Kant er overbevist om at det finnes en overordnet plan med mening, skriver Skar. Hva om naturen har et formål, en plan delvis på tross av menneskene?

KANT OM NATUREN SOM MENNESKEHETENS REGISSØR

I et forsøk på å skrive en menneskehetens historie spør Kant seg om ikke naturen har en iboende hensikt. Denne historien knytter han an til en tematikk som resulterer i Kants kjente freds- og opplysningsfilosofi, som nettopp kanskje er en slik hensikt.

Publisert Sist oppdatert

Da jeg for 25 år siden for alvor var i gang med oversettelsen av Kants skrift Zum ewigen Frieden (1795, litt utvidet utgave 1796)1, ble jeg slått av den store vekten han la på naturens betydning i utviklingen av menneskeartens historie og, mer spesifikt, dens betydning for utsiktene til en evig fred mellom nasjonene. Jeg skal mot slutten av mitt bidrag presentere noen ideer derfra, etter først å ha fremstilt hovedtankene i en artikkel han publiserte elleve år før fredsskriftet: Idee zu einer allgemeinen Geschichte in weltbürgerlicher Absicht (Ideen om en allmenn historie med et verdensborgerlig formål)2. I den artikkelen er noe av grunnlaget lagt for ideene i fredsskriftet.

Det må straks presiseres at det her det her ikke dreier seg om menneskeartens historie og dens forhold til naturen, slik vi vel oftest forstår ordet: Fjell og fjord, skog og mark, kort sagt: våre fysiske omgivelser. Det er i vår sammenheng snarere tale om naturen som en makt, en vilje, en regissør. Ja, litt av en regissør, nærmest en personlig sådan, som Kant henviser til. 

Naturens egen hensikt

La oss først se nærmere på de ni tesene som Kant fremsetter og begrunner nærmere i artikkelen fra 1784. Den ble publisert i Berlinische Monatsschrift, et tidsskrift han var en flittig bidragsyter til. Men aller først noe fra innledningen.

Kant funderer her over muligheten av å tenke eller skrive en historie om menneskeartens historie i det store bildet (im Grossen), også når man tar høyde for alle de handlinger som synes å pulverisere et slikt foretak. Dårskap, latskap, forfengelighet, ondskap og trangen til ødeleggelse ser ut til å ha et varig fotfeste. Finnes det allikevel en mening, en plan som lyder fornuftig? Kants ambisjon er uansett å presentere en filosofisk begrunnet plan. Den kan ikke forutsette en slik plan bare ved ganske enkelt å se hen til menneskenes gjøren og laden, med så mye meningsløst (widersinnig).

Men Kant er overbevist om at det finnes en plan med mening. Hva om naturen har et formål (Naturabsicht), en plan delvis på tross av menneskene? Kanskje vil det lykkes oss, skriver han, å finne ledetråden i denne naturplanen. Så vil vi overlate til naturen å finne den mannen som er i stand til å forfatte den historien. Kant viser til at naturen tidligere gav oss både en Kepler og en Newton, som begge gav innsikter til å forstå planetenes baner.

Kant blir her kanskje unødig beskjeden. For naturen har vel faktisk allerede funnet den mannen som er etterspurt? Han er fra Königsberg og får æren av å dele med offentligheten naturens plan, skritt for skritt.

Ni teser for et besværlig, men meningsfullt løp

Naturanleggene i en skapning er bestemt til å utvikle seg fullstendig og hensiktsmessig, heter det programmatisk i første tese. I en kort kommentar til denne tesen bringer Kant inn et perspektiv som er grunnleggende for hele artikkelen, nemlig det teleologiske, tanken om alt i naturen og i menneskearten har et (fornuftig) formål. Dersom vi ser bort fra dette perspektivet, advarer Kant mot at vi da har å gjøre med en formålsløs, lekende natur hvor den trøstesløse tilfeldighet kommer i stedet for fornuftens ledetråd. Vi må unngå det det trøstesløse, ergo hold fast ved det teleologiske.

Kants argumentasjon (logikk) for det teleologiske kan vel gjengis omtrent slik:

Premiss 1: Hvis vi ønsker å unngå antagelsen av en formålsløs natur, må vi forutsette en teleologisk naturlære.
Premiss 2: Vi ønsker å unngå antagelsen av en formålsløs natur.
Konklusjon: Vi må forutsette en telelogisk naturlære.

Premiss 2 uttales ikke direkte av Kant, men synes å ligge klart implisitt i det han ellers sier om hvordan den historiske utviklingen bør forstås. Konklusjonen i resonnementet ligger dermed for så vidt allerede i det som sies helt i starten av tesen.3

I den andre tesen er det først en presisering angående de naturanleggene som er rettet mot bruken av menneskets fornuft: Den fullstendige utvikling av disse anleggene skjer bare i arten (die Gattung) mennesket, ikke i mennesket på individnivå. Denne forutsetningen er, ved siden av det teleologiske i første tese, sentral i Kants hele fremstilling. Han har et svært langsiktig syn: mange generasjoners arbeid med å gjøre fullstendig bruk av naturanleggene, hevet over instinkter som mennesket deler med andre dyr. 

Men livet er for kort – naturen har villet det slik – til at individet på egen hånd straks kan utvikle naturanleggene fullt ut. Men gitt det teleologiske, gir det god mening for individer i hver generasjon å bidra med sitt henimot det endelige målet med full utvikling av artens potensiale. Fornuften i skapningen mennesket er, understreker Kant, evnen til å utvide reglene og formålene for alle dets krefter langt utover naturinstinktet. Ja, denne fornuften kjenner faktisk ingen grenser for sine prosjekter. Her behøver fornuften dog diverse forsøk, øvelse og undervisning for å kunne bevege seg til et høyere trinn av innsikt. 

Samtidig må mennesket må fastholde ideen om et tidspunkt der fremme da naturanleggene har blitt utviklet fullstendig, slik de er ment fra begynnelsen av. Hvis mennesket ikke gjør det, vil naturanleggene for en stor del bli ansett for formålsløse, og naturen selv – med sine for øvrig kloke forholdsregler på alle områder – ville da bli mistenkt for å bedrive et barnslig spill nettopp bare med mennesket.

I den tredje tesen dukker så det uunngåelige spørsmålet om lykke eller fullkommenhet opp. Dette skal mennesket gjennom egen fornuft og viljens frihet bli verdig til, ikke på grunnlag av instinkter som utrettelig jakter på lykke. Mennesket møter en hel hærskare av besværligheter og motstand, helt etter naturens vilje. Og man arbeider altså da samtidig for påfølgende generasjoners beste, for arten mennesket. Arten er udødelig, individene er akk så dødelige.

I den fjerde tesen kommer Kant så tilbake til den ubehagelige påminnelsen i sin innledning: Alt det idiotiske og bent frem onde som menneskene steller i stand. Hvordan passer det inn i naturens plan? Filosofen fra Königsberg har svar på rede hånd. Naturen benytter seg nemlig av den antagonismen som her gjør seg gjeldende, et middel til utvikling av naturanleggene. Hans definisjon av antagonisme er en språklig fiffighet: Menneskets usosiale sosialitet (ungesellige Geselligkeit). Definisjonen inneholder, på den ene side, både hangen til å tre inn i et samfunn. I en slik tilstand føler det seg mer som et menneske. Men, på den annen side, har mennesket også den motsatte hangen, trangen til å isolere seg, lysten til å leve ut sine planer uten å bli stanset av hensynet til andre i et samfunns overenskomst, der den enkeltes frihet må avveies mot de andres frihet.

Kant ser optimistisk på den videre utvikling her. Tvers igjennom antagonismen, i all dens tvetydighet skjer de første skrittene fra råhet til kultur, hvor kultur er et kjernepunkt i menneskets verdi. Alle talentene blir litt etter litt utviklet, blant dem evnen til å fremsette påstander som kan diskuteres i et fornuftig fellesskap. Gjennom fortsatt opplysning (Aufklärung) blir dessuten grunnlaget for en tankemåte lagt som forvandler det grove naturanlegget til moralsk dømmekraft med bestemt praktiske prinsipper. 

Til syvende og sist kan samfunnet fremtre som et moralsk hele fra å ha vært preget av sansemessige innskytelser. Mennesket ønsker jo å leve behagelig og fornøyd, men naturen vet bedre. Et slikt ønske må overvinnes, gjennom motstand og ubehageligheter. Kant jubler: Takk til naturen for at den fremtvinger konflikter, for det umettelige begjæret etter ting og innflytelse! For ellers ville de fremste naturanleggene slumre videre. Dette vitner om en vis skapers anordning. At Kant helt på slutten plutselig trekker frem en verdens skaper – hittil har det kun vært tale om naturen – er forresten litt påfallende.

Det største problemet og det vanskeligste problemet

I femte tese presenterer Kant det han betegner som menneskeartens største problem, som naturen forlanger en løsning på. Det gjelder realiseringen av et allment borgerlig samfunn som forvalter retten og rettferdigheten. Bare i dette samfunnet kan naturens fremste formål, utvikling av naturanleggene, bli virkelighet. Nøden tvinger menneskene etter hvert til å tre inn i dette samfunnet, etter at de erfarer hvordan ubunden frihet er et umulig grunnlag for sameksistens.

Kant sammenfatter på pregnant vis antagonismens velsignelser: All kultur og kunst som pryder menneskelivet, også den vakreste samfunnsorden, er frukter av usosial atferd. Den nye orden fremstår ved at den usosiale hangen tvinges gjennom seg selv til disiplin. Og dermed utvikler den fullstendig naturens spirer gjennom en påtvungen kunst.

Etter det største problemet formulerer så Kant i sjette tese det vanskeligste problemet, som logisk nok er det som senest blir løst av menneskearten. Mennesket er et dyr som, når det lever sammen med andre av sin art, må ha en herre. Egentlig forstår det at alles frihet må ha bestemte grenser, men en dyrisk tilbøyelighet frister mennesket til å gjøre et unntak for seg selv. Men hvor skal den etterspurte herren komme fra, han som kan sikre og håndheve offentlig rettferdighet? Han er tross alt bare et menneske, altså feilbarlig. Kants realisme slår her igjennom: Vi kan bare nærme oss idealet av en øverste herre i samfunnet. Vedkommende skal også kunne trekke veksler på tidligere generasjoners erfaringer og samtidig ha rikelig med god vilje. Her må man regne med flere skuffelser før rett mann er på rett plass.

Utenrikspolitikk

I den syvende tesen utvides perspektivet til forholdet mellom stater, altså utenrikspolitikk. Løsningen på problemet fremsatt i femte tese avhenger av løsning på problemet i tese syv. Den tidligere omtalte antagonismen (jf. fjerde tese) gjør seg sterkt gjeldende også i statenes samkvem. Det blir en vedvarende usikkerhet, frykt for angrep. På et visst punkt, nær utmattelsen, er det imidlertid håp i form av et slags folkenes forbund (Völkerbund) som gir sikkerhet. Hver enkelt stat gir opp sin isolasjon, en parallell til hvordan et levedyktig samfunn kan oppstå ved at hver enkelt godtar bestemte grenser for utøvelse av frihet. Kant er fullt klar over at dette kan kalles svermeri, men fastholder at det er lys i enden av tunnelen. 

De to siste tesene, åtte og ni, bringer mest oppsummeringer og repetisjon. Men han dveler noe ved filosofiens rolle her, som han forsvarer. Også filosofien kan ha sine ideer om et slags tusenårsrike (jf. religiøse forestillinger), fremhever Kant, ideer som er alt annet enn livsfjerne. Det gjelder bare at erfaringen gir akt på noe i naturens plan som peker i den retningen. (I skriftet Der Streit der Fakultäten fremhever han den franske revolusjon 1789 som en slik hendelse.4) Helt mot slutten av tese ni understreker han at filosofien ikke skal se bort fra den normale historieskrivingen, basert på empiri. Men altså samtidig fastholde sine ideer.

Den evige fred

Vi kommer så til fredsskriftet. I kapitlet «Om garantien for evig fred» kan Kant berette om garantisten; den er «ingen ringere» enn den store kunstner naturen, slår han fast. Grunnleggende er at denne kunstneren gjennom menneskenes uenighet sørger for at det, mot deres vilje, oppstår enighet. Dette kjenner vi igjen fra artikkelen anno 1784. I fredsskriftet legger han til at naturen kan kalles skjebne, en tvang fra en årsak hvor vi ikke forstår de virkningslovene som er i aksjon.

Kausjonisten kan også kalles forsyn, en «høyere årsaks dyptliggende visdom»; selve begrepet karakteriserer Kant som overmodig, der man «tar på seg ikariske vinger». Han henspiller på det greske sagnet om Ikaros, han som i sin flukt fra fangenskapet ignorerte farens advarsel om ikke å fly for nær solen. Vingefestet av voks smelter, han styrter i havet og drukner. – Ikariske vinger er for Kant forsøket på «å komme nærmere hemmeligheten ved forsynets uutgrunnelige hensikt». Han har for øvrig en egen note, på intet mindre enn 60 linjer med liten skrift, hvor han drøfter mer inngående måte å forstå forsyn på. Jeg har vanskelig for å se at Kants drøftelser av forsyn, en forutbestemmende makt, gjør den makten mer problematisk enn ideen om naturen som regissør.

Kant vender så tilbake til garantistens betegnelse, altså natur. Den er mer passende, sier han, fordi den bedre tar høyde for vår fornufts grenser. På hvilke måter sikrer så naturen utviklingen henimot den evige fred? Han fremhever tre midler: 1) sørge for at alle mennesker overalt på jorden finner levelige forhold; 2) gjennom krig har den drevet menneskene til alle mulige steder, selv de mest ugjestmilde områder, for å befolke dem; 3) gjennom krigen tvunget menneskene til å inngå i mer eller mindre lovlige forbindelser.

Kant blir nesten lyrisk når han beskriver hvordan naturens omsorg utfolder seg. Spesielt fremhever han den drivveden som bringes frem til bestemte områder uten vekster. Den gir materiale til bygging av kjøretøy, våpen eller hytter. Andre steder på jorden kan ulike frukter og annet dyrkes, og viktigst av alt: Det oppstår et handelssamkvem, med mulighet for et fredelig forhold mellom folkene.

Men hva med kriger, som altså naturen betjener seg av? Kant avviser at krig kan virke foredlende moralsk, gjennom tapperhet og mot. Han minner heller om et utsagn hos de gamle grekerne: Krigen er negativ. Den lager flere onde mennesker enn den reduserer deres antall. – Men positivt, foruten nevnte moment at mennesker kommer til all verdens steder, drevet av krigen: Den sørger også for at et folk kan samle seg, etter opprivende indre stridigheter, mot farer fra et annet folk. Folket må danne en stat. En slik statsdannelse er ingen stor prestasjon, den kan gjennomføres selv for et folk av djevler. Eneste forutsetning: At disse djevlene har forstand. Kant nøyer seg her med å understreke den vesentlige betingelsen for selve statsdannelsen: å besitte forstand. Moralsk forbedring er ikke en forutsetning. Han drøfter ikke hvor levedyktig en stat dannet av djevler vil være.

På den annen side: Naturen sørger også for at folkene ikke blir sammenblandet. Det skjer gjennom alle de forskjellige språk og religioner. Tiltaket er riktignok ambivalent. Det kan føre til hat og krig, men også til en enighet om visse prinsipper og omsider fred. Folkeretten blir en gang i fremtiden naturens trumfkort. Filosofen setter også sin lit til at handelsånden vil bli sterkere enn krigslysten. Kant avslutter sine funderinger omkring naturen som garantist med å understreke at vi ikke med sikkerhet kan forutsi fredens fremtid (teoretisk). Men praktisk sett har vi nok støtte, og vi kan trøstig gjøre det til vår plikt å arbeide for naturens definitive formål.

Noen spørsmål

Det kan stilles flere spørsmål til Kants – altså naturens – filosofiske og ambisiøse prosjekt. La meg nevne to temaer.

Først: Hvordan kan han, tilsynelatende skråsikkert, fremstille naturens plan og gjennomføring? Jeg får underveis en følelse av at filosofen fra Königsberg er naturens høyst betrodde sekretær, med full adgang til å opplyse offentligheten om en dypere mening med historiens mangslungne veier. Det er for så vidt en spennende oppgave for en sekretær, men her er vel en større beskjedenhet på sin plass. Kant er jo ellers ikke minst kjent for å drøfte grensene for vår erkjennelse, for det som kan hevdes med sikkerhet. Det gjelder både den teoretiske og praktiske fornuft; også dømmekraften underkastes en kritisk analyse. Det tyske ordet Kritik, med grunnlag i det greske språk, går nettopp på en saklig bedømmelse.

For det andre: Hva med antagonismens plass (fjerde tese), altså ideen om at negative tilbøyeligheter (og handlinger) kan brukes i det godes tjeneste? Bak konflikter befinner naturens visdom seg; konfliktene frembringer et høyere nivå i sivilisering. Kant er altså overbevist om at historien går mot et positivt sluttmål, tvers igjennom diverse tilbakeslag. Vel, det er i det minste lov å håpe at Kant, det vil si naturen, får rett. I mellomtiden kan vi gjerne satse på at konflikter kan være produktive og positive. Men er vi beredt til å tåle alle de tilbakeslagene som noen ganger følger med?

Takk til Kjell Madsen for grundige kommentarer.

Noter

  1. Den evige fred, Aschehoug forlag 2002.
  2. Oversatt av Elling Schwabe-Hansen i: Moral, politikk og historie. Et utvalg fra Kants praktiske filosofi. Redigert av Eivind Storheim. Universitetsforlaget 1983.
  3. Det kan her være på sin plass med en vitenskapshistorisk bemerkning. Kants resonnement er uforenlig med den senere darwinismen: Evolusjonen er ikke styrt av formål, men handler om mutasjoner og utvalg. Det er en formålsprosess som skaper et inntrykk av å være rettet mot et formål. Jf. Richard Dawkins boktittel The Blind Watchmaker. Et ønske om å unngå en formålsløs natur blir dermed, fra darwinismens synsvinkel, å forstå som et ønske om å tenke uvitenskapelig.
  4. Oversatt til norsk av Øystein Skar under tittelen Filosofiens frihet, PAX forlag 2021. Andre del er viet spørsmålet: Skrider menneskeslekten kontinuerlig fremad mot det bedre? På side 103 viser Kant til «et åndrikt folks revolusjon».
Powered by Labrador CMS