomas Ziehe (1947- ), vært snakket om utviklingen av narsissistiske personligheter og forstyrrelser i moderne samfunn. Dette viser seg gjennom et stort behov for bekreftelse fra andre, som for noen kan anta mer sykelige former.

Poenget mitt er at også på et indre plan kan det flytende komme inn. Moderne, bekreftelsesorienterte og tilpasningsvillige individer kan søke mot nye former for fellesskap og tilhørigheter, faste holdepunkter i det flytende, individualiserte markedssamfunnet. Ikke minst er det en søking etter «den sterke mann» å «gå opp i». På en slik måte forsøker jeg å sammenknytte to såpass ulike tenkere som Bauman og Reich i en fortolkning av nyfascismen.

Hva så med framtiden?

Vi kan lære av Bauman, tross hans pessimisme. Bauman vekker som antydet lett undergangsstemningen i en. Det mangler ikke på hendelser i det globale samfunnet rundt oss for å vekke fram en slik stemning. Jeg har nevnt ensidigheten i Baumans tenkning. Han forsøker, men finner ikke de sosiale fellesskapene han savner. Han påpeker ansatser, som i former for identitetspolitikk, men blir ikke overbevist. Fellesskap i og gjennom sosiale medier, som jeg ikke har sett han har fordypet seg så mye i, virker han også til å ha liten tro på. Noen steder er han på sporet når han diskuterer muligheten for å «løfte» den moralske impuls nedlagt i hver og en av oss til et kollektivt nivå. Men, dette blir ganske vagt.

På tross av dette mener jeg Bauman likevel kan opplyse oss når vi tilbys et slikt perspektiv på det flytende i vår tid. Til å rette fokuset, i ånden fra Karl Marx, på den moderne globaliserte kapitalismen, drevet av profittbegjæret og akkumulasjonstvangen til de stadig mektigere multinasjonale selskapene og den globale finanskapitalen. Sammen med et perspektiv på de store geopolitiske spenningene vi er vitne til, kan vi her finne et adekvat intellektuelt holdepunkt.

Takk til Kristen Nordhaug, Jan Peter Hegg og Asbjørn Øyhovden for gode kommentarer til denne artikkelen.

Litteratur:

Arendt, Hanna (1963). Eichmann in Jerusalem: A report on the banality of evil. Oslo: Pax 1998.

Bauman, Zygmunt (1989). Modernity and the Holocaust. Ithaca, New York: Cornell University Press. På norsk: Moderniteten og Holocaust. Oslo: Vidarforlaget, 1997.

Bauman, Zygmunt (1993). Postmodern ethics. Cambridge, Massachusetts: Basil Blackwell.

Bauman, Zygmunt (1997). Postmodernity and its discontents. New York: New York University Press.

Bauman, Zygmunt (1998). Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser. Oslo: Vidarforlaget.

Bauman, Zygmunt (2000). Savnet fellesskap. Oslo: Cappelen Akademisk.

Bauman, Zygmunt (2001). Flytende modernitet. Oslo: Vidarforlaget.

Bauman, Zygmunt (2003). Liquid love. Cambridge: Polity Press.

Bauman, Zygmunt (2006). Liquid fear. Cambridge: Polity Press.

Bauman, Zygmunt og Leonidas Donskis (2016). Liquid evil. Cambridge: Polity Press.

Beck, Ulrich (1986). Risikogesellschaft. Auf dem Weg in eine Andere Moderne. Frankfurt: Suhrkamp.

Foucault, Michel (1999, original 1975). Overvåking og straff. Det moderne fengsels historie. Oslo: Gyldendal.

Foucault, Michel (2000, original 1961). Galskapens historie i opplysningens tidsalder. Oslo: Bokklubbens dagens bøker.

Freud, Sigmund (2011, original 1920). Hinsides lystprinsippet. Oslo: Vidarforlaget.

Freud, Sigmund (2014, original 1923). «Jeget og detet». Oslo: Agora nr. 1-2.

Fromm, Erich (2020, original 1976). At have eller at være. København: Hans Reitzels forlag.

Giddens, Anthony (1991). Modernity and self-identity. Cambridge: Polity Press.

Habermas, Jürgen (2015). The lure of technocracy. Malden, MA: Polity Press.

Nilsen, Øystein (2005). Moralsosiologi. En introduksjon til Zygmunt Bauman. Oslo: Abstrakt.

Nilsen, Øystein (2020). Zygmunt Bauman. Aggresjon på avveier. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Reich, Wilhelm (1974, original 1933). Fascismens massepsykologi. København: Rhodos.

Ziehe, Thomas og Herbert Stubenrauch (1983). Ny ungdom og usædvanlige læreprocesser. Kulturell frisettelse og subjektivitet. København: Politisk Revy.

Noter

1. Se bla. Flytende modernitet fra 2001.
2. Som de kjente sosiologene Anthony Giddens (1938- ) og Ulrich Beck (1944-2015) som var opptatt av individualisering, modernitet og identitet.
3. Slik jeg ser det viser postmoderniteten og den flytende moderniteten til samme samfunnsmessige utviklingstrekk, men det sistnevnte begrepet følger også fenomener ut på 2000-tallet.
4. Framstilt i holocauststudien og utdypet i Postmodern ethics, 1993.
5. Som han i liten grad henviser til.
6. Den sene Freud introduserte riktignok også begrepet om dødsdriften i Jenseits des Luztprincips i 1920 (Hinsides lystprinsippet) som viser til et destruktivt anlegg nedlagt i hver og en av oss.
7. I sin strukturmodell i Das ich und das es (Jeget og detet) fra 1923.
8. Den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas etterlyser en overnasjonal europeisk politisk offentlighet i bla. The lure of technocracy (2015).
9. I Flytende modernitet, side 89-90.
10. Sammen med Leonidas Donskis.
11. Se f. eks. bøkene til Erich Fromm (1900-1980).
12. I Moralsosiologi. En introduksjon til Zygmunt Bauman (2005) og Zygmunt Bauman. Aggresjon på avveier (2020).
13. Med tittelen Fascismen vender tilbake. Wilhelm Reich, Zygmunt Bauman og nyfascismen. Kommer på Svein Sandnes Bokforlag, høsten 2025.
14. Høyreekstreme grupper og enkeltpersoner er også svært aktive på nettet og i sosiale medier, noen er ressurssterke med teknologisk og digital kompetanse og organisatoriske evner.
15. Jeg tenker her på en konspirasjonsteori som antyder at samarbeid og kameraderi utgjør en «skjult stat» som ikke er kontrollert av den demokratisk valgte.