MENNESKEDYRETS STILLHET

Erland Kiøsterud debuterte som romanforfatter i 1953 og har et omfattende forfatterskap bak seg. Det siste tiåret har utgivelsene hans med økende intensitet kretset om naturødeleggelsene som den moderne vestlige sivilisasjonen ikke bare er involvert i, men – ifølge perspektivet Kiøsterud anlegger – uatskillelig fra.

Den nye boken til Kiøsterud er et essay med tittelen Moralens økologi. På sedvanlig vis er det et svært vidt lerret Kiøsterud slår opp, med vekt på store historiske linjer, som denne gang veksler med nedslag i utvalgte kunstnere, især poeter.

I første avsnitt slår Kiøsterud fast at fra og med innføringen av kristendommen har «alt handlet om menneskedyret» (s. 7). På neste side nevnes hovedverkene til Rainer Maria Rilke og T. S. Eliot, som begge utkom i 1923, og vi leser at «I det etter hvert gjennomadministrerte samfunnet får enkeltindividet stadig mindre verdi», med henvisning til nazistenes beryktede Wannsee-konferansen i 1942 i neste setning, møtet der planen om å fjerne alle jøder, romfolk og homofile fra samfunnet ble vedtatt. I neste sveip er Kiøsterud innom profeten Jeremia, det kinesiske Zhou-dynastiet, Laozi og Buddha, før han bemerker at filosofene i Athen, Sokrates, Platon og Aristoteles, introduserer forståelsesmåter som aldri tidligere har vært formulert: «De betrakter livet abstrakt, fra et tenkt punkt, fra et helt annet sted enn der det utspiller seg; de gjør det ved å forenkle – ved å vise verden frem som noe fattbart, overskuelig» (s. 12).

Etableringen av et slikt abstrakt «utenfrablikk» på tilværelsen får enorm betydning i Kiøsteruds perspektiv, der det gjennomgående trekket er at menneskene betrakter seg selv som «noe annet enn natur, helt uvitende om at det er som natur de gjør dette, at det er naturen i dem, for å overleve og spre seg, som gjør dette» (20). Kiøsterud bruker termen «menneskedyret» for å beskrive at mennesket er blindt overfor seg selv som naturvesen, som når det konstituerer seg som annerledes fra natur gjennom språk og kultur. Og «hver gang menneskedyret endrer livsform, endrer det fortelling. Med den nye fortellingen prøver det å gi livet – og volden det må utøve for å leve – mening, og å romme døden, som det har fått innsikt i. Stillheten forplanter seg» (s. 22).

Jeg er kanskje ikke alene om å synes det er vanskelig å få tak på hva Kiøsterud legger i «stillhet» i denne formuleringen. Akkurat som «menneskedyret», blir «stillhet» et nøkkelbegrep som anvendes en rekke ganger i resten av boken, uten at hyppigheten gjør det enklere å skjønne nøyaktig hva Kiøsterud sikter til.

Det som synes sikkert, er at stillhet har med forholdet mellom menneskedyret og naturen å gjøre, og den rolle kunsten, spesielt poesien, spiller her, eller rettere sagt kan spille, altså som mulighet om ikke realitet. For etter å ha nevnt Copernicus, Kepler, Galilei, Newton, Bacon, Descartes og Adam Smith som vitenskapelige tilretteleggere av vestlig modernitet og kolonialisme, der «overgrep, slaveri, drap, og tyveri er normen», og «grådigheten grenseløs» (s. 42), går Kiøsterud over til «poesiens krise», med en serie nedslag i de mest betydelige dikterne i nyere tid.

Førstemann ut er Friedrich Hölderlin (1770-1843), dikteren som utviklet et nært vennskap med Schelling og Hegel i formative år. Hölderlin skriver sine dikt i de store samfunnsomveltningenes tid, der tradisjonelle autoriteter og holdepunkter forkastes uten at nye etableres. Dikterens personlige erfaringer med brudd og tap, med økende ensomhet som ender i årelang tilbaketrekning og isolasjon, med store psykiske omkostninger, faller ifølge Kiøsterud sammen med den økende uroen i samfunnet rundt ham. Så «når Hölderlin skriver om seg selv, skriver han også om verden». At tiden dermed har fått en stemme, blir imidlertid oversett, for «knapt noen hører poetens stemme, samfunnet har nok med seg selv» (s. 50).

Den franske poeten Arthur Rimbaud (1854-1891) viser det samme, nemlig at verden blir et umulig sted å være. Den bråmodne Rimbaud gjennomskuer at samtidens kunst og litteratur ikke er annet enn en «form for selvforherligelse». Likesom Hölderlin fremholder han «kunsten som motstykke til den hule, pengegriske samtiden, samtidig som de avslører kunsten som illusjon» (s. 53). Disse to dikterne gjør ennå inntrykk i dag, sier Kiøsterud, fordi «de sier noe sant om tiden de lever i: Det de beskriver, skjer når vi leser det» (s. 54). De skiller seg dermed fra «98 prosent av litteraturen, som prioriterer å være i kulturen fremfor i livet». De lar oss berøres av «den stillheten litteraturen bærer på»; for «i den store litteraturen ligger stillheten under overflaten» (s. 54). Men ettersom Hölderlin og Rimbaud ifølge Kiøsterud var «uten mottak, uten lesere» i sin samtid, viser deres eksempel at «litteraturen ikke lenger finner sted» (s. 55); dens potensiale blir ikke realisert. I denne prekære situasjonen er det som om diktene – eksemplarisk de forfattet av Georg Trakl (1887-1914) – «er det eneste som hindrer verden i å falle fra hverandre»; «poesien, omgitt av stillhet, truer hvert øyeblikk med å stilne» (s. 58). At Trakl tar livet av seg, 27 år gammel, i det første av de fire krigsårene som skal kreve atten millioners menneskeliv, fremstår nærmest som uunngåelig: «Virkeligheten har talt. Poesien forstummet» (s. 59). Kiøsterud lar Paul Celan (1920-1970), dikteren som mistet begge foreldrene i Holocaust og selv såvidt berget livet, være den siste i rekken av poetene hvis liv speilet omveltningene, ødeleggelsene og døden de var omgitt av. Celan kastet seg ut i Seinen i Paris, etter å ha forsøkt å «vitne om det som ikke lar seg vitne om», i en verden som er blitt «ulesbar» – der selv ikke hans nærmeste kunne forstå «hva det vil si å være utryddet og samtidig i live» (s. 71).

I stedet for å føre utviklingen videre fra poesiens forstummelse etter Holocaust – som minner om Adornos ord om umuligheten av å skrive dikt etter Auschwitz og som Kiøsterud ikke nevner – vender Kiøsterud blikket bakover igjen, til bruddet som fant sted mellom middelalderen og renessansen. Mens det å gå inn i kirkerommet i Middelalderen innebar å bli ivaretatt og sett, å kunne motta trøst og søke mening, og slik få bekreftet at «livet menneskedyret levde, var en del av Guds plan», fremholder renessansen en illusjon om at menneskedyret er løftet ut av naturtilstanden, med utsikt til full kontroll over omgivelsene takket være gjennombruddene i den nye mekanistiske vitenskapen og teknologiene som følger med. Dominansen til det Kiøsterud omtaler som «sentralperspektivet» betyr at mennesket går fra å bli «tenkt av Gud til å tenke seg selv; fra å håpe på en frelse i fremtiden til å hengi seg til kroppslige nytelser her og nå» (s. 80). Det fremherskende «selvovervurderende jeget», som Shakespeare holder opp et speil for i sine dramaer, er det samme jeget som «senere skal oppløses i moderniteten der forbryteren fremstiller seg selv som offer og derfor heller ikke kan stilles til ansvar» (s. 81).

Denne tendensen, der «utviklingens rus rammer så å si alle og enhver», skulle imidlertid ikke forbli uimotsagt – ikke i kunsten, i alle fall. Enkelte av dem, især malere, stiller spørsmål ved måten kulturen har lært dem å se verden på. Nedmonteringen av sentralperspektivet er i gang, samfunnet skal ses fra de fattiges og fra gatas ståsted snarere enn kirkens og kapitalens, skjønt ingen vet om det finnes et nytt sted å skape fra, en ny grunn å stå på. Malere som Monet, Cezanne, Munch og van Gogh sprenger sentralperspektivet og tar farvel med samfunnsmakten. Tross det løfterike og, må vi formode, nødvendige ved dette oppbruddet, fører ikke nyorienteringen til at det etableres en ny grunn: «Kunsten, selve kunsten som forankret erfaring og verdifellesskap, finner ikke sted. Den finner ikke noe nytt, bærende sted å snakke fra» (s. 89). Hele rekken av menneskesentrerte kunstneriske forsøk på å etablere mening «kommer til kort når stillheten åpenbarer seg». For «noe har skjedd som vi ikke har språk for», og stillheten livet vårt utspiller seg i, har nå trengt opp i språket, opp i livet vårt. Det krever at vi må forstå verden og kunsten på ny» (s. 96).

Det kan høres ut som vi dermed er tilbake til start, med Hölderlin. For han var den første blant dikterne Kiøsterud tok for seg. Her ville han demonstrere fremmedheten som i moderniteten oppstår mellom mennesket og verden, individet og samfunnet. Som vi har sett anvender Kiøsterud ordet «stillhet» om denne doble fremmedheten, uten at jeg blir overbevist om at ordet er egnet for formålet.

Ved overgangen til kapitlet «moralens økologi», som gir tittelen til boken, skjer det et skifte. Kapitlet starter dramatisk: «Dette skjer nå. Overalt på kloden. Hver dag» (s. 97). Plutselig oppdager du at skogen du er vokst opp ved, er hugget ned: «Det som var din verden, ditt sted, er omdannet til en sølete mark hvor det skal anlegges fabrikk og boligfelt»; du har blitt hjemløs, og kommer ikke over det (s. 98). Det samme skjer overalt, i Shanghai, i Mexicogolfen, på Finnmarksvidda, i Amazonas, og med samme spørsmål som tvinger seg frem: Hvor skal folk dra? Spørsmålet blir hengende i luften, uten svar. Hvor du enn vender blikket, geografisk, fra kontinent til kontinent, er det ifølge Kiøsterud «den samme kraften, det samme menneskedyret som i dag bryter ned naturen og kulturen»; «uten stans bryter menneskedyret ned planetens livssystem» (s. 103).

Hva skjer her med moral, med økologi, for å minne om tittelen, som er bokens hovedanliggende? Hva har de to med hverandre å gjøre, hva er forbindelsen mellom dem?

LES OGSÅ: ENDEN ER NÆR, ENDEN HAR VÆRT

Økosystemet, som vi mennesker er en del av, «kan kaste oss ut – for å opprettholde seg selv». «Økosystemet», fortsetter Kiøsterud, «er som helhet hverken moralsk eller umoralsk, det er amoralsk. Det er uten moral. Det er sin egen stillhet. Det spør ikke etter godt eller ondt, det spør ikke om retten til å gjøre det ene eller det andre. Det gjør det det gjør. Vi, menneskedyret, er som andre skapninger en uløselig del av denne stillheten: som fortærere av liv produserer vi den selv. Vi er ikke bare stillhetens bærere. Vi er stillhetens fremtid» (s. 109).

Hva er budskapet her? Hva følger for hvordan vi – menneskedyret – skal innrette oss i verden? Hva kan vi lære og forstå av Kiøsteruds beskrivelser?

Kanskje vil Kiøsterud mene at spørsmålene er feil stilt, at han avkreves en form for forklaring, en pedagogisk hensikt og et moralsk siktemål som han vil si han verken har eller identifiserer seg med; at spørsmålene stilt fra en type ståsted – menneskesentrert – som det er hans anliggende å bryte med, vise farene og blindflekkene ved.

Det er gode grunner til å være enig i sistnevnte: at et menneskesentrert ståsted og perspektiv er beheftet med farer og blindflekker. Eller for å være mer presis: at selv om, eller rettere sagt: fordi dette ståstedet, rent hermeneutisk, ikke er et vi mennesker, selv om vi skulle ønske det, kan oppheve – Thomas Nagels berømte «view from nowhere» – så er det desto viktigere å utvide det, søke å supplere og korrigere det av andre ståsteder, nemlig ikke-menneskelige sådanne, for eksempel dyrs. Det er slik, i denne ånden, at antropologen Eduardo Kohn starter sin bok How Forests Think. Kohn skildrer hvor viktig det er å skjønne forskjellen det gjør å sove med ansiktet opp, i stedet for ned, når man sover ute der det ferdes jaguarer. Poenget er ikke forskjellen det gjør for menneskene – de som skal sove – men for jaguarene, en forskjell som kan tilsvare den mellom liv og død, for så vidt som jaguaren som ser at du sover med hodet opp og dermed vil kunne møte jaguarens blikk, vil anerkjenne deg som en likeverdig, som et subjekt, mens jaguarene som ser at du sover med ansiktet ned vil tenke at du er aicha, kjøtt, og vil dermed angripe. Kohn lar eksemplet vise følgende: «How other kinds of beings see us matters. That other kinds of beings see us changes things» (s. 1).

Man kunne forvente at en bok som foregir å ta et generaloppgjør med det menneskesentrerte sentralperspektivet slik Kiøsterud gjør, ville vise dets begrensninger og blindflekker ved å forestille seg hvordan verden, og for den saks skyld: mennesket, for eksempel i rollen som jeger, fortoner seg fra et dyrs ståsted, det være seg basert på egne erfaringer eller ved å trekke inn relevant forskning. Men i Kiøsteruds bok glimrer slike ståstedsvekslinger, slike «multispecies encounters» og erfaringer, og interaksjonen de lar utfolde seg, med sitt fravær. Det nærmeste Kiøsterud kommer, om jeg ikke har oversett noe, er følgende setning: «Som ung spiste jeg kroppsvarmt kjøtt fra en elg jeg nettopp hadde skutt, og forsto intuitivt nattverden: ‘Dette er mitt legeme’» (s. 118). Mer ensidig menneskesentrert enn dette, der den andre er et dyr, er det vanskelig å komme.

Etter et avsnitt om matens betydning – «måltidet er det mest grunnleggende i livet vårt» (s. 112) – fører Kiøsterud leseren over i «stillhetens etikk» med følgende utsagn: «Jeg har gjennomskuet illusjonen jeg vokste opp i, jeg ser verden slik den er. Skjellene har falt fra øynene mine. […] Jeg ser rett inn i verden, uten omveier, slør, uten filter. […] Jeg forestiller meg at jeg ennå ikke har sagt noe, handlet eller villet noe. Her i stillheten, uten fortelling, er jeg hverken moralsk eller umoralsk; jeg er amoralsk, en amoralsk natur i en amoralsk natur, før livet tar form, retning» (s. 121).

Hvor bokstavelig skal dette tolkes? Hvordan er slik nullstilling, slik frigjøring fra fortelling, enhver fortelling, mulig, når så mye har handlet om å skildre det menneskesentrerte sentralperspektivets oppnåelse av nær total dominans i vår samfunnsform, der kunstneriske forsøk på å bryte ut nærmest er dømt til å falle på steingrunn? Gjør vi rett i å minnes om Hobbes’ skildring av en før-sosial, før-politisk og før-moralsk tilstand, der intet er godt eller ondt? En tilstand der ingen objektive gyldighetskriterier eksisterer og alle overindividuelle standarder gjennomskues som projeksjoner? Som «dårlig tro» og selvbedrag, slik Nietzsches Zarathustra-skikkelse viser oss, eller protagonisten Roquentin i Sartres Kvalmen? Eller er det et tegn på manglende forestillingsevne i den vestlige kulturen at vi assosierer til nihilisme og eksistensialisme straks det er snakk om en tilstand «uten fortelling», der det menneskelige jeget er like amoralsk som naturen, amoralsk av natur?

Som sagt, å spørre slik er kanskje en blindvei til Kiøsteruds anliggende. Skjønt, slik han selv betoner i brorparten av boken, så er vi alt annet enn fritatt for hermeneutisk og kulturell ballast når vi søker å forstå oss selv og vår plass i verden. Kiøsterud er innforstått med dette der han skriver: «Til nylig har kulturen jeg lever i, hatt et instrumentelt forhold til omgivelsene sine. Jeg har forholdt meg til naturen som var den til for meg. Dette nedfelte seg i språket mitt, ja, i alt jeg skrev» (s. 122). Resultatet av denne sosialiseringen tør være gjenkjennbart for noen og enhver, nemlig: «Jeg trodde ikke at naturen hadde stemme og sjel. Trærne skrek jo ikke, og dyrene var for enkle til å kjenne dyp smerte. Sannheten er at jeg gjorde meg følelsesløs og stengte virkeligheten ute. Jeg innbilte meg at naturen var stum, og utømmelig» (s. 123).

Tross hvor gjenkjennelig dette er, hefter det noe tvetydig ved den premissleverende formuleringen til Kiøsterud: «Til nylig har kulturen jeg lever i, hatt et instrumentelt forhold til omgivelsene sine» (s. 122). Det tvetydige ligger i at det virker uklart om kulturen Kiøsterud lever i, «har hatt» et slikt instrumentelt forhold i betydningen «ikke lenger har det», eller om det snarere er slik at Kiøsterud selv ikke lenger har det, slik at det er han, og ikke kulturen, som nå har brutt opp fra den innøvde måten å omgås naturen på. Hvis det er sistnevnte som gjelder, hvordan har da bruddet med kulturen som individet Kiøsterud formodentlig fremdeles lever i, vært mulig?

LES OGSÅ: PÅ SPORET AV EN NY NATURFORSTÅELSE?

Innen Kiøsterud nærmer seg et svar, eller det nærmeste han kommer til et, skildrer han hva hans nyorientering går ut på: «I dag ser jeg at ingenting i biosfæren er til for meg, men alt rundt meg er en dypt, levende innvevd del av meg, slik jeg er en dypt innvevd del av naturen» (s. 123). Han stiller det samme spørsmålet som leserne gjør: Hvordan forlater han sitt instrumentelle forhold til naturen? Svaret er tilforlatelig: «Det er mange måter å koble seg opp til naturen på, men bare ett sted å begynne: her og nå, der jeg bor, lever og arbeider, elsker og spiser, sover og beveger meg» (s. 124). Ja, leser vi senere, «det er bare å legge fra seg den grådige personligheten, ta et skritt til side og åpne seg – så åpner naturen seg». Det handler om å «være fjellet, havet, vinden, jorden, savannen, treet og fuglen, slik de alltid har vært i meg» (s. 125). Dermed synes Kiøsterud å være kommet til samme posisjon som John Seed, en tilhenger av Næss og tanken om maksimalt ekspanderende selv-realisering og identifikasjon. Seed erklærte at «jeg er regnskogen, regnskogen er meg».¹

Muligens er en slik en-til-en menneske-natur-identifikasjon å ta det et skritt lenger enn Kiøsterud går inn for. Det er vanskelig å si. Mer viktig og mer slående er imidlertid noe annet: hvor frapperende enkelt det synes å være å ta skrittet fra et kulturelt innøvd instrumentelt naturforhold til et radikalt annet, uttrykt som at «det er bare å legge fra seg den grådige personligheten» (s. 125). Ettersom Kiøsterud har brukt mesteparten av boken – og ikke bare denne – på å male med bred penselføring om hvor allestedsnærværende dette instrumentelle naturforholdet arter seg i kulturen vår, slik at nær samtlige kunstneriske forsøk på å bryte ut har feilet, kunstform etter kunstform, generasjon etter generasjon, så må det være lov å bli en smule overrasket over denne plutselige lettheten myntet på å ta skrittet fra det vante over i noe helt annet.

Hvem er det som tar dette skrittet? Snakker Kiøsterud kun for seg selv? Klarer enkeltindividet å bryte med kulturen han eller hun er oppvokst i og stadig del av? Eller snakker han om et vi, om en kulturendring som omhandler oss som fellesskap, der vi nettopp må være flere dersom oppbruddet skal ha en større betydning enn den biografisk-individuelle?

Naturligvis vet Kiøsterud at han ikke kan bryte ut av det instrumentelle naturforholdet av egen kraft. Han trenger støtte, at det er andre som er ute i samme ærend, og kanskje har gått foran, eller tar del akkurat nå. Og akkurat idet nødvendigheten av et slikt større-enn-jeg perspektiv blir klart, ja unektelig og uunngåelig, dukker det opp: «En dyptgående vending i kunsten og kunstforståelsen har funnet sted. Kunsten er igjen i ferd med å finne sted. Det privilegerte, menneskedominerende perspektivet er under avvikling». Den nye kunsten, leser vi, vil «virke som det selvfølgeligste, mest naturlige av verden» (s. 134).

Endringen er som manna fra himmelen, vil nok mange si. Den kommer plutselig, akkurat når den trengs, og spørsmålet er: hvordan skjedde det?

På dette punktet i Kiøsteruds bok er det som om han vil formidle at vi skal ikke gjøre ting – her: endringen i naturforholdet – vanskeligere enn den er. Selv i den europeiske arven, i tillegg til i urfolks- og ikke-vestlige kulturer, hører vi nå, finner Kiøsterud kunst, vitenskap og teknologier som han, «etter å ha analysert og blottlagt maktstrukturene i dem, vil ta med meg videre i min nye rolle som naturens tjener og beskytter» (s. 133).

LES OGSÅ: DYREBARE DYR

Selv om det er mye filosofisk tankegods i Kiøsteruds nye bok, er det filosofiske perspektivet, av implisitt karakter snarere enn eksplisitt art, løftet frem til klargjøring og diskusjon – hvilket vil si at hans tilnærming til dikterne han diskuterer skiller seg markant fra den som Charles Taylor bedriver i sitt siste verk, Cosmic Connections (2024). Det virker som om Kiøsterud på et punkt tenker at han skylder leseren å si noe om dette fraværet, og det han skriver er følgende: «Når de europeiske moralfilosofene […] ikke tas opp til inngående drøftelse her, er det fordi det ikke har noen hensikt å bruke tid på overgriperens moral. Livet kan ikke forstås som en rett forsvart med vold» (s. 128). Siden ikke et eneste navn oppgis – ingen nevnt, ingen glemt – er det umulig å vite hvilke filosofisk-etiske posisjoner Kiøsterud har i tankene, med mindre man tenker at det er «alle sammen». Så kan man spørre seg: er rekken av europeiske moralfilosofer – fra Hume, Locke og Adam Smith til Rousseau, Kant, Schopenhauer, Scheler, Jonas og Habermas – å betegne som variasjoner over «overgriperens umoral»? Er det ingen viktige forskjeller mellom dem som overses når alle skjæres over en kam?

Et annet punkt der filosofiske posisjoner opplagt spiller en rolle, gjelder passasjene hvor Kiøsterud tar for seg spørsmålet om verdi i naturen: «Noen mener at naturen i utgangspunktet har en slik iboende verdi, men de kan ikke svare på hvor den kommer fra. Det er menneskedyret som gir naturen iboende verdi – for å bevare den» (s. 126). Insisteringen på at det er kun via mennesket, etter at vi har kommet på banen, og i kraft av våre kognitive evner til å beskrive og definere ting, at det er mulig å snakke om at noe har verdi, er – slik Hans Jonas har påpekt – et sentralt kjennetegn ved antroposentrismen. Det er rart å se hvordan Kiøsterud tilslutter seg dette i vår kultur ennå hegemoniske synet på hva verdi er og hvordan verdi konstitueres, hva som er verdifullt (engelsk «value-able», egnet for å huse verdi) og hvem som kan bestemme det, i en bok som varsler et generaloppgjør med det menneskesentrerte sentralperspektivet. 

Når Kiøsterud hevder at vi, i stedet for å si at «fossen, jordet og skogen har en verdi», bør si at de, og naturen som helhet, «er en del av oss og hellig for oss», og at naturen har skapt oss i stedet for at vi har skapt den (s. 127), så er denne synsmåten, denne opplevelsen av samhørighet, ikke i motsetning til, enn si et argument mot, at den helheten vi inngår i har en verdi i seg selv, ikke bare for oss mennesker og i lys av våre formål og interesser. Å si, som Kiøsterud gjør, at naturen er hellig for oss uttrykker at den er ukrenkelig og må beskyttes og bevares, slik det gjelder for det som har iboende verdi. Hvis noe, historisk sett, er å anse som feilen som er begått her, er det ikke at den vestlige kulturen har påstått, og agert på, at naturen har iboende verdi, slik Kiøsterud anfører og dernest tar avstand fra, men snarere at naturen ikke har slik verdi, og følgelig er fritt vilt for menneskelig utnyttelse.

At Kiøsterud gjør det for enkelt for seg filosofisk sett, og at han stedvis opererer med stråmenn og penselføring i bredeste laget, er imidlertid ikke å anse som det avgjørende ved boken, og alt den får sagt noe om i løpet av 150 små sider. Fra sitt ståsted som skjønnlitteratur forfatter, og nettopp ikke som fagfilosof eller naturviter, evner Kiøsterud nok en gang å sirkle inn de helt grunnleggende spørsmålene i vår tid, med større driv og intensitet enn nær sagt alle andre som deler hans tematikk her i landet. Attesten han tidligere har fått av Aftenpostens anmelder Ingunn Økland står ved lag: Kiøsterud er «en av få norske forfattere som fremdeles våger å tenke stort og formulere seg i et klassisk intellektuelt språk».

Noter

1. John Seed gjengitt i Warwick Fox, Towards a Transpersonal Ecology. Boston: Shambhala Publications, 1990, s. 239.