EN TVETYDIG UTOPI FOR KLIMAKRISENS TID

Det er 50 år siden Ursula K. Le Guin publiserte The Dispossessed: An Ambiguous Utopia.¹ Denne tvetydige utopien fikk raskt en sentral plass i de litterære utopienes kanon og flere priser som årets beste science fiction-roman. I en omfattende gjennomgang av science fiction-litteraturens historie karakteriseres den som «en av de mest modne og intelligente analysene av den utopiske impuls».² Kim Stanley Robinson mener den er «den første virkelig store utopiske roman», fordi den skiller seg klart ut fra både de klassiske utopienes veikart og romansjangerens individfokus.³ Selv om undertittelen ikke ble beholdt i senere utgaver, er bokens gjennomgående tvetydighet noe av det som gjør den så interessant å lese også i dag. The Dispossessed er et svært verdifullt bidrag til utopisk selvrefleksjon, og kan lære oss mer om utopienes skyggesider og avveier enn den utvendige utopikritikken som så ofte utbasuneres både fra høyre- og venstresiden.

Romanen handler om et egalitært og anarkistisk samfunn på månen Anarres og det hyperkapitalistiske samfunnet A-Io på planeten Urras. Hovedpersonen er Shevek, en svært begavet fysiker fra Anarres, som reiser til A-Io for å for å motta en pris for og for å fullføre sitt arbeid på en revolusjonerende teori om simultanitet. På Anarres får man egentlig ikke lov til å reise til Urras, og tar heller ikke imot besøkende derfra. Shevek trosser mye motstand og fiendtlighet ved å besøke A-Io. Han gjør det ikke bare for forskningens skyld, men også for å se det fremmede samfunnet med egne øyne, og ikke bare gjennom skolens propagandafilmer. Forskningen hans kan ikke bare endre forståelsen av tid og rom, men også gjøre det mulig å kommunisere over store avstander på en helt annen måte enn før. For å unngå at (eliten på) A-Io utnytter dette teknologiske potensialet til å sikre sin egen rikdom og makt, sørger han for at forskningsresultatene blir tilgjengelig for alle andre stater. Dette skjer etter at han har støttet et opprør fra det fattige og undertrykte folket i A-Ios nabostat Benbili, og får hjelp av ambassadøren fra planeten Terra til å flykte hjem til Anarres.

Boken er rik på ideer, den «knyttet sammen økologiske, anarkistiske og feministiske strømninger fra 70-tallet» og skapte en alternativ fiktiv verden som reflekterte de håp og den angst som gjorde seg gjeldende i datidens opposisjonelle politiske bevegelser.⁴ Le Guin beskriver og analyserer et samfunn som i overveiende grad regulerer seg selv gjennom uformell sosial kontroll og innbyggernes sosiale samvittighet. Som lesere tar vi del i denne utforskningen gjennom å følge protagonistens opplevelser og refleksjoner, samt diskusjoner han har med venner og kolleger.

Denne romanen bør leses både med fornuft og følelser. Som Robinson peker på, viser Le Guin oss her hvordan det kunne føles å leve i det utopiske samfunnet den handler om.⁵ Hun skriver selv at som roman gir The Dispossessed det antropologen Clifford Geertz kaller «tykke beskrivelser». Disse rommer noe annet og mer enn abstrakte begreper og rasjonelle resonnementer.⁶ De dreier seg om den meningen og de følelsene som gjør seg gjeldende i menneskers samhandling og deres egne fortolkninger av denne.⁷ Som lesere får vi et skremmende aktuelt innsyn i hvordan det er å leve i et sårbart og goldt miljø, men også i hvordan samhold og fellesskap gir store gleder i en tilværelse med knapphet på materielle goder. Her møter vi mennesker som knapt nok eier noe annet enn de få klærne de bruker, som bor på internater i sparsomt møblerte rom og felles sovesaler, beveger seg til fots og med kollektiv transport i et landskap som minner om Dune, og som feirer noe med venner ved å dele en liter juice.

En ny kultur

Dispossess betyr å «frata» eller «berøve». Innbyggerne på Anarres nyter ikke lenger godt av rikdommen i det samfunnet (A-Io på planeten Urras) de forlot. De lever på en økologisk og økonomisk fattig måne. Dispossess har imidlertid også en annen, gammeldags, betydning: «befri». Dette kan gi mening her: Folket på Anarres er befridd fra den overveldende rikdommen som eliten i A-Io fråtser hemningsløst i. Utopiforskeren Tom Moylan kritiserte i 1986 at Le Guin «aksepterer knapphet som en positiv tilstand», snarere enn en tilstand vi bør strebe etter å overskride ved hjelp av utopiske forestillinger om en annen form for interaksjon med naturen.⁸

Mange med Moylans forankring i marxistisk og kritisk teori har utvilsomt delt dette synspunktet. Ut fra det vi nå vet om nødvendigheten av å begrense det materielle forbruket for å unngå katastrofale klimaendringer, framstår Le Guins lavforbruksutopi som mindre merkverdig. Og hun gir oss faktisk glimt av en annen relasjon mellom menneske og natur enn den forbruket og livsstilen vår baserer seg på, og som den tradisjonelle venstresiden ikke har vært den fremste til å utfordre. The Dispossessed kan etter min mening leses som et fruktbart og utfordrende innspill til miljø- og klimapolitisk debatt. Le Guin beskriver et samfunn der hele tilværelsen er organisert med tanke på å leve så godt som mulig med knappe ressurser. Det dreier seg om noe langt mer omfattende og dyptgripende enn et «grønt skifte» ved hjelp av smarte teknologier og økonomiske virkemidler. Samfunnets struktur og kultur, forankret i en anarkistisk og dypøkologisk ideologi, er radikalt annerledes enn det vi selv lever i.

Språket er bevisst endret i tråd med ideene til Odo, grunnlegger av den anarkistiske og egalitære ideologien dette samfunnet er basert på. Det nye språket preger deres måte å omgås hverandre og naturen på. Småbarn lærer å ikke si min mor, og at intet tilhører dem. Alt er til for å deles.⁹ Odos skrifter har stor autoritet på de forskjelligste områder av tilværelsen, ikke bare de vi vanligvis regner som politiske. Hun hadde også klare meninger om etikk og estetikk. Hennes tese om at «Excess is excrement» tillegges stor betydning: Shevek provoseres av noen frodige grønne trær fra Urras som er plantet i en flott park i hovedstaden i Anarres. Han ser på dem og misliker dem fordi de er så overdådige, og siden de trenger fruktbar jord og mye vann og pleie, er de jo sløsaktige.¹⁰ Arkitekturen i hovedstaden Abbenay er, som ellers på Anarres, asketisk og egalitær; de fleste bygningene er enkle og like.

Nærhet til naturen

Sheveks kjæreste, Takver, er biolog og forsker. Hun arbeider med fiskers genetikk, med sikte på å øke og forbedre bestanden av spiselig fisk i de tre havene på Anarres. Det er viktig for henne å utføre forskning som har en slik praktisk verdi. Samtidig har hun et lidenskapelig forhold til naturen, Shevek oppfatter det som sterkere enn «kjærlighet». Det er som om hun ikke har «fått kuttet navlestrengen» til, eller sluttet å die, universet. Når hun berører et blad på et tre, blir hun og det forlengelser av hverandre. Mennesker som henne «oppfatter ikke døden som en fiende», men ser fram til å bli til matjord igjen.¹¹ Som gjest på Urras får Shevek får første gang møte en oter, som han får nær kontakt med og tiltaler som «bror».¹²

Dette er skrevet samtidig med at Arne Næss argumenterte for at vi mennesker kan og bør identifisere oss mer med andre levende vesener som grunnlag for en radikal økopolitikk.¹³ I et par setninger skisserer Le Guin en sterkere gjensidig tilhørighet mellom menneske og natur enn det Næss gjør. Arne Johan Vetlesen har, i likhet med flere økofilosofer, pekt på at i den identifikasjonsprosessen Næss går inn for, står fremdeles mennesket i sentrum, og er den som tildeler noe verdi.¹⁴

Folk er forskjellige, også i utopiene. Det er ikke alle på Anarres som forholder seg slik til naturen som Takver gjør, men samfunnet og kulturen hun lever i gir gode vekstvilkår for en slik relasjon mellom mennesker og andre arter. Denne holdningen til naturen kommer også til uttrykk når Shevek ser ned på de vakre og grønne omgivelsene fra vinduene i den luksuriøse leiligheten han er blitt tildelt på Urras. Han føler seg «atskilt fra bakken, dominerende og uten et forhold til den».¹⁵ På Anarres har nesten ingen av bygningene mer enn én etasje, fordi det ofte er jordskjelv der. I språket de bruker på Anarres, pravic, bruker man dessuten ikke høyere, men mer sentralt, som synonym for at noe er bedre.

Økonomiens banalitet

Shevek følger selvsagt så godt som mulig med på forskningen til kollegene i A-Io, og har lært seg språket deres. Han orker derimot ikke å sette seg inn i den økonomiske vitenskapen som dyrkes i dette samfunnet. Han leser en elementær innføring, og synes den er «uutholdelig kjedelig», som «en endeløs gjenfortelling av en lang og dum drøm». Han orker ikke sette seg inn i hvordan banker fungerer, fordi de finansielle transaksjonene virker meningsløse og barbariske, basert på antakelser om at all menneskelig atferd styres av grådighet, latskap og misunnelse.¹⁶

For en norsk leser er denne reaksjonen enda mer berettiget i dag enn da romanen ble utgitt, fordi økonomiske insentiver systematisk brukes på så mange områder av det norske samfunnet, også i helsevesenet og på universitetene. Det er blitt så selvfølgelig å snakke om å «selge seg inn» eller at noe «lønner seg» at vi knapt tenker over hva vi sier når vi sier det. Le Guin får oss til å betrakte våre omgivelser og vårt språk med distanse og forundring. Metaforer er viktige: «For all of us, grave or light, get our thoughts entangled in metaphors, and act fatally on the strength of them».¹⁷ På Anarres er grunnlaget for de økonomiske metaforene revet vekk, ved at penge-økonomien er avskaffet. Utopiens innbyggere har problemer med å forstå hva det betyr «å vedde».¹⁸

Folk yter etter evne og får etter behov. De er ikke nødt til å arbeide for å forsørge seg selv, de kan forsyne seg med det de trenger fra offentlige magasiner. De motiveres av arbeidsglede, fordi arbeid og lek glir over i hverandre som gledefylte aktiviteter. Pravic har det samme ordet for arbeid og lek, og et annet ord for slit og strev.¹⁹ Det siste brukes om mesteparten av forsvarsarbeidet. Alle tar i perioder del i dette og andre oppgaver som må utføres for å sikre innbyggernes livsbetingelser. Dette gjør de av pliktfølelse, ikke tvang. 

Dette gir assosiasjoner til forslaget bystyrerepresentant Dag Mossige (Ap) i Stavanger kom med våren 2024, om ett år med samfunnstjeneste etter videregående, enten i militærtjeneste eller i det sivile samfunn.²⁰ Selv nevnte han blant annet helse, oppvekst, beredskap og humanitære organisasjoner som aktuelle arbeidsområder, og sa at «det handler om å styrke fellesskapsfølelsen og bidra til inkludering og integrering». Å innføre noe slikt ville utvilsomt være i tråd med idealene på Anarres. Hva med å prioritere arbeidsoppgaver som beskyttelse av utrydningstruede dyrearter i denne samfunnstjenesten? Da ville også fellesskapet mellom mennesker og andre arter kunne styrkes.

I begynnelsen av oppholdet på Urras tar en kollega Shevek med på en shoppingtur, noe som gir ham mareritt i månedsvis. «Alle menneskene i alle butikkene var enten kunder eller selgere. De hadde ikke noe forhold til tingene bortsett fra eiendomsforholdet.»²¹ Shevek blir likevel ikke bare frastøtt av den overdådige rikdommen og luksusen han opplever blant eliten i det kapitalistiske samfunnet A-Io. Han oppholder seg i rom som er innredet på en måte han opplever som sensuelt og erotisk pirrende. Mens TV-serien Mad Men viste hvordan reklamebransjen på 1960-tallet spilte på forbrukernes seksuelle lyster og begjær for å markedsføre mange produkter, peker Le Guin på at også tingene i seg selv kan forføre og hisse oss opp. At luksus kan være sexy, og hemningsløs grådighet framstå som uttrykk for potens, ga vår hjemlige Exit-serie gode innblikk i.

LES OGSÅ: KREVER UTOPIENE PERFEKTE MENNESKER?

Når vårt materielle forbruk må begrenses både av hensyn til andre arter og våre etterkommere, blir forbrukskritikk en sentral politisk oppgave. Her kan The Dispossessed inspirere og utfordre oss. I dag satses det sterkt på økonomiske – utvendige – motiver for å få oss til å arbeide mer og bedre. Dermed undergraves opplevelsen av arbeidets egenverdi, og det legges opp til et stadig stigende forbruk. Hva er vitsen med å tjene mer hvis man ikke skal forbruke mer, og gjerne så luksuriøst og iøynefallende som mulig? Man vil vel at de andre skal se hvor mye rikdom man har gjort seg fortjent til gjennom presumptivt hard og krevende innsats på jobben? Alternativet kunne være – som på Anarres – å satse bredt og dristig på at det skal være så menings- og gledefylt som mulig å arbeide. I mange akademiske yrker kunne det bl.a. skje ved å redusere andelen bullshitarbeid, som kontroll og rapportering knyttet til markedsmessige styringsmekanismer. I pleie- og omsorgsyrkene burde de ansatte få mer tid og tillit til å utøve den omsorgen som gir arbeidet mening og verdighet.

Miljø- og klimapolitiske alternativer

Sheveks guider i A-Io kjørte ham rundt i leide luksusbiler, og fortalte ham at avgiftspolitikken deres sørger for at svært få har råd til å ha sin egen bil. Dette er et vesentlig ledd i den verdensledende posisjonen landet lenge har hatt i miljøpolitikken.²² Det minner om vår egen virkelighet, med utstrakt bruk av økonomiske virkemidler i miljø- og klimapolitikken. Skatter og avgifter skal dreie vårt forbruk og våre reisevaner i mindre miljø- og klimabelastende retning. Når alle må betale den samme avgiften for en flyreise eller biltur, vil dette innebære en relativt større belastning for dem som tjener lite, sammenlignet med rikere flypassasjerer og bilister. Dette kan oppfattes som urettferdig, og framkalle motstand mot den politikken virkemidlet er knyttet til.

På flukt vekk fra A-Io forteller ambassadøren fra Terra at hennes klode er en ruin uten skog, luften og himmelen er grå, og det er alltid hett der. Siden Terra er et annet navn for Jorda, gir Le Guin her sine lesere en sterk advarsel om hva de kan ha i vente. 50 år senere utsettes vi for hetebølger og skogbranner som bringer oss skremmende raskt mot tilstanden på Le Guins fiktive klode! Terra er ødelagt av grådighet og vold. Det er mulig å overleve der, men forutsetningen for det er en politikk med fullstendig sentralisert kontroll over alle arealer og ressurser, inkludert arbeidskraft og fødsler. Total rasjonering og beinhard disiplinering er nødvendig.²³

LES OGSÅ: HVAD HAR FIKTION OG VIDENSKAB MED HINANDEN AT GØRE?

De mest privilegerte blant oss lever litt som eliten på A-Io, men vi risikerer å ende på en klode som er nesten like gold som Terra. Finnes det noe godt alternativ til en sosialt urettferdig avgiftspolitikk og et altomfattende kontrollregime? Det kunne bestå i at folk av egen fri vilje og personlig overbevisning valgte å leve med et bærekraftig forbruk. Dette vil trolig også være en mer stabil løsning enn en avgifts- og/eller lovregulering, som jo kan endres dersom flertallet av velgerne og deres representanter ikke lenger aksepterer den. Robyn Eckersley peker på at «dyrking av en økosentrisk kultur er avgjørende for å oppnå en varig løsning på den økologiske krisen».²⁴ Det trengs bred oppslutning om en «økosentrisk sensibilitet» for å oppnå tilstrekkelig støtte bak radikale reformer til beste for naturen.

Det er uansett grenser for hvor mye som kan eller bør reguleres gjennom lovgivning og formelle sanksjoner. Vår egen utstrakte bruk av økonomiske virkemidler for å begrense eller styre forbruket baserer seg på – og bidrar til – en kjølig og kalkulerende holdning til naturen. Hvorfor ikke fortsetter å forurense dersom man har råd til å betale for det, og avgiftene kanskje brukes til å bøte på skadene naturen påføres? Man slipper dårlig samvittighet ved å betale avlat for «miljøsyndene». Det er dessuten mer legitimt å opptre ut fra egeninteresse når beslutninger om forbruk og livsstil rammes inn av en økonomisk rasjonalitet, enn om de skulle foretas ut fra moralske vurderinger.

På Anarres oppfattes sentralisert kontroll som en trussel som stadig må bekjempes, og økonomiske virkemidler ville være meningsløse i et samfunn uten penger. Der har man derimot nettopp det Eckersley etterlyser; en kultur som får menneskene til å omgås naturen med respekt og hensynsfullhet. Den sterke forbindelsen til naturen som blant annet Takver har, gjør at det neppe oppleves som særlig selvoppofrende å behandle den skånsomt og med omtanke. Det er snarere noe mange gjør av noe sterkere enn kjærlighet.

Uformell sosial kontroll

På Anarres finnes ikke lover i tradisjonell forstand. I dette samfunnet reguleres menneskenes atferd og relasjoner i altoverveiende grad av uformell sosial kontroll, forankret i den egalitære og kollektivistiske ideologien formulert av Odo. På skolen lærer barna å ikke være selvopptatte eller fremheve seg selv på fellesskapets bekostning. Innbyggerne på Anarres er så gjennomsyret av solidaritet at det er ventelister for å ta del i forsvarsarbeidet.²⁵ De har ingen trening i å være ulydige, fordi de har tillit til at de ordrene som kan bli gitt, vil være berettigede.²⁶ Deres sosiale samvittighet er sterk og samlende. Dens styrke viser seg blant annet ved at de fleste unge opplever sykdom som skamfullt, som en ufrivillig forbrytelse. Å bruke smertestillende medisiner er umoralsk, da gir man jo etter for sykdommen.²⁷

Den uformelle sosiale kontrollens styrke – og fare – er at den ikke erkjennes som maktutøvelse. Nettopp fordi den er uformell, og i så stor grad internalisert hos utopiens innbyggere, blir den nærmest usynlig. Mot slutten av romanen sier Shevek selv at de har bygd murer overalt rundt seg selv, i form av lover de ikke kan se fordi de er en del av måten de tenker på.²⁸ Dermed blir det også vanskelig å gjøre opprør mot dem.

Når teksten får oss som lesere til å tenke i slike baner, er det i tråd med en postanarkistisk forståelse av maktutøvelse: Makt er ikke bare knyttet til formelle ledere som styrer ovenfra og ned, eller lover, politi og fengsler, men noe som utøves og gjør seg gjeldende overalt i samfunnslivet. På Anarres fungerer den offentlige mening og den internaliserte samfunnsmoral som en mur og et fengsel ved å redusere handlingsrommet til dem som måtte ønske å forandre noe i samfunnet.²⁹ Her får forsvarerne av «det politisk korrekte» stor makt, og det kan koste mye å stå opp mot dem.

Dersom samvittighetens lover får en absolutt og ubestridelig autoritet i et samfunn, lukker de innbyggernes rom for tenkning, diskusjon og handling. På skolene i Anarres blir originalitet og selvstendig tenkning fordømt som «egoisme», og i akademiske miljøer begrenset av normer for sosial og politisk korrekthet, noe Shevek rammes av. Konformismen gjennomsyrer hele samfunnet og kulturen. Richard Saage karakteriserer Anarres som et samfunn preget av gjennomgripende deinstitusjonalisering.³⁰ Det mangler velfungerende politiske, kulturelle og vitenskapelige offentligheter der de herskende tanker kunne utfordres av argumenter i åpne og fordomsfrie diskusjoner.

Vi lever selv i et samfunn med veletablerte og formaliserte prosedyrer for hvordan lover skal vedtas, revideres og håndheves. Disse prosessene utgjør gode anledninger til å vurdere eksplisitt og systematisk hvilke verdier og normer som skal fremmes og hevdes. De som mistenkes for normbrudd, har krav på å forsvare seg før de eventuelt straffes. Det er vanskeligere å gjøre noe tilsvarende med uformelle moralske lover, ikke minst når de nærmest er blitt usynlige fordi «alle» har internalisert dem. Formelle lover har kanskje noen fortrinn det er verdt å ta vare på? Le Guins tvisynte tekst tenner tvilen og setter nye runder med tenkning i gang.

Hva kan The Dispossessed lære oss?

Å lese Guins beskrivelser av konformisme og autoritær utfoldelse av uformell autoritet skjerper vår beredskap mot tilsvarende tendenser i andre utopier – og forskjellige former for politisk korrekthet i vår egen samtid. Samtidig gir denne tvetydige utopien innblikk i en radikalt annerledes og fremmedartet livsstil, kultur og samfunnsstruktur. Den bør ikke leses som en oppskrift på det gode samfunn. En så asketisk og kollektivistisk livsstil frister neppe de fleste av oss. Samtidig må vi innse at dersom ikke vårt materielle forbruk reduseres betydelig, vil vår klode bli atskillig goldere i løpet av noen få tiår. Jo lenger vi utsetter en radikal kursomlegging, jo vanskeligere blir det å unngå katastrofale klimaendringer, og jo mer utarmet vil naturen være.

LES OGSÅ: SKJØNNLITTERÆR FILOSOFI

Dette setter også den grønne utopiske tenkningen på en hard prøve. Grønne utopier har aldri lovet oss gull, men desto mer av grønne skoger. Det blir mindre igjen å friste oss med når skogene stykkes opp og skjemmes av stadig mer hytte- og vindkraftutbygging, redusert artsmangfold og arr etter flom og tørke. Skal grønn politikk også handle om noe annet enn krisehåndtering, og det bør den, har vi ikke god tid på oss! Derfor må miljøbevegelsen og grønne partier satse mer og dristigere på natur- og klimavennlige måter å leve på her og nå. Samtidig må ideer og forestillinger om radikale endringer på samfunnsnivå utvikles og formidles. Hvordan kan den forbruksdrivende konkurransekulturen bekjempes? Hvorfor og hvordan kan mer likhet og fellesskap bidra til å redusere det materielle forbruket? Hvordan kan vi leve godt, for ikke å si bedre, med mindre materielt forbruk, men til gjengjeld få mer fri tid enn i dag? Økonomikritikken, miljøpolitikken og utprøvingen av nye måter å leve sammen med hverandre og naturen på må knyttes sammen! Utopiene, som The Dispossessed, har mye å bidra med i slike lærings- og endringsprosesser.

Er den banale økonomiske tenkningen så godt internalisert at vi ikke greier å ta et oppgjør med den? Er vi like mye stengt inne i den som innbyggerne på Anarres er av sine moralske lover? Hvor mye tid og oppmerksomhet bruker vi ikke på penger? Gjennom karriereveier og lønnssystemer har interessen for å konkurrere om og planlegge for stadig høyere lønn og økt forbruk et godt grep om oss. Tenk om vi kunne slippe å tenke så mye på penger, på hva som lønner seg, på investering i og nedbetaling av bolig, hjelp til å få barna inn på boligmarkedet, arveoppgjør og så videre! Kunne det ikke være befriende å la være å kjøpe, montere, installere, vedlikeholde og oppgradere så mange ting? Hvorfor kunne vi ikke ha mindre og være mer? Være mer til stede her og nå, i fellesskap og vennskap med naboer, kolleger og andre levende skapninger, slik tilværelsen i Anarres beskrives?

Hva må gjøres?

Sheveks kritikk av økonomiens banalitet kan følges opp ved at vi i vårt eget samfunn forsvarer og utvider ikke-kommersielle soner og institusjoner der virksomheten motiveres og styres av noe annet enn økonomiske insentiver, som arbeidsglede eller et ønske om å bidra til fellesskapet. Universitetet kunne og burde være en av mange slike institusjoner og arbeidsplasser. Å utvikle og formidle ny kunnskap som en verdi og glede i seg selv er ikke noe universitetsansatte har eller bør ha monopol på, på samme måte som det å arbeide kreativt kan være en drivkraft og belønning i seg selv også for andre enn profesjonelle kunstnere. Å avskaffe absolutt all bruk av økonomiske belønninger er kanskje ikke mulig eller ønskelig. Under besøket på A-Io blir Shevek overrasket over hvor godt profittmotivet fungerer når han ser hvor velstelte gårdsbrukene er, og hvor flotte bilene og komfortable togene er.³¹ Et mer nærliggende og realiserbart mål er å begrense pengenes makt over våre hjerner, hjerter, handlinger og relasjoner.

Les The Dispossessed som komparativ sosiologisk og politisk analyse! Romanen har – med sitt tvisyn – mye å lære oss om intenderte og ikke-intenderte effekter av forskjellige måter å regulere samfunnslivet på. Den bør inspirere til gode diskusjoner om hvordan og i hvilken grad uformell sosial kontroll kan erstatte både økonomiske virkemidler og formelle lover og sanksjoner som styringsmedier. Hvordan kan vi fremme og forsvare en kultur som gir oss et nærmere og mer ydmykt forhold til den naturen vi er en del av? Og hvordan kan normene og verdiene i en slik grønn kultur formidles og gjøre seg gjeldende uten å lede oss inn i dogmatisme og konformisme?

Le Guins tvetydige utopi gir oss ikke noen klare svar på disse spørsmålene. Det er opp til oss lesere å arbeide videre med dem i vår historiske situasjon, 50 år etter at The Dispossessed ble publisert. Dette arbeidet må favne vidt og foregå i et mangfoldig felleskap av forskere fra en rekke forskjellige fag, forfattere, politikere, friluftsfolk, naturvernere og aktivister fra ulike aksjoner og organisasjoner. En av mange organisasjoner som har mye å bidra med, hadde også 50-års jubileum nylig; Framtiden i våre hender. Her knyttes kampen for et forbruk planeten kan tåle og for en mer rettferdig global ressursfordeling sammen.

På venstresiden har mange lenge ment at å arbeide for å endre folks forbruk og livsstil her og nå trekker oppmerksomheten vekk fra de mektige økonomiske drivkreftene og politiske beslutningene som former våre liv og avgjør klodens framtid. Denne kritikken overser betydningen av at mange i fellesskap bestreber seg på å leve mer miljøvennlig. Jo større enighet som utvikles om nødvendigheten av å legge om livsstil og forbruksmønster, jo mindre tvang vil det være behov for. Som medlemmer av et slikt fellesskap kan vi styrke både vår egen og andres motivasjon for å kreve omfattende politiske og økonomiske endringer, og få mer gjennomslag i kampen for disse.³²

Noter

1. Ursula K. Le Guin, The Dispossessed (London: Gollancz, 1974/2002).
2. Adam Roberts, The History of science fiction (Basingstoke: Palgrave, 2005), 244.
3. Kim Stanley Robinson, «Ursula K. Le Guin, The Dispossessed (1974) / Permanent Feminist Revolution», i Ida Yoshinaga, Sean Guynes, Gerry Canavan, eds., Uneven Futures: Strategies for Community Survival from Speculative Fiction, (Cambridge, Massachusetts: The MIT Press, 2022),180.
4. Richard Saage, Utopische Profile: Widersprüche und Synthesen des 20. Jahrhunderts (Münster: Lit Verlag, 2003), 213.
5. Robinson, «Ursula K. Le Guin», 185.
6. Ursula K. Le Guin, «A Response, by Ansible, from Tau Ceti» i Laurence Davis and Peter Stillman, eds., The New Utopian Politics of Ursula K. Le Guin’s The Dispossessed (Lanham: Lexington Books, 2005), 306.
7. Norman K. Denzin, Interpretive Interactionism (London: SAGE, 1989), 101.
8. Tom Moylan, Demand the Impossible: Science Fiction and the Utopian Imagination (New York: Methuen, 1986), 103.
9. Le Guin, The Dispossessed, 26.
10. Le Guin, The Dispossessed, 84–85.
11. Le Guin, The Dispossessed, 154.
12. Le Guin, The Dispossessed, 127.
13. Arne Næss, Økologi, samfunn og livsstil (Oslo: Universitetsforlaget, 1976), 275–276. Boken kom i flere utgaver tidligere på 1970-tallet, første med tittelen Økologi og filosofi.
14. Arne Johan Vetlesen, The Denial of Nature: Environmental philosophy in the era of global capitalism (London: Routledge, 2015), 119.
15. Le Guin, The Dispossessed, 56.
16. Le Guin, The Dispossessed, 109.
17. George Eliot, sitert etter David Crystal and Hilary Crystal, Words on Words (London: Penguin, 2000), 246.
18. Le Guin, The Dispossessed,195.
19. Le Guin, The Dispossessed, 79.
20. «Bred støtte til obligatorisk samfunnstjeneste», ABC Nyheter, 18. mars 2024.
21. Le Guin, The Dispossessed, 110–111.
22. Le Guin, The Dispossessed, 70.
23. Le Guin, The Dispossessed, 286–287.
24. Robyn Eckersley, Environmentalism and political theory. Towards an ecocentric approach ( London: UCL Press, 1992), 185.
25. Le Guin, The Dispossessed, 79.
26. Le Guin, The Dispossessed, 7.
27. Le Guin, The Dispossessed, 100–101.
28. Le Guin, The Dispossessed, 272.
29. David W. Miller, «The Social Prison: Ursula Le Guin’s The Dispossessed», Utopian Studies 34, no. 3 (2023): 408.
30. Richard Saage, Utopische Profile 229.
31. Le Guin, The Dispossessed, 70.
32. Gregory Clayes, Utopianism for a Dying Planet: Life after Consumerism (Princeton: Princeton University Press, 2022), 463 & 506.