SIDDHARTH SAREEN MOTTAR ÅRETS NILS KLIM-PRIS

Gratulerer med Nils Klim-prisen! Du forsker på energi som samfunnsgeograf. Hvordan tilnærmer du deg et så teknisk og økonomisk orientert felt som samfunnsforsker?

- Det slår meg ofte at alle har en relasjon til energi og har meninger om det, uansett hva de jobber med. Energi er en grunnleggende del av våre samfunn og dagligdagse praksiser. Samtidig er energisektoren veldig teknisk, hvor det tas komplekse avgjørelser og store investeringer. Samfunnsgeografi har noen sentrale redskaper for å konseptualisere begge disse aspektene. Her forskes det på energibehov og infrastruktur på både et konkret og spesifikt plan. Vi fokuserer på mennesker og steder, og hvordan de er knyttet sammen og utvikler seg i forskjellige kontekster. 

For å forstå energipraksiser er det viktig å fange relasjonen mellom mennesker og de menneskeskapte omgivelsene. I tillegg hjelper samfunnsgeografi oss med å tenke rundt stedsmønster og hvordan energisystemer er organisert. Disse stedsmønstrene er en vesentlig del av det som endrer seg etter hvert som vi omstillier samfunn til lavkarbonenergisystemer. I dag kan energikilder spres utover et stort område og komme nærmere de stedene hvor de trengs mest – som byer og industriområder. I tillegg arbeider samfunnsgografer med spørsmål rettet mot ulike skalaer, og på tvers av skalaer. Det inkluderer også lokale nivåer – det regionale eller det urbane – hvor det skjer store endringer i omstillingen til lavkarbonenergi. 

Dette hjelper oss å finne ut mer om avgjørelser og konsekvenser som blir tatt rundt energi. Hvilke myndighetsnivå blir avgjørelser tatt på, og hvem opplever effekten av avgjørelsene? Metodologisk lar samfunnsgeografi meg gå slike spørsmål i sømmene, besøke steder hvor endringer foregår, samt snakke med de som tar avgjørelser og har interesser i prosjektene. For eksempel besøkte jeg Portugal for første gang i 2017 for å studere overgangen til solkraft. Siden da har jeg intervjuet hundrevis av eksperter, besøkt titalls solkraftverk og blitt kjent med landet ved å reise gjennom mange byer og tettsteder. 

Min opplevelse er at energi er en fantastisk inngangsport for samfunnsforskere som vil forstå bredere trender i samfunnet. Dette gjelder også utenfor samfunnsgeografi – som for eksempel i disipliner som utviklingsstudier og politisk økologi, som jeg også har bakgrunn fra. Jeg ser på meg selv som en klima-samfunnsforsker som jobber både interdisiplinært (på tvers av disipliner) og transdisiplinært (i sammenheng med samfunnet utenfor akademia).

Klima og energi er felter hvor menneskeheten møter noen store utfordringer som må løses. Samtidig som det er en komplisert verden med få enkle løsninger. Hvordan møter du det som akademiker?

- At det både haster og er komplekst gjør at akademikere er i en god posisjon for å bidra med å løse vanskelige problemer som klimaendringer. Vi ser bekymringsverdige trender når det gjelder behovet for å handle raskt. De som er i best posisjon til å sette i gang nødvendige endringer, er samtidig ofte de som tjener på å opprettholde status quo. Det betyr at de ikke har like stor interesse for å forandre fundamentale ting som sosial ulikhet eller forbrukerkultur. Kapitalismen dominerer globalt, og gjør at ressurser betraktes og behandles som varer. Dette framprovoserer klimaendringer fordi store selskaper forurenser mye, og legger kostnaden og risikoen over på staten og andre sosiale aktører.

Akademikere får betalt for å tenke. Det er en ressurs som ikke er tilgjengelig for de fleste. Samfunnsforskere er opptatt av de som får ting til å skje i samfunnet. Vi er i stand til å føre disse perspektivene sammen, og identifisere nøkkelproblemer. Hvorfor er det så vanskelig å oppnå de store politiske målene? Hvem er de ansvarlige og hvordan kan de stilles til ansvar, slik at vi kan nå de målene vi har satt i fellesskap? Du har rett i at det ikke finnes enkle løsninger. Men når man bryter problemet ned til dets bestanddeler, finnes det veldig ofte klare svar. Når det gjelder overgang til nye energiformer, har det ofte å gjøre med maktulikhet. Når politiske ledere ikke har noe å tjene på endring, gjøres ikke ting alltid som de «skal». Samtidig er det også slik at de som berøres av bestlutningene som tas sjeldent har en plass ved bordet.

Jeg engasjerer meg for slike utfordringer både som samfunnsforsker og som aktivist. Jeg ønsker å utgjøre en forskjell gjennom å produsere kunnskap man kan handle på bakgrunn av, og plassere den i en kontekst hvor kunnskapen kan tas i bruk. Derfor forsøker jeg å føre ulike aktører sammen, slik at de kan samarbeide og utgjøre en forskjell sammen. Og, kanskje viktigst av alt, så hjelper jeg til med å skape arenaer hvor folk kan reflektere og forbedre vår felles forståelse av naturen og de utfordringene vi møter.

For noen år siden skrev jeg og flere av mine kollegaer en artikkel om disse rollene til samfunnsforskere i arbeidet med klima- og energiløsninger. En verdifull del av dette arbeidet har for meg vært samarbeidet mellom kunst og vitenskap, hvor jeg har brukt min egen poesi i samarbeid med partnere for å sette opp offentlige utstillinger på museer og biblioteker.

Du forsker på solkraft og omstilling til solkraft. Hvorfor synes du dette er interessant å undersøke?

- I 2015, mens jeg fullførte doktorgraden min om urbefolkning og tilgangen til naturressurser i konfliktområder, innså jeg at min mulighet til å gjøre en forskjell for de som bar mesteparten av byrden av problemet var liten, selv om arbeidet var viktig. Som forsker i et land hvor akademisk ytringsfrihet settes høyt, er det vanskelig på påvirke en kontekst hvor den politiske økonomien i sektorer som skogbruk og gruvedrift foregår på urettferdige måter. Selv når man bor og engasjerer seg i et lokalsamfunn og har et stort nettverk er det vanskelig å påvirke. Mange steder er det ingen interesse i å ta evidensbaserte avgjørelser, og man nøyer seg med å framstå som om man har et vitenskapelig grunnlag. Avgjørelser tas basert på hvem som har makt og autoritet, og mange mennesker har ingen mulighet til å bli hørt eller få anerkjennelse for sine perspektiver.

Noen av de viktigste ferdighetene mine som samfunnsforsker er å analysere, skrive og snakke. Ved å bruke disse ferdigetene søker vi å utgjøre en forskjell, og jeg tror det ville vært frustrerende å oppleve over tid at det man gjør er uten nytte. Jeg ønsker at arbeidet mitt skal være betydningsfullt og være i stand til å utrette noe positivt i en verden preget av sosial ulikhet og klimaurettferdighet.

Fra midten av 2010-tallet falt prisen for solkraft dramatisk, helt til det ble en av de mest konkurransedyktige energikildene i verden. Det førte til store endringer. Ren energi pleide å være noe bare rike mennesker i rike land hadde råd til, men nå kunne vi begynne å ta i bruk energikilder med lavt karbonavtrykk verden over. Det betyr at vi både sørger for at det er tilgang til energien som trengs for å dekke folks behov, og at vi bidrar til å motvirke klimaendringer. Men jeg visste at det ikke kom til å skje av seg selv. Mange samfunnsforskere har vist oss at samfunn har en tendens til å reprodusere ulikhet. Verden kommer ikke til å bli rettferdig ved et trylleslag. Det trengs arbeid, planlegging og god styring.

Det er dette som gjør at jeg ønsker å jobbe med styringen av overgangen til solkraft, og med styringen av omstillinger i flere andre sektorer. Jeg har for eksempel forsket på forandringer i bytransport, som har opplevd en rask elektrifisering og digitalisering. Jeg har forsket på endringer i kraftfordeling og digitalisering av kraftnettet, for eksempel med smarte kraftmålere. Alt dette er forandringer som har mye å gjøre med brukere, selv om de ofte bestemmes av eksperter på produsent-siden. Det er vanlige mennesker som bruker transport og elektrisitet, og forandringer må komme disse til gode.

Hva er noen av dine funn når det gjelder overgangen til lavkarbonenergi?

- En nøkkelinnsikt fra min forskning er at forandringene som trengs for et energisystem med lavt karbonutslipp krever at vi tenker og handler annerledes enn det vi gjør nå. Vi må anerkjenne at ulike sektorer ikke er så forskjellige, og at de vil interagere mer med hverandre etter hvert som vi gjør forandringer i energisystemet. For å få systemer med lavt karbonutslipp, må vi elektrifisere mange sektorer, og produsere mye strøm fra lavkarbonkilder som sol-, vind- og vannkraft. Etter hvert som vi elektrifiserer sektorer som transport og anleggsarbeid, kommer behovene og belastningene på strømnettet til å endre seg. Og etter hvert som vi går til nye energikilder, kommer mønstre i energiforsyningen til å endre seg også. Det betyr også at vi må digitalisere alle disse sektorene for å balansere tilbud og etterspørsel fortløpende. Hvordan får vi til det?

Folk forventer stabilitet i systemene de benytter seg av i hverdagen. Det er nær sagt krise dersom strømnettet feiler eller bytransporten stopper opp. Derfor må vi designe systemer som både dekker behov, og som er pålitelige. Men det nåværende systemet tilfredsstiller noen enkeltes behov i mye større grad enn andres. For eksempel prioriterer bytransportsystemene ofte personbiler, til tross for at dette er en veldig ineffektiv måte å organisere transport på, og bruker mye energi og ressurser. Personbiler skaper ulikhet i samfunnet og øker forbruket vårt. Derfor må vi omstille oss til lavkarbonenergisystemer som ikke reproduserer denne ineffektiviteten. Det betyr en prioritering av elektrisk offentlig transport. På samme måte må vi slutte å subsidiere fossilt brensel og elektrifisering av fossilkraft-sektoren, og heller investere i en framtid med lavkarbonenergi som hjelper oss å ivareta en beboelig jord for oss og andre.

En del av mitt arbeid dreier seg om å vise hvorfor flere av valgene som tas gir dårlige utfall. Ved å undersøke og lære av feiltrinn kan vi få til bedre ting i framtida. Men ikke alle rammes av det vi ser på som feil. Noen ivaretar sine egeninteresser på måter som ikke tar hensyn til hvordan det påvirker andre. Det betyr at samfunnsforskere må delta i mangfoldige offentligheter, for å øke samfunnsforståelsen av behovet for rettferdige omstillinger. Vi må informere offentligheten for å skape brede politiske bevegelser som kan kjempe for den virkeligheten de ønsker å leve i, og ikke bare for noen få eliteaktører.

Enkelte aktører argumenterer for at vi bare kan løse klimakrisa gjennom radikale forandringer av det økonomiske systemet, eller gjennom mer aggressiv aktivisme. Men det virker som om du er mer interessert i faktisk politikkutvikling og overganger på en mindre skala?

- Den typen utfordringer vi står overfor – sosial ulikhet, klimakrise, tap av biomangfold, osv. – krever rask handling i stor skala. Men den skalaen trenger ikke være stor i en romlig forstand. Den kan være stor ved å gjenta de samme små tingene mange ganger. For eksempel vil et stort solkraftanlegg drastisk påvirke nærmiljøet, og krever kraftformidling over store avstander. Hundre mindre anlegg kan skape den samme mengden elektrisitet og være mye nærmere stedene hvor kraftbehovet ligger. Dette reduserer også behovet for dyr infrastruktur. Disse anleggene kan også struktureres slik at de er eid av den lokale befolkningen, snarere enn store selskaper, og dermed gjøre gi inntektene direkte til lokalbefolkningen istedenfor til store selskaper andre steder. 

All endring av infrastruktur skjer bestemte steder, så på et vis foregår alt dette på en mindre skala enn den nasjonale og internasjonale. Jeg ser stor verdi i energiomstillinger på undernasjonale, regionale og lokale skalaer. Dette belyser de politiske og institusjonelle endringsdynamikkene, som ofte er der de reelle utfordringene ligger.

Endringer trenger ikke være store eller brå for å være radikale. Rask endring kan frambringes sakte, og da har den ofte bedre resultater enn forhastede avgjørelser. Solkraft er et fantastisk eksempel. Gjennom 2020-årene var det den raskest voksende energikilden verden over, år etter år. Mange eksperter forutså ikke dette ville komme så fort, og Det internasjonale energibyrået mente at veksten i solkraft kom til å flate ut gjennom de foregående tiårene. Likevel har prisen fortsatt å synke og veksten i nye anlegg har økt eksponentielt. Vi har nå billigere lavkarbonenergi enn det var mulig å forestille seg mange steder hvor det ikke var tilfelle ti år tilbake. Hvis vi forhaster veksten kan vi gjøre mer skade enn hvis vi bruker litt tid til å utvikle standarder på bakgrunn av sosioøkonomiske overveielser. Hvor burde solkraftverk ligge? Hvilke eierstrukturer burde prioriteres? Hvordan skal solkraft verdsettes ved eksport og import og hvordan kan vi forsikre oss at energilagring og fleksible løsninger utvikler seg for å maksimere verdien for samfunnet? Dette er viktige spørsmål som vi trenger kunnskap for å kunne diskutere.

LES OGSÅ: BØR VI HÅPE PÅ KLIMAFIKSERNE?

På den annen side ser jeg et behov for å være utålmodig og kritisk til de økonomiske systemene når det gjelder fossilt brensel. Vi fortsetter å subsidiere fossilt brensel og vi binder oss til tiår med fortsatt bruk ved å bygge ny infrastruktur for fossilt brensel. Dette er bare mulig på grunn av den innvirkningen oljelobbyen har på de som tar avgjørelser, og som dermed ikke handler i offentlighetens interesse. Det er vårt ansvar som klima-samfunnsforskere å få til en endring i kulturen, sånn at folk holder politikere og administratorer ansvarlige. Det er ikke nok å være rett i etterpåklokskapens lys. Jo lenger vi venter med å handle, jo mer tjener oljebransjen økonomisk, og jo mer taper mennesker og naturen.

Til sist, hvilke planer har du for framtidig forskning? Er det noen kommende prosjekter du ser fram til å være involvert i?

- Ja, det er mange spennende prosjekter! Noen er allerede påbegynt, mens andre vil starte opp om kort tid. Etter fire år på Universitetet i Stavanger flytter jeg til Oslo i august for å begynne i en forskerstilling på Fridtjof Nansens Institutt. Jeg fortsetter som professor II på Universitetet i Bergen og vil fortsette med tre pågående prosjekter fram til 2026. To av dem handler om miljøer med fornybar energi og distrikter med et positivt energiregnskap, og om å ta lærdom fra pilotprosjekter og finne måter for å oppskalere dem hurtig. Det tredje handler om bygging av kapasitet for energioverganger i Øst-Afrika. Jeg kommer også til å fortsette å være en del av forskerskolen Empowered Reserch, hvor vi jobber med arbeidslivsrelevans for forskere tidlig i karrieren inn mot styring av energiomstilling.

På Fridtjof Nansens Institutt skal jeg være en del av flere prosjekter med liknende temaer. En av dem er PowReg, om desentralisering av strømnett i Norge og Sverige. En annen er SolNor, om overgangen til solkraft i Norge (endelig!). Det er også et spennende overlapp med PowerPoor-prosjektet om energifattigdom i Norge, noe jeg har jobbet med, og som bygger på likende forskning som jeg har vært med på å lede i Europa siden 2017. Det har betydelig innvirkning på politikk på dette viktige området. Jeg skal også bidra i FME SecurEL, som nettopp har blitt innvilget og som skal handle om energisikkerhet. Det blir mange spennende samarbeid framover, og gode muligheter til å utvikle nye og eksisterende partnerskap.

Til slutt: Noe jeg ser spesielt fram til å jobbe med er hvordan man kan styre koordinering av omstilling til lavkarbonenergi på tvers av flere sektorer. Jeg tilnærmer meg dette gjennom forskjellige mål for overganger, som tidsbestemte klimamål for utslippsreduksjon. Mange byer sikter på 2030 for disse målene, og de fleste kommer sannsynligvis til å feile med store marginer. Verden trenger også nye måleredskaper for globale overganger innen da, for å erstatte FNs mål for bærekraftig utvikling. For å forberede oss på de samarbeidene vi trenger for energiomstilling, fokuserer jeg på å forske i et åpent og innbydende rom. I mai 2024 var jeg vert for en avsluttende workshop for Forskningsrådet-prosjektet Ansvarlig omstilling til solenergi (ASSET), og etterpå slapp vi en film som viser deltakernes arbeid om dette på tvers av fire kontinenter. Denne typen initiativer gir meg håp for hva vi kan få til sammen!

LES OM FJORÅRETS VINNER: HVAD HAR FIKTION OG VIDENSKAB MED HINANDEN AT GØRE?