Det eneste sannhetskriteriet for en tanke er spørsmålet om hvordan man kan leve etter den.

UNNTAKSTILSTAND SOM FILOSOFISK NORMALTILSTAND?

Hva er filosofisk eksistens? Hvordan erfarer filosofer tanker? Nietzsche er filosofen som viser oss at filosofisk eksistens betyr å leve med tanker i en permanent unntakstilstand.

Publisert Sist oppdatert

Lider dagens akademiske filosofi av det som Walter Benjamin kalte «mangel på livserfaring»?1 Fagfilosofene skrive vanntette tekster som er vanskelige å overgå i deres korrekthet, sterilitet og fremfor alt selvsikkerhet. La meg sette det på spissen: Jeg sikrer meg og prøver gjennom dette å sørge for at ingen kan misforstå tekstene mine. Jeg tar ingen risiko, men går alltid for det sikre og det korrekte. Vitenskapelig rasjonalitet har blitt et sikringssystem, men er det igjen noe særlig levende fornuft i dette sikringssystemet? Jeg må tenke på mitt rykte og min karriere.

Jeg sier ikke dette uten selvkritikk. Hvor ofte har jeg ikke i mine egne vitenskapelige tekster vært altfor opptatt av å sikre min egen tekst mot mulige innvendinger, og i veiledning av både masterstudenter og Ph.D.-studenter, tar jeg meg ofte i å oppfordre dem til å gjøre akkurat det samme. Likevel tror jeg dette kan være et feilspor som raskt ender i formalisme. For jo mer jeg selv prøver å tenke og skrive, blir det klart for meg at, hvis filosofi virkelig skal gi mening, må den på en eller måte være livsnær. En livsnær filosofi betyr ikke at tankene nødvendigvis må være forankret i den enkeltes levde, men at tankene filosofen presenterer er prøvd ut på ulike vis. Filosofen har levd dem, satt dem i relasjon til andre tanker, prøvd å leve etter dem (om så bare som tankeeksperiment) og kjent på vekten av deres argumentasjon eller evidens. Kort sagt: Tankene er tatt opp i filosofiens intellektuelle (og kanskje også emosjonelle) fordøyelsessystem.

Dette fordøyelsessystemet er måten filosofen gjennomlever sine tanker på. Å gjennomleve tanker er filosofens erfaringsmateriale, og oppgaven filosofen stiller seg, er nettopp å beskrive dette livet i og med tankene. Her har vi filosofer et forbilde: Friedrich Nietzsche. Fra ung alder var jeg fascinert av Nietzsches evne til å uttrykke sine musikalske erfaringer og emosjonelle respons på tanker. Inspirert av Nietzsche, skrev jeg en liten bok om Nietzsches «kunstnersjel» for over 10 år siden.2 Jeg var i en til dels fortvilet psykisk forfatning den gang, men når jeg ser tilbake på denne boken, mener jeg den ikke er det verste jeg har skrevet. Jeg gikk med meg selv inn i Nietzsches erfaringsverden og oppholdt meg der, nokså uakademisk, men med et slående hjerte.

Å fordype meg i Nietzsche ble min terapi. Da jeg skrev min lille bok om Nietzsches kunstnersjel, kjente jeg ikke til hvordan den russiske filosofen Vladimir Solovjev, som levde samtidig med Nietzsche, leste Nietzsche. For Solovjev (1853-1900) var ikke Nietzsche en filosof med erfaring, og nettopp derfor, mente Solovjev, mistet han seg i overfilologisk hjerneoppspinn. Hans fremtidsfilosofiske forestilling om overmenneske og drømmer om Zarathustra, kom fra bøker – ikke det levde liv, ifølge Solovjev. Overmennesket er ingenting annet enn «en blek litterær skapelse av en professor som gjerne vil være overmenneske, men bare er overfilolog, som selv i rollen som religionsgrunnlegger alltid er filologisk – altfor filologisk», slik Solovjev skriver i en kraftig tekst med tittelen «Litteratur eller sannhet».3

Solovjev prøver å forstå Nietzsches motivasjoner på et dypt psykologisk nivå. Han presenterer ham som en syk, ulykkelig, desperat, filosof med lite erfaring, som prøvde å unnslippe sin lærdom. Problemet er at han bare gravde seg, noe Solovjev bebreider ham for, dypere ned i sin boklærdom med sine tomme forestillinger om en filosofi om fremtiden med overmennesket som kulminasjon.

Nietzsche som en filosof med lite erfaring? Solovjevs påstand fikk meg seriøst til å tvile på Nietzsches som den rike livsnære erfaringsfilosofen.

Det er interessant at også Thomas Mann kritiserer Nietzsche for å mangle erfaring, spesielt i forhold til politikk. I sitt omfattende essay «Nietzsches Philosophie im Lichte unserer Erfahrung»4 kritiserer han Nietzsches vitalisme som et forsøk på å avskaffe ånden på ukritisk vis. For den sene Mann er ånden en nødvendig selvkritikk av livet og ikke noe som står imot det vitale i mennesket. For Mann er det ingen syntese mellom liv og natur på den ene siden, og ånd og intellekt på den andre siden. Det er nettopp her i den manglende syntesen at menneskelig tenkning, handling og liv må mestres. Med andre ord: En moralsk ansvarliggjort lesning av Nietzsche må operere med skillet mellom godt og ondt og er på ingen måte forpliktet til Nietzsches program hinsides godt og ondt.

Unntaksfilosofen Friedrich Nietzsche

Selv om man kan snakke om mangel på erfaring fra forskjellige perspektiver, forblir Nietzsche et unntak blant filosofer. Hans skrifter markerer en filosofisk inngripen. Og nå kommer jeg endelig til min hovedtanke i dette essayet: Å tenke med Nietzsche betyr å leve i en permanent unntakstilstand. Denne unntakstilstanden er den normale tilstanden til det man kan kalle filosofisk eksistens. Psykiateren og filosofen Karl Jaspers skriver: «Den grunnleggende egenskapen ved Nietzsches liv er hans unntakstilstand».5 Ikke bare Nietzsches liv, men også hans tenkning var, ifølge Jaspers, unntaket blant filosofer, fordi det handlet om å beskrive erfaringer fra det å leve i og med tanker. For meg er det klart: Nietzsche er en provokasjon og en radikal utfordring av de akademiske idealene om sikkerhet og sterilitet i dagens akademiske filosofi. Det er nettopp derfor jeg mener at han må tas på alvor akademisk.

Mitt første skritt inn i Nietzsches erfaringsfilosofi er et lengre sitat som direkte adresserer filosofens eksistens. Nietzsche skriver nemlig i Hinsides godt og ondt (1886) at en filosof er et menneske som stadig ser, hører, aner, håper og drømmer usedvanlige ting, et menneske som blir truffet av sine egne tanker som om de kom utenfra, ovenfra og nedenfra, som av begivenheter og lyn av sitt slag. Han er kanskje selv et uvær som går svanger med nye lyn, et skjebnesvangert menneske som det alltid dundrer og brummer og braker uhyggelig omkring.6

For Nietzsche er en filosof et menneske som opplever verden annerledes enn andre. Han tenker her på enhver filosof som gjennomlever sine tanker og avgrenser dette fra den såkalte lærde filosofen som bare gjengir hva andre har tenkt. Man lever i samme verden, men opplevelsen av denne verden er annerledes. Den intensjonale rettetheten til verden endres og nettopp deri ligger en annen forventning til verden. Derfor blir tanker til sanselige opplevelser. Kanskje man kunne snakke om musikalitet. Å være filosof betyr å oppfatte tanker på samme måte som man direkte oppfatter musikalsk klang. Filosofen er overlevert til øyeblikkets klang og persiperer dermed tanker som øyeblikkelige hendelser. Tankene kommer som lyn fra utsiden, akkurat som lydene kommer fra utsiden. Man blir truffet og grepet av klangen.

Her ligger opprinnelsen til Nietzsches destruksjon av Descartes` «jeg tenker». Tankene kommer når de vil, ikke når «jeg tenker». Begrunnelsen for subjektivitet ligger mer i reaksjonen i å være grepet enn i en handling av at jeg definerer meg som et selvtenkende vesen. I denne sammenheng oppstår det vanskelige spørsmålet om balansen mellom den ytre og indre erfaringen av tanker. Det spiller liten rolle i hvilken grad tankene kommer fra innsiden, for de utløser noe og blir dermed opplevd som noe som kommer fra utsiden. Det er ikke hva som utløser tankene som er det sentrale spørsmålet, men hva filosofen gjør med dem. Hvis det oppstår en uoverstemmelse mellom tanken og responsen på tanken, er filosofen utfordret og kan nærmest bli gal, men filosofi er også historien om denne gjentatte utfordringen ved galskapens grense. Filosofen kan mislykkes i å gi en adekvat respons på tanken, om den så er fremkalt fra det indre eller det ytre.

Nietzsches filosofi beveger seg i et farlig landskap der uforholdsmessigheten mellom det ytre og det indre oppheves. Fantasiene tar overhånd. Den manglende balansen mellom en sensitiv oppfatning av tankene og den enorme indre reaksjonen på dem fremkaller et psykisk trykk, som han prøver å kompensere for med de mest vanvittige ideene. Dette er i og for seg også en filosofisk erfaring. Enhver tanke blir egentlig et unntak. Filosofens liv blir en eneste stor unntakstilstand. Tanker oppstår som bestemmende, de blir nærmest til kreative skjebner for den tenkende filosof.

Filosofi som eksperiment

Filosofisk eksistens i tråd med Nietzsche handler om å gjennomleve tanker på tre vis:

  1. Innholdet i tanken i seg selv. Nietzsche oppfordrer filosofen til å fordøye enhver tanke og la den psykosomatiske helhetstilstanden vurdere hvorvidt tanken er god. At en tanke er god, betyr for Nietzsche at den bidrar til vekst, liv, energi og overskridelse.
  2. Den estetiske opplevelsen og måten tanken blir gitt på, det vil si hvordan tanken fremtrer. En tanke kommer for Nietzsche alltid i et annet medium enn den selv. Språket tanken fødes i har betydning for hvordan vi oppfatter tanken. Dermed har enhver tanke en estetikk, og Nietzsche er filosofen som prøver å beskrive denne tankens estetikk når han referer til andres og sine egne tanker. Nietzsches skrivestil er musikalsk på den måten at den prøver å gjengi tankens klang. Her ligger Nietzsches språklige genialitet.
  3. Den eksistensielle dramatiseringen av disse to komponentene i den skrevne teksten. Nietzsche er som filosofisk forfatter en skuespiller som vet å iscenesette det han skriver om. Derfor skriver han også inn den eksistensielle erfaringen av tanker i sine tekster. Han beskriver sin umiddelbare reaksjon på tankene og hvordan han fordøyer sine tanker. I denne sammenheng kan han også la tanker opptre med masker. Å lese Nietzsche betyr å innlate seg på et skuespill på tanker og la seg bli eksistensielt berørt av hvordan Nietzsche lar teksten være en slags scene for tankenes dramaturgi.
  4. Samspillet mellom disse tre delene gjør filosofen til en kunstner av sin egen eksistens. Livet blir filosofisk litteratur. Med Nietzsche kan man tilbringe lang tid i denne kunstneriske auraen og tenke stort om sin egen eksistens som filosof. Man feirer sin egen unntakstilstand og opplever seg selv som det store eller lille unntaket i mengden. Men her er det viktig å være forsiktig. Her må dømmekraften sette inn, slik at filosofisk eksistens ikke betyr å falle for fanatisme. 


    Fanatikeren har en forstyrret dømmekraft. Dette er det alvorlige problemet hos mange selvutnevnte Nietzscheanere: De gir avkall på dømmekraften, gir seg over til erfaringene Nietzsche beskriver og tar de ukritisk over som dionysiske tilstander, ekstaser eller irrasjonelle kunstopplevelser. Nietzsche var ingen hippie, men at man kan bruke hans filosofi som grunnlag for en ekstatisk-dionysisk hippie-filosofi, er forståelig. I hvilken grad Nietzsche lar seg beruse av den selv-iscenesatte dramaturgien av sin egne tanker, og hvorvidt han overlater det til å leseren å skille mellom de tre ulike måtene å forstå sine erfaringsbaserte tanker på, hadde vært interessante spørsmål å følge videre.

Nietzsches erfaringsfilosofi er eksperimentell filosofi. Filosofer stiller spørsmål ved normative krav, ikke bare gjennom ulike erfaringer med og i samme verden, men gjennom sitt mot til å eksperimentere i og med livet. Nietzsche snakker om livet som et «middel til erkjennelse».7 Det eneste sannhetskriteriet for en tanke er spørsmålet om hvordan man kan leve etter den.

Nietzsche utvider denne tanken, som han først utvikler i den tidlige verket «Schopenhauer som oppdrager», til en Columbus-oppfordring til filosofer. Risikoviljen, gleden ved fare, usikkerheten i det man møter, evnen til å reagere raskt, er de avgjørende dydene for Nietzsches eksperimentelle filosofi, som nettopp bare kan realiseres når filosofen bruker sitt liv som materiale for farlige tankeeksperimenter. I tankeeksperimentet oppstår nye erfaringer med tenkning, horisonten utvider seg, nye spørsmål dukker opp og radikaliserer tenkningen.

Problemet med denne eksperimentelle filosofien er at tenkningen løsriver seg fra sannhetsspørsmålet og blir en lekeplass der det ikke er noe som forplikter tenkningen. Den filosofiske tenkningen blir en ren estetisk sak. En likegyldighet overfor sannhetsspørsmålet kan også føre til en avmoralisering, der grusomhet kan tre inn som erstatning for sannhetssøkende handling. Tenkning blir raskt til handlingsmaksimer i tråd med eksperimentelle filosofiske ideer eller kan levere en unnskyldning til fordel for en menneskefiendtlig ideologi. Nietzsche beskriver blant annet filosofen som en person som nettopp handler uklokt og uforsiktig, for han «føler vekten av plikten til hundre forsøk og fristelser i livet: - Han risikerer bestandig seg selv. Han vikler seg inn i vanskelige situasjoner …»8 

Kjærlighet som metode

Det er ingen tvil om at normative krav kan stilles spørsmål ved, hvis filosofisk eksistens betyr å eksperimentere med livet. Nye perspektiver åpner seg, og nye handlingsmuligheter byr seg frem. Spørsmålet er i hvilken grad tankeeksperimenter krever medmenneskers delaktighet og derfor kan bli skjebnesvangre for mange. Vi må aldri glemme at Nietzsches «ja til livet» bare er den siden av den systematiske ødeleggelsen av det han ikke ser på som en del av livet. Jaet er en bekreftelse av et bestemt liv, et liv der Nietzsche til dels hensynsløst skiller mellom livsverdig og livsuviktig.

Dermed er veien til massedestruksjon av mennesker åpnet. Nietzsches eksperimentelle filosofi kan gi en legitimering for menneskeødeleggende handlinger. En ironisk tolkning av Nietzsche hjelper lite her. En eksperimentell filosofisk forskyvning av grensene for hva som anses som normalt, kan bli katastrofal. Derfor krever forståelsen av filosofisk eksistens som en permanent unntakstilstand en moralsk kontekstualisering! Nietzsche tilbyr delvis dette selv, når han ser på kjærlighet som en erkjennelsesledende kraft, men også her gjelder det å være forsiktig. Et eksempel er når han oppfordrer til å lære å elske:

Kjærlighet som kunstgrep. – Den som virkelig vil bli kjent med noe nytt (det være seg et menneske, en begivenhet, en bok), gjør lurt i å ta til seg dette nye med all mulig kjærlighet og samtidig raskt vende blikket bort fra alt ved gjenstanden som virker fiendtlig, anstøtelig, feilaktig – ja, glemme det. For eksempel skal man gi forfatteren av en bok størst mulig forsprang, slik at man – som ved en konkurranse – med bankende hjerte intenst ønsker at han bryter målsnøret. Med denne fremgangsmåten borer man seg nemlig vei inn i den nye saken, like til dens hjerte, til dens bevegende punkt; nettopp dette er å bli kjent med den. Har man kommet så langt, gjør forstanden i etterkant sine restriksjoner; overvurderingen, den midlertidige suspensjonen av den kritiske pendelen var nettopp bare kunstgrepet for å lokke frem en saks sjel.9 

Kjærligheten skal altså, ifølge Nietzsche, fungere som et «kunstgrep», for å «lokke ut sjelen til en ting». Tenkningen som en kjærlig kraft åpner seg for ting og saker slik at man kommer frem til «det bevegelige punktet». Nietzsche skiller kjærligheten fra kjærlighetens faktisitet og bruker den som en metode. Men er dette mulig? Kan jeg elske uten egentlig (det vil si: på ekte) å elske? Må jeg ikke heller faktisk elske for å se det som kjærligheten åpner for? Det handler nok hos Nietzsche om en overreflektert kjærlighet, hvor kjærligheten har blitt et rasjonelt redskap for erkjennelse. Denne metodiske kjærligheten krever selvkontroll. Men er ikke kjærlighet nettopp en opplevelse av tap av selvkontroll? Er den ikke snarere en negasjon av enhver metode?

Nietzsche benekter ikke kjærlighetens realitet, men samtidig undergraver han den ved å se på den som en metode. For hvis man tvinger seg selv til en metodisk kjærlighet, kan man kanskje ødelegge sin egen mulighet til å kunne elske. Ligger tragedien til mennesket Friedrich Nietzsche i denne ambivalensen? Jeg tror Nietzsche sikter mot en ødeleggelse av den kristne ideen om kjærlighet. Kjærlighet er ikke en hengivelse til det elskede, men et målrettet forsøk på å vinne makt over objektet man vil vite noe om. For til syvende og sist er det ingenting å elske, bare ens egen vilje til makt til kjærlighet. Alt som fører til utvidelse av makt, er bra. Så da er det bra å bruke kjærligheten som et metodisk kunstgrep.

Slik er den destruktive logikken bak de fristende og vakre ordene om kjærlighet. Med kjærligheten som et kunstgrep åpner Nietzsche perspektivet for en ny måte å se på, en ny retning mot objektene, ja, en ny intensjonalitet. Men om han egentlig har kommet mye lenger enn Thomas Hobbes` berømte tese om at å kjenne en ting betyr å vite hva man kan gjøre med den når man har den, forblir åpent.

Ambivalens

Nietzsche er en tenker i strid med seg selv. For er det en filosof som virkelig levde av sin kjærlighet, sin sårbarhet og led under sin manglende evne til hardhet, var det mennesket Friedrich Nietzsche. Nietzsches musikalske hjerte står i strid med Nietzsche eksperimentelle filosofi. Det interessante med Nietzsche er at hans tekster fremviser denne striden. Striden gjør livet til en eneste stor unntakstilstand. Det finnes ikke et sted å få hvile, fordi motsetningen alltid vil være der som en tankemulighet og dermed som en makt som kan rive ham i stykker. Filosofi blir en eksistensiell risiko.

Jeg har et ambivalent forhold til Nietzsches erfaringsfilosofi, og mener at den intellektuell-moralske redeligheten filosofien må opprettholde for å være seg selv tro, også forplikter meg til denne ambivalensen. Nietzsche overrasker stadig på nytt og egner seg derfor godt som samtalepartner for filosofiske forsøk på å stille spørsmål ved normative krav. At filosofer må leve i en permanent unntakstilstand for i det hele tatt å være i stand til å tenke erfaringsmessig, kan være sant. Kanskje man kunne beskrive den filosofiske arbeidet med seg selv som et urolig arbeid som nettopp svinger mellom normalitet og unntak hele tiden. Slikt slett er jeg tilbøyelig til å tenke at Nietzsches erfaringsfilosofi har en sannhetskjerne i seg, nettopp fordi den åpenbarer de villfarelsene han overgav seg til.

Oppgaven til en fornuftig kritikk av Nietzsches erfaringsfilosofi er, som Solovjev også er inne på, å bestemme sannheten som villfarelsen holder seg til og som i stor grad blir forvansket av denne villfarelsen. Med Nietzsche forlater man havnen av korrekthet og akademiske forsikringer, og det har en befriende effekt i seg selv. Med Nietzsche har vi et eksempel som man kan arbeide med når det gjelder å forestille seg filosofisk eksistens som en slags permanent unntakstilstand. Det er en stor diskrepans mellom Nietzsches befriende villfarelser og dagens uniforme krav til akademiske tekster. God nok grunn til å befatte seg dyptgående med Nietzsches liv i en permanent unntakstilstand. Lenge leve unntaket i filosofisk forstand!

Litteratur

Benjamin, Walther (1992): Armut und Erfahrung, i Benjamin, Walther: Gesammelte Schriften Bd. II, Frankfurt: Suhrkamp, S. 213–219.

Holm, Henrik (2013): Die Künstlerseele Friedrich Nietzsches. Die Musik, das Leiden am Ganzen und die Sternenmoral, Dresden: Text & Dialog.

Jaspers, Karl (1981): Nietzsche. Einführung in das Verständnis seines Philosophierens, Berlin/New York: De Gruyter.

Mann, Thomas (1997): Nietzsches Philosophie im Lichte unserer Erfahrung, i: Thomas Mann: Essays 1945 – 1955, Frankfurt am Main: S. Fischer Verlag, S. 56-92.

Nietzsche, Friedrich (2022): Hinsides godt og ondt, Oslo: Spartacus

Nietzsche, Friedrich (2012): Menneskelig, altfor menneskelig, Oslo: Spartacus.

Nietzsche, Friedrich (2010): Den muntre vitenskap, Oslo: Spartacus.

Solovjev, Vladimir: Literatur oder Wahrheit?, i Solowjow, Wladimir (1980): Sonntags und Osterbriefe, München: Erich Wewel Verlag, S. 444-448.

Noter

  1. Walther Benjamin, Armut und Erfahrung, i Benjamin, Walther: Gesammelte Schriften Bd. II, Frankfurt: Suhrkamp 1992), 213–219
  2. Henrik Holm, Die Künstlerseele Friedrich Nietzsches. Die Musik, das Leiden am Ganzen und die Sternenmoral (Dresden: Text & Dialog 2013)
  3. Vladimir Solovjev, Literatur oder Wahrheit?, i Solovjev, Wladimir: Sonntags und Osterbriefe (München: Erich Wewel Verlag), S. 444-448, 444
  4. Nietzsches Philosophie im Lichte unserer Erfahrung, i: Thomas Mann: Essays 1945 – 1955 (Frankfurt am Main: S. Fischer Verlag), 56-92)
  5. Karl Jaspers, Nietzsche. Einführung in das Verständnis seines Philosophierens (Berlin/New York: De Gruyter 1981), 41.
  6.  Friedrich Nietzsche, Hinsides godt og ondt (Oslo: Spartacus 2022), 232f.
  7. Friedrich Nietzsche, Den muntre Vitenskap (Oslo: Spartacus 2010), 208.
  8. Nietzsche, Hinsides godt og ondt, 132.
  9. Friedrich Nietzsche, Menneskelig, altfor menneskelig. Oslo: Spartacus 2012), 293.
Powered by Labrador CMS