HEGEL, ETIKK OG BLEKKSPRUTER

Naturfilosof og tidligere Filosofisk supplement-medlem Sigurd Hverven har hatt en produktiv periode de siste to årene. I 2023 ga han ut boken Ville verdier, og bare ett år senere ga han ut boken Hegel: En ganske enkel bok om en vanskelig filosof. Begge er bøker med en betydelig lengde – det som kalles «mursteiner» på folkemunne –, med et enda mer betydelig innhold. Ville verdier tar utgangspunkt i Hvervens doktoravhandling, og handler om tidsaktuelle spørsmål som verdier i naturen og hvordan mennesker kan anerkjenne naturen. 

Sistnevnte bok er også tidsaktuell, men vinklingen er mer snever: Hvordan kan vi forstå vår egen tid gjennom Hegel? Som undertittelen peker på, er Hegel-boka dessuten en slags introduksjon til Hegels filosofi. De første kapitlene redegjør for sentrale begreper hos Hegel, før Hverven tar for seg samtidsrelevante fenomener og problemstillinger forstått gjennom Hegels filosofi. 

Fra start til slutt tar Hverven i bruk eksempler fra popkultur og nyhetsbildet for å illustrere poengene sine klart og tydelig. Da jeg først hørte at en slik bok skulle bli lansert pirret det nysgjerrigheten min. Personlig er jeg mer eller mindre en idiot når det kommer til Hegels filosofi, og etter tre år på Blindern og fullført bachelor har jeg prestert å ikke lese en eneste side av det mange ellers anser som en hellig skikkelse i filosofihistorien. 

Boken til Hverven var altså midt i blinken for meg. Intervjuet du finner nedenfor består først og fremst av spørsmål jeg satt igjen med etter å ha lest boken, men vi snakker også om naturfilosofi, Hvervens studentdager i Filosofisk supplement, og at han gjerne skulle visst hvordan det var å være en blekksprut.

Hva var ditt første møte med Hegel?

- Jeg hørte om Hegel allerede i oppveksten. Moren min skrev doktorgrad om Marcus Jacob Monrad, så da hørte jeg om Hegel fordi han var viktig for Monrad. Første gang jeg begynte å lese Hegel selv var på andreåret på bachelorstudiet i filosofi, her i Oslo. Da tok jeg politisk filosofi med Arne Johan Vetlesen som foreleser, og vi leste Rettsfilosofien.

Vil du si at Rettsfilosofien var et naturlig startpunkt med Hegel?

- De fleste begynner med Åndens fenomenologi. De leser forordet, kommer kanskje et stykke ut i kapittelet om bevissthet, til delen som heter «Kraft og forstand», og så orker de ikke mer. For meg var Rettsfilosofien en god start. I Rettsfilosofien er det jo en veksling mellom såkalte paragrafer, anmerkninger og tillegg, der abstraksjonsnivået er ganske forskjellig. Tilleggene har eksempler som ofte er lettere å forstå, selv om de er en mer usikker kilde til hva Hegel mente, siden de er skrevet av studentene hans. For meg var det en bra start på å forstå Hegel. Også syns jeg forelesningene til Vetlesen var veldig bra!

Var det kjærlighet ved første blikk?

- Ja, i den grad jeg husker det, så var det det. Jeg var fascinert og ville forstå Hegel, og tenkte at han hadde noe vesentlig å si. Jeg var særlig opptatt av kritikken hans av individualisme og av forståelsen av selvet som noe man finner ved å vende blikket innover. Hegel mener jo at selvet må forstås relasjonelt, og at det igjen får betydninger for politisk filosofi og epistemologi. Det hadde jeg veldig sans for med en gang, og det har jeg fortsatt.

Jeg tenker vi kan hoppe til boken din, Hegel: En ganske enkel bok om en vanskelig filosof (2024). Hvor lenge hadde du sittet på denne bokideen?

- Jeg snakket med redaktøren min i forlaget om det, og han var veldig begeistra for ideen. Det skjedde samtidig som jeg begynte som stipendiat i Trondheim i 2017. Vi var klare over at jeg ikke hadde tid til å skrive boka da, fordi jeg hadde en doktoravhandling å skrive. Men ved NTNU fikk jeg muligheten til å undervise et emne om Hegel og anerkjennelsesteori på fagstudiet i filosofi. Da hadde jeg det i bakhodet at dette kunne bli en bok etter hvert. 

Jeg hadde én forelesning i uka, og i en periode la jeg alt arbeidet i å forberede den ene forelesningen. Jeg skrev 10-15 sider i uka og diskuterte dem med studentene. Ingenting av det jeg skrev eller forberedte ble direkte brukt i boka, men det ble et viktig forarbeid. Ikke minst ved å teste ut stoff og se hva bachelor- og masterstudenter synes om Hegel og hva som engasjerte dem.

LES OGSÅ: DIALEKTIKK, VITSKAP OG NATURALISME: EI SKISSE

Et sentralt begrep hos Hegel, som er skremmende for mange, er begrepet hans om ånd. Hva er ånd, og hvordan oppstår det ifølge Hegel?

- I kapittelet om selvbevissthet i Åndens fenomenologi skriver han om den første erfaringen av hva ånd er. Det skjer når et menneske møter et annet menneske og de føler de har noe felles. Begge anerkjenner hverandre som selvbevisste og de opplever å bli sett som et menneske av den andre – et menneske med et perspektiv på verden som er verdt å ta på alvor. Det oppstår en gjensidig anerkjennelse. I den forbindelse gir Hegel oss flere kjente formuleringer, blant annet formuleringen om at de to selvbevissthetene da opplever å være «et jeg som er et vi» og «et vi som er et jeg». 

Det er altså en anerkjennelsesrelasjon – en intersubjektiv relasjon der to selvbevisstheter oppstår og forvandles i møte med hverandre. Dette er bare første kimen, for her er det jo kun to selvbevisstheter det er snakk om. Når Hegel senere snakker om ånd, i kapitlet som har tittelen «Ånd», er ånd noe kollektivt i samfunnet. Det har blitt en måte mennesker forstår seg selv på og agerer i verden. I tredje del av Encyklopedien, Åndsfilosofien, så skiller han også mellom subjektiv ånd – som er det vi i dag ville kalle psykologi – og objektiv ånd, som betegner fellesmenneskelige tenkemåter og praksiser. Et ord som kanskje kan være til hjelp for de uinnvidde er ordet «tidsånd». Da skjønner man at det ikke «Åndenes makt» eller spøkelser det er snakk om. Det er heller en kollektiv bevissthet og mentalitet, en måte å gjøre ting på som vi tar for gitt.

I boken skriver du at før gjensidig anerkjennelse og ånd oppstår, så relaterer mennesket seg til verden rent narsissistisk. Vi ønsker helst å bruke alt som objekter til egen tilfredstillelse, men i møte med andre subjekter merker vi at de ikke lar seg bøye. De har, akkurat som oss selv, et begjær de ønsker å få tilfredsstilt. 

Hvis subjektene som deretter møter hverandre lærer å gi slipp på noen av sine begjær til fordel for den andre, så oppstår gjensidig anerkjennelse og ånd – det du sier blir den første kimen til et samfunn med normer, plikter og lover. Jeg tror flere synes at dette høres ganske hobbesiansk ut, men samtidig understreker du flere ganger i boken at dette ikke er tilfelle. Hegel går sterkt imot atomisme og individualisme, og filosofisk sett stiller han seg i opposisjon mot Hobbes. Hvordan er Hegels forklaring på ånd ikke hobbesiansk allikevel?

- Ofte tar Hegels argumentasjon utgangspunkt i en måte å tenke på som han ikke mener er fullstendig feil, men som er ensidig, begrenset eller abstrahert. Hegel vil si at ideen om det selvtilstrekkelige, atomære individet som bare søker egeninteresse er en slik abstraksjon. Slik Hegel ser det, er vi jo egentlig alltid allerede sosiale, men når han snakker om det han kaller begjæret så har han abstrahert det bort. Det er det som skjer i passasjene før han introduserer begrepet om anerkjennelse. 

Hegel bygger altså opp argumentet annerledes enn Hobbes. Hobbes behandler de atomære individene i naturtilstanden som konkrete. Det betyr ikke at han mener naturtilstanden har funnet sted historisk, men filosofisk og logisk behandler Hobbes de atomære menneskene i naturtilstanden som reelle. Hegel vil derimot si at konkrete mennesker alltid er plassert i sosiale og moralske relasjoner. Det er der det konkrete menneskelivet foregår. Han forsøker å vise dette indirekte ved vise spenningene og motsigelsene som oppstår dersom mennesker betraktes som før-sosiale. Det er et av poengene med skikkelsen han kaller «begjær».

I en slik overgang fra egoistiske begjæret til gjensidig anerkjennelse heter det jo hos Hegel at begjæret blir «opphevet». Det primitive og egoistiske begjæret utvikler seg gjennom å møte andre subjekter, og det løftes opp til å bli et mer sofistikert og sosialt begjær der større goder kan oppnås. I denne dialektikken er det ganske intuitivt for oss å skjønne at denne «opphevelsen» er god – vi lever selv i siviliserte samfunn der vi setter pris på gjensidig anerkjennelse. Likevel operer ikke Hegel med tidløse kriterier eller målestokker, så hva er det som skjer i dialektikken alene som gjør at en opphevelse er «bra»?

- Det er et godt spørsmål. Man har jo ulike lesninger av det. Selv trekker jeg veksler på Charles Taylor for å forstå dette, ikke Taylors egen lesning av Hegel, for den er utdatert, men Taylors hegelianske teori om sannhet, som han legger fram i Sources of the Self (1989). Ifølge Taylor er gyldigheten, eller sannheten, til en posisjon noe som etableres ved i overganger og gjennom sammenligning med noe annet. 

Man prøver å leve og forstå verden på én måte, men det fører til problemer, spenninger eller motsigelse. Deretter sammenligner man det med en annen måte å leve og forstå verden på, ser at det ikke fører til de samme fortvilende erfaringene og dermed fremstår dette andre alternativet som bedre. Da har man hverken etablert et «nøytralt» ståsted eller kriterier som befinner seg utenfor disse væremåtene. Likevel har man grunner til å foretrekke den ene tenkemåten eller praksisen fremfor den andre. Det er slik levd liv og historien utfolder seg, ifølge Hegel, og det er slik sann erkjennelse oppnås og begrunnes.

LES OGSÅ: KVANTESPRANGETS FILOSOFISKE BETYDNING

Gjennom boken nevner du flere ganger Søren Kierkegaards kritikk av Hegel – at han glemmer «levd liv og individuell eksistens i sitt grandiose filosofiske system» (Hverven, 18). Du innvender dette ved å peke på at Hegel tvert om setter levd liv i sentrum: det er kroppslige mennesker med deres egne særegenheter som til sammen driver historien fremover, og som muliggjør samfunnssinnet vi alle lever i. 

Likevel, etter å ha lest boken satt jeg igjen med en følelse om at Kierkegaard fortsatt har rett. Slik det blir presentert, ser det ikke ut som Hegel har noe systematisk etikk for å veilede enkeltmennesker på samme måte som Aristoteles eller Kant hadde; vi hører lite eller ingenting om dyder, plikter, karakterutvikling, og så videre. Stemmer det at dette er fraværende hos Hegel?

- Han har en del av Rettssfilosofien som heter «moralitet». Det er i en viss forstand en slags etikk, men det er jo et stadium han beveger seg gjennom og videre fra. Men det finnes også mer etiske tolkninger av han. Et eksempel er boka Hegel’s Ethics of Recognition (2000) av Robert Williams, som legger fram hva en hegeliansk etikk kan gå ut på. Selv knytter jeg jo Hegel delvis til Knud E. Løgstrup og nærhetsetikk, men dette gjelder først og fremst den tidlige Hegel og det han skriver om kjærlighet. 

Jeg tror svaret på hvorfor Hegel i liten grad gir en handlingsveiledende etikk for enkeltmennesker er at han foretrekker en sosial forståelse av mennesket. Når vi skal forstå og forklare hvorfor mennesker handler moralsk godt, vil Hegels forklaring være sosial, ikke individuell. Hovedbegrepet i Hegels etiske tenkning, begrepet Sittlichkeit (oversatt som «samfunnssinn»), sprenger de rammene vi er vant med i etikken. Det handler om å forstå hvordan et samfunn kan sosialisere mennesker og skape vaner som gjør at de handler på en god måte. Det er for så vidt ikke så fjernt fra Aristoteles og dydsetikken, men vanene læres ikke på samme måte og dydene er heller ikke presisert som de er hos Aristoteles.

Jeg syntes Sittlichkeit-begrepet nesten hørtes litt humeansk ut… gode borgere må vende lidenskapene sine til å følge de gitte normene og konvensjonene, på en måte.

- Ja, men det kommer an på hvor konservativt man leser Hegel. Det er heller ikke slik at alle normer og konvensjoner som finnes er gode. Man har alltid en mulighet for å kritisere, men da, som nevnt, må kritikken være intern og immanent. Den må vise at det er selvmotsigelser i den kollektive måten å forstå på. For å svare kort på spørsmålet er poenget at moralske relasjoner må forstås sosialt og relasjonelt, og ikke individuelt. For Hegel er det dette som er det konkrete i etikken. Sånn sett utvikler han nærmest en sosiologisk forståelse eller en sosial teori om moral.

Kunne man da sagt at det etiske perspektivet som er typisk for Kant egentlig blir en abstraksjon? Det fatter ikke hele virkeligheten?

- Ja. Det er abstrakt av flere grunner, mener Hegel. Kant har et for skarpt skille mellom fornuft og følelser, han mener vi må bli motivert av fornuften alene til å gjøre det gode, og etikken hans lider av formalisme.

Jeg ønsker å utforske Hegels moralske dimensjon mer, og har et spørsmål for å sette det litt på spissen: La oss se for oss en stereotypisk «slem» person. Han baksnakker vennene sine, låner uten å gi tilbake, utnytter andre for egen vinning, og han blir sint når folk konfronterer han om handlingene sine. Én dag våkner han imidlertid opp og innser at han må endre livet sitt. Historiens store etikere, som Aristoteles og Kant, har alle noe de kan lære denne mannen: en etikk som veileder oss til hvordan man skal bli et godt menneske. Hva hadde Hegel sagt om hvordan denne mannen skal bli god?

- Jeg tror han ville prøvd å vise at personen med slike levemåter – der du gjør fæle ting uten berettigelse og egentlig har gode ytre omstendigheter for å ikke gjøre det – lider av at de ikke forstår verden, på en måte som viser at det er noe som ikke helt går opp. Hvis man klarer å få personen til å innse dette – og bli klar over spenningene og motsetningene i sitt eget liv – vil det naturligvis følge at de må finne en annen måte å leve på.

Så her kommer vi egentlig litt inn på fremmedgjøring-begrepet?

- Ja. Hvis du over tid lever sånn, så ender du opp med å kutte alle bånd til andre mennesker, og du vil oppleve tomhet og meningsløshet, vil jeg tro. Jeg har akkurat lest den delen i Åndens fenomenologi som heter «Lysten og nødvendigheten», som er basert på Goethes Faust. Faust ligner kanskje litt på denne personen du beskriver – en som har gitt opp søken på objektiv sannhet og nå skal prøve å leve et hedonistisk liv der han følger lysten. 

Til slutt viser det seg at den tilværelsen oppleves tom og meningsløs. Det tydeliggjør at man må stige ut av denne værensmåten, og at ut fra en negativ erfaring er det mulig å finne en mer moralsk måte å leve livet sitt på. Som nevnt legger Hegel vekt på gjensidig anerkjennelse og å ha en plass i samfunnet. Likevel betyr ikke det at man må akseptere alle normer som finnes, eller gjøre akkurat hva andre sier, men du må gjøre noe som lar seg realisere i et liv med andre mennesker.

LES OGSÅ: FREMMEDE I EN VERDEN VI SELV HAR SKAPT

Du har et kapittel om «lidelse under ubestemthet». Kunne du sagt litt om hva det er for noe?

- Jeg begynte faktisk å tenke på det nå selv, da vi snakket om denne personen som «våkner opp» og innser han må gjøre noe med livet sitt. Lidelse under ubestemthet handler om den lidelsen man opplever når man blir kastet tilbake på seg selv for å finne svar og mening i livet. Det er en konsekvens av at det mangler etablerte normer, sosial struktur, forventninger eller krav til deg. 

Kort sagt mangler det «bestemthet» i omgivelsene dine. Du er fri til å gjøre hva du vil, på sett og vis, men samtidig blir du fullstendig overlatt til deg selv for å finne ut hva du skal gjøre og hvordan du skal leve livet ditt. En slik negativ frihet vil knapt oppleves som et gode, men snarere en byrde. Mange filosofer i senere tid har bemerket at nyliberalismen i stor grad preges av lidelse under ubestemthet.

I samme kapittelet nevner du løsningen på dette, det du kaller «Hegels terapeutiske forslag». Kort sagt er løsningen å finne en forpliktelse som bytter ut ubestemtheten med noe bestemt man må forholde seg til. Det kan være å bli med i et politisk parti, aktivisme, gifte seg og få barn, og så videre. Under slik bestemthet oppstår det normer, plikter – generelt «spilleregler» – som kan gjøre livet meningsfullt. 

Det høres jo så klart ut som et godt forslag, men samtidig synes jeg dette imperativet om å «gå og forplikt deg!» høres noe vilkårlig ut. Ulike forpliktelser vil jo ofte være motstridende; politiske partier og ulike aktivistgrupper kan jo ha helt motsatte mål, å bli munk innebærer andre forpliktelser enn å gifte seg. Så spørsmålet er: har Hegel noen slags veiledning for å komme fram til hvilken forpliktelse man egentlig skal velge?

- Ja, han har en fremstilling av ulike typer institusjoner som han mener har vist seg å være verdifulle i det moderne samfunnet i rettsfilosofien. Han er veldig opptatt av dette med faglige fellesskap. I faglige fellesskap er det til dels arbeidsoppgavene som setter standarden. For å være snekker, og å bli anerkjent av andre snekkere som en god snekker, må du beherske materialene og redskapene som snekkerne arbeider med: planker, hammer, sag og skrutrekker. Forpliktelsene som følger med det å være en god snekker og det å være en del av snekkerfellesskapet blir da formet både av arbeidsoppgavene og av hva som skal til for å få anerkjennelse av andre fagfolk. 

Men Hegel skrev om forpliktelser for to århundrer siden. Jeg tror ikke vi kan ta alle de spesifikke institusjonene han beskriver og de levemåtene som fantes da, som normgivende for oss i dag. Men man kan undersøke hvilke institusjoner som ligner, og som spiller samme funksjonen i vår historiske kontekst. Et nødvendig moment i en slik forpliktelse er at den må være uttrykk for friheten din, og pliktene og normene som oppstår må fortsette å være forenelig med frihet – både din egen frihet og friheten til de rundt deg. 

Også av den grunn er ikke forpliktelsen helt vilkårlig, og legger en viss begrensning på hva man kan forplikte seg til; forpliktelsen kan ikke ta fra deg din eller andres frihet. Institusjonene og fellesskapene man blir del av må også helst ha vist seg å fungere over tid. De må vise seg å være virksomme når menneskeliv, med alle sine feil og mangler, tar del i dem. Med klimakrisen i dag kan vi kanskje legge særlig vekt på at institusjonene og fellesskapene må være forenelige med fremtiden også – at de ikke undergraver livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner av mennesker.

I kapittelet om fremmedgjøring tar du for deg både Karl Marx og Hegels forståelse av fremmedgjøring, men kapittelet ender noe uklart om hvilken forståelse vi egentlig skal ta i bruk. Hegels forståelse er dynamisk og understreker utviklingen som skjer etter man er frigjort fra fremmedgjøringen, men samtidig mener han fremmedgjøring i det store og hele er et subjektivt fenomen. Karl Marx understreker imidlertid at fremmedgjøring er objektiv og tilhører kapitalismens struktur, men Marx sitt begrep er ellers statisk og han avviste det selv senere. Hvilket begrep om fremmedgjøring mener du selv vi bør ta i bruk?

- Tanken om at Hegel bare anså fremmedgjøring som subjektiv og at samfunnet objektivt sett fungerer som det skal, er en ganske konservativ lesning som jeg ikke mener gir det fulle bildet. Det finnes momenter som støtter en slik lesning, men jeg mener det er rom for å bruke Hegel mer samfunnskritisk, på en måte som er nærmere Marx. Hegel og Marx sine fremmedgjøringsbegreper kan vise seg å være gjensidig utelukkende når man ser på bestemte eksempler, men som sådan er de ikke gjensidig utelukkende. Jeg mener det er fint å ha begge deler i verktøykassa.

I et tidligere nummer av Filosofisk supplement intervjuet vi Anders Fjeld, hvor store deler av samtalen handlet om fremmedgjøring. Han konkluderte selv at han ikke synes fremmedgjøring var et særlig godt begrep. Det handler for mye om å gjenvinne en tapt menneskelighet gjennom den andre, og der det før handlet om at vi måtte bevisstgjøres om vår fremmedgjøring, er vi i dag snarere i overkant bevisst om det – nesten alle vet hvor sjeleknusende det er å ha en dårlig servicejobb, arbeide under dårlige vilkår, eller å tilbringe en hel dag stirrende på sosiale medier. Er du enig i at begrepet har blitt noe utdatert? Kan Hegel hjelpe oss med å friske opp begrepet?

- Den rent marxistiske varianten virker nok ikke så direkte relevant for så mange i et moderne norsk arbeidsliv, nei. Analysen til Marx tar jo utgangspunkt i fabrikkarbeidere. Det vil være relevant for arbeidere i fattige land – som kanskje til og med gjør arbeid som vi i Norge er avhengig av –, men det blir i så fall et annet og større perspektiv. Hegel sitt begrep handler om fremmedgjøring på helt andre måter. Det er ikke bare økonomisk eller politisk fremmedgjøring, men også en eksistensialistisk. 

LES OGSÅ: Hegel, anerkjennelse og antropocen: Del 1

Fremmedgjøringen oppstår typisk ved at mennesker er virksomme i verden og utøver handlinger som får konsekvenser som i ettertid oppleves som helt fremmede. Det som kommer fra en selv, kan bli noe helt annet enn det man hadde sett for seg eller forventet. Det kan være så enkelt som å høre et opptak av sin egen stemme og ikke kjenne seg igjen i den, eller at man i en jobb bidrar til å lage et produkt som man får avsmak for, enten det er i reklamebransjen eller en professor som holder dårlige forelesninger. På den ene siden kan slike erfaringer være veldig ubehagelige og lammende, og man vet ikke hvordan man skal forholde seg til det. På den andre kan det bli en mulighet for å oppdage nye sider ved seg selv og utvikle seg videre dersom man klarer å inkorporere erfaringen. Sånn sett kan fremmedgjøring være en viktig del av en sunn modningsprosess.

Har fremmedgjøringsbegrepet en plass i klimakrisen?

- Ja. Det er jo et ord som brukes en del i miljøfilosofi. Miljøfilosofer sier gjerne at moderne mennesker er blitt fremmedgjort fra naturen. Vi har mistet kontakten med den fordi vi stort sett lever innendørs og omgir oss med menneskeskapt teknologi. Men jeg har brukt ordet fremmedgjøring i en miljøfilosofisk sammenheng på en annen måte. Et eksempel jeg bruker i avhandlingen min, er plastposene i magen på hvalen som ble funnet på Sotra. Plasthaugen der inne lignet haugen med plastposer som jeg har samlet i et skap under vasken på kjøkkenet. 

Men plastposene i magen på gåsenebbhvalen var ikke lenger dagligdagse, uskyldige bruksting. Når de var plassert der, gjorde de helt ordinære gjenstandene ekstraordinær skade. Det er et eksempel på en erfaring med fremmedgjøring overfor plasten, fordi jeg kan identifisere meg med plasten samtidig som den fremstår fremmed og uhyggelig når den er plassert der – i magen på en hval. Den type opplevelse av fremmedgjøring i møte med ødelagt natur eller skadet natur, er jo ubehagelig. Men samtidig kan fremmedgjøringen være en kilde til erkjennelse; jeg tar selv del i eller bidrar til å frembringe dette i verden, som jeg samtidig skulle ønske ikke var der. Dette er fordi jeg lever i et moderne, industrielt og overforbrukende samfunn. Fremmedgjøringen kan bli et startpunkt for å kritisere praksisene som førte til den nevnte fremmedgjøringen.

Men kan det bli et utgangspunkt for gjensidig anerkjennelse av naturen?

- Tja, det er jeg usikker på. Jeg har et kapittel om dette i Ville verdier (2023), hvor jeg skriver om anerkjennelsesbegrepet til Hegel og prøver å trekke et skille mellom to typer anerkjennelser. På den ene siden har vi jo to selvbevisstheter som er i stand til å gjenkjenne og anerkjenne hverandre som selvbevisste og frie, med hvert sitt unike og særegne perspektiv. På den andre siden kan vi snakke om en asymmetrisk form for anerkjennelse mellom mennesker og ulike naturfenomener, fra ikke-følende organismer til arter og naturområder. 

Dette er i mindre grad en gjensidig form for anerkjennelse, fordi mennesket antakelig ikke kan bli anerkjent tilbake. Det ville være malplassert å forvente anerkjennelse fra en forglemmegei eller fra Hardangervidda. På engelsk kan man skille mellom to ulike ord for anerkjennelse: «recognition», som innebærer noe kognitivt og som også kan bety gjenkjennelse, og «acknowledgement», som kan uttrykke en mer grunnleggende aksept av at noe eksisterer, uten å gi tydelige signaler om gjensidighet, kognisjon eller gjenkjennelse. 

«Recognition» uttrykker da det hegelianske begrepet anerkjennelse, som innebærer en betydelig grad av likhet og symmetri mellom partene. Jeg mener slik anerkjennelse primært foregår mellom mennesker, og til en viss grad mellom mennesker og dyr. «Acknowledgement» derimot uttrykker en ikke-gjensidig anerkjennelse, der én part anerkjenner en annen uten å behøve å bli anerkjent tilbake. Slik anerkjennelse er noe mennesker kan og bør gi naturområder, arter og ikke-følende organismer, slik jeg ser det.

Så du vil si at Hegels begrep om gjensidig anerkjennelse mangler noe?

- Ja, Hegel er jo ganske antroposentrisk. En viktig grunn til det er at han lever før Darwin og ikke egentlig anerkjenner noen genuin naturhistorie. Det blir ganske skjebnesvangert hos Hegel, fordi han verdsetter historie og historisk utvikling høyt. Naturen blir kjedelig, det er bare gjentakelser av det samme i sykluser fra år til år. Etter Darwin og utviklingen innen geologien som fagfelt, viser det seg jo imidlertid at jorda har en historie. Det er en historie som ikke bare handler om livets historie på jorda, men at jorda – den materielle strukturen i seg selv – også har en historie. Den har frembrakt mye liv og ganske finurlige eksistensformer.

Dette intervjuet kommer jo til å havne i Filosofisk supplements jubileumsnummer. Som student på UiO var du selv medlem av redaksjonen. Har du noen gode minner fra denne tiden? Noen spesielle erfaringer i mente?

- Det jeg husker veldig godt fra Filosofisk supplement var at det var en veldig god erfaring for meg å kommentere og gi tilbakemeldinger på andres tekster. Det hadde jeg ikke gjort noe særlig på studiet til da, sånn jeg husker det. Det var veldig lærerikt, fordi du blir nødt til å ikke bare tenke om du liker teksten eller ei, men du må faktisk forklare forfatteren hva du mener og komme med forslag til hvordan deres tekst kan bli bedre.

LES OGSÅ: Hegel, anerkjennelse og antropocen: Del 2

Du har gitt ut to større bøker på ganske kort tid – det virker som om du er en produktiv skribent! Hva er det du sitter og jobber med nå?

- Akkurat nå skriver jeg om barn. Det er tidlig i prosessen, så det er litt farlig å snakke om noe som ikke er blitt helt til ennå, men jeg har i hvert fall fått et skrivestipend til prosjektet, så jeg føler meg forpliktet til å gjøre det. Jeg har selv to små barn. Det er en erfaring som gjør noe med en – man kommer ut på andre siden som et litt annet menneske med andre interesser. 

Jeg har blant annet blitt bevisst på at barn i stor grad er fraværende i den vestlige filosofiske kanon. Rousseaus Emile er unntaket. Det er slående, spesielt når man tenker på hvor stor del av livet barndommen er, og at i noen land utgjør barn halvparten av samfunnet – i Norge er det vel rundt en fjerdedel. Så en stor del av menneskeheten er barn, og alle voksne har jo vært barn. Likevel er den filosofiske prototypen av mennesket alltid voksen.

Hvorfor tror du barn har blitt neglisjert i den vestlige kanon?

- Nå får jeg håpe ingen tar ideen min før jeg rekker å publisere boka (*Sigurd ler*). Det er jo påfallende at utrolig mange av filosofene i kanon selv ikke fikk barn. Det er definitivt en faktor. Videre er den vestlige kanon først og fremst satt sammen av menn, og før i tiden hadde ikke menn så mye å gjøre med oppdragelsen av barna. At fedre i dag får lønnet permisjon og forventes å delta i oppdragelsen er et ganske nytt fenomen, historisk sett.

Så hvis det hadde vært flere kvinner i kanon, så hadde vi kanskje sett mer om barn?

- Kanskje, men det som er påfallende er jo at de kanskje mest kjente kvinnelige filosofene, som Arendt og Beauvoir, selv ikke hadde barn. Så det å være filosof i seg selv kan jo faktisk være en faktor. Kanskje filosofer flest helst bare vil sitte alene, så de kan få skrevet og lest i fred og ro. Eller kanskje det er motsatt, at bare de som fikk den freden og roen man får uten barn kunne bli filosofer. Hva vet jeg.

Da har jeg bare ett spørsmål igjen… Hvis du kunne være hvilket som helst dyr i 24 timer, hva hadde du valgt?

- Da må jeg til havet. Blekksprut, kanskje? De har jo et helt vanvittig sanseapparat som vi ikke skjønner hvordan funker, med fotoreseptorer i armene blant annet. Jeg er nysgjerrig på hvordan verden fremstår for dem.

Det var et mye bedre svar enn jeg har kommet fram til. Jeg har alltid tenkt albatross, siden de har så stort vingespenn – jeg har ikke engang tenkt på havet …

- Havet blir ofte glemt, altså! Vi vet jo mye mindre om det enn landjorda. Også tenker jeg det er en ledig plass i norsk naturfilosofi (*Sigurd ler*). Norge har jo fjellklatrere med Arne Næss og Peter Wessel Zapffe, også har Arne Johan Vetlesen blitt skogens filosof. Da kan jeg ta havet.

Noter

Goethe, Johann Wolfgang von. 2009. Faust – en tragedie. Aschehoug

Hegel, Georg Wilhelm Friedrich Hegel. 2013. Åndsfilosofien – encycklopedi over de filosofiske vitenskapene del 3. Vidarforlaget

---------. 2006. Rettsfilosofien. Vidarforlaget

---------. 2022. Åndens fenomenologi. Vidarforlaget[SØ1] 

Hverven, Sigurd. 2023. Ville verdier – naturfilosofi i menneskets tidsalder. Dreyer

Hverven, Sigurd. 2024. Hegel: En ganske enkel bok om en vanskelig filosof. Dreyer

Taylor, Charles. 1992. Sourcesof the self: The Making of the Modern Identity. Harvard University Press

William, Roberts R.. 2000. Hegel’s Ethics of Recognition. University of California Press