FILOSOF I HVIT FRAKK

Asbjørn Fretheim (56) fra Gudbrandsdalen er oppvokst på gard, i en slekt med leger og ingeniører. Som ung følte han seg lenge alene i sin filosofiske nysgjerrighet. Filosofi var jo så unyttig i et gardsperspektiv. Men filosof ble han – dog ikke i den mest tradisjonelle forstanden. Langt unna filosofiske institutt, fagfilosofer og støvete bokhyller finner vi den hvitfrakkede og snakkesalige sykehusfilosofen.

Det var ikke gitt at det var her han skulle ende opp. CV’en inneholder titler som forskalingssnekker, barnehagearbeider, barnevernsarbeider, samt arbeid med rusrehabilitering og en publisert diktsamling. «Det kule med denne jobben er at nå har jeg bruk for alt sammen!» sier han selv.

Fretheim jobber innen preste- og samtaletjenesten ved St. Olavs hospital. I løpet av en toårs prosjektperiode i samarbeid med Human-Etisk Forbund har Fretheim fått et nokså fritt spillerom til å utvikle og utforske tjenesten. I tillegg til å snakke med pårørende og pasienter opplever Fretheim en stor pågang fra de sykehusansatte.

- Sykehuset er en eneste stor løsningsorienteringsmaskin. Men det kan hende at løsningen kommer litt fort av og til, og problemet ikke egentlig avdekket. Gjennom organiserte gruppedialoger kan dette komme frem. En av tingene jeg har fått til som en del av samtaletjenesten her ved St. Olavs er sokratiske gruppedialoger med de ansatte, med avslått telefon i arbeidstiden. Det har aldri skjedd før. Folk kommer selv om de har fri eller er sykemeldte. Da merker en hvor utrolig brukbar filosofi er. Vi filosofer har noe å komme med, som folk trenger. Og de trenger det skikkelig altså.

Men hva innebærer det egentlig å være sykehusfilosof – eller humanist, som det også kan hete?

- Å svare på det er vanskelig. Verktøyet er meg selv, så det er veldig personavhengig. At det heter sykehushumanist kan gjøre at noen tenker at det settes en del rammer. Det tenkte jeg også selv i begynnelsen. Men det gjør det ikke i det hele tatt. Man blir godkjent som filosofisk praktiker, og så står man litt fritt. Det står i statutten til Human-Etisk Forbund at de har tro på kritisk tenkning. Så da kan jeg si ja, men kritisk tenkning som ikke er kritisk til seg selv er null verdt. Da kan jeg tvile på alt, men også tro på alt. Det leder til mye spennende.

Når det gjelder den sokratiske gruppedialogen er formålet nettopp å grunne over forståelse og føle på en tilhørighet. Da sitter vi gjerne sammen i en gruppe med ansatte. Første øvelsen er å skille mellom observasjon og assosiasjon. Det «sokratiske» i metoden er å gå for det gode, det vakre og sanne, for det er dit vi skal. En svakhet ved den løsningsorienterte innstillingen er at en gjerne har et stort fokus på problemene. Det å skjønne hvordan noe er bra og hvordan gjøre det bedre er faktisk både vanskeligere og mer spennende.

I disse møtene kan jeg si at nå er vi mange ganger så intelligente som vi pleier å være, og det erfarer folk. Det som skjer er at folk bruker alt de har av ressurser. Både tenkning, følelser, og intuisjon. Vi vandrer fra situasjon, opp i begrepet, og ned igjen. Filosofisk praksis, ikke bare teori. Vi ender med å prøve og få til en slags definisjon av eksempelvis «mot». Det er et takknemlig begrep å jobbe med, viser det seg. Et av de vanskeligste, er for eksempel «tillit». Og plutselig har det gått to timer.

Hvordan får du de ansatte inn i rommet og med på dette? 

- Dette er helt frivillig. Folk skal ha lyst. Alle får tilbudet, men det er tydelig hvem som vil. Andre ansatte blir nysgjerrige, og så vokser gruppene. Dette er for de som er interessert, sånn på ordentlig. Det som selger meg inn, er at her på sykehuset går folk rundt og har så mye kunnskap og så mange erfaringer som ingen får høre om! 

På gruppedialoger erfarer du at du har noe å si, og at du er god. Og så erfarer du at andre både hører og ser deg, men enda viktigere at du hører og ser de andre. Det blir en øvelse i å lytte. Da går folk derfra med en følelse av fellesskap og at de har noe å komme med. Ikke minst at deres kolleger har noe å komme med. Og det siste er det viktigste. Det å jobbe sammen med folk som du liker og som du føler er dyktige, det er så bra!

Men hvordan blir man en filosofisk praktiker?

- For det første må man ha en mastergrad i filosofi eller tilsvarende. Så må man gjennom en sertifisering. Her til lands har vi Norsk selskap for filosofisk praksis som uteksaminerer filosofiske praktikere. Utdannelsen går over to år med gruppesamlinger og kollokviearbeid. I tillegg må man gjennomføre noen timer som dialoggjest og som praktiker med observatør, samt levere inn noen skriftlige arbeid. Hovedfokuset er på den nevnte sokratiske dialogen.

Grunninnstillingen som vi øvde på gjennom utdannelsen, er å stille til samtalen som berørt ikke-vitende. Å la det som vil sies bli sagt. Det høres mystisk ut, men i praksis så er det ikke det. Og så kan jeg hente inn viten når jeg trenger det. Men det er alt for mye av folk som syns de vet mye, og har det klart. Så den sokratiske gruppedialogen handler om å holde løsningsorienteringen unna. Det er vanskelig for mange.

Men det hele startet med en interesse for filosofi, hva var det som dro deg inn i det?

- Jeg tror at det handlet om et ønske om dybde, og at andre tradisjonelle yrker ble for «overfladiske». Jeg var mer ute etter dannelse enn utdannelse. Jeg hadde ex.phil-undervisning i løpet av førstegangstjenesten, og så syns jeg egentlig det var ganske artig. Og så tenkte jeg: nei, jeg begynner på universitetet. Da begynte jeg på sosialøkonomi, for det er liksom lurt. Så hadde jeg en kompis lenger sør i kommunen, med en søster som gikk sosialøkonomi. Så da spurte jeg henne, «Er det bra på sosialøkonomi?». «Drit kjedelig!» sa hun. «De tøffe, de går på filosofi.» Og da hadde jeg bestemt meg. For da skjønte jeg det gikk an.

Den første filosofen som åpnet seg for meg var Gadamer og ønsket om å forstå forståelse. Det driver jeg med enda. Jeg hadde ikke lest noen ting. Jeg var skikkelig bakpå! Ingenting festet seg noe særlig oppi skolten også ble jeg fullstendig taus på muntlig eksamen. Det var helt forferdelig. Likevel, filosofien har ett eller annet som ingenting annet har. Det har fulgt meg siden og har aldri gått over.

Hvilken filosofi setter du pris på?

- Masse! Men jeg har alt for lite tid til lesing. Også leser jeg alt mulig rart. Hovedfagsoppgaven – skrevet i Tromsø – handlet om Heidegger, Hopi-indianere og den menneskelige grunnsituasjonen. Ellers er jeg veldig glad i Martin Buber. Og pensumet på utdannelsen var veldig bra. Nussbaum og forståelsen av følelser som informasjon er veldig nyttig her. Bøkene til Helge Svare. Jeg liker veldig godt bøker om metaforer og hvordan vi bruker de. Grunnboken min er Tao Te Ching. Også har jeg lest mye zen-litteratur og poesi. Jeg har alltid vært opptatt av buddhisme, zen-buddhisme, taoisme og lignende.

Det som er fordelen med filosofi, er at vi er trent i å lese vanskelige ting. Det er uvurderlig tenker jeg. Vi er ikke redd for tekst og blir ikke vippet av pinnen av det. Og hvis du sier at filosofi er å lære seg å tenke klart, kunne argumentere, prøve å skjønne noe? Kjempebra! Alt for lite av det. Alt for mye av det motsatte. Jeg framsnakker filosofi hele tiden jeg.

Tror du at du kunne forfulgt en karriere innenfor den akademiske filosofien?

- Ikke egentlig. Jeg har ikke all verdens god erfaring med filosofer fra akademia når det kommer til medmenneskelighet. Jeg opplevde frustrasjon og undret meg over hvilken betydning det har at Kant skriver slik eller slik, hvis det ikke har noe å si for hvordan jeg lever livet mitt eller gjør noe med mine evner til å bygge relasjoner eller gjøre en bedre jobb. I dag snakker jeg ikke fagfilosofi ett eneste sekund. Jeg snakker jo litt Sokrates fordi jeg har sokratiske gruppedialoger. Men veldig lite.

Men jeg digget jo filosofi. Å gå inn i et tema på ordentlig var fantastisk. Men igjen ble jeg ble helt taus på eksamen, og på et tidspunkt begynte folk å gi meg litt opp. Det ble med mellomfag. Platonisk kjærlighet, skrev jeg om. Og så skjønte jeg at filosofien har et veldig litterært element. Da ble det litteraturvitenskap. Så ble jeg kjent med ei som sa «begynn på kunsthistorie». Så da gjorde jeg det, og ble cand.mag. Men da var jeg veldig lei universitetet. Og jeg har egentlig skjønt siden da at jeg har ikke noe der å gjøre.

Jeg tror fortsatt jeg ikke har noe der å gjøre. Filosofi må omsettes i praksis. Det har verdi å være der ute i verden! Det merker jeg veldig godt her. Det å snakke med folk som har vært rusavhengige i 20 år, høre hvordan de har det, hvordan livet ser ut for dem, hvem de er. Det kan du ikke lese deg til. Det kan godt hende at jeg hadde trivdes på et universitet, men at det ikke var der jeg endte opp er jeg ikke lei meg for. Ikke i det hele tatt. Jeg tenker jo det ikke burde være lov å jobbe mer enn fem år på universitetet. Da bør man gå ut i minst ett eller to år, før man får komme tilbake! Det er så privilegium å bedrive filosofi, men mange tar det for gitt og blir selvopptatte eller selvforsynte i sin egen lille tenkte verden. Da er jeg litt sånn fra Gudbrandsdalen merker jeg.

Erfaringen jeg hadde med det filosofiske studiemiljøet gjorde at jeg først var litt skeptisk til å gå den praktisk-filosofiske utdannelsen. Når jeg dro ned på den første samlingen i 2019 sa jeg til min kone at det kommer nok til å bli en del «farlige» folk der. «Hvorfor det?» spurte hun. «Fordi jeg har erfaring med at filosofer er ute etter å ta hverandre – og ikke minst meg», sa jeg.

Men det skal sies at jeg ble veldig overrasket når jeg først kom til samlingen for filosofisk praksis. Alle mine fordommer ble tilbakevist, det var jo bare så hyggelige folk! Plutselig var jeg sammen med folk jeg følte fellesskap med og kunne gå tur med. Og mens vi gikk hørte jeg samtaler både fremfor meg og bak meg – den typen samtaler som vanligvis bare jeg satte i gang.

Fellesnevneren for filosofiske praktikere er gjerne at man er mer opptatt av folk enn idéer. Det beste med hele utdannelsen er sokratisk gruppedialog. Rett og slett koble folk på den flere tusen år gamle tradisjonen.

Bør man rekruttere flere inn i praktisk filosofi? 

- Ja! Lær filosofi, men kom deg ut av universitetene og sett deg selv på prøve. Hvis du vil utsette deg for livet og folk, og teste filosofien din er filosofisk praksis for deg. Da får du virkelig testet; hva vil det si å finnes? Hva vil det si å forstå seg selv og verden? Praksis fremfor teori. Det er lett å lage teorier egentlig. I hvert fall hvis du ikke får prøvd dem ut. Det må prøves, og en må prøve seg selv. Og hvis du er i en posisjon til å teste, da blir det veldig interessant. Hva er en god samtale? Vi har kjempeproblemer i helsevesenet, men det hjelper å kunne tenke klart, og kunne snakke sammen. Og å lytte. Det er det som kanskje er det vanskeligste. Så det fine med dialogen, er at da er det som blir sagt så interessant, du hører etter. Det koster ingenting. Og det er dit vi må. Det er ikke der vi er.

Det er med dette som med all forandring: Motstanden er stor. Heldigvis har jeg nå funnet sammen med folk her i Preste- og samtaletjenesten, i Human-Etisk Forbund og i Selskapet som er filosofisk innstilt på en måte jeg forstår. Slik sett har jeg hatt skikkelig flaks. Jobben min er å stille til samtaler, hjelpe til å lytte, spørre og undersøke. Legevitenskapen er som kjent basert på hypoteser og statistikk. Å få høre at noe som har hjulpet mange andre kanskje/kanskje ikke er noe som kommer til å hjelpe deg, kan være et veldig vanskelig sted å være. Det er kanskje det jeg øver mest på her på hospitalet – å være i det uvisse sammen med folk.

Jeg tenker at slik vår verden er nå, så vil det å roe seg være et godt mål. Stå gjerne opp tidlig om morgenen, før resten av verden, gjør sunne praksiser, ta godt vare på deg selv og andre. Vi lever i en forandringens tidsalder. Mye dumskap skal ut og forhåpentligvis erstattes av visdom. Jeg tenker, som i Tao Te Ching, at på et eller annet nivå eller flere, finnes det en fungerende orden også. Et slags ikke-kaos. Det tenker jeg på når jeg havner for langt over i min miljødystopiske side. Jeg kan ikke holde meg der for lenge, jeg som er far. For vi har og får muligheter. Det er noenlunde sikkert.

Min livsfilosofi er at vi får hjelp her i verden. Noen ganger fra overraskende steder. Og livet blir enklere om en vet hva en spør etter og øker sin evne til å ta imot. Uansett hva som skjer i livet – det å kunne reflektere, ha forskjellige tradisjoner å hente fra og være nysgjerrig på – det er en fordel. Hvis du gjør filosofi riktig så åpner du opp.