EN NY FILOSOFIHISTORIE
Opprørerne befinner seg i grenselandet mellom essayet og den filosofiske romanen, og tar sikte på å være en lettlest og inspirerende introduksjon til en glemt og ignorert historie om brilliante kvinnelige tenkere.
Publisert
Sist oppdatert
«Hva hører fortiden og hva hører fremtiden til? Ingen av oss kan vite noe her. Men etter å ha vært gjennom [emnet om] Opprørerne enda et semester står det for meg om mulig enda klarere enn før hvor mye det er å hente på å utvide den filosofiske kanon» (s. 290).
Kristin Gjesdal oppsummerer her agendaen for hennes to siste prosjekter, Kvinner i filosofien (2021), utarbeidet sammen med Dalia Nassar, og nå Opprørerne: kvinner som endret filosofien (2024). Sistnevnte verk kan beskrives som en litterær formidling og tilgjengeliggjøring av mye av innholdet i Kvinner i filosofien, en samling av originaltekster fra tyskspråklige og sentraleuropeiske kvinnelige tenkere i det lange 1800-tallet. I Opprørerne er det filosofiske stoffet inkarnert i et episodisk narrativ med autobiografiske innslag. Vi trekkes inn i Gjesdals hverdag, hjemme i huset bygget i lokal Wissahickon-skifer i Philadelphia på østkysten av USA. Kapitlene innledes gjerne med fenomenologiske skildringer og betraktninger, av lyriske årstids- og landskapsbeskrivelser, av de umiddelbare omgivelsene, forholdet mellom amerikansk og norsk kultur, av Gjesdals vei til jobb og livet på universitetet. Men det som står i hovedfokus gjennom hele fortellingen er et kurs om filosofihistoriens bortglemte kvinner, hvor hun sammen med en rekke ivrige studenter leser og diskuterer utdrag fra tenkernes originalverk (s. 26).
For Gjesdal åpner disse tenkerne et mer eksperimentelt, vilt og poetisk liv, det filosofiske livet, et liv som gjennom tenkning og handling tar del i politikken og derved utformingen av fremtiden. Hun viser videre at filosofi som værensform ikke bare har vært et domene for menn, men at det finnes en lang tradisjon av kvinner som har viet sitt liv til å dyrke visdomskjærligheten, både i og utenfor universitetet. Etter å ha lest Opprørerne, blir det umulig å hevde at filosofien kun har appellert til en eksklusiv herreklubb. Mer radikalt viser Gjesdal at disse kvinnelige tenkerne har vært sentrale i å forme den verden vi lever i nå, og at hvis vi skal forstå oss selv, forstå hvilke muligheter og utfordringer vi står overfor i vår egen tid og eget samfunn, må vi ikke bare forstå den mannsdominerte filosofikanon, men også den store strømningen fra kvinnelige filosofer vi finner presentert her.
Boken går kronologisk til verks. Gjesdal begynner med å ta for seg den ekstravagante pariser-aristokraten Germaine de Staël (1766-1817), og hennes essay om den vanskelige balansegangen mellom å være intellektuell og kvinne (s. 42). Staël tar til orde for at kvinner med talent bør gis muligheten til å lese og skrive filosofi. Hun er for øvrig også en av de første som insisterer på at det ikke bare er menn som kan omtales som «genier» (43). Videre analyserer hun hvordan kvinner disiplineres i og gjennom kulturen, hvordan deres muligheter begrenses og undertrykkes, samt hvordan en snever utdannelse og mangel på tilgang til forskningsmidler og lærdomsinstitusjoner umuliggjør det intellektuelle liv for kvinner. Og når en kvinne, tross strid og ressentiment, likevel makter å tilegne seg filosofisk utdannelse, blir hun behandlet som en vesentlig tragikomisk skikkelse, en slags mann i kvinnekropp. Kvinnefiendtligheten kommer således til uttrykk nettopp overfor disse modige kvinner som våger å utvide horisonten for hva «kvinne» kan innebære.
Videre leser vi om Karoline von Günderrode (1780-1806), en sentral tidlig økologisk tenker, som utvikler en vitalistisk visjon om jorden og universet som uendelig livskraft og vorden, (her er hun tydelig i dialog med Spinoza, Fichte og Schelling). Således legemliggjør naturen en telisk betydning og kraft som ligger utenfor verdiene menneskene projiserer på den, en tanke vi gjenkjenner fra andre tyske romantikere som Schelling, Novalis, Schlegel og Hölderlin. Naturen, urkraften, har sitt eget telos, sitt eget iboende formål som ifølge Günderrode ikke kan reduseres til menneskelig intensjon og prosjektering. Mennesket blir da ikke lenger opphavet til all verdi, det er ikke mennesket som konstruerer betydning for så å projisere den på en død mekanisk verden utenfor. Tvert imot står mennesket, ifølge Günderrode, hele tiden overfor en virkelighet som overskrider dets kategorier og representasjoner (s. 67).
Et interessant spørsmål som dukker opp i diskusjonen om Günderrode vedrører hvorvidt filosofien må anses som «en sykdom i ånden» (64). Inntrer filosofien i en kultur, og i et enkeltmenneske, når disse har mistet sin åndelige spontanitet og kraft, sin opprinnelige religiøse og mytopoetiske evne til å leve sammen med alt som er? Innebærer filosofien, tross dens snakk om revolusjon og forbedring av verden, egentlig et grunnleggende tap og et forfall, en sklerose i ånden og kulturen? Bettina Brentano von Arnim (1785-1859) som brevvekslet med Günderrode og publiserte det store verket Günderrode (1840) etter hennes venninnes tragiske selvmord, utforsker videre en slik kritikk av filosofien (Kvin. i fil., s. 114-115). Er rasjonalisering og filosofisk opplysning en slags nevrotisk fremmedgjøring?
Brentano von Arnims kritikk av filosofien er interessant i denne sammenhengen «nettopp fordi den selv er filosofi, om enn filosofi i en annen form enn den hun fant hos store systembyggere som Kant, Fichte og Schelling [...] Kritikken hennes foregriper Kierkegaards innvendinger mot systemfilosofien» (s. 91). Er oppfordringen til å spre filosofien til andre mennesker, populariseringen, en oppskrift på å forkvakle sjelen med en overreflekterende tankebevegelse, og gjøre mennesket fullt av angst? Brentano von Arnim er overbevist om at «musikken må herske i sjelen» og at det er noe i filosofien som fjerner sjelen fra denne umiddelbare musikken og rytmen som er væren. Filosofi og vitenskap gir kanskje makt og selvbestemmelse, men er dette en faustisk pakt med djevelen, hvor makt og teknologi tilegnes i bytte mot mening og værensfylde? Dette er spørsmål som alle filosofer bør stille seg i ny og ne. Sprer vi en åndelig pest? Til syvende og sist tror jeg filosofi kan være skapende og fornyende, men Theodor Adorno har rett når han sier at filosofien har godt av å ha in mente den anti-filosofiske impulsen som minner om at det er ting tanken ikke fullt og helt kan gripe (s. 13).
Feminisme, begjærsfilosofi og sosialontologi
Vi leser om Hedwig Dohms (1831-1919) kamp mot antifeminismen, samt hennes kritikk av Friedrich Nietzsche misogynisme. Videre berettes det om den afrikansk-amerikanske Anna J. Coopers (1858-1964) betraktninger om utdannelse, rasisme og sørstatskvinnens visdom. Cooper er et nytt og friskt innslag som ikke er med i Kvinner i filosofien-antologien, og hennes tilnærming til den litterære og filosofiske kanon er balansert og samtidig radikal. Cooper, som var utdannet i klassiske fag og teologi, forsvarer den vestlige kanon og ser absolutt poenget med å lese Homer og Shakespeare: «Den høykulturelle kanon, sier hun, er også deres; den krever ikke noen bestemt etnisk bakgrunn» (s. 131). Kanon er likevel uunngåelig definert ut fra bestemte kulturelle og ideologiske interesser, og hun velger derfor å utvide den på dristig vis: her kommer bl.a. Staël, George Eliot, Sarah Woodson, Charlott Forten Grimké, med. Således utfordrer hun samfunnet til å ikke ta utgangspunkt i den privilegerte sosiale klassens ideologi, men gi stemme til dem som ikke besitter kulturell kapital, og slik «komme frem til hva som er best ikke bare for dem som er velrepresenterte i samfunnet, men for oss alle» (s. 135).
Videre leser vi om Clara Zetkin (1857-1933), om likestilling og den undertrykte arbeiderklassen, og om Rosa Luxemburgs (1871-1919) kapitalismekritikk. Zetkin og Luxemburg knytter filosofien til det konkrete og brutale materielle livet her og nå i form av kritikk av den moderne økonomi, og særlig utbytting i det kapitalistiske systemet. Luxemburg utvikler også en interessant kritikk av imperialismen, hvordan denne henger sammen med kapitalismens avhengighet av stadig vekst for å oppnå en eksponentielt økende produksjon av merverdi.
Selv synes jeg Lou Salomés begjærsfilosofi var svært tankevekkende, særlig hvordan hun belyser relasjonen mellom filosofisk/kunstnerisk arbeid og den erotiske dimensjonen. Eros presenteres hos Salomé som en ontologisk kraft, og det er dette vitalistiske erotikkbegrepet som gjør det mulig for henne å se sammenhengen mellom den filosofiske kontemplasjonen av de høyeste og mest kosmiske ting og det som er hverdagslig, kroppslig og seksuelt. Den erotiske livskraften har å gjøre med alt vi lengter etter, det vi elsker, det som fører oss til livsbejaelse og ekstatisk overskridelse.
Kapittelet om den tyske fenomenologen Gerda Walther (1897-1977) presenterer en tankevekkende sosialontologi og fikk meg igjen til å tenke på grunnlaget for byggingen av fellesskap. Er det fortsatt mulig å bygge ekte og dype fellesskap i en atomisert og individualistisk tidsalder hvor liberalismen og kapitalismens hegemoni er så total? Dette er også noe Gjesdal kommer inn på i slutten av kapittelet: Hvordan skape filosofisk fellesskap? Hva slags nye sosiale fellesskap vil det være mulig å skape i fremtiden? (s. 225). Kan filosofi være basis for et ekte, mer oppriktig, politisk og sosialt fellesskap?
En ikke-essentialistisk kjønnsteori
Gjesdals kapittel om Simone de Beauvoirs liv og bidrag til feminismen kan fungere som en fin introduksjon til moderne problemstillinger og diskusjoner innenfor feminisme og kjønnsteori. For Beauvoir var liv og filosofi ett. Det handler om å leve ut idealet om den frie intellektuelle, rede til å utforske tankens og værens yttergrenser bortenfor spissborgerlig moral og ressentiment. Beauvoir gav generasjoner av kvinner «et glitrende eksempel på hvordan et intellektuelt liv kunne leves. Gjennom liv og lære åpnet hun et større rom» (s. 237).
Gjesdal utlegger parallelt elementer av hennes egen feministiske tilnærming. Hun betoner skillet mellom forskjellsfeminisme og ikke-essensialistisk feminisme, hvori hun selv plasserer seg innenfor sistnevnte tradisjon. I denne diskusjonen er hun rettferdig og nyansert, hun feilrepresenterer ikke sine motstandere. Gjesdal viser at de Beauvoirs påstand om at kvinne er noe man blir og ikke noe man er, ikke handler om å fornekte den biologiske distinksjonen mellom menn og kvinner. Snarere handler den om å kritisere falske former for essensialismer som gjør kjønn til et fengsel for kvinner og for dem som ikke føler seg hjemme i de dominerende kjønnsbegrepene som den sosiale og symbolske verden pålegger dem.
Essensialisme, forstått her som ulike ideologiske og språklige fremstillinger av hva en kvinne og hva en mann er, blir brukt til å legitimere undertrykking av kvinner ved å begrense forestillingene om hva en kvinne kan være og derved å frata dem full delaktighet i det politiske og intellektuelle liv. Således blir essensialismen en unnskyldning for å hevde at kvinner ikke kan ta del i filosofien, fordi kvinnen essensielt har en slik natur at hun verken kan eller bør ta del i tankens verden. Når dette skjer blir kjønnskategoriene et fengsel, et bur, som forhindrer mennesket å realisere sitt fulle potensial som f.eks. filosof, dikter, kunstner og politisk aktivist.
Gjesdal sier derfor at selv om kjønn utvilsomt er knyttet til biologi, skal det ikke være et bur, et fengsel. Kjønn bør uttrykkes fritt, noe som i konkret og politisk forstand krever en revolusjon av både filosofien og av hvordan vi forholder oss til historisk undertrykte grupper i samfunnet. Den afrikansk-amerikanske radikale filosofen Angela Davis (1944-) blir i siste kapittel av boken trukket frem som en som viser hvordan økonomisk undertrykkelse forgrener seg i en lang rekke mindre tydelige og underforståtte undertrykksformer og "essensialismer" (s. 268). Det er umulig, i følge Davis, å få bukt med den grunnleggende undertrykkelsen hvis vi behandler hvert deluttrykk isolert og for seg; da risikerer vi at mer grunnleggende problemer som forårsakes av klasseforskjeller og utbytting i kapitalismen, forblir intakt uten utfordring, og dermed dukker stadig problemet opp i nye former (s. 267). På denne måten viser Davis at den inngrodde essensialismen og rasismen i det amerikanske samfunn mot den afrikansk-amerikanske populasjonen og mot andre undertrykte etnisiteter og grupper, ikke kan isoleres fra den større økonomiske undertrykkelsen under kapitalismen (s.269).
En radikal arv
Gjesdals innvending mot forsvarerne av den nåværende kanon er at kvinnene ikke er uteblitt fra filosofien fordi de ikke har bidratt med store filosofiske innovasjoner eller fordi de rett og slett aldri var interessert i- eller anlagt for filosofisk tenkning, men fordi de aktivt har blitt skrevet ut av historien. Dette får alvorlige konsekvenser for fremtidens kvinnelige filosofistudenter:
«vi får et ufullstendig bilde av filosofien, men også av vår egen kultur i en atskillig bredere forstand. For de av oss som antar at vi alle formes gjennom vår interaksjon med den kulturen vi er en del av, innebærer det at når bidragene til kvinner i filosofien blir fortrengt, er det ikke bare historien, som et arsenal av fortidsytringer, men også vår egen selvforståelse, her og nå, som er blitt fordreid» (s. 265).
Dette er et viktig poeng; vi er vår historie. Måten vi lever våre liv på, innholdet i våre intensjoner og begjær, formes av vår tolkning, hvor fragmentert og usammenhengende den enn måtte være, av historien. Hvis kvinnene viskes ut fra filosofien, blir også filosofiens fremtid for kvinner, og dermed en potensielt rikere og dypere kultur og politikk, umuliggjort.
Til slutt
Gjesdal tar oss også innom seminarrommet som på mange måter utgjør hennes filosofiske laboratorium, stedet der utlegging og utprøving av tenkningen finner sted. Her er studentene av naturlige årsaker anonymisert og skildret med få karakterkjennetegn, noe som til tider kan være en svakhet fra et litterært ståsted. Dersom Gjesdals formål var å skrive et mer filosofisk «polyfonisk» verk, ville en mulighet vært å konstruere intellektuelle karakterer som kunne radikalt motsi henne. Den filosofiske romanen kunne blitt et krysningspunkt hvor svært ulike etiske og politiske ståsteder ble personifisert i ulike karakterer. Slik det står gir Gjesdals utlegging overfor grupper av navnløse og ofte nervøse studenter, en fornemmelse av «preaching to the choir».
Jeg tror boken hadde tjent på mer spenning, kontradiksjon og motstand. Det ville ha bidratt til å styrke en allerede sterk bok. Det er dog ikke slik at hun ikke inkluderer kritiske perspektiver; hele veien viser det litterære jeg-et en stadig åpenhet for å endre synspunkt, og hun lytter stadig til studentenes kritikk og innvendinger. Og tross alt er formålet til Gjesdals bok ikke å være en polyfonisk Dostojevskij-roman, men å nå ut til et bredere publikum med det viktige historiske stoffet som allerede utforskes i Kvinner i filosofien. Den tar sikte på å være en lettlest og inspirerende introduksjon til en glemt og ignorert historie om brilliante kvinnelige tenkere. Til dette formålet, lykkes boken i aller høyeste grad.
Vi kan håpe at Opprørerne vil bidra til at kanonen fremover vil inkludere flere av disse fascinerende og revolusjonerende tenkerne, samt inspirere flere unge intellektuelt søkende sjeler, forhåpentligvis flere jenter og kvinner, til å fordype seg i filosofien og således gjøre norsk filosofisk offentlighet rikere og dypere.
Alt i alt representerer Opprørerne begeistrende og opplysende lesning, og jeg gleder meg til å samtale med Gjesdal om boken under Salongens symposium på Litteraturhuset i Bergen 2. mai! Les om arrangementet her:
