PANDEMIMAKT OG FRIHETSTAP
Hvordan har pandemien utfordret våre demokratiske verdier og individuelle friheter? Var alle restriksjonene vi som Norges befolkning ble utsatt for strengt tatt nødvendige?
Publisert
Sist oppdatert
Da året 2022 var over, hadde 6,7 millioner mennesker dødd av det som fikk navnet Covid19 viruset.1 Covid19 rammet samfunnet hardt. Ekspertene var i villrede og myndighetene vaklet. Da myndighetene kom på banen ble liv satt på vent: de smittede ble isolerte, munnbind ble standard, antibakterielle midler ble tilgjengelig over alt, barnehager, skoler og arbeidsplasser ble stengt, offentlige bygninger ble stengt, etter hvert ble også landegrensene stengt, kohorter ble opprettet, omgangskretser ble begrenset, vaksiner i flere omganger ble påkrevd, utstrakt coronatesting ble normalt, familiemedlemmer fikk ikke være med sine nærmeste på dødsleiet… Norges daværende statsminister, Erna Solberg, beskrev selv tiltakene som «De sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid».2
WHOs pandemihåndtering
Covid19 ble kategorisert som en pandemi. En pandemi rammer både dypt og bredt: «Pandemi er eit omgrep som blir nytta om ein sjukdom som rammar særs mange menneske og breier seg over eit svært stort geografisk område, til dømes fleire verdsdeler».3 Bredden kan spores internasjonalt: Covid19 pandemien beskrives som verdensomspennende. De dypere konsekvensene kan spores økonomisk, sosialt, politisk og kulturelt med mer. I denne teksten vil jeg sette søkelys på konsekvensene for makt og frihet.
Hvordan har pandemien utfordret våre demokratiske verdier og individuelle friheter? Var alle restriksjonene vi som Norges befolkning ble utsatt for strengt tatt nødvendige? Hvordan kan vi håndtere neste krise på en måte som ivaretar demokratiet og individuell frihet i størst mulig grad, samtidig som vi beskytter befolkningen?4
Temaet er høyaktuelt. For tiden samarbeider WHO og medlemslandene om forslag til nye internasjonale helsereglementer (International Health Regulations, IHR) med tanke på håndtering av kommende pandemier. I februar 2023 utgikk følgende melding fra WHO:
«Medlemsstatene i Verdens helseorganisasjon har gått med på en global prosess for å utarbeide og forhandle en konvensjon, avtale eller annet internasjonalt instrument under Verdens helseorganisasjons grunnlov for å styrke pandemiforebygging, beredskap og respons.» En rekke konkrete forslag ligger på forhandlingsbordet. Jeg skal ikke her gå inn på disse konkrete forslagene. Snarere ønsker jeg å gripe dette an på et systemnivå, eller, kall det, i ett metaperspektiv. Mer spesifikt vil jeg rette oppmerksomheten mot følgende: én vurdering er når og på hvilket grunnlag norske myndigheter bør gripe inn overfor norske samfunnsborgere. En annen vurdering er hvor stor makt en internasjonal aktør skal ha overfor den norske stat og dermed Norges befolkning.
WHO-kritikk
«Forslag til revidert IHR innebærer at én person, direktøren i WHO, alene skal kunne pålegge Norge å stenge skoler, butikker, restauranter – arbeidsplasser for personer som en antar er smittet, innføre strenge kontrolltiltak på grensene til Sverige og pålegge oss og alle medlemsland vaksinasjon med en helt ny og lite utprøvd vaksine, som WHO selv har godkjent,» skriver professor i rettsvitenskap, Morten Walløe Tvedt, Høgskolen i Innlandet i Nettavisen (17. juni 2023, da teksten ble skrevet var han førsteamanuensis). Muligheten for at så enormt mye makt skal kunne overføres til en enkelt person virker ekstrem. Det høres ut som om Walløe Tvedt driver med skremselspropaganda og overdriver voldsomt. Han ser dessuten ut til å få lite støtte i sin påstand. Andre fagpersoner hevder at et slikt scenario som Walløe Tvedt beskriver er svært lite sannsynlig, for eksempel viser faktisk.no til professor ved det Juridiske fakultetet, UiB, Eirik Holmøyvik og Christoffer Conrad Eriksen, professor ved Institutt for offentlig rett, UiO, som tror at medlemslandene ikke vil akseptere gjeldende forslag fra WHO og at det er svært lite sannsynlig at WHO får myndighet til å gi rettslig bindende pålegg i Norge.
WHO styres av konsensus og ekstreme forslag har en tendens til å bli nedstemt. Hvordan kan de være så sikre? Hva skal vi egentlig tro om det hele? Hvor stor inngripen i statlig myndighet og individuell frihet vil det faktisk være snakk om? Og hvor stor inngripen er legitim? For meg er det langt fra opplagt at Walløe Tvedt bare overdriver. Muligens vil ikke makten sentreres hos en enkelt person, men kanskje hos noen svært få? Vi bør ikke kimse av dette. Behandlingen av tematikken bør i alle fall ikke forbigås i stillhet. Dette dreier seg dypest sett om hvordan politisk makt bør organiseres og hvordan grenser for makt skal tegnes opp.
Som filosofen Jonathan Wolff har påpekt, inkluderer politisk makt retten til å kommandere andre og straffe dem dersom de ikke adlyder.5 Spørsmål som for eksempel dette, er spesielt relevante i sammenhengen: Hvis noen får legitim makt til å kreve at du vaksinerer deg, men du ikke ønsker vaksinasjon, hvilke straffemidler er da legitime? Hvis landegrensene stenges på grunn av en pandemi, hvilken rett har myndighetene til å straffe deg dersom du rømmer over grensen for å besøke en døende venn? Og hva om myndighetene krever at du skal isoleres, men du ikke ønsker isolasjon?
Veien videre
Lærdommen fra historien tilsier at epidemier og pandemier kan få varige konsekvenser for samfunnet. Derfor bør vi sikre at beslutninger om fremtidige pandemitiltak er basert på grundige vurderinger omkring både demokratiske prosesser og individuelle rettigheter. Vi er altså ikke ferdige med pandemier selv om den verste uroen har lagt seg etter Covid19. Nye pandemier vil komme, og vi må være bedre forberedt. Mange har påpekt at Norge ble tatt på senga da Covid19 rammet. Faktisk var hele verdenssamfunnet uforberedt. Det eksisterte ingen tilfredsstillende internasjonal instruks for hvordan pandemien burde håndteres mest effektivt for å begrense skadeomfanget. Derfor er det helt nødvendig at slike retningslinjer utarbeides. Spørsmålet er hvordan de bør utformes, hvem som skal ha makten, og hvor grensene for denne makten bør gå. Hvordan bør reprimander og straff utformes?
For å oppsummere: Situasjonen er kompleks og kan studeres fra mange vinkler, men to forhold utpeker seg som fundamentalt viktige å belyse:
1: Hvor stor makt skal politikere ha, nasjonalt og internasjonalt?
2: Hvordan skal de som unndrar seg slike krav straffes?
Begge spørsmålene er dypt forankret i prinsipper om frihet og demokrati, som ble sterkt begrenset under koronapandemien. Det er bemerkelsesverdig at dette temaet får så lite oppmerksomhet i offentligheten. Det handler om hvilket samfunn vi ønsker å leve i, og hvor mye frihet vi som enkeltindivider skal ha, eller fratas.
Ja til debatt
Min intensjon i denne sammenhengen er ikke å argumentere for eller mot noen av WHOs forslag. Snarere uttrykker jeg uro over manglende debatt omkring potensiell maktøking til et fåtall personer og frihetstap for befolkningen. Argumentet mitt er av normativ karakter: Formelle vedtak som kan lede til maktøking og frihetstap bør diskuteres transparent, detaljert og nøye.
Det er bemerkelsesverdig at Den norske tobakklovens forbud mot røyking på barer, kafeer og restauranter i sin tid skapte så voldsom debatt, mens politikernes diskusjoner omkring utøvelse av makt og frihetsinnskrenkninger i forbindelse med fremtidige pandemier skaper så lite engasjement. Daværende helseminister Dagfinn Høybråten ble av mange betraktet som en ekstrem utøver av politisk makt og han ble utsatt for en rekke direkte personangrep.
En mulig forklaring på engasjementet rundt tobakkloven er at røyking er en innarbeidet del av hverdagen, og den manglende friheten ville være merkbar daglig. På den annen side er frihetsberøvelser som å ikke kunne besøke venner og familie, pålegg om isolasjon, og bruk av munnbind også svært påtakelige. Et viktig skille er at røykeforbudet er permanent mens pandemitiltakene er tidsbegrensede. Kanskje skapte den såkalte røykeloven så mye engasjement blant annet på grunn av det permanente aspektet? Pandemilover og restriksjoner er tross alt tidsbegrensede. Husk tekster som ble skrevet overalt i løpet av pandemien, til og med langt inne i skogen (!): «Det blir bedre».
Budskapet var at det er verdt å holde ut en vanskelig tid for bedre tider vil komme. Et reelt spørsmål blir i så fall: I hvor stor grad skal vi tolerere tidsbegrenset maktutøvelse og frihetsberøvelse i pandemitilfeller? Hva som skjer i denne tidsbegrensede perioden, kan få permanente konsekvenser. En mulig permanent konsekvens kan være skadevirkninger av en lite testet vaksine du blir tvunget til å ta. En annen kan være at kjærlighetsforhold opphører fordi partene ikke fikk møte hverandre på grunn av stengte grenser. Og hva med tilfeller der slekt og venner ikke fikk ta avskjed med nære og kjære i isolasjon fordi de døde før isolasjonen opphørte?
Overvåkning
En rekke vurderinger bør diskuteres offentlig med tanke på pandemihåndtering for å sikre demokrati og frihet. En faktor som muligens lett kan glemmes fordi vi ikke merker den så konkret i hverdagen, er overvåkning. Moderne teknologi med bruk av kunstig intelligens og avanserte algoritmer har gjort det mulig å spore smittespredning og overvåke oss på måter som var umulig før. Teknologien kan være uvurderlig i å kontrollere en pandemi, men en alvorlig bekymring er hvilke konsekvenser teknologisk overvåkning kan ha for personvern og personlig sikkerhet.
Hvordan sikrer vi at teknologien ikke blir misbrukt? For eksempel at den anvendes til andre formål enn pandemiovervåkning? Klare grenser for bruk av teknologi bør settes før vi står midt oppe i krisetider for å unngå forhastede beslutninger. Det kan innvendes mot norsk pandemihåndtering at flere beslutninger var overdrevne i karakter nettopp fordi politiske beslutningstagere var under sterkt tidspress. Et mulig eksempel på dette var stenging av grensen mot Sverige. Det er diskutabelt hvorvidt nedstengingen strengt tatt var hensiktsmessig. For diskusjoner omkring dette spesifikke temaet, se Svinesundkommitéens antologi Pandemin stängde gränsen.6
Konklusjon
For å avrunde: Beslutninger om pandemitiltak bør ikke kun tas av helsemyndigheter og politikere. Diskusjonene bør foregå åpent i offentlige fora og et mangfold av stemmer bør komme til ordet, inkludert eksperter, samfunnsvitere, økonomer og representanter for ulike samfunnsgrupper. Dette er fundamentalt viktig for å sikre et velfungerende demokratisk samfunn av frie borgere. Her har jeg altså ikke diskutert konkrete argumenter for og mot eventuelle politiske beslutninger på nasjonalt og internasjonalt nivå, snarere har jeg hevdet at det må argumenteres! Vi bør ha en dyp og bred samfunnsdebatt om pandemihåndtering for å sikre rasjonelle beslutninger som ikke svekker demokratiske prosesser og innskrenker individuell frihet i urimelig grad. La oss debattere minst like engasjert som vi debatterte røykeloven!
Noter
- Store Medisinske Leksikon
- Pressekonferanse 12. mars 2020, NOU 2021: 6, regjeringen.no
- https://sml.snl.no/pandemi
- NOU 2021: 6, Myndighetenes håndtering av koronapandemien — Rapport fra Koronakommisjonen, regjeringen.no, https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2021-6/id2844388/?ch=2
- An Introduction to Political Philosophy, 2006: 1
- https://svinesundskommitten.com/sv/projekt/gransmojligheter/integrerad-gransregion/antologin
