SPRENGNINGSARBEID I KLIMAETS TJENESTE

En notis i Morgenbladet, oppsummerer situasjonen på talende vis: «April var den varmeste aprilmåneden noensinne, det var de 10 foregående månedene også. Havet har satt nye varmerekorder hver dag i over et år. Snittemperaturen på den nordlige halvkule var i fjor sommer den varmeste på to årtusener. 57,6 millioner fat råolje ble eksportert av Norge i april [2024]. Det høyeste eksportvolumet noensinne».¹ 

Klimakrisen har med andre ord aldri vært mer påtrengende. Samtidig agerer vi mot enhver anbefaling om hva som bør gjøres for å snu situasjonen. Denne samfunnsmessige kognitive dissonans beæres ikke lengre med overskrifter og forsider, i stedet er krisen forpasset til notisene.

Eksportrekorden skjer på tross av at det allerede i 2018 ble anbefalt å stanse alle planlagte prosjekter og samtidig avvikle en femtedel av eksisterende fossile kraftverk for å unngå en temperaturstigning på 2 grader.² Det er en av flere grunner til at over 75% av verdens ledende klimaforskere vurderer at økningen i temperatur vil overstige 2,5°C i år 2100.³

Samtidig som at FNs generalsekretær sier at oljen må bli i jorden⁴ og International Energy Agency enda en gang konstaterer at det ikke er rom for nye olje- og gassfelter⁵ utdeles det 62 nye letelisenser for olje i Norge.⁶ I tillegg gir det reviderte norske statsbudsjettet for 2024 økte investeringer i olje.^{7 8}

Konsekvensen av klimakrise er flommer, oversvømmelser, og ekstrem varme. En forsmak på hvordan det kan føles fikk vi gjennom ekstremværet Hans i 2023. En kan også se til tapet av natur,⁹ eksemplifiert ved utryddelsen av insekter (14% færre insekter i Norge, hvert år de siste fire år¹⁰) for å prøve å få grep om hvor alvorlig det ikke bare vil bli, men allerede er.

Forståelsen av krisen og dennes konsekvenser vanskeliggjøres av den manglende evnen å se på komplekse og globale systemer uten å redusere dem til enkle årsakssammenhenger. Dette gir grobunn for bortforklaringer som ikke har bunn i dagens forskning. Ekstremeksempler finnes i solstormer eller stjernefødsler som forklaring til temperaturøkninger. Til disse eksemplene kan også teknooptimistene tilføyes, de som er overbevist om at klimaproblemenes løsning er rett rundt hjørnet.

«Vi trenger ikke endre noe som helst, teknologien skal bare bli moden.» Slike utsagn er eksempler på en form for det Sartre beskriver som «vond tro» (mauvaise foi).

LES OGSÅ: BØR VI HÅPE PÅ KLIMAFIKSERNE?

Informasjon er en forutsetning for «vond tro». Ifølge Sartre må man nemlig vite noe veldig godt for å klare å skjule det for seg selv på best mulig måte. Informasjon om klimakrisen er utbredt og lett tilgjengelig, kanskje det underbygger den «vonde troen»?

Alt for lite av det som er nødvendig for å snu krisen skjer, på tross av den tilgjengelige informasjonen om hvor alvorlig krisen er. Hvordan skal man da forholde seg til at endring er nødvendig, samtidig som det viser seg at informasjon alene ikke er nok til å rokke ved status quo?

Hva kan gjøres?

Hvordan kan handlingsrommet utvides, og hva finnes igjen i verktøykassen når skriften og talen er uttømt og resultatene fraværende? Dette er utgangspunktet for Andreas Malm sin Hvordan sprenge en rørledning, nylig oversatt til norsk. Boka er opprinnelig publisert på engelsk i 2021 og har allerede gitt anledning til en del diskusjon, og dannet bakgrunn til filmen med samme navn (How to blow up a pipeline, 2022). 

En meget kort oppsummering av Malm sitt argument er: ingen sosiale prosjekter som forsøkte endre samfunnet og som lyktes med det, var uten en radikal falanks som enten utførte voldelige handlinger eller i det minste truet med vold. Derfor bør vold også bli en del av kampen mot det som ødelegger klimaet, først og fremst fossilindustrien.

Før vi går videre er det viktig å poengtere at vold for Malm aldri innebærer vold mot personer, dyr eller natur. Volden er rettet mot infrastrukturen som muliggjør utvinning av bland annet olje, gass og kull. Oversetterne nevner tidlig i boken at ordet vold har andre konnotasjoner på norsk enn det tilsvarende «violence» – et viktig poeng som risikerer å gå tapt i oversettelsen og i den lokale diskusjonen.

Dagens klimaaktivisme og historiske analogier

Malm viser til at dagens klimaaktivisme i det store og hele foregår uten vold. De som forsvarer den grunnleggende, pasifistiske tanken i bevegelsen argumenterer for voldsfrihet ved å betrakte vold som umoralsk uansett situasjonen en står i. De grupperinger som ikke ønsker kategoriske tilnærminger, benytter seg av argumentet om at volden i seg selv flytter de sosiale bevegelsene vekk fra målene de har satt seg. Eksemplet som blir brukt i Malms bok er gruppen Extinction Rebellion, som angir at de er voldsfrie fordi det er den mest effektive måte å få til endring på. 

LES OGSÅ: NATUR SOM KULTUR

I lys av hvor raskt klimaendringene skjer og at oljeindustrien utvikles i stedet for å avvikles tross at vi står i en krise, er denne tanke uten hold i historien og de fremtidsprojeksjonene klimaforskere viser til.¹¹ På grunn av krisens tidsperspektiv vil en voldsfri seier risikere å bli en Pyrrhos-seier. Oljeeventyret som det eufemistisk blir kalt¹² stopper uansett på et tidspunkt, men får det dure lenge nok vil det ikke være noen igjen til å feire det.

For Malm er det totale fraværet av aksept for vold ikke noe annet enn en feillesing av historien. De historiske eksemplene som løftes frem av klimaaktivistene for å bebude det voldsfries forrang, inneholdt alle noen former for vold. Vold har vært en uløselig del av samfunnsforandring. Slaveriet, Englands suffragetter, Gandhi samt borgerrettighetsbevegelsen i USA, er blant eksemplene Malm trekker frem for å demonstrere at volden stadig har vært tilstede i mer eller mindre grad. 

Ideer for å utsette verdens undergang

Malm skriver om hva som må til for å forhindre total ødeleggelse av sivilisasjonen som vi kjenner den, noe som følger med nødvendighet dersom vi ikke evner å holde oss under 1,5 graders oppvarming. Boken er skrevet i 2020, og nå, fire år senere, fremstår 1,5 graders oppvarming som en utopisk tanke. 94% av klimaforskere tror nå at det er umulig å holde oss under 1,5 grad.¹³ «Likevel er vi her» kan man svare. Ja, vi er her, godt plassert i avstand fra ekvator og med mulighet for å beskytte oss. De som ikke er her lengre er for eksempel de hjemløse og fattige uten alternativ til å arbeide utendørs når temperaturen nærmer seg 50 grader i Delhi.¹⁴ 

Siden økningen allerede er forventet over 1,5 grad er det ikke lenger tale om å holde oss under en gitt grense. Enhver økning i temperatur representerer nå en gryende katastrofe vi bør kjempe mot.

For Malm er det sentrale middel mot temperaturstigninger å forby produksjon av alt som kan produsere CO₂ og nedlegge det som allerede er i bruk. Det er ingen forventing hos Malm at dette vil skje, og i det minste ikke i et nødvendig tempo, dersom man lener seg tilbake og venter på at styresmaktene skal ta seg av problemet. I stedet argumenterer Malm for å gjøre utslipp mindre profitable og at industrien dermed vil avvikle seg selv. Endring oppnås bare ved å sprenge rørene eller at annen form for sabotasje oppleves av industrien som en reell negativ faktor når investeringer skal planlegges.

Kanskje andre strategier er mulige? Det noteres nemlig at samtidig med eksportrekorder her til lands, anerkjenner internasjonale og nasjonale domstoler krisens omfang og statenes manglende innsats. Seniorkvinner for klimaets seiet mot Sveits i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen,¹⁵ og Greenpeace/Natur og Ungdom har fått medhold i Oslo tingrett mot statens tillatelser til tre nye oljeprosjekter.¹⁶ Spørsmålet blir da selvsagt om dette vil foranledige endringer som er raske og omfattende nok til å ha betydning. 

LES OGSÅ: FORTELLINGER FRA EN KLIMAVENNLIG OLJENASJON

Bland de private aktørene som også anerkjenner klimakrisens tilstedeværelse og omfang, er verdens store forsikringsselskaper. Katastrofer er nå så alminnelige at det ikke lønner seg å forsikre mot dem.¹⁷ Imponerende, eller kanskje absurd nok, er også oljeindustrien, de som står for brorparten av problemet, veldig klar over at krisen er her. De holder bare helst den informasjonen for seg selv.¹⁸ Så hva skal man gjøre, når den norske stat anker klimadommer og approprierer oljeindustriens egne, tåkeleggende taktikker, ved å fjerne ubehagelige ord i direktoratene sine? Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet heter fra og med i år Sokkeldirektoratet og Havindustritilsynet, vagt nok?

Hvem forsøpler?

Utover de åpenbare utslippsgigantene, kommer Malm innom hvem andre som står for store deler av CO2-utslippene. Han diskuterer også hvordan skal man forholde seg til at vi alle sammen bidrar til utslipp bare gjennom vår eksistens. Malm skiller mellom utslipp som er nødvendige for overlevelse, bergingsutslipp (subsistence) det å varme maten sin for eksempel, og dem som er forbundet med overflødigheter, eller luksusutslipp. De rikeste 0,54% av befolkningen står for utslipp som er 1/3 høyere en den fattigste halvdel av jordens befolkning. Det finnes selvsagt grader av luksusutslipp, som derfor kan påskrives forskjellig grader av moralsk fordømmelse. Er en ferietur til andre siden av planeten bedre eller verre enn å spise kjøtt til hvert måltid? Hvor ofte skal fungerende elektronikk skiftes ut? Er det verre å skifte telefonen ut hvert år eller el-bilen hvert tredje? Uansett hvordan man vektlegger disse eksemplene er det vanskelig å argumentere for at denne typen av utslipp bør likestilles med de utslippene som er tilknyttet matlaging i Burundi når man skal diskutere hvor det skal kuttes.

Kan volden forsvares?

Det å utføre klimaaktivisme blir stemplet som terrorisme og foranlediger rettsdommer og bøter – selv den klimaaktivismen som er voldsfri. Samtidig kan selskaper drive med helseskadelig industri nesten uten konsekvenser.¹⁹ Dette kan se ut å endre seg. Total Energies direktører og største aksjonærer (som inkluderer Oljefondet²⁰) har blitt stevnet for retten i Frankrike for medvirkning til mord.²¹ Hva hvis dette heller ikke viser seg å få gjennomslag og det å lage flere kronikker eller dokumentarer ikke har den kraften til endring som disses forfattere ofte håper på? Et sitat fra Tor Åge Bringsværd sin novelle Bløtkakemannen vender tilbake passer i denne diskusjonen «symbolsk aksjon [kronikker og dokumentarer] forutsetter et minstemål av fantasi og moralsk samvittighet hos motparten». Malm er selve inne på dette når han skriver:

«Forestillingsevnen er her en sentral evne. Klimakrisa utspiller seg gjennom en rekke sammenlåste absurditeter som er bakt inn i den. Ikke bare er det enklere å forestille seg slutten på verden enn slutten på kapitalismen, eller en tilsiktet storskala intervensjon i klimasystemet – det vi kaller klimafiksing – enn i det økonomiske systemet, men det er også enklere – i hvert fall for noen – å forestille seg å skulle lære å dø, enn å lære å slåss».²²

Så hva skal vi gjøre hvis det skorter på forestillingsevnen? En kan jo anbefale mer lesing for å utvide horisonten. Kim Stanley Robinson forestiller seg nesten enhver mulighet for å få snudd krisen i sin bok The Ministry for the Future. Også her fremstår en nødvendig politisk endring umulig uten vold. Dessverre kan en ikke håpe på at de styrende skal lese bøker, og måten de har agert hittil, gjør det vanskelig å håpe på en forestillingsevne til å ta inn over seg alvorlighetsgraden av situasjonen. Dette gjør problemet mer presserende, for som Malm beskriver er klimakrisen tett knyttet til tid. Jo lengre tid som går før endring, jo mer inngripende endringer kreves, eller dersom vi ikke agerer i tide, sivilisasjonens undergang. Hvor mye tid som er igjen er vanskelig å estimere, FNs generalsekretær for klimaendringer gir oss to år.²³

Klimabevegelsens opprinnelse blir noen ganger datert til Rachel Carson og hennes Silent spring, publisert i 1962. Carson argumenterer i boken for at pesticidet dichlorodiphenyltrichloroethane (DDT) er skadelig for dyr, natur og mennesker i en grad som ikke berettigede dens bruk. Carson argumenterte med bakgrunn i forskningen som da forelå, og som ikke har blitt avkreftet siden. Likevel gikk det 10 år før bruk av DDT ble forbudt i USA. Klimakrisens omfang og utvikling gir oss mindre enn ti år igjen dersom vi fortsatt skal leve og ikke bare overleve her på planeten. Tekst og tale og voldsfrie metoder har blitt prøvd gang på gang, uten at nødvendig endring er inntruffet. Det betyr at andre handlingsmåter må prøves, for som det er blitt sagt utallige ganger, «det er idioti å bruke den samme fremgangsmåten gang på gang og forvente forskjellige resultater».

Oversettelsen

Boken er oversatt av Alf Jørgen Schnell og Daniel Vernegg, som også oversatt Mark Fishers Den kapitalistiske realismen. I begge bøkene vises et hang til arkaisk ordbruk. Eksempler fra Malms bok er numinøs, endeliktet, antitetisk, «... averterer utsvevende dissipasjon ...». Dette er synd, ikke fordi bruk av et litterært eller arkaisk språk er en synd i seg selv, det er det ikke, men fordi boken og dens budskap er en viktig del av debatten om hva som må gjøres med klimakrisen. Da skulle jeg ønske at språket ikke var et hinder for et større publikum.²⁴

Andreas Malm argumenterer i alle fall farlig godt for at det må kraftigere lut til for å mane frem det nødvendige skifte. 

Fotnoter

1. Morgenbladet, nummer 19 2024.
2. Malm A, Schnell AJ, Vernegg D. Hvordan sprenge en rørledning : om å lære å kjempe mens verden brenner. 1. utgave. Oslo: Solum Bokvennen; 2024. s. 87
3. https://www.theguardian.com/environment/article/2024/may/08/world-scientists-climate-failure-survey-global-temperature
4. https://news.un.org/en/story/2023/06/1137747
5. https://www.iea.org/reports/the-oil-and-gas-industry-in-net-zero-transitions/executive-summary
6. https://www.norskpetroleum.no/leting/arealstatus-for-norsk-kontinentalsokkel/
7. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/framleis-hoge-inntekter-fra-petroleumsverksemda/id3038640/
8. https://www.norskpetroleum.no/okonomi/investeringer-og-driftskostnader/
9. https://www.nrk.no/vestland/ny-rapport_-noreg-mister-villmark-i-storre-tempo-1.16864116
10. https://www.miljodirektoratet.no/aktuelt/nyheter/2024/mai-2024/farre-insekter-i-naturen-nedgangen-fortsetter/
11. PCC, 2023: Summary for Policymakers. In: Climate Change 2023: Synthesis Report. Contribution of Working Groups I, II and III to the Sixth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change [Core Writing Team, H. Lee and J. Romero (eds.)]. IPCC, Geneva, Switzerland, pp. 1-34, doi: 10.59327/IPCC/AR6-9789291691647.001
12. For en grundig gjennomgang om dette narrativ, se denne artikkel fra Arr
13. https://www.theguardian.com/environment/article/2024/may/08/world-scientists-climate-failure-survey-global-temperature
14. https://www.theguardian.com/world/article/2024/may/29/delhi-temperature-hits-499c-as-indias-capital-records-hottest-day
15. https://www.nrk.no/urix/eldre-kvinner-frykter-de-vil-do-i-hetebolger-_-fikk-historisk-seier-i-retten-1.16836216
16. https://www.nrk.no/norge/klimaorganisasjoner-vant-mot-staten_-_-klimaet-har-vunnet-en-knusende-seier-1.16722602
17. https://www.lmd.no/2024/05/risikofri-forsikring/
18. https://www.theguardian.com/us-news/2024/apr/30/big-oil-climate-crisis-us-senate-report
19. Bell ML, Gasparrini A, Benjamin GC. Climate Change, Extreme Heat, and Health. N Engl J Med. 2024;390(19):1793-1801. doi:10.1056/NEJMra2210769
20. https://www.nbim.no/no/oljefondet/investeringene/#/2023/investments/equities/1686/TotalEnergies%20SE
21. https://www.theguardian.com/environment/article/2024/may/21/climate-victims-file-criminal-case-against-bosses-of-oil-firm-total
22. Malm A, Schnell AJ, Vernegg D. Hvordan sprenge en rørledning : om å lære å kjempe mens verden brenner. 1. utgave. Oslo: Solum Bokvennen; 2024. s. 177
23. https://unfccc.int/news/two-years-to-save-the-world-simon-stiell-at-chatham-house
24. Malm A, Schnell AJ, Vernegg D. Hvordan sprenge en rørledning : om å lære å kjempe mens verden brenner. 1. utgave. Oslo: Solum Bokvennen; 2024. s. 68