HVA ER «TEKNOLOGISK MEDIERING»?

Dette er del 3 av serien Hva er teknologisk mediering. Her kan du lese første og andre del. 

DEL 3:  FILOSOFISKE IMPLIKSJONER AV TEKNOLOGIENES TOSIDIGHET

3.1 «Forgrunning» og «bakgrunning»

I forrige del av denne føljetongen gikk vi gjennom postfenomenologiens tilordning av teknologisk mediering inn i ulike teknologirelasjoner (kroppsliggjort, hermeneutisk, sammensmelting etc.). Disse relasjonene får frem ulike sider ved fenomenologien i det å være en teknologibruker. Teknologirelasjonene handler derfor ikke primært om teknologi, men om hvordan menneske-verden relasjonen – vår intensjonalitet – struktureres gjennom de ulike medieringene. I teknologiske medieringer er det nemlig ikke et menneske-som-sådan eller en verden-som-sådan som er i kontakt, men et menneske (eller gruppe) og en verden som konstitueres gjennom medieringen.

Hva innebærer det? Jo, når vi bruker en teknologi for å utføre en oppgave, så fremhever teknologien bestemte aspekter og egenskaper ved fenomenene i verden, samtidig som at andre aspekter og egenskaper dempes. Don Ihde kaller dette for en forstørrelse-reduksjonsstruktur («magnification-reduction structure»),¹ som tilsvarer det jeg tidligere i føljetongen har kalt teknologienes tosidighet.

Denne strukturen kan eksemplifiseres ved å variere en opplevelse. For eksempel: stryker vi over en godt brukt tavle med fingeren, kan vi kjenne at tavlen har en viss temperatur og at den har et støvlag fra gamle kritt. Stryker vi derimot over tavlen med en spiss gjenstand, for eksempel en tannlegepirk, så kjenner vi verken støvlag eller temperatur, men det er andre ting som trer frem: sprekker og fine ujevnheter. Tannlegepirken forstørrer erfaringen av noe, og reduserer erfaringen av noe annet.²

Men tosidigheten innebærer også at spesifikke aspekter av og egenskaper ved den som erfarer «forstørres», dvs. fremheves i medieringen. Skal jeg slå i en spiker, er det armen og øye-arm koordinasjonen min som fremheves, mens mine (akk så begrensede) evner som fotballspiller dempes. Sender jeg en tekstmelding til en kompis, er det fingrene og finmotorikken som trer frem, og heller ikke her har evnene som fotballspiller noen rolle. Får jeg derimot en fotball i beina, så kommer nettopp disse evnene i spill (bokstavelig talt), mens andre, mindre relevante evner reduseres. Det er jeg som snekker, som kompis og som fotballspiller som figurerer i disse teknologiske medieringene. Jeg er alle disse mulighetene (og flere), men alle mine muligheter – alt mitt potensiale, hvis vi skal kalle det det – er ikke i spill samtidig.

Ved første øyekast konstitueres vi inn i bare trivielle – og kortvarige – roller. Undersøker vi imidlertid tosidighetsstrukturen grundigere vil vi se at det i tillegg til slike praktiske og kortvarige implikasjoner av tosidigheten også følger noen mer interessante filosofiske implikasjoner. I denne tredje og siste del av føljetongen skal jeg gi noen glimt av noen slike.

3.2 Et par klargjøringer

Men før vi går dit, skal jeg innom et par mulige misoppfatninger om teknologisk mediering. For det første, teknologiens tosidighet må ikke oppfattes som en positiv-negativ struktur, i den forstand at den relativiserer menneske-verden relasjonen. Teknologi fjerner oss ikke fra en mer «opprinnelig» ikke-mediert tilværelse.³ Tvert imot, medieringens tosidighet er forutsetningen for en rekke aktiviteter og kunnskap. I et røntgenapparat kan vi for eksempel avbilde et håndledd for å kartlegge et mulig brudd. Røntgenteknologien forstørrer (i metaforisk forstand) beinstrukturen i håndleddet, men dette innebærer samtidig også å redusere håndleddet fra en kroppslig – levd – masse av hud, blod, kjøtt osv. Tosidigheten er nøkkelen for kunnskapen vi trenger fordi teknologien fremhever beinstrukturen og samtidig «fjerner» de delene av håndleddet som bare ville vært støy.

For Ihde er forstørrelse-reduksjonsstrukturen spesielt sterkt til stede i kroppsliggjorte relasjoner, men en tilsvarende tosidighet finnes i alle former for teknologisk mediering. For å unngå den visuelle biasen i Ihdes uttrykk, kan vi gjennom en «verbifisering» si at teknologi samtidig forgrunner noe og bakgrunner noe annet. Røntgenapparatet forgrunner beinstrukturen, og bakgrunner hud, kjøtt, blod og andre kroppslige fenomener. I denne teknologiske medieringen er det ikke håndleddet-i-seg-selv eller mennesket-som-betjener-røntgenapparatet-i-seg-selv som opptrer. Den røntgenteknologiske medieringen konstituerer relataene som henholdsvis «beinstruktur» og «radiograf».

LES OGSÅ: MORALSKE KROPPER: TEKNOLOGI, REPRODUKSJON OG DET NATURLIGE

En annen mulig misoppfatning om teknologisk mediering er at det kun er relataene som undergår forgrunning/bakgrunning, mens teknologien er stabil, dvs. alltid har den samme funksjon. Slik er det jo ikke. Mange teknologier har flere mulige bruksmåter og mange er også designet som multiverktøy, slik som sveitserkniven og smarttelefonen. Men også teknologi som er designet for én spesifikk funksjon, kan ha flere bruksmåter. Selv om et glass vanligvis brukes for å drikke væske, så kan det, i kraft av sin materialitet, også være papirvekt, være en selskapslek (sammen med en ping-pong ball), eller holde en edderkopp fanget. Vår fantasi er selvfølgelig sentral når vi kommer opp med en helt ny bruksmåte for en teknologi, men fantasien vil være både muliggjort og begrenset av materialiteten.⁴

Ifølge Ihde er de aller fleste teknologiene multistabile.⁵ Det vil si at en og samme teknologi kan ha ulike funksjoner i ulike kontekster. Dette innebærer at en teknologis rolle og funksjon ikke uten videre kan reduseres til dens designede bruk, men at stabilisering av funksjon også påvirkes av kontekstuelle, sosiale og kulturelle faktorer.

Noen ganger kan for eksempel en overraskende bieffekt bli den stabile funksjonen: Sildenafil (virkestoffet i Viagra) ble først utviklet som blodtrykksmedisin. Eller teknologiens bruk kan bli formet gjennom hvordan de tas opp og brukes av ulike samfunnsgrupper:⁶ Skrivemaskinen ble i sin tur utviklet som hjelpemiddel for de som av ulike fysiske grunner hadde problemer med å skrive for hånd, for eksempel blinde, men fikk raskt en mer generell bruk.⁷

Med det sagt, så er det et mulig problem med postfenomenologiens sterke vektlegging av teknologisk mediering. En ting er at begrepet i seg selv ikke tydelig får frem at teknologiske handlinger konstitueres av så vel mikrofaktorer (individ + teknologi) som makrofaktorer (sosiale og kontekstuelle betingelser). Men også andre aspekter ved vår teknologiske omverden kan falle utenfor de postfenomenologiske analysene: bruk av teknologi skjer ofte kollektivt, der ulike personer med ulike interesser både samarbeider og motarbeider hverandre; teknologi er ofte kjønnet⁸, som vi så i eksemplet med mikrobølgeovnen i føljetongens del 1;⁹ politiske aspekter, som at mye av teknologiutviklingen og -bruksmønstre i dag domineres av de store teknologiselskapenes forretningsmodell, blir ofte heller ikke belyst i postfenomenologien.¹⁰

Teknologifokuset må imidlertid forstås som et ønske om å løfte frem et viktig konstitutivt aspekt ved vår tilværelse som ofte går under radaren i andre analyser, og ikke som å innebære verken teknologideterminisme eller neglisjering av andre konstitutive aspekter. Med det i mente, la oss se på noen filosofiske implikasjoner av teknologisk mediering.

3.3 Ontologiske implikasjoner

Forgrunning/bakgrunning utgjør kjernepunktet i de ontologiske implikasjonene av teknologisk mediering. Gjennom teknologiene vi omgir oss med, er vi alltid allerede i en konstituert verden, en teknologisk livsverden bestående av et nettverk av aktuelle og – aller viktigst – potensielle teknologiske medieringer og meningsrelasjoner.

Heideggers redskapsanalyse fra Væren og tid avdekker teknologiers¹¹ ontologiske implikasjoner gjennom deres gjensidige henvisninger (se føljetongens del 2). I Heideggers senere tekst om teknologi inntar teknologien en mer overveldende og dystopisk ontologisk rolle.¹² Heidegger viser her at all teknologi innebærer en samtidig avdekking og tildekking av ulike værensmåter. Men han advarer oss også om at moderne teknologi innebærer en nær-irreversibel avdekking (preget av ubønnhørlig nyttetenkning) som medfører en nær-total tildekking av andre og mer opprinnelige værensmåter (hvor mennesker, andre vesener og natur kommer til uttrykk på egne premisser, og ikke kun som ressurser for utnyttelse).¹³

LES OGSÅ: BIOLOGI VED EIT NYTT VEGSKILJE

Vi kan akseptere bevegelsen mellom avdekking og tildekking uten å gå med på Heideggers nedstemmende konklusjon.¹⁴ Som nevnt, vår teknologiske livsverden er et nettverk av «store og små» forgrunninger og bakgrunninger som i varierende grad former hvordan vi lever og kan leve livene våre. Dette forutsetter dog ikke at enhver (moderne) teknologi materialiserer en felles essens, en Gestell (se føljetongens del 1). Det sagt, teknologi kan være undertrykkende og fremmedgjørende og muliggjøre beinhard nytte-tenkning, men skylder vi på Gestell for dette, setter vi oss selv på sidelinjen når dette skal motvirkes.¹⁵

Allikevel, å unnslippe teknologi er ikke mulig; ikke i praksis og heller ikke når vi skal utvikle ontologi. Å tenke seg en tilværelse utenfor den teknologiske livsverden er en abstraksjon fra den, og ikke noe som betegner en mer opprinnelig, mer menneskelig type tilværelse. Hva verden er for oss – og hva vi selv er – har vært umulig å tenke uten teknologi siden de første steinredskapene dukket opp for ca. 3 millioner år siden.¹⁶ Teknologisk mediering innebærer en avvisning av en ontologi som bygger på det Karen Barad kaller «separateness of any-‘thing’».¹⁷

En slik separasjon – som kan være mellom natur og kultur, mellom materie og mening, eller mellom subjekt og objekt, er for Barad ikke et grunnlag og utgangspunkt for interaksjon, men noe som oppstår og formes gjennom slike interaksjoner:¹⁸ «[r]elations do not follow relata, but the other way around».¹⁹ Dette utgjør kjernen i Barads relasjonelle ontologi, og på mange måter er postfenomenologiens begrep om teknologisk mediering en tilnærming til og konkretisering av hva konseptet relasjonell ontologi kan innebære.²⁰

I likhet med for eksempel aktør-nettverksteori,²¹ legger Barad opp til en symmetri mellom det menneskelige og det ikke-menneskelige.²² En slik symmetri blir noen ganger upresist forstått som at teknologi (og andre materielle gjenstander) tilskrives innebygde ønsker og hensikter, eller mer generelt, verdier, som igjen tas som å implisere for eksempel at skylden for et overlagt drap må fordeles på drapsvåpen og personen som utførte drapet.²³ De fleste vil nok tenke at det er en absurd tanke, og at symmetrien uthuler vår forståelse av moralsk ansvar (og i dette tilfelle, juridisk ansvar).

Begrepet om teknologisk mediering impliserer verken en slik ansvarsuthuling eller en fullstendig symmetri. Selv om den teknologiske medieringen ikke kan forstås uten et aktivt bidrag fra teknologien, opptrer ikke menneske og teknologi ut fra symmetriske vilkår. Som Peter-Paul Verbeek uttrykker det: «it is not the distinction between humans and technologies that we need to depart from, but their radical separation».²⁴

LES OGSÅ: HVA SKAL ARBEID VÆRE I FREMTIDEN?

Teknologien endrer vår tilstedeværelse i verden, og med det betingelsene for mulige handlinger. En overlagt handling utføres ikke ut fra en menneskelig hensikt + en mystisk materiell hensikt, men ut fra en hensikt som oppstår i møtet mellom menneske og teknologi.

Dette kan anskueliggjøres gjennom forholdet mellom mål og middel. Det er kanskje lett å tenke at vi først har et behov eller et ønske om å oppnå noe (et mål), og at vi så velger teknologien (et middel) som best gjør oss i stand til å oppnå dette. Men så likefremt er det ikke. La oss si at jeg er på butikken og ser at de har et kjempetilbud på sjokoladeis. Jeg bestemmer meg for å kjøpe fem bokser. Det kan jeg gjøre fordi jeg vet at det er en fryseboks hjemme som forhindrer isen fra å smelte før jeg rekker å spise den. Her setter jeg meg et mål – å spise masse is – fordi jeg vet at det finnes et middel som kan hjelpe meg.

Et kontrafaktisk eksempel kan tydeliggjøre dette ytterligere. Jeg er på et foredrag, og ønsker å notere noe foredragsholderen sier. Jeg kan bruke en penn, blyant, eller en PC til dette. Jeg har et mål – å notere – og velger middelet som er best egnet, situasjonen tatt i betraktning. Men hva om det ikke hadde eksistert noen form for skriveredskaper, eller, for den saks skyld, et skriftalfabet? Ikke bare hadde jeg ikke kunnet notere ned noe. Det er også tvilsomt om jeg hadde fått en innskytelse til å notere. Jeg ville rett og slett ikke visst hva «å notere» betydde.

På mange vis kommer middelet (teknologien) før målet (hensikten). I det daglige orienterer vi oss gjennom våre teknologiske muligheter. Teknologi endrer ikke bare betingelsene for hvordan vi faktisk gjør noe, men også for hvordan vi kan gjøre noe. Den teknologiske medieringen av menneske-verden relasjonen endrer med andre ord betingelsene for hvordan vi former hensikter og ønsker, og for hvordan våre behov oppstår.²⁵

Men, ved å åpne oss opp for vårt eget handlingsrom, defineres også grensene for dette handlingsrommet. Ontologisk sett er vi alltid allerede i en dynamikk mellom muligheter og (foreløpige) umuligheter, faktiske verdener og mulige verdener. Dette har konsekvenser for hvordan vi tenker omkring både epistemologi og Selfhood. En definisjon av våre grenser, gir oss, som enkeltindivider, gruppe eller som samfunn, muligheten til å transcendere grensene – til å finne ut det vi ennå ikke vet; til å gjøre det som per nå er umulig.

3.4 Epistemologiske implikasjoner

Som vi så lenger opp, bruk av kunnskapsinstrumenter som et røntgenapparat er en synkron prosess av «forgrunning» og «bakgrunning»: beinstruktur trer frem og tydeliggjøres, bløtvevet trer tilbake og blir usynlig. I dette eksempelet er det lett å se at den teknologiske medieringens bakgrunning ikke er en svakhet ved hvordan teknologi medierer, men at det derimot en forutsetning for kunnskap – det som medieringen bakgrunner ville bare vært støy i kunnskapsdannelsen.

LES OGSÅ: TEKNOLOGISK «DIVERSITET» SOM LØSNING?

Hvordan skal vi forstå kunnskapen som kommer frem gjennom teknologiske medieringer? Det er meningsløst å si at røntgenbildet gir en sannere fremstilling av håndleddet enn om vi ser direkte på det, men det er også like meningsløst å si at det er en mindre sann fremstilling.²⁶ Og i forlengelsen, kunnskapen radiologen får fra bildet kan verken klassifiseres som vilkårlig eller mer objektiv enn andre typer kunnskap vi kan ha om håndleddet. Røntgenbildet er en relativ (til teknologien) fremstilling, men det betyr ikke at teknologisk mediering impliserer en relativistisk kunnskapsteori.

Røntgenteknologien (i likhet med vitenskapelige eksperimenter mer generelt) skaper en relasjon mellom radiolog og kropp som ikke eksisterer naturlig. Relasjonen eksisterer ikke utenfor den teknologiske medieringen. Dette er i enda større grad tilfellet i en annen form for bildediagnostikk, MR (magnetresonanstomografi), hvor kroppens celler må manipuleres inn i en unaturlig tilstand for at vi skal kunne få kunnskap. I en analyse av MR, fremholder Aurora Hoel at vi derfor ikke kan betrakte MR-teknologien som en nøytral formidler av data, men at den bidrar til å skape disse dataene, og derfor er produktiv i fremstillingen av kunnskapen.²⁷

MR kan produsere bilder av kroppens bløtvev, og brukes blant annet i kartlegging av kreftsvulster. Et MR-bilde er en visuell fremstilling, oversatt fra elektromagnetisk stråling fra cellene i kroppen når de manipuleres av MR-utstyret. Friske celler og kreftceller frigir ulike signaler, noe som kommer frem som ulike lysavskygninger på MR-bildet. Hva som vises og hvordan det vises er avhengig av kalibreringen og innstillingen av utstyret.²⁸

Mens røntgen er et «snapshot» av kroppen, så er en MR-undersøkelse, dynamisk, det vil si strukket ut i tid, og informasjonen i det ene øyeblikket bestemmer retningen på den videre undersøkelsen. Vi kan betrakte dette som en rekke forgrunninger og bakgrunninger som avløser hverandre.²⁹ Bare slik blir grensen mellom frisk vev og svulst bestemt, og MR-bildet blir noe som kan brukes i en diagnose og som grunnlag i en eventuell operasjon.

I stedet for å representere eller deskriptivt vise frem svulsten, sier Hoel at teknologien gjør et normativt konseptarbeid: teknologien er en aktiv part i bestemmelsen, eller artikuleringen av svulsten. Hoel analyserer her MR-teknologien ut fra et perspektiv vi finner i tradisjonen fra klassisk fenomenologi (spesielt Merleau-Ponty) til enaktivisme,³⁰ der handling og mening forstås som å stå i en samvirkende og dynamisk relasjon: «the machine intervenes into the phenomena it examines, by acting as a differential organizing principle that guides the individuation of the object [svulsten] in one direction rather than another».³¹ Og, som hun sier et annet sted: «we are dealing here with concept work in a sense that emphasizes action rather than representation, more precisely the normative activity of bodies and machines as they negotiate their terms with their environments».³²

LES OGSÅ: FØDT SÅNN, BLITT SÅNN – REVISITED

MR-teknologien eksemplifiserer de epistemologiske implikasjonene av teknologisk mediering. Hoels begrep om teknologiens konseptarbeid anskueliggjør at vi alltid allerede er i en bestemmelsesprosess, der forgrunningen vi per nå er involvert i, gir retning til den neste. Enhver forgrunning har en horisont mot det som bakgrunnes. I denne sammenhengen er det grensen mellom det som er artikulert og det som (ennå) ikke er artikulert. Teknologisk mediering muliggjør slik sett ikke bare at vi har den kunnskapen vi har, men er også en åpning mot, og i en viss grad antesiperer, det vi (ennå) ikke har kunnskap om.

3.4 Antropo-eksistensielle implikasjoner

Avslutningsvis skal jeg kort skissere hvordan teknologisk mediering påvirker vår selfhood og – mer spesifikt, vår selvforståelse, gjennom at vi kjenner oss selv som våre muligheter (og begrensninger).³³ Utgangspunktet i denne seksjonen er et eksistens-fenomenologisk poeng: subjektet konstitueres ikke i og av seg selv, men i verden, i konkrete intersubjektive, praktiske og normative sammenhenger. Heidegger, som jeg her skal basere meg på, uttrykker det slik at subjektet (Dasein/derværen) konstitueres i en kastet temporal projeksjon eller utkast (Entwurf³⁴):

«[D]erværen er aldri mer enn hva den faktisk er, fordi det å kunne-være vesentlig tilhører dens faktisitet. Men som være-mulig er derværen heller ikke mindre, det vil si at den i eksistensial forstand er hva den i sitt kunne-være ennå ikke er. Og det er bare fordi der-ets væren konstitueres gjennom forståelsen og dennes utkastkarakter – fordi den er hva den blir eller ikke blir – at den forstående kan si til seg selv: ‘Bli det du er!’».³⁵

LES OGSÅ: KUNSTIG INTELLIGENS OG ETIKK

Hva vi er, og hva vi forstår oss selv som, er uløselig knyttet til hva vi kan bli i vår kastethet.³⁶ Kastetheten er rammen vi befinner oss (og finner oss) innenfor, og som sådan både vår begrensning og mulighet. Et forenklet eksempel kan illustrere dette: Vokser du opp i en norskspråklig familie blir ditt morsmål norsk. Det er en begrensning – det er tusenvis av andre språk som kunne vært morsmålet ditt. Men å lære norsk er også din mulighet til å kommunisere med og samhandle med andre. Og med det, også din mulighet til å skape deg ditt eget liv. Dine muligheter ligger derfor i at du forholder deg til og «spiller på lag» med meningsstrukturene som utgjør din kastethet. Bare slik utvikler du din person, din selfhood. Kort sagt, bare gjennom det å forholde deg til fellesskapet transcenderer du begrensningene som ligger i nettopp fellesskapet (normer, sedvaner etc.).³⁷

Heidegger sier at i vår kastethet preges vi av det sosiale og av vår egen dødelighet, men også av de praktiske omgivelsene.³⁸ At de praktiske omgivelsene i dag domineres av teknologier i ulike former tar jeg som et ukontroversielt utgangspunkt. Men hvis vi sammenknytter teknologienes livsverdensstrukturerende (ontologiske og epistemologiske) egenskaper med det Heidegger-inspirerte synet på subjektets muligheter og begrensninger, så begynner vi kanskje å ane den teknologiske medieringens viktighet for selfhood.

Skal vi nærme oss dette krever det imidlertid at vi går bortenfor postfenomenologiens fokus på aktive medieringer. For teknologi medierer menneske-verden relasjonen også når vi ikke aktivt bruker dem.³⁹ I slike tilfeller er teknologi ofte karakterisert av en tatt-for-gitthet.⁴⁰ Dette er mest tydelig når noe vi bruker jevnlig bryter sammen, som når for eksempel smarttelefonen mister nettilgangen og du ikke får kjøpt bussbillett.⁴¹

Men teknologiers tatt-for-gitthet fremkommer også i hvordan vi organiserer våre liv. Vi planlegger store og små gjøremål, på kort eller lengre sikt, ut fra en eller annen teknologisk mulighet (jf. eksemplene lenger opp, med iskrem og det å notere). Mange som nærmer seg pensjonsalderen sier at de vil bruke den tiden på reising. Med mindre de tenker på reising som å gå rundt i nærområdet, så forutsetter de tilgangen på en form for transport-teknologi for å realisere den planen.

Slik sett medierer også fysisk fraværende teknologier vårt forhold til omverden. Disse teknologiene har et intensjonelt nærvær gjennom sin potensielle bruk. Dette potensialet har en dobbelt virkning: det konstituerer verden som et nettverk av mulige handlinger, og med det, oss som personer som ser seg selv som å ha bestemte muligheter. Slik kan vi «bli det vi er». Å forstå seg selv er å gjenkjenne seg selv som sine egne muligheter.⁴²

Men muligheter vil alltid måtte gripes i lys av en horisont av umuligheter. Våre begrensninger er ofte også teknologisk mediert. Teknologi kan definere og minne oss om våre grenser. Mulighetene en rullestol gir for en bevegelseshemmet person møter sin grense ved en annen teknologi: trappen (som igjen kan overvinnes med andre teknologier, for eksempel en trappeheis). En skyskraper kan gjøre deg oppmerksom på (eller minne deg om) at du har klaustrofobi – du er ikke en sånn person som oppsøker høyder. Apper på smarttelefonen, menybasert TV-skjerm, maskinlæring og annen kunstig intelligens kan gi en avsmak på den digitale utviklingen, og kan mer generelt definere deg som teknofob.

Tosidigheten ved teknologier, mulighetene og begrensningene, er ikke bare noe som angår vår praktiske omgang med verden, fordi hvordan vår praktiske omgang med verden foregår er helt avgjørende for hvem vi er; for hvem vi selv ser oss som å være, og for hvem omverden ser oss som å være. Noe som selvsagt henger nøye sammen.

3.5 Avrunding

Disse tre tekstene om teknologiske mediering har vært en kort presentasjon av hovedtrekkene i dette begrepet. Tekstene er ikke kritisk-argumentative, og fokuset har vært på å vise hvordan teknologi, som fort kan betraktes som noe rent praktisk og trivielt, også kan ha en relevans for mer filosofiske problemstillinger. Det viktigste i så måte har vært å vise hvordan vår livsverden er et nettverk av aktuelle og potensielle teknologiske medieringer, og hvordan dette har ontologiske, epistemologiske og antropo-eksistensielle implikasjoner.

Et sentralt begrep i så måte er horisonten: tosidigheten som muliggjør og begrenser, og som sådan underligger våre handlinger, vår kunnskap, og vår egenforståelse (også på gruppenivå, selv om det ikke har vært mulig å forfølge den tråden i disse tekstene). Dynamikken mellom det aktuelle og det potensielle innebærer at vi alltid kan strekke oss mot nye handlinger, ny kunnskap, og nye måter å være på. Med ny teknologi kommer nye muligheter, og nye begrensninger, men også nye farer, problemer og nye hensyn å ta. Vi vil alltid kaste oss i nye små og store prosjekter: praktiske, kunnskapsmessige, politiske og etiske, og antropo-eksistensielle.

­Noter

1 Don Ihde, Technology and the Lifeworld. From Garden to Earth (Bloomington: Indiana University Press, 1990), 76.

2 Eksemplet er hentet fra: Don Ihde, Technics and Praxis. A Philosophy of Technology (Dordrecht: D. Reidel Publishing Company, 1979), 9.

3 Dette er et generelt problem med å bruke begrepet «mediering» fordi det ofte oppfattes som å ikke bare å være mellom, men som noe som kommer imellom, dvs. noe som forhindrer en direkte tilgang. Tanken i postfenomenologien er at vi ikek ville hatt denne (spesifikke) tilgangen uten medieringen.

4 En tings materialitet kan komme til uttrykk i dens «affordance», et begrep som betegner hvordan en ting innbyr til å bli brukt (James J. Gibson, The Ecological Approach to Visual Perception (Hillsdal: Lawrence Erlbaum Associates, 1979)). Affordance blir noen ganger – feilaktig, mener jeg – tolket som implisere en form for «materiell determinisme». For bruk av begrepet som i tydeligere grad tar utgangspunkt i en gjensidighet mellom materialitet, intensjonalitet, handling og sosiale normer, se for eksempel Lambert Malafouris, How Things Shape the Mind. A Theory of Material Engagement (Cambridge: The MIT Press, 2013) og Bas de Boer, «Explaining multistability: postphenomenology and affordances of technologies,» AI & Society 38 (2023): 2267–2277.

5 Ihde, Technology and the Lifeworld, 144.

6 I STS (Social and Technology Studies) undersøkes det hvordan ulike sosiale grupper bidrar til å stabilisere en teknologis bruksmåter og funksjoner ut fra sine preferanser og behov, se for eksempel The Social Construction of Technological Systems, redigert av Wiebe E. Bijker, Thomas P. Hughes og Trevor Pinch (Cambridge: The MIT press, 1987.

7 Edward Tenner, Why Things Bite Back. Technology and the Revenge of Unintended Consequences. (New York:Vintage Books, 2003), 193.

8 Amanda du Preez, Gendered Bodies and New Technologies: Rethinking Embodiment in a Cyber-era (Cambridge Scholars Publishing, 2009).

9 Se også Eden Kinkaid, «Positionality, Post-Phenomenology, and the Politics of Theory,» Gender, Place & Culture 29, nr. 7: 923-945.

10 Andrew Feenberg, «Critical Constructivism and Postphenomenology: Ethics, Politics, and the Empirical,» Techné: Research in Philosophy and Technology 24, nr. 1-2 (2020): 27-40.

11 Eller, mer presist, brukstings Zuhandenheit.

12 Martin Heidegger, «Spørsmålet om teknikken,» i Oikos og techne. Spørsmålet om teknikken og andre essays, overs. Arnfinn Bø-Rygg (Oslo: Aschehoug & co, 1996): 65-94.

13 Heidegger, «Spørsmålet om teknikken», 86.

14 Heidegger anser ikke situasjonen som helt håpløs, men hans, ofte latterliggjorte, oppskrift for å unnslippe Gestell forblir ullen og uklar: å anta en mer meditativ og poetisk innstilling til tilværelsen ala den vi finner i kunsten. En beslektet tanke finner vi hos sosiologen Hartmut Rosa, som hevder at hele vår moderne tilværelse preges av et konstant og allestedsværende tidspress («akselerasjon»). Dette vil lede til fremmedgjøring dersom vi ikke utvikler en spesiell form for resonans, som ikke innebærer å bekjempe eller avvikle akselerasjonen – til det er det både kommet for langt, og den har gevinster vi ikke vil gi slipp på – men å innse dens logikk og finne en annen måte å leve med den på. Se Hartmut Rosa, Akselerasjon og resonans. Artikler og livet i senmoderniteten, overs. Anders Dunker (Oslo: Cappelen Damm, 2024).

15 Andrew Feenberg, Questioning Technology (London: Routledge, 1999)

16 Sonia Harmand, Jason E. Lewis, Craig S. Feibel, Christopher J. Le pre, Sandrine Prat, Arnaud Lenoble, Xavier Boës, Rhonda L. Quinn, Michel Brenet, Adrian Arroyo, Nicholas Taylor, Sophie Clément, Guillaume Daver, Jean-Philip Brugal, Louise Leakey, Richard A. Mortlock, James D. Wright, Sammy Lokorodi, Christopher Kirwa, Dennis V. Kent & Hélène Roche, «3.3-million-year-old stone tools from Lomekwi 3, West Turkana, Kenya». Nature 521, 310–315 (2015). https://doi.org/10.1038/nature14464

17 Karen Barad, Meeting the Universe Halfway. Quantum Physics and the Entaglement of Matter and Meaning (Durham: Duke University Press, 2007), 136.

18 Barad foretrekker derfor termen «intra-aksjon» fremfor «interaksjon», se Barad, Meeting the Universe Halfway. Quantum Physics and the Entanglement of Matter and Meaning, 139.

19 Barad, Meeting the Universe Halfway. Quantum Physics and the Entaglement of Matter and Meaning, 136-7.

20 For en utdyping av Barads konkretisering, se Malou Juelskjær, «Karen Barads agentiale realisme,» Salongen: Nettidsskrift for filosofi og idehistorie, 07/03/24 (https://www.salongen.no/roff-guide/agential-realisme/fysikk/karen-barad/154806) og Claus Halberg, «Å møte Barad på halvveien – randbemerkninger til Agensiell Realisme (del I),» Salongen: Nettidsskrift for filosofi og idehistorie, 08/04/24 (https://www.salongen.no/essay/agential-realisme/feministisk-filosofi/fysikk/202711)

21 Se for eksempel Michael Callon, «Some Elements of a Sociology of Translation: Domestication of the Scallops and the Fishermen of St Brieuc Bay», The Sociological Review 32, nr. 1_suppl: 196-233.

22 Claus Halberg, «Å møte Barad på halvveien – randbemerkninger til Agensiell Realisme (del II),» Salongen: Nettidsskrift for filosofi og idehistorie, 12/04/24 (https://www.salongen.no/essay/agensiell-realisme/claus-halberg/femsag/202852)

23 Joseph C. Pitt, «’Guns Don’t Kill, People Kill’; Values in and/or Around Technologies,» i The Moral Status of Technical Artefacts, redigert av Peter Kroes og Peter-Paul Verbeek: 89-101 (Dordrecht: Springer, 2014).

24 Peter-Paul Verbeek, «Some Misunderstandings About the Moral Significance of Technology,» i The Moral Status of Technical Artefacts, redigert av Peter Kroes og Peter-Paul Verbeek: 75-88 (Dordrecht: Springer, 2014), 86.

25 Vi har selvsagt også andre typer muligheter: kroppslige, sosiale, kunnskapsmessige etc. Men i denne føljetongen er det de teknologiske som er i fokus.

26 Uten at jeg med det skal åpne opp en diskusjon om sannhetsbegrepet…

27 A.S. Aurora Hoel, «Styles of Objectivity in Scientific Instrumentation,» i The Oxford Handbook of Philosophy of Technology, redigert av Shannon Vallor: 103-127 (Oxford: Oxford University Press, 2022).

28 Hoel, «Styles of Objectivity in Scientific Instrumentation», 116.

29 Hoel kaller det «metastable figure-ground», se Hoel, «Styles of Objectivity in Scientific Instrumentation», 119.

30 Thomas Netland & Maia Vige Helle, «Den enaktive tilnærmingen,» Salongen: Nettidsskrift for filosofi og idehistorie, 23/09/21 (https://www.salongen.no/roff-guide/bevissthet/enactivism/fenomenologi/151029)

31 Hoel, «Styles of Objectivity in Scientific Instrumentation», 119.

32 Aurora Hoel, «Technicity and the Virtual,» Humanities 11, nr. 6 (2022),

33 I denne føljetongen kan jeg kun antydningsvis legge frem denne implikasjonen av teknologiske mediering. Tematikken er mer utførlig behandlet i: Asle H. Kiran, «Technological Presence,» Human Studies 35, nr. 1 (2012): 77-93 og «Mediating Patienthood – from an ethics of to an ethics with technology,» Nursing Philosophy 18, nr. 1 (2017).

34 «Projeksjon» er for aktivt (fordrer noen som projiserer), og derfor en ikke helt heldig oversetning av Entwurf, men den seneste norske oversettingen («utkast»), selv om det er den bokstavelige betydningen, er for vag.

35 Martin Heidegger, Væren og tid, overs. Lars Holm-Hansen (Oslo: Pax 2007), 167.

36 Hvem er «vi» her? I denne seksjonen skal jeg primært snakke om selvforståelse, ikke direkte om relasjonen subjektivitet-objektivitet (med dens implikasjoner på bevissthet, «other minds» etc.). Jeg undersøker derfor det som gjerne kalles The Human Condition, dvs. jeg skal bevege meg på et antropologisk plan, om enn eksistens-fenomenologisk inspirert. For et innblikk i det som kalles «eksistensiell antropologi», se Michael Jackson, Lifeworlds. Essays in Existential Anthropology (Chicago: The University of Chicago Press, 2013)

37 Heidegger, Væren og tid, 237-8.

38 I vår kastethet projiserer vi oss, ifølge Heidegger, «gjennom» tre typer væren: væren-mot-døden, væren-mot-andre og væren-mot-verden. I den siste spiller bruksting (i sin tilhåndenhet) en sentral rolle. Mye av Væren og tid går med på å diskutere dette, så for en kortere innføring, se for eksempel Edgar C. Boedeker Jr., «Individual and Community in Early Heidegger: Situating das Man, the Man-self, and Self-ownership in Dasein’s Ontological Structure,» Inquiry 44 (2001): 63-99.

39 Ihde bruker for eksempel veldig liten plass på slike, og relegerer dem til å være bakgrunnsrelasjoner som bare farger vår tilværelse. Ihde, Technology and the Lifeworld, 108-112.

40 Kiran, «Technological Presence», 83-4.

41 For Heidegger går vi da fra det primære praktiske forholdet til smarttelefonen til å innta et sekundært, teoretisk forhold til den. Se §15 i Martin Heidegger, Væren og tid, overs. Lars Holm-Hansen (Oslo: Pax 2007).

42 Dette krever selvsagt ikke at man har en bevisst og konkret erkjennelse av at man er sine muligheter.