FRAMSKRITT, OPTIMISME OG DJEVELENS KVARTETT
Har filosofien gjort framskritt siden antikken? Har vi kommet med noen svar på våre tilsynelatende uendelige mengder med filosofiske spørsmål? Og hva vil det egentlig si å gjøre framskritt i filosofi i det hele tatt?
Dette var noen av hovedspørsmålene som skulle diskuteres da Universitet i Bergen (UiB) og Universitet på Island (UI) inviterte til konferanse i Bergen, 19. til 21. juni.
Arrangørene var Tina Firing (UI), Torfinn Huvenes (UiB), Finnur Dellsén (UI, INN), og James Norton (UTAS). Lokalet for konferansen var Olav H. Hauge-salen på Litteraturhuset. Dette var et utmerket valg, spesielt dersom alternativet hadde vært et trangt, svett, og sterilt seminarrom på UiB.
Konferansen var altså et samarbeid mellom Universitet på Island og UiB. At universitetet på Island er involvert i en internasjonal konferanse om framskritt i filosofi, er lite overraskende. Finnur Dellsén (professor ved UI) har skrevet om framskritt i snart ti år. Og sammen med James Norton (UTAS) leder Dellsén «framskrittslabben» [«The Progress Lab»] — et stort internasjonalt samarbeid om framskritt med hovedkvarter på Island. Men hva har så dette med UiB å gjøre?
Den beste forklaringen finnes nok ved Dellséns norske stipendiat Tina Firing (UI). Hun ser nemlig ut til å ha vært primus motor for konferansen. Før Tina dro til Island var hun aktiv på flere norske universiteter, og har derfor vært et slags bindeledd mellom Island og Norge. Så sammen med Torfinn Huvenes fra UiB har de to fått til et flott samarbeid mellom universitetene på Island og i Bergen. Og først som sist, vil jeg som deltaker takke prosjektet Understanding Philosophical Progress, ved Island, samt UiB for å ha finansiert en så vellykket konferanse (takk her også til Kirsten Bang fra UiB).
Temaet for konferansen var altså filosofisk framskritt. Interessen for temaet har florert de siste to-tre årene, delvis på grunn av teoretisk hagearbeid fra flere ildsjeler — debatten er nå mer strukturert enn tidligere. Debatten om framskritt kategoriseres under grenen «metafilosofi». Dette er intet mindre enn filosofering om filosofi — filosofiens filosofi, om du vil. I motsetning til den nyere debatten om framskritt har metafilosofi ligget og ulmet siden filosofiens begynnelse. Dette er fordi metafilosofi omgår helt grunnleggende spørsmål om hvordan og hvorfor man driver med filosofi i det hele tatt: Hva er målet med filosofi? Hva slags metode kan man bruke til å nå disse målene? Hvordan stiller filosofien seg til andre sosiale disipliner, eller vitenskap? Når man reflekterer rundt filosofi, driver man etter min mening altså med metafilosofi.
Men tilbake til debatten om filosofisk framskritt. Debatten deles ofte inn i to grunnsyn: optimisme versus pessimisme. Pessimistene mener grovt sett at filosofi enten ikke har gjort, eller kan gjøre nok framskritt relatert til et eller annet kriterium. Dette kriteriet består en sammenlikning med mengden framskritt i naturvitenskapene. Det hevdes nemlig at filosofi ikke kan peke på like mye framskritt som for eksempel fysikk har. Andre pessimister mener at filosofi ikke kan gjøre framskritt slik som for eksempel vitenskapen — filosofi finner nødvendigvis ikke svar på spørsmålene som stilles. På den andre siden av debatten står optimistene. Naturlig nok mener de det eksakt motsatte: filosofi har gjort, eller kan gjøre, framskritt. Populære argumenter for optimisme er at vi har besvart mange av våre filosofiske spørsmål, eller i hvert fall forstår verden bedre nå enn før på grunn av filosofien.
Interessant nok var det ingen ordentlige pessimister på konferansen. Grunnen til dette kunne man spekulert endeløst i, men svaret er nok både teoretisk og sosiologisk. Til gjengjeld var det jo svært mange optimister. Men flere av dem, f.eks. Cappelen og McKenzie, flørtet absolutt med pessimismen. Det var også stor uenighet mellom optimistene, spesielt om hvor stor grad av optimisme vi bør ha, og hvorfor vi bør være optimister. Altså gikk debatten på Litteraturhuset hett for seg likevel. Og aller hetest ble spørsmålene om filosofiens rette metode, hva slags produkt eller nytteverdi filosofi skaper, og hvordan filosofi forholder seg til andre vitenskaper, spesielt naturvitenskapene.
På onsdag 19. gikk altså konferansen av stabelen. Det var godt oppmøte, og deltakerne besto av mange ulike slag. Det var for eksempel flere PhD-, master-, og bachelorstudenter til stede. Flere av akademikerne i salen jobbet også heller ikke med metafilosofi til vanlig. Altså var det et sunt mangfold blant deltakerne. Første foredrag ble holdt av selveste Timothy Williamson fra Oxford. Han hevdet at flere filosofer burde bruke formelle forklaringsmodeller i filosofi, og at disse modellene burde bli … vel, modellert … etter matematiske modeller. Mye av diskusjonen etterpå dreide seg om hvordan man skulle identifisere og utvikle de beste modellene.
Konferansen besto altså av foredrag, etterfulgt av diskusjoner fra salen. Det var også lagt inn gode pauser mellom slagene, og flere av deltakerne bemerket at det var et behagelig tempo på konferansen generelt. Beslutningen om å ha konferansen over tre dager i stedet for to hjalp nok også med dette. Her passer det kanskje også å nevne at hele denne rapporten er mer eller mindre subjektiv; det kan godt hende at rapporten har en overvekt av det jeg er mest interessert i. Men, jeg tror likevel jeg har fanget opp det meste, og på en så objektiv måte som en subjektiv reporter kan få til. (For mer informasjon om innholdet i foredragene, samt om strukturen til konferansen, se nettsiden til konferansen her).
Andre foredrag på onsdagen ble holdt av Dellsén, Firing, Insa Lawler og Norton. Disse er, som nevnt, pådriverne for framskrittslaboratoriet på Island. Gruppen fikk mange kallenavn i løpet av konferansen. Det mest populære ble «Kvartetten» [«The Quartet»]. Et mindre nøytralt kallenavn på gruppa var «Dellsén og Djevlene» [«Dellsén and The Devils»], eller bare «Djevlene». Men, det noe negative kallenavnet ble det alltid brukt med et glimt i øyet. Dette var forresten en fellesnevner for hele konferansen; deltakerne oppførte seg veldig pent. Selv de mest opphetede diskusjonene gikk ryddig for seg, ofte med latter (slæsj humring), samt ofte med dette glimtet i øyet.
Djevelkvartettens innlegg var et forsøk på å forsvare ‘Enabling Noeticsm’ mot to innvendinger. ‘Enabling Noeticism’ er kvartettens egen teori om hva progresjon i filosofi er. Teorien sier, i grove trekk, at det er progresjon i filosofi i den grad filosofisk forskning fasiliterer forståelse. Begge innvendingene kvartetten som forsvarte seg mot, omhandlet «fasiliterings-biten» av teorien deres: Hva vil det si at filosofisk forskning fasiliterer forståelse? Og hva er egentlig filosofisk forståelse?
Tredje og siste foredrag ble holdt av Torfinn Huvenes fra UiB. Han presenterte en hybridversjon av allerede eksisterende teorier i debatten: framskritt består i både kunnskap og forståelse. Det ble blant annet diskutert hvorvidt Huvenes egentlig foretrakk en kunnskapsteori (på tross av hans hybridteori), og hvordan detaljene av teorien hans kunne utarbeides. Og utover det at Huvenes skal ha skryt for å ha kommet opp med en ny teori i et fagfelt han ikke jobber med til vanlig, så dukket navnet hans også opp i mange av de andre foredragene i form av nyttige innvendinger og innspill han hadde kommet med til de andre foredragsholderne.
Onsdag slutta altså med en norsk foredragsholder, og torsdag begynte med en annen. Herman Cappelen (Hong Kong) presenterte sitt alternative, optimistiske syn om at vi har gjort framskritt ved å ha funnet svaret på mange av våre filosofiske spørsmål. Etter å ha blitt anklaget for å være pessimist, så framprovoserte Cappelens typiske, direkte, og tydelige framtoning en svært god diskusjon om hvordan man eventuelt kan vite at man gjør framskritt i filosofi. Den gode diskusjonen var også et resultat av Cappelens (overraskende treffende) sammenlikning mellom filosofisk framskritt og en jakt etter gullmynter, samt hans tese om at uenighet mellom filosofer ikke hindrer framskritt.
Etter lunsj fortsatte Kerry McKenzie (UC San Diego) konferansen med å hevde at store deler av metafysikken bør erstattes med ikke-så-meta, «vanlig fysikk». Spørsmålene da ble hvorvidt metafysikk og fysikk konkurrerer om å forklare samme fenomener, og hvorvidt metafysikk er en verdig disiplin dersom McKenzie har rett. Hun kom også med en veldig god illustrasjon på hvordan naturvitenskapene (her, fysikk) gjør framskritt. Dette var nyttig for konferansen som helhet, fordi man til nå hadde referert mye til idéen om at naturvitenskapene gjør framskritt uten egentlig å utdype dette noe særlig.
Daniel Stoljar (ANU) avsluttet så torsdagen. Tidligere utarbeidet og beskyttet Stoljar en viktig teori til debatten ved navn «Rimelig Optimisme» [«Reasonable Optimism»]. Denne gangen var Stoljar derimot på offensiven. Han presentere et dilemma, hovedsakelig retta mot Kvartetten. Kvartetten hevder at målet til filosofi er forståelse. Men Stoljar mente at dette virker problematisk på begge de mest innlysende måtene å tolke «forståelse» på. Diskusjonen etterpå gikk stort sett ut på om dette var et reelt dilemma for Kvartetten.
På fredag dukket fortsatt flere iherdige deltakere opp. Det var altså duket for en ny dag. Første foredrag skulle holdes av Helen Beebee (Leeds) og Ylwa Sjölin Wirling (Gothenburg). Det var flere enn jeg som hadde sett fram til presentasjonen deres — folk fulgte nøye med. For det første er Beebees og Ylwas såkalte Equilibrist-teori nok det nærmeste man kom pessimisme på konferansen. Grovt forklart hevder de at filosofi nødvendigvis ikke kan komme med svar eller sannheter. De hevder derfor at filosofiens rolle blir å evaluere styrker og svakheter ved våre filosofiske teorier, altså spekulative hypoteser. Dette synet er altså ikke langt unna mange pessimisters hovedtese om at filosofi ikke kan gjøre framskritt.
En annen grunn til at folk fulgte ekstra nøye med, var at denne presentasjonen var en videreutvikling av Beebees grove skisse av synet fra 2018. Ylwa kom altså inn som en slags forsterkning, og det var spennende å se hvordan de sammen skulle utarbeide detaljene fra Beebees tidligere skisse. Foredraget gikk ut på å forsvare synet fra en innvending fra Stoljar i salen. Han hevder at teorien til Beebee og Ylwa impliserer på et problematisk vis at filosofi er usannsynlig egenartet kontra andre «vitenskaper». Diskusjonen handlet om hvorvidt Equilibrist-teorien faktisk impliserer det Stoljar hevder den gjør, og hvor problematiske disse implikasjonene eventuelt hadde vært.
Etter pausen var det tid for konferansens siste foredrag. Det var passende at (hovedparten) av Kvartetten/Djevlene avsluttet konferansen. Firing, Dellsén, og Morton hadde nemlig slått seg sammen med Samuel Baron (University of Melbourne). De syntes tydeligvis at de ikke hadde fått nok kallenavn under konferansen. Så denne utvida gruppa døpte seg selv «Metodelabben» [«The Metlab»], som på ingen måte bør forveksles med «Methlabben», selvfølgelig. Labben diskuterte hvorvidt metodologisk uenighet gir grunnlag for pessimisme om filosofisk framskritt. Labben besto av optimister, så de håpet selvfølgelig på at metodene våre ikke var så dårlige. Foredraget hadde altså en interessant vinkling. Labben hadde nemlig kokt sammen dette problemet som en innvending mot seg selv (jf. optimister). Og selv om labben hadde noen ideer om hvordan man kunne svare på problemet, så var de veldig åpne for tanker om problemet og forslag til løsninger fra publikum. Disse tok utfordringen på strak arm. Diskusjonen omhandlet blant annet hvorvidt metodologisk pluralisme og språklig forvirring hadde en innvirkning på problemet.
Det var kun to foredrag på fredagen. Kanskje var dette også greit. Forfatterens egne tre hjerneceller var i hvert fall helt kokt etter tre dager med intens filosofi. Likevel synes jeg konferansen ble svært vellykket. Samarbeidet mellom UI og UiB fungerte ypperlig. Diskusjonene var gode og konstruktive, foredragene var spennende. Det ble, selvfølgelig, ingen tydelig konklusjon på svarene konferansen begynte med — man ble ikke enige om hva framskritt består i, og hvor mye framskritt vi har hatt i filosofi. Men viktige temaer som ble diskutert om og om igjen var følgende: Hva er nytteverdien til filosofi, eller hva sitter vi igjen med etter all forskningen og undervisningen? Og til slutt, et spørsmål som jeg mener blir viktig fremover: Hvordan kan man vite om man gjør framskritt i filosofi?
Så kan man spørre seg, utgjorde man noen framskritt i filosofi ved denne konferansen? Ble det framskritt i filosofi fra konferansen om framskritt i filosofi? Her vil nok deltakerne gi ulike svar — man tross alt er uenige om hva framskritt er i første omgang. Personlig mener jeg at man i det minste gjorde filosofiske framskritt ved at vi nå vet hva slags spørsmål som er verdt å stille videre, hva optimistene ofte enes om, samt hvordan man skal strukturere debatten videre. Og, som en litt pessimistisk optimist selv, kanskje er denne typen filosofisk framskritt alt man kan være optimist om? Uavhengig av dette er jeg svært optimistisk til flere konferanser om metafilosofi og framskritt i filosofi, spesielt dersom noen av arrangørene fra denne konferansen har noe med kommende konferanser å gjøre.
