HÅP I HÅPLØSHETENS TIDSALDER?
Årets skjervheimseminar tok tak i et tema som synes å ha blitt allemannseie: fremtidspessimisme og spørsmålet om hva vi skal håpe på.
Publisert
Sist oppdatert
Skjervheimseminaret på Stalheim har blitt arrangert 25 ganger siden det første seminaret i 1996, hvor formålet var å markere arbeidet til filosofen og samfunnsdebattanten Hans Skjervheim.
Seminaret består av en særegen blanding av foredrag, debatter og uformelle samtaler over tre dager og tar opp aktuelle spørsmål fra kultur, samfunnsdebatt, åndsliv og politikk. Hvert seminar samler omtrent 200 deltakere fra hele landet, og også i år summet det godt fra deltagere som kom for å bryne seg på årets tema; «Historie og håp».
Med dette temaet føyer arrangørene seg inn i rekken av arrangementer som setter fokus på vår økende fremtidspessimisme. Bare uker i forveien hadde nemlig Møllebyen Litteraturfestival lignende tematikk under tittelen No Future. Likheten gir oss noe belegg for å si at temaet på mange vis speiler nåværende tidsånd. Er vi mer pessimistiske til fremtiden, og hva sier det om oss selv og hvordan vi forholder oss til vår omverden?
For å dykke ned i tematikken hadde seminaret flere spennende navn på program-plakaten. I introduksjonen til årets seminar poengterte Andreas H. Hvidsten at Hans Skjervheim (1926-1999) selv var opptatt av denne tematikken. Hvidsten trakk frem hvordan Skjervheims skrifter stadig vektlegger spennet mellom å være en passiv mottaker av ens historiske arv og forutsetninger som vi ikke har kontroll over, samtidig som vi også besitter et aktørskap og evne til å overskride og forandre omstendighetene vi er gitt. Dette klinger nok kjent for enhver som har lest Skjervheims kjente «Deltakar og tilskodar».
Håp i det historiske
Men håp og historie er mer enn bare «skjervheimiansk» tematikk. Det er mange helt konkrete bakenforliggende grunner til at nettopp dette utgjør årets omdreiningspunkt, som klimakrise, krig, ulikhet, fanatisme, demokratisk kollaps og politisk polarisering. Hvor skal man finne håp i en verden preget av slik uro?
Fredagens første taler etter Hvidstens introduksjon var forfatteren og samfunnsdebattanten Sylo Taraku. Hans bakgrunn som statsviter ble anvendt til å si noe om krig i Europa, spesielt knyttet til krigføring mellom Russland og nabolandene de siste tretti årene. Tarakus hovedpoeng syntes å være at Russlands krig med Ukraina kan omtales som en «krig i nære relasjoner», ettersom konflikten først og fremst skyldes de nære kulturelle, politiske og økonomiske relasjonene mellom landene.
Målet, ifølge Taraku, bør være å komme til et punkt hvor begge parter kan se på krigen som et tap og finne en felles identitet på tvers av konfliktlinjene. For å bygge opp under håpet brukte han Tyskland og Frankrikes gode relasjon og fellesmarkeringer de siste hundre årene som eksempel. En slik relasjon var det en gang umulig å se for seg! Frankrike og Tyskland, som har kjempet to verdenskriger mot hverandre, er et eksempel på at det historiske kan gi håp.
Videre var det politikeren og samfunnsdebattanten Mímír Kristjansson som plukket opp stafettpinnen. I lys av sin bok om Einar Gerhardsen, Hva ville Gerhardsen gjort? (2018), tematiserte han det han omtaler som det mest vellykkede politiske prosjektet i Norges historie, ført frem at Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiprosjektet kan i stor grad sies å være det som gjenoppbygget landet etter krigen og gjorde Norge til et sosialdemokrati, og kjent for solidarisk ånd og politikk. Kristjansson stilte spørsmål om hva det var som gjorde prosjektet så vellykket, spesielt siden vi i dag lever i skumle tider: Sosialdemokratiet står for fall dersom privatisering og høyresidens liberalistiske og dominante posisjon får vokse seg større i politikken. Hvorfor har Arbeiderpartiet og venstresiden mistet folkets tiltro?
Svaret Kristjansson gir er, provokativt formulert, at Arbeiderpartiet og venstresiden er for lite populistiske. Kristjansson snakket om de enorme ressursene Arbeiderpartiet brukte på å nå ut til folk. Et eksempel han rakk frem var at det på 70-tallet fantes et kontaktpunkt for arbeidere til Arbeiderpartiet i nesten alle arbeidsplasser, forå være i kontakt med arbeideres og folkenes interesser.
Kristjansson kontrasterer dette med en sterkere tendens i dagens politikk, nemlig troen på at folkets interesser er farlige. Spesielt blant den politiske eliten kan teknokratiet vokse frem sammen med ideen om at folk som oftest tar feil og ikke bør få for mye spillerom. Dette mener Kristjansson er en trend som venstresiden bør ta et oppgjør med, og håpet ligger i at kontakten mellom den politiske eliten og vanlige folk alltids kan gjenopprettes, der Gerhardsen-regjeringen kan stå som et godt eksempel og ideal for oss alle.
Skjervheimprisen utdeles til Sigurd Hverven
I løpet av seminaret var det mange innslag, og det er ikke rom for å oppsummere alle. Men et høydepunkt var uten tvil utdelingen av årets skjevheimpris, som ble utdelt filosof Sigurd Hverven, for hans formidlingsevne og aktive plass i samfunnsdebatten. Hverven har allerede utmerket seg som meget produktiv i både akademisk og samfunnsmessig henseende, så dette var helt klart en verdig prismottaker. I tillegg til årets 400-siders bok om Hegel utga han i fjor en 500-siders bok om naturfilosofi.
Det spesielle med Hverven er at han stort sett skriver på norsk. Det er ikke hver dag man finner en filosof som har klart å tilegne seg såpass autoritet i fagmiljøet ved å operere på norsk – og også det kan jo gi håp!
Etter å ha mottatt prisen, holt Hverven en fabelaktig tale om hans nye bokprosjekt om barn og unge i dag, noe han har fått et statlig stipend for å arbeide med. Han mener at dagens krise består i optimaliseringskulturen vi finner blant unge i dag, en tanke som viser til Hvervens påvirkning fra den kritiske teori-tradisjonen.
Sårbarhet og politikk
Til slutt vil jeg gjerne trekke frem søndagens foredrag av Sturla Stålsett og Arne Johan Vetlesen. Stålsetts foredrag om viktigheten av å fremheve sårbarhet i en ustabil tid var spesielt gripende. Så gripende at jeg helt glemte å notere noe som helst. Men av det jeg evner å gjengi handlet det om politikken motiveres og drives av en lengsel som er dypt menneskelig i oss, og som i stor grad transcenderer politikkens område.
Noe utover det er det vanskelig å si det var mer en hendelse enn noe jeg kan spesifisere til ord og argumenter – selv om det etter min mening var det klart mest argumentative og akademiske av fremleggene under årets Skjervheimseminar. Da er det bare å håpe på at neste år byr på nytt seminar – jeg gleder meg!
