KLOKT OM DUMHET OG IDIOTI
Lars Fr. H. Svendsens bok om tenkningens fallgruver er morsom, tankevekkende og velskrevet. Kanskje vi bør se med litt blidere øyne på dumheten, spesielt i skole og utdanning, og være mer på vakt for den dumme idiotien, ikke minst i politikken.
Den produktive filosofen Lars Fr. H. Svendsen har alltid hatt nese for det som fenger og er i vinden. Allerede med debuten Kjedsomhetens filosofi (1999) nådde han et stort internasjonalt publikum, med et tema som traff tidsånden etter at nittitallets frittflytende ironi hadde begynt å ebbe av. Og nå altså: Dumhet, idioti og dumme idioter, som tegner til å bli nok en suksess, med mye medieomtale, tredje opplag på gang i skrivende stund, og boka er allerede solgt til engelsk, tysk, kroatisk og dansk bokmarked.
Filosofer er kjent for å hylle klokskap og klar tenkning, og drøfte hva sannhet, gyldige argumenter og visdom er. Speilbildet til dette, dumhet og idioti, er viet betydelig mindre oppmerksomhet, selv om det unektelig er ganske underholdende, det pirrer vår skadefryd og har et ikke ubetydelig komisk potensiale. Men Svendsen presiserer at boken handler om folk med «et normalt funksjonsnivå eller høyere», så dette handler på ingen måte om lytekomikk.
Boken er et relativt kort essay på drøyt hundre sider. Det tar seg mål om å være et bidrag til dydsepistemologien, den filosofiske disiplinen som dreier seg om å bli dyktig som erkjennende vesen. Svendsens grep er å ta fatt på de negative sidene — erkjennelsesmessige feil, fallgruver og tilkortkommenheter.
Idiotsikker struktur
Bokas tittel utgjør rammeverket for boka. Svendsen introduserer en enkel typologi: 1. dumhet, 2. idioti og 3. dumme idioter. Kort sagt er dumhet å ikke tenke. Idioti er å tenke dårlig. Dumt idioti er den potente og farlige kombinasjonen av disse. Disse tre begrepene uteskes, nyanseres og eksemplifiseres i resten av boka, i dialog med filosofer og andre tenkere. Svendsen skriver aldri høyttravende, men tar deg vennlig i hånden og leder deg deg gjennom temaet i et sobert språk. Man forstår og nikker, og ikke sjelden humrer man.
Men det er tildels en oppgitt tone over boka. I vår tid er temaet svært aktuelt, vi jamrer oss over de tradisjonelle medienes forfall, sosiale medier som boltreplass for skråsikre dilettanter, der monsteret i CAPS LOCK NESS virkelig finnes, influensere som lyttes til mer enn fagfolk, konspirasjonsteorier høyt opp i maktens korridorer, svekket tillit til skolen og utdanningssystemet, masseuniversitetenes sørgelige tilstand, plagierte masteroppgaver, for å nevne noe. Internett har gitt tilgang til enorme mengder informasjon, men få har ferdigheter til å behandle informasjonen på en tilfredsstillende måte, det fører «et kaotisk kunnskapsrom» som han kaller det.
Svendsen kommer med mange tankevekkende poeng, for eksempel når han viser til Schopenhauer, som hevder at det å lese kan gjøre en dum. Å lese er å la en annen tenke for oss, hevdet Schopenhauer. Vi bare kopierer forfatterens mentale prosess — som for Svendsen i bunn og grunn er definisjonen på dumhet. Men i realiteten er det jo slik at de fleste av oss gjør seg tanker ut fra det man leser, til og med mens man leser foregår det en slags parallell mental virksomhet, der vi stadig reflekterer og knytter det vi leser opp mot egne tanker.
For å gå litt mer i dybden. Dumhet defineres altså som manglende bruk av tenkeevnen. En slik «ikke-tenkning» er i realiteten utgangspunktet for oss alle. Fra barndommen av plukker vi opp det vi hører fra skole, foreldre og så videre, og godtar det temmelig kritikkløst. Svendsen innser at vi alle er mer eller mindre dumme, og at det nødvendigvis må være slik i et samfunn. Det er verken mulig eller ønskelig at alle skal tenke grundig og selvstendig over alle ting. Man må ta en del for gitt, fordele tankevirksomheten så å si, for at et samfunn skal fungere må man ha en hel del ikke-tenkning. Men det er grenser.
Adolf Eichmann trekkes fram som et interessant eksempel. Eichmann, den tyske SS-offiseren som var hovedorganisatoren bak Holocaust, gjennomførte oppgavene sine nøye og samvittighetsfullt, men han tenkte ikke. Han fulgte kun ordre og stilte aldri kritiske spørsmål, verken til oppgavene eller til seg selv, som han selv innrømmet i rettsoppgjøret som endte med hans dødsdom.
Eichmann hadde med andre ord ikke dømmekraft, evnen til å skjelne godt fra ondt. Saken Eichmann viser også at det er et moralsk imperativ å tenke — å ikke være dum. I tillegg eksemplifiserer Eichmann forskjellen mellom å være dum og uintelligent. Dumme mennesker kan utmerket godt være intelligente, ifølge Svendsens typologi. Eichmann mestret avansert byråkrati og administrasjon, oppgaver som krevde ikke så rent lite intelligens.
Forøvrig: Svendsens sarkastiske beskrivelse av mennesker med høy IQ og som er svært opptatt av det, men som ellers ikke utretter noe av betydning, er drepende presis!
Idioter og fritenkere
Neste kategori, «idioter» er de som forsøker å overskride dumheten, noe vi alle selvsagt bør prøve på. Idioten vil tenke selv, men det går ikke så bra. En idiot tenker rett og slett dårlig. I boken drøftes alle mulige slutningsfeil, forveksling av korrelasjon og kausalitet, bekreftelsesbias (en som gjør det er en «bekreftelsesbajas» et ypperlig nyord fra Svendsen), Dunning-Kruger-effekten, tåpelige ad hoc-hypoteser, og så videre.
Svendsen er spesielt bekymret for introduksjonen av følelser i den offentlige debatten, og dokumenterer at frasen «jeg føler at» har hatt en eksplosiv økning fra 1970-tallet til i dag. Idioten forveksler det å være sint med å ha grunn til å være sint, som Svendsen skriver. Men slik er det jo ikke nødvendigvis.
Hos idioten ligger en tendens til det kontrære — han vil jo nettopp ikke bare være som den dumme, som kritikkløst godtar det han hører og leser. Svendsen bruker covid-vaksinen som eksempel: De fleste som tok covid-vaksinen, kan karakteriseres som dumme. Men de fleste som ikke tok den kan karakteriseres som idioter.
Her berører man fritenker-begrepet, som for de fleste er positivt ladet. «Tenke sjæl og mene», som det heter. Å tenke selvstendig ligger som et ideal i kulturen, ikke minst innen skole og utdanning. Men kanskje har det en litt for positiv klang? Det er i og for seg rosverdig å forfølge egne tankerekker og prøve å tenke selvstendig — men å stå alene med sin tenkning er ikke alltid et godt tegn. Det kan være vel så nyttig, og krevende nok, å sette seg inn i andres tanker og videreføre tradisjoner. I alle fall til å begynne med.
Selv om det kan oppleves friskt og herlig på de erkjennelsesmessige viddene, er det også risikabelt å bevege seg utenfor opptråkkede stier. Da må man i alle fall være ydmyk og vurdere eventuelle motforestillinger. Ellers blir man fort en dum idiot.
Dumhet pluss idioti
Å være en «dum idiot» er i denne sammenheng litt kontraintuitivt — hvordan kan man på en og samme tid både ikke tenke og tenke dårlig? Men den dumme idioten er en som «omfavner egne tankefeil tankeløst» ifølge Svendsen, og kaller det et slags tokomponentlim der dumhet og idioti slår seg sammen og blir urokkelig.
I motsetning til idioten, som kan være i tvil, er skråsikkerhet det viktigste kjennemerket på den dumme idioten. Med stor selvtillit forhåndskonkluderer han, omfavner enkle svar på komplekse saker, blir monomant opptatt av temaet og føyser vekk alle motargumenter. Han «skyr subtilitet og nyanser, som kun vekker vemmelse i ham. Han kan ikke akseptere at det finnes motstridende eller tvetydige belegg for noe.»
Den dumme idioten er på sitt beste en plage for omgivelsene, på sitt verste direkte farlig. Svendsen påpeker at mange politiske ledere er dumme idioter, som Hitler, Mussolini, Stalin, Pol Pot og Mao Zedong. Her åpner essayet for en maktkritikk som kunne vært utdypet ytterligere. For er det ikke slik at også liberale og demokratiske valgte politikere ofte utviser den dumme idiotens typiske trekk? I debatter synes det å være et pinlig nederlag å erkjenne feilslutninger og endre mening i møtet med fakta og bedre argumenter.
Som Nina Witoszek pekte på i en kronikk her om dagen, synes mange politikere å være nokså uimottakelige for hva som skjer i offentlig debatt, viljen til å lytte og til å la seg korrigere av motforestillinger er knapt til stede. Det er som om kakofonien i offentlig debatt gir inntrykk av et levende demokrati, men fungerer i realiteten som en avledningsmanøver. Man kjører uanfektet på og «tankeløst omfavner egne tankefeil».
Derfor savner jeg at Svendsen legger større vekt på maktpersoner og myndighetene, for der har dumhet og idioti et langt større skadepotensial enn i ekkokamre på Facebook. Essayet fremstår kanskje litt som middelklassens oppgitte sukk over «folkets rap». Men, som Svendsen selv er inne på når han siterer Aristoteles, kan massenes samlede visdom ofte være bedre enn noen få maktpersoner, som oftere enn vi liker å tro, er dumme idioter.
Grenser mot idiotiet
Og hvordan kan man avgjøre hvilke ideologier, tanker og ideer som er idiotiske? Svendsen bruker rasismen som et eksempel, det er greit nok, men grensene er jo ikke alltid så klare. Han poengterer jo at også antirasismen kan bikke over å bli idiotisk. Hva som er idiotisk vil jo til syvende og sist være et skjønnsspørsmål. Tanken om at covid-19 skyldtes laboratorielekkasje var idiotisk, nå er den ikke det lenger. Boka drøfter dette komplekset litt enkelt — men det ligger vel i sjangeren og sakens natur at man i liten grad kan gå i dybden på konkrete saker.
Dessuten: Vi mennesker har mange måter å forholde oss til verden på, og det er slett ikke bare gjennom streng logisk og fornuftsbasert erkjennelse. Men i boken skinner det gjennom en lett nedlatende tone overfor alt som er «overnaturlig». Man finner ingenting om ordløse innsikter, ikke en gang intuisjon. Er dette bare sprøyt? Eller reelle fenomener som faller utenfor den strenge, firkantede rasjonalitet? I så fall blir konsekvensen da at en rekke kloke og klarttenkende mennesker, som ikke er en del av den moderne, sekulære vestlig-dominerte intelligentsia, rett og slett blir skuflet ut i idiotiens utmark.
Boken er på den måten et opplysningstids-aktig prosjekt, så får det heller være at romantikere som meg føler noe mangler. Men det er kanskje helt greit, gitt bokens mandat — å drøfte tenkning og erkjennelse i streng, filosofisk forstand.
Kritisk tenkning om kritisk tenkning
Når og hvordan beveger man seg fra den dumme «innafor boksen»-tenkningen og over i selvstendig tenkning? Dette er en underliggende — og svært viktig — problemstilling i boken. Det er jo i realiteten dette skole og utdanning handler om. Man skal på den ene siden lære hvordan ting «er» — kunnskap, fakta, grunnleggende verdier i samfunnet, man skal «dumt» godta det man lærer. Samtidig skal man tenke selvstendig og kritisk — som fort kan bikke mot idiotiet. Dette er to prosesser som på mange måter står i motsetning til hverandre, og balansegangen er avgjørende.
Avsmaken mot den autoritære («dumme») «puggeskolen» har ført til at man i dag legger svært stor vekt stor vekt på elevenes selvstendige refleksjon. «Kritisk tenkning» er en del av skolens verdigrunnlag, og i Læreplanverket for det 13-årige skoleløpet slås det fast allerede i første paragraf at «Elevane og lærlingane skal lære å tenkje kritisk». Også når det gjelder de konkrete fagene slås det fast at «Kompetansebegrepet omfatter også forståelse og evne til refleksjon og kritisk tenkning i fag». For eksempel skal de i norsk kunne «begrunne egne meninger i samtaler» allerede etter 2. klassetrinn. Det vil si allerede i seks-syv årsalderen.
Få vil vel tilbake til den autoritære puggeskolen, samtidig er det klare fallgruver i motsatt ende også. Som mangeårig lærer i videregående og ungdomsskole, kan jeg ikke fri meg fra en murrende tvil om at vi kanskje har gått litt langt i iveren etter å oppildne kritisk og selvstendig tenkning. Det er noe litt skummelt ved å kreve at barn og unge skal mene noe før det kommer naturlig. Mang en elev har fortvilet utbrutt «Jeg vet ikke hva jeg skal mene! Jeg kan jo ikke nok om dette!» En slik selverkjennelse bør man ta på alvor. For mange, kanskje de fleste, er det først mot slutten av ungdomsskolen og utover i videregående at elevene er i stand til å lære seg å drøfte og reflektere selvstendig, at de opplever at de har nok kunnskap i bunn. Kanskje elevene, særlig i grunnskolen, i mye større grad burde lære hvordan ting «er». Har man en dum tro på den kritiske tenkningen?
En opplagt fare er at en del elever tenker strategisk og plukker opp de «korrekte» meningene og framfører dem. Slik sett blir det bare et skinn av selvstendig tenkning, mens det i bunn og grunn er «dum» etterplapring. Men den største faren ved å kreve at barn og unge skal «tenke sjæl og mene» for tidlig, er at man venner dem til at det er helt greit, ja nærmest påkrevd å ha sterke meninger før man kan noe særlig om temaet. Slik skapes dilettanter som skråsikkert uttaler seg om alt mulig, fordi man er vant til å bli heiet fram for dette. I verste fall skapes overmodige og nonsjalante ungdomspolitikere.
Alt i alt
Svendsens bok er et ekte opplysningsprosjekt. Det er blitt en riktig underholdende og tankevekkende bok, som forsyner oss med et nyttig og klargjørende begrepsapparat i «dumhet», «idioti» og «dumt idioti» med alle deres nyanser. Jeg er overbevist om at den har et stort gjennomslagsfelt i den velutdannede middelklasse, et sjikt som er forbløffende likt i mange ulike land.
